Streik er et kampredskap som gjerne omtales i negative ordelag. «Slik rammer streiken DEG», kan vi lese på avisenes forsider når det er tariffoppgjør. «Det er alltid skadelig med streik, det er ingen som tjener på det», påsto Norsk Industri-leder Stein Lier-Hansen rett før oppgjøret i 2020, som arbeidsgiverne for øvrig forsøkte å avlyse grunnet pandemi. Men er det virkelig sant at streik først og fremst er noe som rammer oss, og som ingen tjener på? Og i så fall: hva kan alternativet til streik være?

I denne artikkelen ønsker jeg å vise hvordan arbeidskamper kunne arte seg i Norge før streikevåpenet ble allment utbredt. Jeg vil også diskutere hva vi kan risikere å få i stedet, dersom vi følger det internasjonale mønsteret med en svekket fagbevegelse, et sløvet streikevåpen og den dertil hørende utviklingen av såkalte «working poor», arbeidende fattige. Det vil jeg gjøre med utgangspunkt i boka mi «Streik!», der jeg blant annet beskriver hvordan interessekonflikter i kapitalismens barndom gjentatte ganger utartet til voldsomme, og noen ganger voldelige, opptøyer. I artikkelen, som for mestedelen er et utdrag fra denne boka, vil jeg til slutt forsøke å trekke noen linjer fram til dagens situasjon, der arbeiderklassen i ledende økonomier som den amerikanske, britiske og franske er tvunget til å kjempe på måter som kan minne om situasjonen for over 100 år siden. Er vi på vei tilbake til en situasjon der opprør blir en form for kollektiv forhandling – og er det i så fall noe vi ønsker?

«De vildeste kommunarder»

I 1870- og 80-årenes Kristiania var det ikke uvanlig at arbeidskamper ble ført ved hjelp av pukkstein og barrikader på den ene siden, og sabler, batonger og skytevåpen på den andre. Ifølge den borgerlig anlagte litteraturhistorikeren Henrik Jæger oppførte hovedstadens arbeiderbefolkning seg ved flere anledninger som «de vildeste kommunarder». «Spektakler» hørte ifølge ham i lang tid til de «faste, aarlig tilbagevendende begivenheder i Kristiania».^[1]

Da en ny arbeiderbevegelse begynte å ta form på denne tida, en generasjon etter at arbeiderforeningene som vokste fram rundt Marcus og Josephine Thranes hadde blitt knust og undertrykket, utviklet flere interessekonflikter seg til opptøyer og uro. Et eksempel er «slaget på Kampen» i hovedstaden i 1878, også kalt «Onsum-krigen». Der slåss tusenvis av mennesker med politi og soldater i et flere dager langt slag, og arbeiderne ramponerte verkseierens bolig og reiste barrikader i den bratte Normannsgata fra Galgeberg opp til Kampen. Opprøret brøt ut etter et lønnsnedslag ved flere av de mekaniske verkstedene i byen, og rettet seg mot verkseier Oluf Onsum ved Kværner Brug. Flere tusen mennesker samlet seg rundt boligen hans i St. Halvardsgate, og da politiet forsøkte å fjerne folkemengden brøt det ut gatekamper. «Morgenbladet» rapporterte fra stedet at «Fruentimmer og børn såes å bære puksten i sekker og forkleer til illgjerningsmennene som benyttet dem.» Urolighetene fortsatte dagen etter, til tross for at avisene hadde oppfordret alle «Familiefædre» til å holde «sitt hustyende» hjemme.^[2]

«Hurra for Kampens kvinnehær»

Hva som egentlig foregikk blant arbeiderne er det ingen som vet, men noen sørget for å henge opp plakater med oppfordringer om å samles igjen om kvelden. Aftenbladet anslo, kanskje noe overdrevent, at mellom 15 og 20 000 mennesker fulgte oppfordringen, og det skal ha vært «sort av mennesker» hele veien fra Galgeberg ned gjennom Gamlebyen og Grønland.^[3] Stiftamtsmannen og magistraten var i beredskap til å lese opprørsloven, slik Grunnlovens paragraf 99 påbød før militærmakten kunne brukes mot norske borgere. Med hjelp fra kavaleriet klarte politiet å beskytte Onsums bolig, men på Kampen og ved Enerhaugen brøt det ut gatekamper. I skillingsvisa «Fra Slagmarken paa Galgebjerg», utgitt anonymt kort tid etterpå, ble bakgrunnen for opptøyene forklart i detalj, og opprørerne hyllet:

Samme dagen blev en Complot af os opnævnt
som paa Timen ville ha Affæren hævnt […]
Hurra for Kampens Kvindehær
som bar Stene til Enhver
som ei havde Kanon og Gevær.^[4]

Folkemengden som barrikaderte seg på toppen av Kampen ble først oppløst etter at det ble satt inn ridende jegere og musketerer med bajonetter. Slaget ble utkjempet helt inn i leiegårdene og husene, og 24 arbeidere ble arrestert.^[5] Moss Tilskuer skrev etter slaget at «teorien om massenes vesentlige renhet og moralitet» var blitt avslørt. For dem var opptøyene et argument mot å gi stemmerett til arbeidsfolk.^[6] Redaktør Friele i Morgenbladet argumenterte på sin side for at regjeringsframlegget om å styrke borgerbevæpningen måtte gjenopptas, slik også erfaringer fra USA hadde vist. Det sto ikke «tilstrekkelig respekt av et hvilket som helst antall eketreskøller», argumenterte han, «det er ene og alene respekten for en mulig alvorlig bruk av blanke våpen eller skuddvåpen som holder en sådan masse i ave».^[7]

Opprør som kollektiv forhandling

Den britiske historikeren Eric Hobsbawm har beskrevet slike tidlige arbeidskamper, som kunne inkludere både maskinknusing, angrep på arbeidsgivernes private eiendommer og fysisk vold, som «forhandlinger uten fagforeningsmakt» eller «opprør som kollektiv forhandling». De ble ofte fortolket som et utslag av drikkfeldighet og dårlig moral, men de hadde et rasjonale: Opptøyene viste at det fantes grenser for hvor langt ned du kunne tråkke et menneske som levde av å selge arbeidskraften sin, og ofte førte de til forbedringer – i alle fall på litt sikt.

Samfunnsøkonomen Kalle Moene har beskrevet slike tidlig-industrielle konflikter som en form for forhandlinger der konflikt og krav kommer i «tilsynelatende feil rekkefølge». Mens formaliserte forhandlinger begynner med at kravene kommer først, støttet av trusler om konflikt som bare settes ut i livet dersom motparten avslår, snur opprør om på rekkefølgen; «konflikten kommer før de formelle kravene».^[8] Ettersom det fører til at verdiene som skal deles blir mindre enn de ellers ville vært, kan slike «forhandlinger» derfor være svært kostbare for begge parter. Det betyr ikke at handlingene nødvendigvis er «irrasjonelle», eller at drivkreftene bak bør forstås som «primitiv ødeleggelsestrang». I en situasjon med det Moene kaller «svak sosial organisering» fantes det rett og slett ikke så mange alternativer.

Ifølge historikeren Edvard Bull (d.e.) var den såkalte «vårknipa» et velkjent fenomen i hovedstaden på slutten av 1800-tallet, der mange arbeidere led under seinvirkningene av vinterens sesongarbeidsløshet, mens de ventet på at frosten skulle gå og virksomheten ved blant annet teglverkene komme i gang igjen.^[9] Det var nettopp teglverkene som sto i sentrum da det brøt ut nye arbeideruroligheter på Kristianias østkant våren 1880. Da satt en gruppe teglverksarbeidere og drakk brennevin sammen, og ble enige om at de ikke «ville arbeide længere».^[10] Var det brennevinet som var det sentrale her – eller var det kanskje arbeidsløsheten, nøden og sulten?

«De aller ondskabsfuldeste aber» - eller arbeidere i kamp for menneskeverd og respekt?

Arbeiderne gjorde i alle fall slik de hadde gjort ved tidligere anledninger, blant annet i 1872, og gikk fra arbeidsplass til arbeidsplass og oppfordret folk til å bli med på aksjonen. Ifølge historikeren Finn Olstad hadde trolig ikke de streikende noen forbindelse seg imellom, utover at de jevnlig møttes på Etterstadsletta, men de sto samlet om et felles lønnskrav. Kravet var én krone mer per tusen teglstein, noe flere av eierne sa seg villige til å gå med på – såfremt også eieren av Ensjø teglverk, L. B. Schibbye, gjorde det samme.

Da han nektet, samlet arbeidere fra flere verk seg utenfor huset hans på Malerhaugen.^[11] De klarte å ta seg inn på eiendommen, der de smadret marmorbordene i villahagen, knuste vindusrutene og verandaen, og ramponerte hele første etasje i verkseierens bolig. Henrik Jæger, som så mange andre menn av sin klasse betraktet arbeiderne med en blanding av latterliggjøring og frykt, forklarte voldsomheten med at arbeiderne på denne tida fremdeles var «uvant til streiker og sligt noget».^[12] Selv fikk han tips om hendelsene mens han satt på Grand kafé og drakk med et par venner. Da han ankom stedet hadde politiet fra Vålerenga politistasjon «drevet pøbelen paa flugt med sine køller», men sporene etter slaget var tydelige nok. Det var «som om en voldsom orkan havde raset henover stedet», skrev han.^[13]

Om man havde aabnet haven og huset for en flok af de aller ondskabsfuldeste aber, kunde ødelæggelsen ikke have været fuldstændigere – og dette var mennesker, folk, som havde lært at læse og skrive, som havde modtaget forestillinger om en civiliseret moral, og som præsterne havde bibragt religiøse begreber! At der allerede var et proletariat i Kristiania, det fik man da her nok af beviser for.^[14]

Ifølge Jæger visste enhver person med litt kjennskap til «Kristianiaforholdene» at det var en stående regel at «en gadetumult skal vare tre aftener i trek».^[15] Derfor sørget han for å bli utnevnt til det han selv kalte «krigskorrespondent» for Morgenbladet dagen etter, slik at han kunne følge begivenhetene tettest mulig. Spådommen gikk i oppfyllelse, og dagen etter brøt det på ny ut opptøyer utenfor boligen til Schibbye. Det skjedde til tross for at en vaktstyrke på 80 mann fra Jegerkorpset var blitt satt til å passe på huset, i tillegg til «ridende artilleri». Det ble også hentet forsterkninger utenbys fra, og et infanterikompani i Fredrikshald (Halden) sto beredt til å reise på kort varsel.^[16]

Fogden i Østre Aker gjorde som Grunnloven krevde, og leste opprørsloven mens en skur av steiner haglet over ham og soldatene, som «begyndte at knurre» der de sto og blødde fra hodene. Jæger var hoderystende vitne til opptrinnet, som han mente viste at ordensmakten «var altfor humane, altfor fredeligsindede».^[17] Med bajonetter og flate sverdklinger fikk militæret løst opp folkemengden, men en løytnant, to underoffiserer og elleve menige ble skadd under fremrykningen, fem av dem alvorlig. Både venstre- og høyreavisene fordømte de streikende i harde ordelag, og streiken gikk kort tid etterpå i oppløsning. Noen dager seinere var driften ved samtlige 14 teglverk i gang igjen, etter at de streikende gradvis vendte tilbake. Opprørslederne mistet jobben, og arbeidsgiverne lagde en svarteliste over oppviglere, som hindret dem i å få arbeid andre steder.^[18] Det var med andre ord ikke alltid slik at forhandlinger gjennom opprør ga det ønskede resultat.

Sagbruksarbeiderstreiken i Drammen 1881

Teglverksarbeidernes aksjon førte til panikk i arbeidsgiverkretser, og det var nok flere som delte Jægers kritikk av «humaniteten» de streikende ble møtt med. Da sagbruksarbeiderne i Drammen erklærte streik året etter, i 1881, ble det i alle fall tatt i bruk langt mer resolutte virkemidler – så resolutte at det gikk liv tapt.

Streiken begynte etter at Hotvedt Dampsag forsøkte å sette ned lønningene. Arbeiderne der gikk i samlet tropp til de andre sagene i byen, og oppfordret andre til å bli med i streiken. Et par dager før St. Hans var de fleste sagene stanset, men noen steder oppsto det konfrontasjoner. Ved Nøsted Brug trakk eieren revolver mot de streikende, og ved Holters og Rømckes sagbruk på Brakerøya trengte arbeiderne seg inn og kuttet reimene til maskinene.^[19] Da de streikende uten hell forsøkte å få med seg arbeiderne på Brakerøya, ble de jaget av politi bevæpnet med køller, og svarte med å kaste steiner. Politiet arresterte flere av demonstrantene, men samme kveld stormet arbeiderne rådstua og frigjorde de arresterte. Deretter oppsøkte de ifølge Drammens Blad «en af vores største arbeidsgiveres privatbolig, hvor der mod bygningen øvedes adskillig molest, indtil et privat ordensværn fik massen splittet for den aften».^[20]

Arbeidskampen, som ti år seinere ble skildret i Per Sivles roman Streik, endte i enda kraftigere sammenstøt kvelden etter, da 170 militære tropper ankom fra hovedstaden. De beleiret byen og ble satt ut ved de ulike arbeidsplassene. Roen senket seg først, men etter at to arbeidere ble arrestert i ni-tida på kvelden, samlet folk seg på ny. Mellom to og tre tusen arbeidere trosset forsamlingsforbudet, og samlet seg på Bragernes torg. Etter å ha blitt jaget ut i sidegatene begynte de å grave opp brostein, «og under hojen og skrig gjorde gjentagende anfald mod militærkordonen».^[21] Halv tolv om kvelden ble opprørsloven opplest, og rundt midnatt åpnet militæret ild. Den knapt 16 år gamle gutten Martinius Tømmeraas ble truffet av et rikosjettskudd, og fikk halve bakhodet skutt bort.^[22] Liket av unggutten – «en enkes eneste sønn» – ble båret opp til politikammeret. Han var den første nordmann som ble drept av den norske hær etter 1814.^[23]

51 arbeidere ble arrestert etter torvslaget, og flere ble såret av «bajonetstik og kolbeslag». I en artikkel et par dager seinere støttet Drammens Blad militærets opptreden, og hevdet at skuddene «for lang fremtid» ville «virke afskrækkende for alle ligesindede».^[24] Henrik Jæger var enig. Under opprøret på Kampen hadde han flere ganger hørt arbeiderne berolige hverandre med å si at soldatene ikke våget å skyte med skarpt. «Det var nødvendigt, at pøbelen blev drevet ud af denne tryghed», skrev han. Tømmeraas ble «en martyr for Kristiania proletariatets raahed og som offer for den officiele slaphed, der endelig fandt det fornødent at stramme sig op».^[25]

Jæger mente geværkula gjorde nytten sin, ettersom det ble slutt på opptøyene etter 1881. Vel så viktig mente han det var at sosialismen hadde dukket opp «paany i en langt mere praktisk og vindende skikkelse», der særlig «fagforeningsbevægelsen har aabnet arbeidernes øine for, at der indenfor lovens og rettens grænser gives langt bedre argumenter for deres sag end slige vildmansudbrud».^[26]

Forhandle eller tigge?

Som fagforeningsmenneske inviteres jeg ofte rundt for å snakke om hva fagbevegelsen har betydd og betyr, og hva det er vi egentlig driver med oppi Folkets hus. Blant annet har jeg møtt mange lærlinger og elever. For å forklare dem fagbevegelsens betydning, prøver jeg noen ganger å forklare dem hvordan det ser ut i et land uten fagforeninger. Da kan man enten peke bakover i tid, og snakke om historie – eller man kan peke på utviklingen i andre land.

Siden begynnelsen av 1980-årene har fagbevegelsen blitt helt eller delvis knust i flere demokratiske stater, som i USA og Storbritannia; land som en gang var hjem for noen av verdens sterkeste fagforeninger. Det siste halve århundrets nyliberale revolusjon, som ble påbegynt av politiske ledere som Reagan og Thatcher, kan beskrives som en klassekamp ovenfra, der mye av det institusjonelle og samfunnsmessige rammeverket som ble bygget opp rundt etterkrigstidas regulerte form for kapitalisme, er blitt demontert.

Hvordan ser det så ut i et moderne land uten fagforeninger? På mange av de demonstrasjonene og punktstreikene vi har sett blant Amazon-, Uber- og Walmart-arbeidere i USA de siste årene, har demonstrantene båret plakater der det står «United we bargain, divided we beg» – sammen forhandler vi, hver for oss tigger vi. Det er en nokså presis oppsummering av hva som er resultatet når fagbevegelsen blir knust og streikevåpenet blir sløvet nok.

Resultatet er etter hvert velkjent: En galopperende økonomisk og sosial ulikhet. I USA tjener topplederne i de 350 største selskapene nå omtrent 300 ganger så mye som de ansatte. Fordelingen av kapitalinntekter er enda skjevere: 97 prosent av alle slike inntekter tilfaller de ti prosent rikeste.^[27] Trenden er like tydelig når det gjelder tariffavtaledekning og organisasjonsgrad, og den er lik i nær sagt hele den vestlige verden. Siden inngangen på 2000-tallet har for eksempel tariffdekningsgraden falt i hele EU. Størst har nedgangen vært i Romania, Hellas og Bulgaria, der knapt hver fjerde lønnsmottaker nå er omfattet av tariffavtale. Men også i et land som Tyskland har hundretusener av arbeidere mistet den beskyttelsen en tariffavtale gir.^[28]

De nordiske landene, som tradisjonelt har hatt noen av verdens mektigste fagbevegelser, har heller ikke vært forskånet fra utviklingen i retning av større klasseforskjeller. I studien Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor? har forskerne Bård Jordfald og Ragnar Nymoen vist at stadig færre av de lavest lønnede i Norge jobber i en virksomhet med tariffavtale. Jordfald og Nymoen har sett på de ti prosentene med lavest lønn, og funnet ut at tre av fire arbeidet i en virksomhet uten tariffavtale i 2012. Fem år før var forholdet fire av ti. I perioden 2008–15 var årslønnsveksten for denne gruppa i privat sektor knappe 14 prosent, så vidt nok til å holde tritt med prisutviklingen. De ti prosent høyest lønnede hadde på sin side en lønnsvekst på 28,8 prosent.^[29]

Fra Fordisme til Bezosisme?

Klasseskillene har for lengst blitt minst like groteske og perverse som de var i Dickens’ Storbritannia og Upton Sinclairs USA. Men selv om mye er likt, er også mye nytt. I dagens USA er det ikke lenger motorene i den fordistiske kapitalismen, Ford og General Motors, som er de største arbeidsgiverne, men selskaper som Walmart og Jeff Bezos’ imperium Amazon. I løpet av korona-pandemiens første år passerte for eksempel den amerikanske divisjonen av Amazon 950 000 ansatte, og det er ikke medregnet de mange titusen sjåførene selskapet leier inn via underleverandører.^[30] Selv om industrisamfunnets «arbeider-arméer» fortsatt finnes, er fagforeningene deres knust, eller har aldri fått lov til å vokse – slik verden ble vitne til da de ansatte ved Amazons varelager i Bessemer, Alabama forsøkte å etablere en fagforening våren 2021. Forsøket ble møtt med en massiv motkampanje, der de ansatte flere ganger daglig mottok tekstmeldinger på sine private telefoner med anti-fagforeningspropaganda, hvor toalettene ble tapetsert med påstander om at fagforeningspampene bare var ute etter å berike seg selv, og der arbeiderne ble innkalt til en lang rekke obligatoriske møter hvor de ble fortalt hvor skadelig det ville være å organisere seg. Selv om et overveldende flertall av de ansatte hadde stemt for at de ønsket å kunne stemme over om de ville ha en fagforening eller ei – i seg selv et talende eksempel på hvor krevende og byråkratisk det er å få organisere seg i USA – endte det opp med at Amazon vant avstemningen.

Det som tidligere tok form av «konvensjonell krigføring» mellom to hærer, er med andre ord blitt avløst av den sterkestes rett på mer permanent basis. Da er det i så fall ikke lenger snakk om en kamp, men et undertrykkelsesforhold. Menn som Elon Musk og Jeff Bezos bruker store beløp på å virkeliggjøre barndommens science fiction-fantasier (mesterlig portrettert i den amerikanske historikeren Jill Lepores podkast «The Evening Rocket»), og legger ut på private romferder – mens arbeiderklassen som finansierer eventyrene tråkkes ned i søla. Amazon-arbeiderne i Alabama, som stort sett er afrikansk-amerikanske etterkommere av slaver, sammenliknet sin egen arbeidsplass og sine egne arbeidsbetingelser med det forfedrene og -mødrene deres ble utsatt for på plantasjene. De snakket om mangelen på verdighet og respekt, og at de ville bli behandlet som mennesker: «Vi ønsker å bli behandlet som arbeidere, for vi føler oss ikke som arbeidere, men som slaver. Det er en undertrykkelse.»^[31]

Fra produksjon til sirkulasjon?

Denne ny-gamle formen for uregulert hyperkapitalisme har fått flere til å spørre seg om vi kanskje er på vei tilbake til en tilstand der forhandlinger, streiker og interessekamp i ordnede former avløses av mer klassiske former for motstand, slik vi så i kapitalismens barndom. En av de som har hevdet dette er den amerikanske forfatteren og aktivisten Joshua Clover, som selv har deltatt i noen av det siste tiårets sosiale bevegelser, som Occupy Wall Street. I boka Riot. Strike. Riot (2016) hevder han at de kollektive bevegelsenes kamper i dag minner mer om den tidlige kapitalismen enn 1900-tallets arbeiderbevegelse.

I de før- og tidlig-industrielle samfunnene gjorde folk opprør når matvareprisene ble for høye. Opptøyene rettet seg gjerne mot mølleren eller bakermesteren, med krav om at prisene skulle bli fastsatt på en annen måte, eller at matvarer det var knapphet på ikke skulle eksporteres eller gå til luksusforbruk. Overgangen til kapitalismen gjorde at kampene gradvis gikk fra å rette seg mot prisen på basisvarer som brød og mel, til å bli en kamp om prisen på arbeidskraft. Fra å ha vært en kamp som ble ført i varesirkulasjonens sfære ble kampen overført til området der vareproduksjonen fant sted, i form av streik eller andre metoder for å holde tilbake arbeidskraften. Med de siste tiårenes utvikling av et arbeidsliv med svakere fagforeninger og en mer fragmentert arbeiderklasse, hevder Clover at kampen igjen flytter seg over til sirkulasjonens sfære. Priskampene handler ikke lenger om prisen på arbeidskraft, men er sosiale og politiske krav, framført på gater og torg i stedet for i og utenfor fabrikkene.

Det er likevel noen viktige forskjeller på den første «opprørstida» og vår egen, ifølge Clover. Én av dem er at markedet den gang forelå rett foran nesa på de protesterende massene; de kunne oppsøke havna og stanse skipet, eller omringe bakeriene og kreve mat. Og mens markedet var nært og konkret, var politiet svakt og perifert. De ankom gjerne når det hele var over, og klarte i verste fall å finne de skyldige og få dem dømt. I dag forholder det seg stikk motsatt. Markedet og økonomien befinner seg langt unna, mens politiet straks er på plass, ofte i militær-liknende utstyr og med våpen som kan skade eller drepe. Opprørene framtrer derfor i dag ofte som en kamp med eller mot staten, ikke markedet, skriver Clover.^[32]

Opprørets form i vår tid: De gule vestene?

Den franske protestbevegelsen De gule vestene er et opplagt eksempel på Clovers hypotese. Opprøret deres, som brøt ut etter utgivelsen av Clovers bok, handlet ikke om arbeidstid, lønn eller andre «arbeiderkrav», men knyttet seg til prisen på diesel, økte pendlerutgifter og et samtidig skattekutt som ble gitt til de rikeste. Utover de signalgule trafikkvestene deres var det dessuten lite som forente demonstrantene, annet enn en delt opplevelse av maktesløshet og erfaring av eiendomsløshet. Bevegelsen hadde ingen organisasjon, ingen ledelse, og var vanskelig å plassere politisk. Aksjonene deres rettet seg ikke mot fabrikker eller andre produksjonssteder, men mot rundkjøringer, motorveier og bompengestasjoner.

Utviklingen i retning av slike «sirkulasjonskamper» forsterkes av at vi i dag har fått en stor gruppe mennesker som er mer eller mindre permanent ekskludert fra lønnsforholdet, og som lever i randsonen av kapitalismen, ifølge Clover. Undertrykkelsen de møtes med er ofte brutal, noe De gule vestene igjen er et eksempel på. Mange hundre demonstranter er blitt skadd av gummikuler og andre våpen, flere av dem alvorlig, og noen av dem med døden til følge.^[33] De som utsettes for denne volden er ikke undersåtter bosatt i kolonier langt unna maktas sentrum, men mennesker som lever sine liv i randsonen av de mektige metropolene, i forstedene og favelaene.

De underbetalte Uber-sjåførene som kjører de overbetalte hedgefond-forvalterne til og fra luksusrestaurantene og yoga-timene, der kjøkkenpersonalet og renholderne er arbeidere bosatt i favela-liknende ghettoer og trailer parks, kan for eksempel alle bo, arbeide og leve i det solfylte California, i geografisk nærhet, men samtidig i helt adskilte verdener. Poenget til Clover er at disse store gruppene av mer eller mindre permanent ekskluderte mennesker ikke har noen maktmidler til rådighet. De har ikke tilgang, eller tror i alle fall ikke de har det, til noe streikevåpen dersom de ønsker å protestere eller forbedre sine vilkår. Det eneste virkemiddelet de har er å blokkere, forstyrre og eventuelt ødelegge. Ettersom de i sitt daglige liv bare forholder seg til statsmakten som en repressiv makt – politiet, domstolene og fengslene – er det også på det området de opplever den største uretten. «Opptøyene starter ikke lenger ved kornlageret, men ved politistasjonen», ifølge Clover – ofte etter episoder med rasisme, trakassering, politivold og andre overgrep, som nesten utelukkende rettes mot de eiendomsløse.^[34]

Mens arbeidskamper i det store og hele er blitt redusert til defensive kamper, har opprør og opptøyer «kommet tilbake som den ledende taktikken i de kollektive handlingenes repertoar», mener Clover.^[35]

Streik og opprør?

Siden Clovers bok første gang kom ut i 2016, er det imidlertid mye som tyder på at streiken har vendt tilbake som kollektiv kampform, både i USA og andre steder – om enn på et litt annet vis enn for hundre eller femti år siden. I 2017 gjennomførte for eksempel migrantarbeidere en politisk proteststreik mot Donald Trumps planer om å utvise hundretusener av papirløse innvandrere. Den internasjonale kvinnebevegelsen har på sin side gjennomført flere 8. mars-streiker de siste årene, og i Polen har kvinner siden 2016 organisert en rekke stadig mer vellykkede «kvinnestreiker», som har snudd deler av abortdebatten og vist hvordan også reproduktive rettigheter er et klassespørsmål. De siste årene har dessuten Black Lives Matter-bevegelsen bidratt til en formidabel organiserings- og streikebølge av mer tradisjonell art, som på Amazons lagre. Sosiale bevegelser og fagforeninger har i tillegg funnet sammen i en del mer tradisjonelt «faglige» kamper, som under lærerstreikene i Wisconsin, Chicago og West Virginia.^[36]

Også mer tradisjonelle former for streik har blitt tatt i bruk i økende grad rundt om i verden. «Mens verden har vært herjet av pandemi, har fagforeningene utgjort kjernen av motstand mot tiltak som rammer arbeidsfolk», skrev Espen Løken fra fagforbundet Industri Energi da Norge markerte at det var ett år siden første covid 19-lockdown. «Fra mer enn 1100 streiker i USA til India som gjennomførte den største generalstreik noensinne i verdenshistorien, har det vært aksjoner på alle kontinenter med krav om at byrdene ikke skal veltes over på arbeidstakerne».^[37] I India alene streiket 250 millioner arbeidere 26. november 2020, med krav om minstelønn, mat til fattige familier, bedre pensjonsrettigheter, og en stans av privatiseringene og dereguleringen av landbruket.^[38]

Den indiske arbeiderbevegelsens generalstreik var også en selvforsvarsaksjon for det indiske demokratiet, som under hindunasjonalisten Modis regjeringstid er blitt uthulet så mye at landet i dag rangeres som like udemokratisk som det autoritære styret i Pakistan.^[39] Mindre dramatisk, men likevel oppsiktsvekkende, gikk 20 000 uorganiserte ansatte i Google ut i spontan «metoo-streik» mot at direktøren Andy Rubin ble tildelt en 90 millioner dollars fallskjerm etter anklager om seksuell trakassering – en type streik som gjentok seg høsten 2021, denne gangen mot seksuell trakassering i McDonalds-konsernet. Våren det året klarte også de tre italienske hovedsammenslutningene CGIL, CSIL og UIL å gjennomføre den første landsomfattende streiken mot Amazon, der om lag 9500 lagerarbeidere og 15 000 sjåfører la ned arbeidet i 24 timer. Formålene med streikene kan med andre ord variere, fra å forsvare lønns- og arbeidsvilkår til å forsvare demokrati og menneskerettigheter – slik det så ofte har vært også tidligere i historien.

Nå, når økonomien er i ferd med å reise seg igjen, tyder dessuten mye på at vi er vitne til en ny type arbeidskamp. I skrivende stund nekter flere millioner amerikanske arbeidere å gå tilbake til et arbeidsliv de opplever som uverdig og menneskefiendtlig. Noen, som de fagorganiserte Kelloggs-arbeiderne, fremmer kravene sine på ordinært vis, selv om slagordene deres vitner om en ekstrem situasjon; «Vi før familiene deres, men kan ikke fø våre egne». Langt flere trekker arbeidskraften tilbake på ukoordinert og uorganisert vis, ved at de rett og slett nekter å søke på de mange ledige jobbene som åpner seg. «De holder igjen arbeidskraften sin i et forsøk på å få høyere lønn og en bedre framtid», skrev Jack Rasmus i tidsskriftet CounterPunch. Med henvisning til de historiske streikebølgene rett etter andre verdenskrig og i 1970-71, mener han at vi nå er vitne til «Den store 2021-streiken, som utføres av millioner av lavtlønnede, uorganiserte arbeidere».^[40]

Der pepperen gror

Om man ser på streiker i den delen av verden som er blitt industrialisert de siste tiårene, trer også et annet bilde enn Clovers fram. I boka Striking to Survive har Fan Shigang samlet muntlige beretninger fra noen av de utallige streikekampene som er blitt ført av kinesiske arbeidere de siste årene, til tross for at både streiker og uavhengige fagforeninger er forbudt.^[41] Det som går igjen i mange av disse streikene, er at de kombinerer arbeidsnedleggelser med blokader av veier og transportårer, og noen ganger også politistasjoner eller andre offentlige bygninger.^[42]

Det som i mange vestlige land ble tolket som om arbeiderklassen forsvant, innebar med forfatteren Kjartan Fløgstads ord snarere at industriarbeiderklassen dro «dit pepperen gror», til Asia og Sør-Amerika.^[43] Framfor å bli borte, har den globale arbeiderklassen de siste tiårene fordoblet seg, i tillegg til at en lang rekke yrker som tidligere ble regnet som «frie» eller i alle fall som hevet over lønnsarbeiderne, er blitt «proletarisert», både i form av press mot lønns- og arbeidsvilkår og med lavere sosial status.

Når kapitalen har flyttet på seg, har streikevåpenet gjerne fulgt med som en nisse på lasset. Den amerikanske sosiologen Beverly J. Silver oppsummerer det godt i boka Forces of Labor: «Where capital goes, conflict goes».^[44] Globaliseringen har på mange vis ført til en evig runddans; fabrikker som ble flyttet til Kinas første industri-soner har siden flyttet til andre, mindre utviklede regioner, mens industribedrifter i det nordøstlige USA som flyttet til sørstatene, og deretter til Mexico, siden har flyttet tilbake til et amerikansk arbeidsliv uten fagforeninger.^[45] I dag er Mercedes-fabrikken i Alabama verdens eneste uten verken fagforening eller tariffavtale.^[46]

En fredsskadet arbeiderbevegelse?

Hvordan står den norske og nordiske fagbevegelsen rustet til å møte en ny, mer uregulert og maktfullkommen kapitalisme? Er de nordiske arbeiderbevegelsene «fredsskadet», etter et snaut århundre med fredsplikt, hovedavtale og generell arbeidsfred? Møter vi rovdyrkapitalister som Amazon og Uber med gentleman-oppførsel og henvisninger til regelboka og god samarbeidskultur?

Det er i alle fall helt sikkert at den nordiske og norske arbeidslivsmodellen ikke er hugget i stein. Tilliten som ble bygd opp etter mellomkrigstidas borgerkrigsliknende tilstander, da de skandinaviske landene toppet den internasjonale statistikken for antallet tapte arbeidsdager i streik og lockout, ble skapt gjennom en langvarig og seig innsats for å gjøre varme konflikter kaldere. I flere arbeidskonflikter de siste årene, som ved Sekkingstads fiskefabrikk, vaktselskapet Securitas, heisfirmaet Schindler og bemanningsselskapet Offshore Support Nord, har vi sett eksempler på det motsatte, med både fagforeningsknusing, utilbørlig press mot tillitsvalgte og streikebryteri.

Som arbeidsrettsjurist Stein Evju har påpekt, finnes det ikke noen «alminnelig rettsoppfatning» når det kommer til et så grunnleggende spørsmål som hva som er streikebryteri og ikke: Det er partene som har definisjonsmakten, eller som tar den. Det finnes verken «enhetlige oppfatninger eller klare linjer», og det å vurdere hva som er rett og galt, lovlig og ikke, er «ikke rettsviterens fremste eller eksklusive domene».^[47] Evjus poeng er en påminnelse om at fagbevegelsen historisk sett har vært en rettsskapende bevegelse, der regelbøker, tolkninger og rettspraksis ikke har vært «hugget i sten», men blitt omskrevet ved behov, og hvor mye er blitt til gjennom strid. Som sosialmedisineren Per Fugelli engang sa om velferdsstaten, så var den ikke en mild gave ovenfra, men et «krigsbytte». Sånn er det også med organisasjonsfriheten, streikeretten, arbeidstidsordningene, sjukelønna og retten til ferie, fritid og medbestemmelse over egen arbeidsplass.

Det kan høres ut som et banalt poeng, men det er helt grunnleggende å forstå: At det er fagbevegelsens seire – og nederlag – som avgjør hvordan folk som lever av arbeidet sitt skal kunne leve livene sine. Om de har en lønn ikke bare å overleve på, men leve av; om de har overskudd til familie og venner når de kommer hjem etter endt arbeidsdag; ja, kanskje til og med om de kommer hjem etter endt arbeidsdag.

I en markedsøkonomi der det store flertallet må selge sin egen arbeidskraft på et arbeidsmarked for å overleve, finnes det i bunn og grunn bare tre typer vern for lønnsarbeiderne: retten til å sammen kunne forhandle, så man ikke må gjøre det hver for seg; arbeidsmiljølover, som gjør at man ikke kan utsettes for vilkårlig makt; og inntektssikring i form av trygd, som gjør at det ikke står en masse sultne og desperate folk utenfor arbeidsplassene og falbyr sin egen arbeidskraft.

Alternativene til streikevåpenet, som vi med jevne mellomrom får høre at har gått ut på dato, er egentlig bare disse to: stille nød, eller åpent opprør.