Goatse & tubgirl

Goatse & tubgirl

Mannlige online­-subkulturer og deres hatobjekter

Av Steffen Krüger

September 2019

Det såkalte Incels kultiverer i sine diskusjoner, er forestillingen om å ligge hjelpeløs og apatisk i sin egen dritt: en form av dødsnært kontrolltap og kastrasjon.

«Incel» er betegnelsen på en løst definert gruppe menn som samler seg i anonyme internettforum og som har det til felles at de forakter kvinner.[1] Årsaken til forakten finnes allerede i selve navnet: Incel er et akronym for «involuntary celibate» – ufrivillig [seksuelt] avholdende. Incels er altså heteroseksuelle menn, som samles rundt et hat mot objektet de begjærer. Hatet fremstilles således som inversjonen av kjærlighet og lengsel til deres motsetning, fremkalt av frustrasjon og deprivasjon. Ettersom Incels anser seg som uverdige kvinners oppmerksomhet, retter de sitt hat mot de samme kvinnene, som følge av opplevelsen av egen utilstrekkelighet.

«Diagnosen» ovenfor er ikke ment som en uttømmende analyse – betraktningene oppsummerer snarere hva Incel-miljøet selv presenterer og diskuterer som sine egne mest fremtredende trekk. Her ligger også den avgjørende utfordringen i å forstå Incels: de forstår og anerkjenner at deres adferd vitner om psykiske vansker, men velger like fullt å videreføre de samme tanke- og handlingsmønstrene. Slik fremstår Incels som et slags paradoks – de er både et selvinnlysende og selvmotsigende fenomen, ved at det tvungne og hjelpeløse som ligger i Incel-merkelappen, på en og samme tid bæres som et stigma og en hedersbevisning. Selvironien og nedvurderingen av egen posisjon blir til en identifikatorisk akt: Å hate det vi begjærer? Ja. Akkurat det! Tro mot sin tittel bestemmer Incels seg frivilligfor den ufrivillige avholdenheten.

Incels kan dessuten forstås som et genuint internett-fenomen: de er et resultat av den dynamiske differensieringen og konstante refleksjonen rundt identiteter som muliggjøres av digitale nettverk[2]. Incel-bevegelsen startet i 1990-årene som «Alana’s involuntary celibacy project» (Alanas ufrivillige sølibatprosjekt), en selvhjelps-epostliste, startet av Alana, en lesbisk mattestudent, som opplevde dating som utfordrende. Intensjonen bak listen var å åpne for en erfaringsutveksling mellom personer i samme situasjon. Denne intensjonen druknet imidlertid raskt i et økende antall deltagere med mindre konstruktive holdninger og en forkjærlighet for «trolling» (det vil si systematisk forvrengning av slike velmente initiativ). Følgelig begynte andre forum og epostlister, ofte med en tilknytning til gryende rettighetsgrupper for menn, å trykke Incel-tittelen til sist bryst og kreve eierskap til den.[3]

De bakstreverske holdningene til både seg selv og kvinner som kommer til syne i dagens Incel-grupper er resultatet av disse subversjon- og appropriasjonsprosessene (altså prosesser som undergraver og gjør om en annens intensjoner), og har sine røtter i mannlige online subkulturer. Jeg søker i denne artikkelen å belyse disse holdningene, og den mer generelle «Incel-psykologien», ved å spore dem tilbake til sine historiske kilder. Spesielt vil jeg se nærmere på tilknytningen til «datanerd»- og hackermiljøene på den notoriske nettsiden «4chan» − en velkjent yngleplass for uappetittlig, og tidvis grenseoverskridende, nettkultur. Mer konkret vil jeg argumentere for at et særtrekk ved 4chan-kulturen – en leken og ironisk assosiasjon til avføring – har en nøkkelrolle for å forstå den paradoksale måten Incel-grupper kombinerer selv-stigmatisering med selv-identifikasjon. Ettersom symbolene og selvpresentasjonene, importert fra miljøer som på 4chan, i Incelgruppene gradvis har mistet sine lekne og ironiske aspekter, har de blitt forvandlet og forvrengt til fullverdige, og desto mer destruktive, elementer i identitetskonstruksjon. Med utgangspunkt i et psykoanalytisk perspektiv ønsker jeg å diskutere de sosiale og kulturelle implikasjonene av denne utviklingsprosessen, og på den måten bidra til et mer helhetlig og robust perspektiv på Incels og lignende grupperinger som sosialt fenomen. Et psykoanalytisk perspektiv fremstår som særskilt fruktbart i et slikt henseende ettersom det fortolker artikulasjonen av bestemte seksualiteter i lys av maktrelasjoner og -konstellasjoner. Dermed kan det bidra til en mer dekkende fortolkning av Incels, ikke bare i og for seg selv, men som symptomatisk for bredere sosiale mekanismer og tendenser.

I tråd med det psykoanalytiske paradigme tar den påfølgende analysen ikke sikte på representativitet som sådan, men utgjør snarere en eksemplifisering som belyser sentrale karakteristikker ved Incel-kulturen – som et symptom på bredere samfunnstendenser.[4] En slik symptomatisk lesning av et fenomen eller tema innebærer at forskeren over tid fordyper seg i materialet for å komme «inn under huden» på fenomenet som undersøkes og slik oppnår fortrolighet med det.[5] I denne studien bygger analysen på regelmessige, selvrefleksive observasjoner i internettfora som er sentrale for Incel-bevegelsen. Disse er: 4chan.org/b/; reddit.com/r/TheRedPill/; reddit.com/r/MenGoingTheirOwnWay/; mgtow.com/; reddit.com/r/MensRights/; reddit.com/r/inceltears/ og Incels.co.[6] I den sammenheng vil jeg takke min kollega Jacob Johanssen, som delte store deler av sin materialsamling fra reddit.com/r/braincells/ med meg, en annen sentral debattside for Incelkultur. Denne siden ble gjort utilgjengelig sent i 2018, men har nå [juni 2019] blitt åpnet igjen. Med utgangspunkt i en abduktiv tilnærming til kulturanalyse[7] har disse foraene blitt observert på en daglig basis i over to måneder (desember 2018 til mars 2019) for å kunne belyse deres mest fremtredende trekk, hvor den viktigste av disse er den paradoksale identifikasjonen med skitt.

Teoretisk bygger analysen på studier av toksisk maskulinitet og teknokultur[8], det vil si en oppfatning av mannlighet, som ofte møtes i teknokulturelle sammenhenger, og som er fiendtlig innstilt ovenfor alt ikke-mannlig. Studier av «datanerd»-kulturen er en annen viktig kilde for denne artikkelen. Datanerds er (hovedsakelig mannlige) computer- og dataspillfans som (stereo)typisk preges av en kombinasjon av høy teknologisk intelligens og forholdsmessig lav sosial kapital.[9] Selv om stereotypien ikke stemmer tvingende overens med realiteten har den en sterk tiltrekningskraft og identifikasjonspotensial for menn med interesse for teknologi, slik at den utfolder en virkning som til en viss grad blir konstitutiv for den sosiale virkeligheten. Psykoanalytisk teori, og her særlig Donald Meltzers studie av den «anal-masturbatoriske karakteren» fra 1967, tjener denne undersøkelsen som heuristisk folie. Meltzer tegner her bildet av en karakter som, preget av ytre deprivasjoner, blir sittende fast på det anale utviklingsnivået – et nivå som kjennetegnes av hemninger og usikkerheter i møte med den ytre verden – og tar på seg en pseudo-modenhet, altså en forespeilet og dermed utrygg modenhet – fremfor en full utviklet kjønnsmodenhet. Samtidig som Meltzers studie har blitt kraftig kritisert for sine patologiserende tendenser,[10]fremstår den likevel som produktiv for mannlige online-subkulturer – ikke minst fordi disse subkulturene iscenesetter seg selv på særdeles patologiserende og aggressive måter. Særlig på grunn av sitt relativt konservative blikk kan Meltzers studie benyttes for å få frem en felles kjerne i alle subkulturene som drøftes i denne artikkelen. Denne kjernen består, kort oppsummert, av en intens følelse av seksuell og sosial avmakt, forstått i sammenheng med en samfunnskontekst fullstendig dominert av konsum- og markedslover.

Artikkelens argumentasjonsrekke er delt inn i tre hoveddeler: I den første delen kartlegger jeg datanerdenes relasjon til dritt og skitt (og dermed: iscenesettelsene av den anal-masturbatoriske karakteren), i den mannlig dominerte subkulturen på 4chan i andre halvdelen av 2000-årene og første halvdelen av 2010-årene. Her møter vi former for absurd-komisk selvstigmatisering som tvinger frem direkte konfrontasjoner med ekskrementer. Selv-assosiasjonen med stigmaet skal frastøte ‘de andre’ – det vil si kvinner og «normies» – og holde dem utenfor ved å vise en umoden førgenital seksualitet i en aggressiv tone. I den andre delen av artikkelen observerer jeg hvordan 4chans vittige subkulturelle dynamikk mister sin befriende komiske kraft på Reddit, en langt mer kommersiell onlineside enn 4chan,[11] som har blitt det sentrale samlingsstedet for Incels og relaterte rettighetsgrupper for menn. I den tredje, og avsluttende delen, fører jeg mine observasjoner sammen i en mer fullstendig fortolkning av Incel-fenomenet. Jeg argumenterer i denne sammenheng for risikoene forbundet med at Incel-miljøene etablerer umodenhets-stigmaet som et masokistisk ideal, hvilket i siste instans kan drive menn til et fullstendig sammenbrudd.

Kvinnebildet i de observerte miljøene går hånd i hånd med de dominerende selvbildene: På 4chan er kvinner identifisert som «det andre» og «den andre»; den modne verden som skal holdes ute, og som samtidig fungerer som materiale for masturbatoriske aktiviteter.[12] Her skal kvinner konsumeres, men ikke interageres med. I Incel-gruppene, og gruppene for menns rettigheter, blir kvinner derimot ansett som hånlige vitner til, og skyldige i erfaringen av, den tapte mannligheten. Eksempelvis, knyttet til temaet «Morsdag», klager en mann i «/r/braincells»-forumet: «Jeg har blitt mobbet, nedverdiget og misbrukt av hele det kvinnelige kjønn hele mitt liv, så hva skal jeg gjøre? Dedikere en hel dag til å dyrke den kjerringa som fødte meg inn i denne elendigheten».[13] Interessant nok, i disse diskusjonene fremstilles det som at kvinnene har overtaket, det er de som ser ovenfra og ned, og som «bruker» menn og spiller dem mot hverandre. Det er denne (innbilte) holdningen som kvalifiserer kvinnene til hatobjekter. Slik en annen mann oppsummerer det i «/r/braincells»-forumet: «Du kan enten elske kvinner eller forstå dem, men du kan ikke gjøre begge deler»[14].

Del 1: «Dumme ting» og anal-seksualitet i nerd-subkulturer

Fra starten i 2004, i «boomfasen» av Web 2.0, fungerte 4chan, en plattform som samler forskjellige tematiske forumsider under seg, som et radikalt motbilde til de kommersielle sosiale-nettverkssider, som startet opp i den samme perioden. I stedet for et personlighetsfokus, som er typisk for Web 2.0 tjenester, er 4chan fullstendig anonymt; fremfor detaljert iscenesettelse av personlighet, er interaksjonene på 4chan av en ekstremt uhemmet, upolert karakter og særdeles lite smigrende for deltakerne; fremfor for den algoritmiske kurateringen av innlegg på sosiale medier blir alle poster på 4chan publisert direkte og ufiltrert; i stedet for å lagre alle innleggene for kommersielle hensikter er bidrag på 4chan efemer – de blir slettet ettersom de gradvis blir dyttet nedover i, og etter hvert ut, av bidragshistorien av nyere innlegg.

Christopher Poole grunnla 4chan i tenårene med en hensikt om å dele japanske tegneserier og pornografiske bilder. I sitt første innlegg ba Poole andre deltakere om å ikke poste «dumme ting» på forumsidene.[15]Imidlertid ble den radikale måten plattformen legger til rette for anonyme innlegg[16] og dens seksuelle orientering, tolket som invitasjoner til å publisere nettopp «dumme ting». Disse dumme tingene rant da også inn i bøttevis: Engelskspråklige hackere og (cyber)punkere oversvømte 4chan med frastøtende bilder og videoer – en praksis som kalles «crapflooding» (dritt-oversvømming). «Tubgirl», bildet av en kvinne i et badekar innsmurt i diaré, er ett eksempel. «Goatse», et nærbilde av en manns endetarmsåpning, spredt med to hender som åpner den videre enn hva som virker menneskelig mulig, er et annet bilde som har blitt delt på en rituell måte. Lesere som har aldri sett disse bildene burde tenke seg nøye om før de googler i vei: Har man først kastet et blikk på dem, advarer Gabrielle Coleman i sin bok om 4chan-hackergruppen Anonymous,[17] kommer man aldri til å kunne glemme dem igjen – det mentale bildet er for evig brent fast.

Funksjonen som slike bilder – og spesielt de med ekskrementer som fokus – innehar i denne sammenhengen er ifølge Coleman å holde ubudne gjester unna.[18] Parallelt fungerer de som en «test», som et innvielsesrituale, som er ment å signalisere og produsere tilhørighet til en gruppe. «Hvis du lett blir frastøtt av noe som Goatse», forklarer Poole, «så kommer du ikke så fort tilbake til 4chan».[19] Gjennom denne typen grensedragninger blir ekskrementer til et våpen som brukes for å holde andre på avstand. I tillegg fungerer avføring som en abjekt markør av individuell- og gruppeidentitet. 4chan er «Internettets rasshøl»[20] og deltagerne er «dritt-konger» – herskere over et rike bestående av dritt. De som vil oppholde seg her, og gjøre dette til sitt hjem, kan ikke kvie seg for å komme i kontakt med dritt eller for å bli til dritt selv. Omvendt kan de diskursive handlingene på 4chan lett gjenkjennes som tekstuelle ekvivalenter av selv-defekasjon. Kort fortalt: 4chan-deltakere griser seg til.

Den anal-masturbatoriske karakteren og nerde-maskuliniteten

Så, hva betyr den stereotypiske, delvis erotiserte selvidentifiseringen med ekskrementer på et psykologisk og kulturelt nivå? For å kunne besvare dette er det først nødvendig å redegjøre for et utvalg av psykoanalytiske teorier, for så å knytte dem opp mot de subkulturelle, neo-tribale konstellasjonene av datafreaks og rettighetsgrupper for menn.

Særlig førstegenerasjons psykoanalytisk litteratur er rik på teoretisering rundt ekskrementer. Sigmund Freud, Karl Abraham og Ernest Jones fokuserte særlig på karakterologiske aspekter av det å holde ekskrementer inne – noe de assosierte med kontroll- og maktfunksjoner, og særlig med forholdet til penger.[21] Mens makt og kontroll også spiller en rolle i mine betraktninger, er det mange aspekter ved de subkulturene som undersøkes som peker mot det motsatte av beherskelse, nemlig til et lystbetont tap av kontroll.

Dette fenomenet diskuterer Freud med utgangspunkt i pasienten som i ettertid ble døpt «ulvemannen» – et av den psykoanalytiske litteraturens mest kjente, omtalte og refererte kasus – og som han hevder står fast ved «kloakkfasen» av seksualitetsutviklingen.[22] Freud skriver om sin pasient at tømningsfunksjonen i barndomsårene ble knyttet til en sadistisk lyst, som artikulerte seg i trassig-stolte defekasjoner og en «stor fornøyelse i anale vitser».[23] Over tid forvandlet den aktive sadistiske lysten seg til en engstelig, passiv og masokistisk identifisering med sin mor, som var plaget av underlivssmerter. Han overtok hennes tilbakevendende klage, «jeg kan ikke leve slik lenger», og repeterte den «utallige ganger» i sin senere sykdom, skriver Freud. Fra hans beskrivelser kan man dedusere at pasienten identifiserte sine tarm-symptomer med sin mors maktesløshet, både i relasjonen til sin mann, og til det patriarkalske samfunnet generelt. Freuds beskrivelser hjelper oss allerede med å åpne opp og forstå de mannlige subkulturenes horisont. Denne horisonten spenner, parallelt med «ulvemannens» symptomer, fra seksuell-konnoterte tømninger på 4chan til dramatiske selvkastrasjonsritualer i Incel-fora.

Videre kan Melanie Klein komplettere vår forståelse av analerotikk i det hun særlig belyser tømningsfunksjonens aggressive betydninger. I hennes presentasjon av den «projektive identifikasjonsmekanismen» forklarer hun at ekskrementer skilles ut som dårlige objekter – altså vonde, ubehagelige følelser, tanker og egenskaper i en selv – som overføres til moren, slik at sistnevnte såres og kontrolleres.[24] Med andre ord, ens egen sadistiske aggressivitet blir tilskrevet mor som så kan bli nedverdiget og sett som ond, slem og dum. Klein forstår denne handlingen som spedbarnets opprør mot sin opplevde deprivasjon: hvis du ikke mater meg, skal jeg mate deg dritten min! Parallelt med tiraden om morsdag presentert ovenfor, blir alt som oppleves som dårlig og utilstrekkelig hos en selv projisert på mor. Denne mekanismen hjelper oss med å forstå de mannlige online-gruppenes fiende-/kvinnebilde. Gruppenes identifikasjon med skitt blir til syvende og sist overført til kvinnene gjennom en kombinasjon av en rekke (motsigende) trosbekjennelser: Dere kan ikke elske oss, fordi vi er skitt.Vi er skitt, fordi dere ikke elsker oss. Vi hater dere; det er dere som er skitt.

I 1967, 20 år etter Kleins bidrag, tok Donald Meltzer opp mange av tankene til Freud og Klein og knyttet dem sammen til en karakterologisk skisse i sin artikkel «Forbindelsen mellom anal masturbasjonen og projektiv identifikasjon». Med utgangspunkt i småbarnsobservasjon, men med siktet på voksne, foreslår Meltzer at det kan oppstå en anal-masturbatorisk karakterformasjon, det vil si en karaktertype som sliter med å se seg selv som en voksen blant andre voksne og som kompenserer for den manglende tryggheten ved å trekke seg og sine begjær tilbake inn i en ikke-relasjonell sfære. En slik karakter oppstår under press fra utsiden – Meltzer nevner avvenning, renslighetsoppdragelse og søskenrivalisering som eksempler på slike potensielt pressede situasjoner. Enkelte barn, satt under slikt press, vil kunne ende opp med å omgå inntreden i den ødipale voksenverden – en verden hvor mennesker ikke lenger kan slippe å ta ansvar for sine handlinger og begjær – ved å opprette en anal organisering i stedet for en fallisk en. En slik organisering innebærer at vedkommende aldri blir trygg på seg selv, og at de dermed forsøker å observere og kontrollere alt de gjør og sier. I likhet med Freud anser Meltzer en tilbaketrekning til permanent umyndighet som grunnlaget for en anal-masturbatorisk karakterstruktur. I en syntese av Freud og Kleins teorier karakteriserer Meltzer denne strukturen som en ambivalent miks av sadistiske og masochistiske, så vel som intenst kontrollerte og, som en direkte motpol, fullstendig ukontrollerte elementer. Mennesker av denne karaktertypen har en ekstremt lav frustrasjonstoleranse – noe som kommer til uttrykk gjennom raseriartede utbrudd. På barndomsstadiet fører opprettelsen av den anale organiseringen til en pseudo-modenhet som gjerne viser seg i form av lydighet mot foreldre og, samtidig, en arroganse ovenfor jevnaldrende. I voksenalder har de ofte en evne til å mestre komplekst intellektuelt arbeid, men er samtidig plaget av følelser av impotens eller pseudo-potens. Spesielt lider de under følelsen av å være en svindler eller bedrager. Mannlige pasienter, skriver Meltzer, sliter ofte med disse identifikasjonene, som gjerne konnoterer passivitet, femininitet og homoseksualitet, og som de prøver å bekjempe.[25]

Spesielt de siste delene av denne beskrivelsen har klare fellestrekk med studier av nerde- og datafreak-maskuliniteten. For eksempel anser Ran Almog og Danny Kaplan kjernen av nerde-maskulinitet som kombinasjonen av, på den ene side, rasjonalitet og teknologisk «know-how» og, på den andre, hjelpeløshet i sosiale situasjoner. Intellektuell styrke og fysisk svakhet – privilegerthet og underlegenhet i (u)skjønn forening.[26] Disse motsetningsparene ligger nært opp mot Meltzers karakterstudier av et intelligent, men på samme tid umodent menneske som plages av selvtvil og usikkerhet.

Vender man blikket fra disse teoretiske betraktninger tilbake til online subkulturer finner man et stort antall innlegg som fremkaller og iscenesetter – ofte i overdreven form – et karakterbilde som er slående likt den anal-masturbatoriske karakteren i Meltzer beskrivelse. For eksempel demonstrerer de hyppige innleggene om tarmgass i Incelfora en blanding av sadistiske og masochistiske aspekter. Promp fremstilles både som en form for hevn, som i «jeg prompet før jeg gikk ut av heisen, og en vakker kvinne kom inn og brakk seg»,[27] og som en seksualisert handling, som i «når Chad [det vil si en attraktiv, seksuelt aktiv mann] promper rundt heite damer lukter de diskre på prompen […] for å vurdere hvordan spermen hans kommer til å smake».[28] Mens attraktive menn til og med kan tillate seg å prompe og fremdeles oppleves som attråverdig av kvinnene, er Incelenes eneste middel til å ha noen som helst effekt på kvinner å provosere med vemmelse og avsky.

Et ytterligere eksempel fremkommer i boken Kill all normies, der Angela Nagle siterer fra en bredt sirkulert karakterisering av 4chan/b/-kanalen[29]:

... /b/ er vennen som stadig vekk snakker om din mors puppestell. […] /b/ er en som betaler en prostituert for å slikke rumpa hans, og bare det. /b/ er onkelen som har antastet deg flere ganger. /b/ er fremdeles på sykehuset etter han har prøvd noe han har sett en gang i en hentai. /b/ er lysten du føler deg skyldig av, når du prøver å leke med anusen din imens du masturberer. /b/ er vidunderlig.[30]

Dette sitatet forsøker åpenbart å sjokkere, og kan dermed igjen forstås som en del av en ekskluderingspraksis. Dog, på grunn av den strategiske, intensjonelle bruken av tabu og ydmykelse, men med lystbetonte, seksualiserte undertoner, samt den karikerte fremstillingen av anal seksualitet ville det være urimelig å fortolke denne tematiseringen som en direkte artikulasjon av Meltzers karakterbilde. Mens Meltzer forstår karakterbildet som en rent ubevisst formasjon, som viser seg i symptomer, virker den siterte karakteriseringen bevisst og eksplisitt artikulert. Dette kan igjen sees i kontekst av Freuds diskusjon av «ulvemannen»: «Hver gang et høyere trinn er nådd», skriver Freud her med henvisning til menneskelige utviklingsstadier, «kan det tidligere fremdeles finne sin anvendelse i en negativ, fornedrende forstand».[31] Sånn sett peker særlig de komiske og ironiske aspektene i materialet hen mot en tvetydighet mellom symbolikk og symptomatikk, og blandingsforholdet mellom de to åpner forskjellige handlingsmuligheter. Den symbolske dimensjonen gjør det mulig å erkjenne sin egen situasjon og sine egne handlinger som integrert i en personlig og sosial sammenheng, slik at disse sammenhengene lar seg overkomme. Samtidig peker de symptomatiske aspektene (som synes allerede i hvor ofte man konfronteres med ekskrementer i foraene som her omtales) i retning av det ubevisste, som gjør at man gir seg hen til selvdevaluerende tendenser og utfolder dem i det sosiale og relasjonelle.

Del 2: Fra ironiske til alvorlige identifikasjoner

Anonymous: mellom symbolikk og symptomatikk

En annen subkulturell formasjon, hvor det symbolske og symptomatiske lenge har sameksistert, er gruppen Anonymous, som vokste frem på 4chan. Det er først hos Anonymous at man kan observere at de subkulturelle formene for selv-devaluering gradvis mistet sin ironiske, og dermed symbolske, dimensjon. Ironien oppstod i kontrasten mellom Anonymous’ språkbruk og de sosiale handlingene som ble utført med og idette språket. Kontrasten gjør det mulig at både språk og handling kan reflekteres. De blir dermed symbolske i ordets reneste forstand.[32] Men når handlingene gradvis nærmer seg – og endelig faller sammen med – det som opprinnelig var ment som ironi, går den symbolske dimensjonen tapt. Heri ligger paradoksets kjerne: Hvis man gjør akkurat det man sier på en ironisk måte, så blir man faktisk til den man fornedrer i ironien.

Anonymous begynte som en lederløs gruppe på starten av 2000-tallet, med en samlende ambisjon om å ta hevn på de delene av kulturindustrien som forsøkte å ilegge online-pirateri drakoniske straffer. Imidlertid fant gruppen raskt mer progressive mål for sine blokadetiltak, som den autoritære sekten Scientology, betalingsmonopolistene Visa og PayPal og høyreekstreme radiokanaler. Selv disse politisk progressive handlingene var dog gjennomsyret av anal-masturbatoriske konnotasjoner. Gabrielle Coleman presenterer i sin bok om Anonymous en rekke eksempler på situasjoner der handlinger som i utgangspunktet hadde noble motiver, som å «ta ned» Scientologi-nettsteder, ble knyttet opp til smakløse gester.[33] Blant annet ble uvitende journalister og nyhetskanaler som dekket hendelsene sendt linker til bilder av «Goatse» eller «Tubgirl», og flere institusjoner ble bombardert med faksede bilder av nakne rumper.

Siden disse politiske handlingene alltid beholdt sine forbindelser til «dritt» og lavmål, kunne deres progressivitet aldri tas for gitt. Selv Coleman, som tegner et særdeles positivt bilde av Anonymous, må medgi at intervjuutsagn fra gruppens medlemmer var fulle av rasistiske og kvinnefiendtlige kommentarer om hvite menns verdensdominans.[34] Selv med henblikk på disse kommentarene er det vanskelig å si akkurat hvor alvorlig Anonymous-medlemmene selv tok sine ismer og fobier. Var de en del av «crapflooding» og tjente opprettelsen av subkulturelle grenser, eller hadde de også en verdi i seg selv? Coleman, som har observert miljøet over mange år, antar at mange Anonymous-deltakere pleide å anse sin form av rasisme og misogyni som ironisk – i alle fall i tidligere faser av bevegelsen.[35] Hun fører miljøets endelige høyrevending tilbake til alt-right-bevegelsen som begynte å rekruttere folk i 4chans «/pol/» kanal. Med disse rekrutteringstiltakene begynte språkbruk og handlingsorientering å falle sammen og den tentativt «ironiske rasismen» på 4chan ble til en «veldig alvorlig rasisme».[36]

«Gamergate» og den mannlige online-subkulturens reaksjonære dreining

Det bør dessuten tilføyes: også kvinnehatet antok en mer radikal form rundt denne tiden. Dette illustreres av «Gamergate», som også fant sted i 2014 – året Coleman trekker frem som et veiskille i den politiske utviklingen av mannlige Internet-subkulturer. Gamergate kan oppsummeres som en omfattende debatt rundt etikk i dataspilljournalistikk, selv om det temaet kun tjente som verktøy og katalysator for et kvinnehat, som allerede hadde eksistert en stund i en ironisk og virtuell innpakning, men som nå for alvor fikk utfolde seg fritt.

Denne pseudo-debatten startet da Eran Gojin, ekspartneren til den kvinnelige spillutvikleren Zoe Quinn, publiserte et bittert, 9000 ord omfattende innlegg om Quinn i et Something Awfulforum.[37] Her hevdet han feilaktig at Quinn hadde tilbudt seksuelle tjenester til gjengjeld for gode anmeldelser. På en stereotypisk måte leverte det oppdiktete avsløringsbrevet akkurat det datafreaksene på 4chan hadde forventet og øvd på i ritualiserte interaksjoner over mange år: kvinner, homofile, svarte, asiater, funksjonshemmede og så videre jobbet – med hjelp av hvite, mannlige kollaboratører – med å ødelegge livskildene til deres subkulturelle identitet. Quinn og andre kvinner, som var aktive på dataspillfeltet ble dermed symboler på et truende inntog av politisk korrekthet, «kulturmarxisme» og feminisme i deres miljø. Oppsummert: trusselen var inntoget av en moden, ødipal voksenverden inn i den stolt masturberende gamersfæren.

Wendlin antar at det var den kjedereaksjonsartige spredningen av Gamergate-debatten som førte menn fra 4chan sammen med forskjellige avleggere av grupper for menns rettigheter. På grunn av den sterke affiniteten mellom disse gruppene må slike overlappinger imidlertid ha eksistert tidligere. Mer relevant i denne sammenhengen er at Gamergate løsnet datanerdenes kvinnefiendtlige, antifeministiske og reaksjonære holdninger fra deres ironiske vaghet. Innen bare noen få uker ble et bokstavelig talt virtueltfenomen – altså et som var reelt, men ikke aktuelt[38] – til et fenomen som herjet fritt i sentrale områder av mainstreamkulturen: hundretusenvis av kommentarer i online-forumer og sosiale nettverk; utallige videoer på YouTube, med mer eller mindre tvungne argumentasjonslinjer mot feministiske innflytelser på dataspillverden; kvinner i bransjen ble truet tusenvis av ganger med drap og voldtekt, og deres adresser offentliggjort på nett. Slike praksiser eksisterte allerede før 2014, men nå viste de seg i et omfang som ga dem en ny, hordeartig kvalitet. Med denne vendingen i retning av en reaksjonær politikk, og et entydig og særs uironisk kvinnehat, var grobunnen etablert for fremveksten av menns rettighetsgrupper, som har Incels som sitt ekstreme endepunkt.

Del 3: It’s over/It never began – Incels og iscenesettelsen av det totale kontrolltap

Det man kan observere hos de rettighetsgruppene for menn som identifiserer seg med (dog i varierende grad) Incel-troen, er at de har arvet datanerdenes identifisering med det fekale stigmaet – med «tubgirl» og «goatse» som identitetsmarkører. Ikke nødvendigvis i den forstand at deres diskusjoner konstant er fylt med avføring, selv om også dette tidvis er tilfellet, men snarere i betydningen som presenteres i de psykoanalytiske teoriene som tidligere i artikkelen har blitt diskutert, spesielt hva angår den dramatiske opplevelsen av makt- og kontrolltap. Dette skiller seg imidlertid fra andre typer rettighetsgrupper for menn.

Dersom man sammenligner atmosfæren i Incelgrupper med andre «mannegrupper» får man et klarere bilde av dette spesifikke stigmaet. Diskusjoner mellom medlemmer av «Men Going on Their Own Way», en gruppe som fokuserer på hvordan menn kan leve et godt og fullverdig liv uten kvinner, preges for eksempel av en atmosfære som i langt mindre grad av lidelse og selvmedlidenhet enn Incel-grupper. (Hetero-)seksualiteten som fremkalles i denne gruppen er av en langt mer moden, kraftfull og fallisk art enn den som fremføres av Incels. Et eksempel er når en kommentator på mgtow.com uttrykker gruppens livsfilosofi ved å sitere sangen «The Prisoner» av heavymetal bandet Iron Maiden: «I’m not a prisoner/ I’m a free man/ and my blood is my own now/ Don’t care where the past was/ I know where I’m going. / OUT!! ».[39] I skarp kontrast til denne atmosfæren av «empowerment» (på steroider), preges Incel-diskusjoner av en motløs og maktesløs stemning. Fremfor demonstrasjoner av mannlig stolthet er deres forumer fylt med GIFer av frukt, grønnsaker, dyr og til og med menneskekropper under nedbrytning – de mugner, smuldrer opp og forvandles til dritt.

Også disse selvstigmatiserende symbolene beholder sin funksjon med å beskytte den subkulturelle sfæren mot den ytre verden. Likevel fyller symbolene mer enn en frastøtende funksjon. De skaper et samlingspunkt for menn som antesiperer at andre vil finne dem frastøtende så fort de tar skrittet ut i verden – eksempelvis for å finne en kjæreste. Denne antesipasjonen av ens egen uverdighet, og den suksessive retretten, har blitt kultivert på 4chan og lignende forumsider, og er innøvd som et stolt identifikasjonsmønster i over 15 år. Det er kultiveringen av egen skittenhet, som nå skaper de paradoksale relasjonelle effektene som ble nevnt tidligere –Jeg er ingenting. Elsk meg. Haha. Imens tidligere variasjoner av 4chan-kulturen la til rette for en viss gjennomtrengelighet og åpnet opp det symbolske refleksjonsrommet gjennom sin bruk av ironi og komikk, har denne komikken, så lenge den fremdeles eksisterer, nå mistet en stor del av sin symbolske kraft. I stedet er den ironiske omgangen med skitt nå betraktet med en bitterhet som lenker mennene til sin karakter som «dritt-konger» («shitlords»). De har blitt det de fornedret i ironien.

Identifiseringen som «dritt-konge» kommer tydelig frem i ordforrådet Incels bruker for å konstruere sitt fiendebilde og sin realitet – en realitet som først og fremst er mannlig og som deles opp i hovedsakelig to grupper menn: «alfas» og «betas». «Alfaer» er vakre, sunne og sterke; de er denne verdens «Chads», og de kopulerer med «Stacys»: attraktive, ‘heite’ «femoids» (altså: kvinner) som, på en skala fra 1 til 10 (som Incels og andre mannsgrupper bruker for å vurdere og kategorisere kvinner), får minst en 7. «Betas» er på sin side stygge, sykelige og genetisk annenrangs menn, som aldri får seg en «Stacy». De er langt utenfor «Betas» rekkevidde – det samme gjelder mindre attraktive, såkalte «normie» kvinner.

Forholdet mellom «Alphas» og «Betas» er klart definert og oppsummert i formelen «AF/BB»: «Alpha fucks/Beta bucks» - oversatt: «Alpha puler / Beta betaler». Det vil si at «Betas» finansierer livsstilen til kvinnene som bedrar dem med «alfamenn». I denne oppskriften kommer vi også tilbake til rasjonaliseringen av Beta-menns hat mot kvinner. Mens «Chads» mislikes for sin naive holdning til egen genetiske flaks, hates «Stacys» desto mer intenst, fordi de forestilles å stadig konspirere mot menn og å aktivt sette dem opp mot hverandre, mens de ler og latterliggjør dem så fort de snur ryggen til. Dette er oppsummert i begrepet «Hypergami», et begrep lånt fra etno-sosiologien, som insinuerer at kvinner stadig er på jakt etter de beste, sunneste og fysisk dyktigste mennene. Således er de også alltid på utkikk etter en potensiell oppgradering, og ender dermed opp med å, i Incel-termer «kjøre kuk-karusellen», det vil si gå fra en «alfamann» til den neste. Dette gjør de inntil de når et punkt hvor deres vurdering av egen «SMV», deres seksuelle markedsverdi (det vil si en attraktivitet som er knyttet til profitt), ikke lenger er i tråd med deres faktiske «SMV». De vil da begynne å bli avvist av alfa-menn, og forvandles til «Roasties»: kvinner som har «brukt opp» sine nedre deler og blir til en ‘utsortert vare’.

Jeg presenterer denne begrepsverden her ikke bare for å gi et kjapt innblikk i Incels kvinnebilde, men også for å utfolde den anal-masturbatoriske kjernen av dette bildet en gang til. Når mennene i Incelforumer forestiller seg at de i høyden kan få en «Roastie» å ligge med – altså de kvinnene de anser som utslitte kjøttstykker – så er det ikke bare kvinnene som blir fullstendig nedverdiget, men, gjennom kvinnene, dem selv. Ved å adoptere den kynisk kalkulerende markedslogikken om tilbud og etterspørsel ser mennene sin egen seksualitet som så underutviklet, abjekt og verdiløs at de kun får penetrere ikke-menneskelige del-objekter. Med andre ord, de skaper et bilde av seg selv som åtseletere i en verden hvor ethvert begrep om et felles beste, samfunnsansvar og felleskap har brutt sammen.

Likevel kan man selv her, i en slik morbid og villet avskyelig fremstilling av seksuelle relasjoner, fortsatt finne komikk og ironi. Ord som «Chad», «Stacy» og «Roastie» fremstår i sin karikerte form nesten som pikselerte karakterer fra et foreldet dataspill. Denne komikken har dog ikke lenger noe frigjørende ved seg, og den fremkaller heller en bitter-resignert latter i lys av en virkelighet hvor man erfarer seg selv som taper og offer og dermed akkurat den som nedverdiges i ironien. Det å være en Incel betyr dermed i siste instans at man kaster bort alt håp om et kjønnsmodent og fullverdig liv. Det innebærer å trassig definere seg som det laveste av det laveste, og forskanse seg bak denne definisjonen. Slik fantaserer Incels seg inn i en tilstand av å skrante og av å bare overleve i stedet for å leve(Incels kaller det «to cope») – en tilstand hvor man råtner mens man er fremdeles i live («LDAR» [«Lay down and rot»]), eller hvor man gjør det slutt med livet sitt («rope» og «sui» som antydninger av suicid). Incel-eksistensen er å forgå uten å ha fått muligheten til utfoldelse. Beskrevet med ordene til et Incel.com-medlem: «livet mitt kommer til å fortsette å være dritt, og det kommer bare til å bli verre og verre».[40]«It’s over» går en rituell hilsen blant Incels («Det er over») – «It never began» går svaret («Det har aldri begynt»).

For å komme tilbake til Meltzers tekst, så kan man si at det her, i disse dramatiske fantasiene, nås et punkt hvor den «hårreisende virulensen», som Meltzer observerer i sine utagerende pasienter,[41] slår om til apati og katatoni. Det er i denne tilstanden Freud finner «ulvemannen» i begynnelsen av analysen: «fullstendig avhengig og eksistensudugelig».[42] Kort sagt, det Incels kultiverer i sine diskusjoner, er forestillingen om å ligge hjelpeløs og apatisk i sin egen dritt: en form av dødsnært kontrolltap og kastrasjon.

Incels’ psyko-logiske sluttpunkt er dermed «tubgirl» – bildet av den absurd skitne kvinnen som har blitt sirkulert, som en identitetsmarkør, i årevis gjennom de mannlige online-subkulturene. Ut av dette bildet trer nå en fornedret, sølete og avmektig mann frem. Med dette nås et sluttpunkt hvor mennesker så desperat er i behov for hjelp at de nesten ikke lenger er mottagelige for den. Selv om en psykoanalyse, for eksempel, ville gi dem tid og rom for å vinne denne mottageligheten tilbake bitvis, er det andre spilleregler som gjelder i de undersøkte diskusjonsforumene. Her dreier det seg for det meste om å lukke slike mulighetsrom, eller om å ikke la dem vokse frem i det hele tatt. Samtalene her dreier seg om og om igjen om å holde de likesinnete på den samme ideologiske linjen.

Konklusjon: grusomme offer, grusomme virkelighet

Kommunikasjonsforsker Jodi Dean peker ut to sosiale funksjoner som offer-rollen innehar: For det første er offeret alltid på den moralsk korrekte siden, ettersom ingen kan frakjenne dem deres lidelse. For det andre er et offer aldri politisk ansvarlig, fordi de anses som for svake og sårede til å skulle ta ansvar. Deres impliserte svakhet går dermed ofte hånd i hånd med en forkjærlighet for det grusomme og sadistiske, og ofrenes krav om rettferdighet fører fort til de mest nådeløse avstraffelser. Som offer og lidende har vi aldri skyld i den volden som utøves i vårt navn, skriver Dean.[43]

Jeg avslutter min artikkel med disse tankene, fordi de tydeliggjør farene som Incels og grupper for menns rettigheter på nett, medfører og representerer. Disse gruppene iscenesetter – og forhøyer gradvis – erfaringen av umodenhet og avmakt til punktet av et totalt kontrolltap. På dette punktet truer faren av at noen gruppemedlemmer bestemmer seg, ikke bare for å avslutte sitt eget liv, men – i et utbrudd av sinne, frustrasjon og desperasjon – for å rive noen av de menneskene de gjør ansvarlige for sin lidelse med seg ned i avgrunnen. I mai 2014 drepte Elliot Rodger, som identifiserte seg som Incel, seks mennesker i California, før han drepte seg selv; i april 2018 drepte en annen mann, Alek Minassian, som også identifiserte seg som Incel, ti mennesker i Toronto. Og mannen som myrdet 50 mennesker i moskeer i Christchurch, New Zealand, i mars 2019, kan også kobles til datanerd-miljøer. Han strømmet angrepene live på Facebook. Før han gikk i gang med angrepet, forkynte han til sine seere: «Remember, lads, subscribe to PewDiePie» - et verbalt «blunk» blant unge nett-nerder verden over.[44]

Like fullt indikerer komikken som fortsatt finnes i diskusjonsforumene at voldshandlinger ikke er et nødvendig sluttstadie i en Incel-eksistens. På tross av at den generelle atmosfæren i foraene er nedtrykkede, finnes det fortsatt et substansielt antall memes og humoristiske innlegg. Selv om denne komikken for øyeblikket virker kraftløs, peker den utover Incelenes nåværende situasjon. Den signaliserer et stille ønske om en annen, bedre vei videre og om modnere, mindre masokistiske identifikasjonsformer.

Å representere, og således tilby disse lidende mennene et alternativ til de tradisjonelle og hegemoniske mannlighetsstereotypene er en oppgave vi som samfunn må ta på alvor. Incels vet at det i første rekke ikke er kvinnene de lider under, men den tradisjonelle forestillingen om «Chads» og om menn som «alfa-dyr». Disse forestillingene har igjen blitt aktualisert i en sosial virkelighet som i økende grad vendes mot de svake. Siden Incels forestiller seg en verden dominert av konkurranseprinsippet og kampen om ressurser – en kamp som «alfaene» alltid vinner – provoserer spørsmålet om hva som skal skje med ‘slike som dem’ seg frem. Slike spørsmål anser jeg som legitime – måten de stilles på er derimot ikke bare illegitim, men potensielt svært skadelig for alle involverte.

Vitenskaplig, fagfellevurdert artikkel.
Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.

Fotnoter og litteratur

[1] Squirrel, «A definitive guide to Incels», ingen sidetall.

[2] Castells, M., The rise of the network society.

[3] «Reply all» podcast, episode #120.

[4] Se f.eks. Hollway & Jefferson, Doing qualitative analysis differently, 96ff.

[5] Lorenzer, «Tiefenhermeneutische Kulturanalyse».

[6] Disse trådene blir ofte satt i karantene eller lukket, og senere åpnet under andre navn. Derfor vil noen av lenkene være utdaterte når denne artikkelen publiseres.

[7] König, «Die Methode der tiefenhermeneutischen Kultursoziologie».

[8] Massanari, «#Gamergate and The Fappening»; Nagle, Kill all Normies.

[9] Almog og Kaplan, «The nerd and his discontent»; Kendall, «Computers, race, and the nerd stereotype»; Bucholtz, «The whiteness of nerds».

[10] Reiche, «Der gewöhnliche Weg».

[11] Massanari, «#Gamergate and The Fappening».

[12] «Bilder av rumpa til eksen din», «horer med tunga ute som venter på spermen din», eller «ranger denne jenta på en skala fra 1 til 10» er noen aktuelle diskusjonstråder.

[13] reddit.com “/r/braincells/”-forum

[14] Ibid.

[15] Kushner, «4chan’s Overlord Christopher Poole», ingen sidetall.

[16] Hver kommentar kan bli postet med et nyvalgt pseudonym eller kan bli postet helt anonym.

[17] Coleman, The many faces of Anonymous, 14.

[18] Coleman, The many faces of Anonymous, 42.

[19] Sitert i Kushner, «4chan’s Overlord Christopher Poole», ingen sidetall. Alle oversettelsene fra engelsk til norsk er fra Krüger/Spilde.

[20] Coleman, The many faces of Anonymous, 4.

[21] Freud, «Charakter und Analerotik»; Abraham, «Ergänzungen zur Lehre vom Analcharakter»; Jones, «Anal-erotic character traits».

[22] Freud, «Aus der Geschichte einer infantilen Neurose», 111.

[23] Freud, «Aus der Geschichte einer infantilen Neurose», 107-8.

[24] Klein, «Notes on some schizoid mechanisms», 8.

[25] Meltzer, «Anal Masturbation», 336.

[26] Almog og Kaplan, «The nerd and his discontent», 31.

[27] /r/IncelTears. 2019.

[28] https://incels.co/. 2019.

[29] /b/ er kanalen uten fast tema, som her vært pregende for nerd-kulturen på 4chan: http://boards.4chan.org/b/

[30] Nagle, Kill all Normies, 33.

[31] Freud, «Aus der Geschichte einer infantilen Neurose», 113.

[32] Lorenzer, «Tiefenhermeneutische Kulturanalyse», 49f.

[33] Coleman, The many faces of Anonymous.

[34] Coleman, The many faces of Anonymous, 28; ser også: Phillips, This is why we can’t have nice things, 6.

[35] Coleman, sitert i Wendlin Alt-Right.

[36] Coleman, sitert i Wendlin, Alt-Right, 120 [e-book].

[37] Wendlin, Alt-Right, 150 [e-book].

[38] Shields, «Virtualities».

[39] «Men going their way», Mgtow.com.

[40] https://incels.co/. 2019.

[41] Meltzer, «Anal Masturbation», 336.

[42] Freud, «Aus der Geschichte einer infantilen Neurose», 29.

[43] Dean, Democracy and other neoliberal fantasies, 5–7.

[44] Roose, «A mass murder of, and for, the Internet».

Litteratur

Abraham, Karl. «Ergänzungen zur Lehre vom Analcharakter». Internationale Zeitschrift für Psychoanalyse 9, nr.1 (1923): 27−47.

Almog, Ran og Danny Kaplan. «The nerd and his discontent: the seduction community and the logic of the Game as a geeky solution to the challenges of young masculinity». Man and Masculinities 20, nr. 1 (2017): 27−48.

Bucholtz, Mary. «The whiteness of nerds: superstandard English and racial markedness». Journal of Linguistic Anthropology 11, nr. 1 (2001): 84–100.

Castells, M. The rise of the network society. Chichester:Wiley, 2000.

Coleman, Gabriella. Hacker, hoaxer, whistleblower, spy – the many faces of Anonymous. London, New York: Verso, 2014.

Dean, Jodi. Democracy and other neoliberal fantasies. Durham, London: Duke University Press, 2009.

Freud, Sigmund. «Charakter und Analerotik». I Gesammelte Werke 7, 203–209. Frankfurt/M.: Fischer [1999], 1908.

Freud, Sigmund. «Aus der Geschichte einer infantilen Neurose». I Gesammelte Werke

12, 27-157. Frankfurt/M.: Fischer [1999], 1918.

Higgin, Tanner. «/b/lack up: What Trolls Can Teach Us About Race». The Fibreculture Journal 22, (2013): 132–150

Hollway, Wendy & Jefferson, Tony. Doing qualitative analysis differently. A psychosocial approach. London et al.: Sage.

Incels.co. 2019. https://incels.co/

Jones, Ernest. «Anal-erotic character traits». I Papers on Psycho-Analysis, 56–72. London: Bailliere, 2018.

Kendall, Lori. «White and nerdy‘ – computers, race, and the nerd stereotype». The Journal of Popular Culture 44, nr. 3, (2011): 505–524.

Klein, Melanie. «Notes on some schizoid mechanisms». I Envy and Gratitude and other works 1946–1963, 1-24. London: Vintage, 1997(1946).

König, Hans-Dieter. «Die Methode der tiefenhermeneutischen Kultursoziologie». I «Wirklichkeit» im Deutungsprozess, redigert av Thomas Jung & Stefan Müller-Dohm, 190-222. Frankfurt/M.: Surhkamp, 1993.

Kushner, David. «4chan’s Overlord Christopher Poole Reveals Why He Walked Away». Rolling Stone 23.03.2015. https://www.rollingstone.com/culture/culture-features/4chans-overlord-christopher-poole-reveals-why-he-walked-away-93894/

Lorenzer, Alfred. «Tiefenhermeneutische Kulturanalyse». I Kultur-Analysen, redigert av Hans-Dieter König og Alfred Lorenzer, 11-97, Frankfurt/M: Fischer, 1986.

Mgtow.com. 2019. https://www.mgtow.com

Manivannan, Vyshali. «Tits or GTFO: The logics of misogyny on 4chan’s Random-/b/.» Fibreculture Journal, 22, (2013): 108–131.

Massanari, Adrienne. «#Gamergate and The Fappening – how Reddit’s algorithm, governance, and culture support toxic technocultures». New media & society, 19, nr. 3 (2017): 329–346.

Meltzer, Donald. «The relation of anal masturbation and projective identification». International Journal of Psycho-Analysis, 47 (1966): 335−342.

Milner, Ryan M. «Internet Memes, Identity Antagonism, and the Logic of Lulz». The Fibreculture Journal, 22 (2013): 61–91.

Nagle, Angela. Kill all normies – online culture wars from 4chan and Tumblr to Trump and the Alt-Right. Alresford: Hants (zero books), 2017.

Phillips, Whitney. This is why we can’t have nice things – mapping the relationship between online trolling and mainstream culture. Cambridge (MA), London: MIT Press, 2015.

Reddit, “/r/braincells.”2019. www.reddit.com/r/braincells/

Reiche, Reimut. «Der gewöhnliche Weg zur Homosexualität beim Mann». I Männlichkeitsentwürfe – Wandlungen und Widerstände im Geschlechterverhältnis, redigert av Hartmut Bosse & Vera King, 178–198. Frankfurt, New York: Campus, 2000.

«Reply all» podcast, episode #120, «Incel»; https://gimletmedia.com/shows/reply-all/76h59o/120-invcel.

Roose, Kevin. «A mass murder of, and for, the Internet». The New York Times, 15/03/2019 https://www.nytimes.com/2019/03/15/technology/facebook-youtube-christchurch-shooting.html?smid=nytcore-ios-share.

Shields, Rob. «Virtualities». Theory, Culture & Society, 23, nr. 2-3, (2006): 284–287.

Squirrel, Tim. «A definitive guide to Incels part two: the A-Z Incel dictionary». 30.05.2018 https://www.timsquirrell.com/blog/2018/5/30/a-definitive-guide-to-incels-part-two-the-blackpill-and-vocabulary

Wendlin, Mike. Alt-Right – from 4chan to the White House. London: Pluto, 2018.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 3/2019
Fiendebilder
Les også: