«Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del.» Slik lød Facebook-innlegget som daværende justisminister Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet la ut den 9. mars 2018. Under teksten viste den bildet av maskerte og truende islamistiske krigere fra den somaliske al-Shabaab-militsen.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange ble opprørt over at Listhaug stemplet det eneste partiet i Norge som var blitt rammet av terror på denne måten. I debatten som fulgte hevdet Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre at hun også «bevisst, kalkulert nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli».¹ I Stortinget sa SVs leder Audun Lysbakken at det mest alvorlige ved saken var «legitimeringen av en ytterliggående konspirasjonsteori og viljen til å spekulere i å hisse opp en stemning som kan være farlig».² En nærmest samlet presse reagerte også. Innledningsvis fant statsminister Erna Solberg imidlertid ingen grunn til å avstand fra innlegget: «Hvis Ap og Frp ønsker å diskutere på den måten, får det være deres sak», uttalte hun.³ Denne sedate holdningen eskalerte konflikten ytterligere. KrFs Knut Arild Hareide sluttet seg til kritikken og Bjørnar Moxnes fra Rødt fremmet mistillitsforslag. Først etter massivt press beklaget Listhaug at Facebook-posten kanskje hadde såret Utøya-overlevende – en beklagelse hun senere trakk tilbake. Det endte likevel med at Listhaug måtte gå av som justisminister.

Hvorfor ble Listhaugs utspill møtt med så sterke reaksjoner? Hvilken tradisjon var det Støre og Lysbakken anklaget henne for å stå i? For å undersøke dette må vi først redegjøre for hva som menes med konspirasjonsteorier, dernest introdusere begrepene «konspirasjonssnakk» og «konspirasjonspolitikk» og til sist kaste et blikk på det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatets karakter og opphav.

Konspirasjonstenkning

Konspirasjonsteorier forklarer hendelser som resultat av aktørers bevisste handlinger. Det er noen som har ønsket å frembringe hendelsene og systematisk planlagt og iverksatt tiltak, som regel i det skjulte, for å forårsake dem.

Selvsagt forekommer slikt. Vi sammensverger oss hele tiden med og mot hverandre og politikk med skjulte virkemidler er ganske vanlig. Regjeringer, politiske partier, etterretningsorganisasjoner og multinasjonale selskaper planlegger og gjennomfører stadig tiltak som tjener deres interesser og skader deres konkurrenter og fiender. Dette foregår ikke sjelden i hemmelighet og i strid med åpne, demokratiske prosesser. Et sentralt aspekt ved en fri presse er å avsløre slik skjult, urettferdig og udemokratisk manipulasjon og maktbruk. I virkelighetens verden er imidlertid konspirasjoner begrensede og feilbarlige. Aktørene har forskjellige og til dels motstridende mål, de har dårlig kontroll over effekten av sine handlinger og klarer ikke å opprettholde den nødvendige taushet rundt sine planer. Jo større en konspirasjons omfang er, desto raskere blir den avslørt.

Innen forskningen benytter man imidlertid ordet «konspirasjonsteori» om noe mere presist og særegent enn bare «teorier om at det har foregått en sammensvergelse». Begrepet blir gjerne forbeholdt spesielt tvilsomme fortellinger med noen typiske fellestrekk, som at «faktaene» som presenteres er høyst diskutable og udokumenterte og at teoriens premisser og konklusjoner er preget av merkelige og ofte ulogiske tankesprang.

Sosialpsykologisk forskning har observert at tro på ulike konspirasjonsteorier ofte grunner seg i en forestilling av en «høyere orden» enn den enkelte konspirasjonsteorien, en særegen mentalitet.⁴ Den amerikanske statsviteren Michael Barkun oppsummerer denne slik: Ingenting er tilfeldig, ingenting er hva det utgir seg for og alt henger sammen.⁵ Et grunntrekk ved tenkemåten er en fundamental mistillit til elitene og deres fortellinger. Sannheten er alltid «noe annet» enn det som står i avisene og som sentrale samfunnsaktører hevder. Disse bedriver nemlig et systematisk hemmelighold og en løgnpropaganda for å passivisere allmennheten og holde den nede i uvitenhet.

Den konspirasjonsteoretiske tenkemåten har noen kjennetegn:

Den er mønsterskapende. Forestillingen om at ingen ting er tilfeldig og at alt henger sammen fører til en overdreven og illusorisk mønstergjenkjennelse. Samfunnet og historieforløpet er fullt av skjulte tegn på konspiratørenes virksomhet som det drives en intens leting etter. Tenkningen og retorikken er preget av det forskningen gjerne kaller «semiotisk opphisselse», der stadig nye «tegn i tiden» identifiseres og kjedes sammen.

Den er intensjonalistisk. Det er svært liten plass til strukturelle krefter som forklaring på uønskede utviklingstrekk. Alt er resultat er bevisste handlinger fra onde aktører. Konspirasjonstenkningen er preget av en overdreven antropomorfisme, altså at man tillegger alt menneskelignende egenskaper.

Den er monologisk. Motsetningen til «monologisk» er her «dialogisk», og betegner hvordan man møter krav til bevisføring. Et dialogisk trossystem er åpent og tar inn og behandler informasjon som kan utgjøre motbeviser, og trekker konsekvensen av dem når det er nødvendig. Et monologisk trossystem er derimot basert på at alt henger sammen og derfor kan gis en intern forklaring i samsvar med trossystemet. Denne tenkemåten motsetter seg forandring når informasjon krever det. Den er preget av motivert tenkning og basert på sirkulære slutninger som immuniserer mot kritikk og beskytter de vesentlige sidene ved trossystemet når det blir utfordret.

Den er dualistisk. Bak alle uønskede hendelser og utviklingstrekk skjuler det seg en nærmest demonisk makt som står imot de gode, representer ved de konspirasjonstroende som kjemper på vegne av en uopplyst og manipulert allmenhet. Siden fienden forstås som ond, monolittisk og nærmest allestedsnærværende og allmektig, er det nære tankemessige forbindelser mellom konspirasjonstenkningens univers og klassisk demonologi. Demonene – eller i det minste «Satans menneskelige agenter» – har i europeisk historie vært identifisert vekselvis og i ulike kombinasjoner som jødene, frimurerne, katolikkene, kommunistene og diverse «okkulte» selskaper.

Den er apokalyptisk. Nært knyttet til dualismen er forestillingen om at disse demoniske kreftenes plan nå er i ferd med å fullbyrdes, noe som vil lede til en verdensomspennende katastrofe. Dette gjør konspirasjonsretorikken opphetet, aggressiv og profetisk i formen. Faresignalene finnes over alt og snart vil dramatiske begivenheter bevise at de konspirasjonstroende har rett. Selv om det ikke eksisterer noen nødvendig forbindelse mellom apokalyptisk tenkning og konspirasjonsforestillinger, er de ofte forbundet, blant annet fordi de begge leverer symbolske ressurser som forklarer ondskap.⁶

Konspirasjonssnakk

Konspirasjonsmentaliteten har så grandiose og paranoide trekk at det kan fremstå som både overspent og urettferdig å hevde at Sylvi Listhaugs Facebook-post uttrykker noe slikt. Selv reagerte hun da også sterkt på slike påstander. Dette er rett og slett en hersketeknikk for å demonisere enhver kritiker av Arbeiderpartiet «som en ytterliggående konspirasjonsteoretiker», skriver hun i VG.⁷

At ordet kan brukes for å stigmatisere legitim maktkritikk, er riktig. Man kan også hevde at intet i Listhaugs post var av eksplisitt konspirasjonsteoretisk karakter. Dette fordrer imidlertid en ganske nærsynt tolkning. Den overser blant annet at den visuelle utformingen var så å si identisk med andre poster som på samme tid sirkulerte på islamfiendtlige og ytterliggående høyreorienterte norske nettsteder, hvor det nettopp ble hevdet at Arbeiderpartiet i det skjulte arbeidet for en muslimsk overtagelse av landet. På disse sidene hadde man da heller intet problem med å tolke utspillet i tråd med slike konspirasjonsteoretiske oppfatninger. På Facebook-siden Vi som vil ha Sylvi Listhaug som statsminister i Norge var sinnet rødglødende og skjellsordene haglet. Hun var rett og slett offer for et komplott fra «rødegardister», «landssvikere» som gjør «alt de kan for å destabilisere landet».⁸ På denne siden var det også tidligere delt lenker til artikler som kunne avsløre hvordan Jonas Gahr Støre var en del av et verdensomspennende komplott for å innføre «den nye verdensorden».⁹Facebook-siden Slå ring om Norge, med over tretti tusen følgere, satte i gang en støtteaksjon og justisministerens kontor ble oversvømt med blomster som hun stolt kunne viste frem til journalistene.¹⁰ Snart ble det imidlertid klart at innleggene på Slå ring om Norge var preget av muslimhat og personangrep på sentrale arbeiderpartipolitikere, særlig de med muslimsk bakgrunn. Innlegg på samtaletrådene kunne også være klart voldsoppfordrende: «Skal nordmenn overleve må vi starte en borgerkrig. Statsforvaltningseliten må fjernes, tiltales og dømmes av en folkedomstol og vanlige nordmenn må overta.»¹¹ Da dette ble kjent gjennom pressen, tok Listhaug avstand fra gruppen.¹² Hennes Facebook-post hadde overhodet ikke til hensikt å fyre opp under konspirasjonsteorier, bedyret hun, men var «kun knyttet til fremmedkrigere og virkemidler regjeringen ønsket å få på plass for å bekjempe denne type terrorister».¹³ Hverken opposisjonspartiene, Krf eller lederskribentene i Aftenposten, VG og Dagbladet godtok helt denne forklaringen.

Hvorfor ikke? Her kan begrepene konspirasjonssnakk og konspirasjonspolitikk være nyttig.

Helhetlige konspirasjonsteorier er omfattende, komplekse og nedlesset av påstander og informasjon. De er derfor en mettet og temmelig tungt fordøyelig materie. Hvis konspirasjonsteoriene var avhengige av å formidles i denne fullstendige formen, ville svært få av dem overlevd og blitt populære. For å appellere må de forenkles og kommuniseres på en kortfattet og innforstått måte. Det er slik konspirasjonsforestillinger i første rekke blir formidlet, både i dagliglivets og nettsamfunnenes samtaler, i det offentlige ordskifte og gjennom politisk propaganda.

Begrepet konspirasjonssnakk betegner denne formidlingsformen.¹⁴ Det dreier seg om menings- og fellesskapssøkende samtaler der konspirasjonstematikk er involvert i en fragmentarisk, komprimert og stor grad underforstått form. Her blir fiendebilder og mistroen til samfunnets eliter og informasjonskanaler bekreftet. Samtalene er ladet med følelsen av overhengende fare, selv om denne som oftest ikke blir klart indentifisert.

Samtalen er ofte utprøvende og antydende. Det sås tvil om «de offisielle sannhetene» uten at det blir lansert noen konsistent mot-hypotese. Dette gjør deltagelsen relativt uforpliktende, da man ikke må binde seg til en bestemt, tankemessig krevende konspirasjonsteori. Budskapet er så antydningsvis og løsrevet at kritikk kan avvises som vrangvillige tolkninger og stempling av meningsmotstandere. «Det må da være lov å stille spørsmål.» Postene kan ha en humoristisk vri, noe som bidrar til fellesskapsfølelsen. Den som skjønner spøken, og altså er i stand til å lese det underliggende budskapet, føler seg innlemmet. Dette budskapet kan nemlig oppfattes av deltagerne. Bildene og slagordene kan «pakkes ut». Gjennom deltagelsen blir man sluppet inn i et felleskap av «medvitere», og via samtalene vil gradvis mer av de bakenforliggende konspirative forestillingene tre frem og kanskje adopteres mer forpliktende.¹⁵ Nettet er i dag konspirasjonssnakkets viktigste arena. Her er det lett å finne felleskap hvor man møter mennesker som deler ens misstillitsfølelse og fiendebilder. Her ytrer konspirasjonssnakket seg gjerne gjennom posting av nyhetsmeldinger, fengende slagord og bilder, etterfulgt av kommentarer og samtaler.

Når konspirasjonssnakket kommer til uttrykk i det politiske ordskiftet opptrer det som det politologen Alfred Moore kaller «konspirasjonspolitikk». Med dette mener han «politisk diskusjon – inkludert spørsmål, utsagn, vitser, anklager, fortellinger med mere – som er drevet frem av insinuasjoner om en ondsinnet og skjult intensjonal aktør bak hendelser eller fenomener».¹⁶ Han påpeker at denne retorikken ikke innebærer at man direkte og eksplisitt refererer til en spesifikk konspirasjonsteori, ei heller at den som bedriver den nødvendigvis tror på konspirasjonsteorier. «Konspirasjonspolitikk handler om stil og retorikk», slår han fast.¹⁷ Den appellerer først og fremst til en dyp mistro. Nå er partisk og interessestyrt mistro en nødvendig bestanddel det demokratiske systems dynamikk, understreker han. Problemet med konspirasjonspolitikken er at den bare generer ytterligere mistro og igangsetter en destruktiv kjedereaksjon. Den blir «mistro ute av kontroll».¹⁸

Det er nærliggende å anta at mange av de negative reaksjonene på Listhaugs Facebook-post skyldtes at den nettopp ble forstått som konspirasjonspolitikk som nørte opp konspirasjonssnakket på sosiale medier. Man fryktet altså virkingen som sentrale opinionslederes bruk av denne retorikken kunne ha. Den kunne oppmuntre politisk ekstreme miljøer og samtalefellesskap, bidra til en radikalisering og forråe det offentlige ordskiftet. At dette også i noen grad var resultatet, kunne man observere i innvandrings- og islamfiendtlige nettsamfunn mens striden pågikk. Kripos nettpatrulje melde også at antallet hatmeldinger og drapstrusler adressert til AUF-medlemmer ble mer enn tredoblet i denne perioden.¹⁹

Subversjonsmyter

Listhaugs Facebook-post tok i bruk visuelle koder og talemåter som florerer i en sterkt høyreorientert, innvandrer- og islamfiendtlig subkultur, i og utenfor Fremskrittspartiet, der hatet mot Arbeiderpartiet er rødglødende.

Nå er det selvsagt helt i orden å mislike Arbeiderpartiet. Partiet har i lange perioder hatt politisk hegemoni og har oppvist en betydelig grad av maktbrynde. Hvis man i tillegg har andre politiske oppfatninger, høyrepopulistiske, liberalistiske, konservative eller, for den saks skyld, venstresosialistiske og kommunistiske, er det forståelig at kan ha sterkt negative oppfatninger av Arbeiderpartiet og alt det står for. Det er imidlertid ikke dette det handler om.

«Det kan virke som at mange, når de hører snakk om ‘Ap-hat’, tenker at det dreier seg om relativt normale former for politikerforakt», skriver Filip Roshauw i Dagbladet. Dette var ikke hans erfaring som moderator av avisens kommentarfelt. «Det gikk rett og slett ikke en uke, knapt en dag, uten at noen debattanter beskyldte representanter for partiet for å være landssvikere. Begreper som ‘femtekolonnister’ og ‘dolkestøt’ gikk igjen, det samme gjorde tilnavn som ‘Landsmorderen’ (Gro Harlem Brundtland), ‘Koran-Hadia’ og ‘Judas Gahr Støre’.»²⁰ Den særlige intensiteten i arbeiderpartihatet som Roshauw kunne observere, kan blant annet forklares ved i den spesifikke varianten av konspirasjonsteorier som ligger til grunn for det.

Et sentralt element i noen konspirasjonsteorier er tanken om at det finnes fiender i samfunnets midte som har alliert seg med onde og truende krefter utenfra og arbeider for å undergrave den moralske, politiske, sosiale og religiøse orden. Dette kalles gjerne en subversjonsmyte. Dette er et kraftfullt kulturelt fenomen som gjentatte ganger i Europas historie er blitt brukt mot ulike samfunnsgrupper og aktører, innbilte og virkelige. Gjennom historien har subversjonsmytene gjennomgått en rekk transmutasjoner. Nye ytre trusler identifiseres og nye «femtekolonnister» pekes ut. I sin klassiske studie Europe’s Inner Demons undersøker historikeren Norman Cohn hvordan slike demoniserende anklager, med påfallende strukturelle og idémessige likhetstrekk, er blitt rettet mot alt fra de første kristne, via jødene og kjetterne og til de antatte heksene under de store trolldomsforfølgelsene på 1500- og 1600-tallet. Forestillingen er ifølge ham «at det eksisterer, ett eller annet sted i storsamfunnets midte, et annet samfunn, lite og hemmelig, som ikke bare truer storsamfunnets eksistens, men som er avhengig av skikker som ikke bare er avskyelige, men i bokstavelig forstand umenneskelige».²¹ I sekularisert form ble subversjonsmytene på 1700- og 1800-tallet knyttet til redselen for skjulte agenter som agerte på vegne av truende «overstatlige makter». Et klassisk eksempel er hvordan frimurerne ble – og stadig av noen blir – anklaget for å være «kunstige jøder» som i hemmelighet og gjennom avskyelige seremonier har sverget troskap til «verdensjødedommen» og dens samfunnsomstyrtende planer. Det samme forestillingskomplekset lå også bak den nativistiske, antikatolske panikken i USA på 1830- og 40 tallet, hvor katolikkene, særlig munke- og nonneordenene, ble utpekt som indre fiender i allianse med den overstatlige pavemakten som i hemmelighet begikk de mest avskyelige handlinger. Omtrent hundre år senere hadde den store kommunistpanikken, anført av senator Joseph McCarthy, også slike subversjonsmytologiske trekk.

Konspirasjonssnakk og konspirasjonspolitikk som spiller på subversjonsmytologiske forestillinger er derfor særlig kraftfulle og radikaliserende. I dagens Norge er slike forestillinger knyttet til Arbeiderpartiet de mest iøynefallende. De er særlig utbredt i det man med en sekkebetegnelse kan kalle det ytterliggående høyrelandskapet, som strekker seg fra muslimfiendtlig kultur- og etno-nasjonalisme til høyreradikalisme og høyreekstremisme.²² Men ikke bare der. Journalist og forfatter John Færseth har undersøkt hele den konspirasjonsteoretiske subkulturen i Norge i boken KonspiraNorge. ²³Her er arbeiderpartihatet et nesten gjennomgående trekk, konstaterer han, og slett ikke bare knyttet til muslimfiendtlighet. Det forener svært ulike miljøer. «For barnevernsmotstandere og grunnlovsfundamentalister er partiet totalitært og ‘marxistisk’, eller styrt fra Russland. For antisemittiske konspirasjonsteoretikere er det jødestyrt og bygget på prinsippene i Sions vises protokoller. For enkelte kristenfundamentalister er avviklingen av Statskirken ikke bare en del av det store frafallet, men et statskupp fra regjeringens side. Og for islamhatere står partiet som ‘landsforrædere’ som har åpnet for ‘islamisering’.»²⁴

Oppsummert er det subversjonsmytologiske og konspirasjonsteoretiske arbeiderparihatets hovedpåstand at partiet i realiteten har helt andre mål enn det partiprogrammet og dets representanter offentlig formidler. Det følger en skjult plan for total samfunnsomveltning, hvor religion, familie, moral, privat eiendomsrett, etnisitet og rase, ja, alle samfunnets tradisjonelle verdier, skal ødelegges og erstattes. Arbeiderpartiet driver med andre ord en form for «taqqiya», et begrep flittig brukt innen muslimfiendtlig retorikk og som viser til at Islam under visse betingelser forsvarer å skjule og lyve om sin tro. På samme måte mener man at Arbeiderpartiet bevisst lyver om og hemmeligholder sine egentlige mål. På nettsiden til den høyreradikale Norgesaksjonen heter det for eksempel at Arbeiderpartiet har som «skjult hovedformål» å virke for etablering av «en globalt, altomfattende, fascistisk-kommunistisk, allmektig, diktatorisk verdensregjering med tilhørende avvikling av nasjonalstaten Norge».²⁵

I dag er det som oftest Islam som blir identifisert som den «overstatlige makten» partiet tjener. Mange av postene som visuelt ligner mye på Listhaugs Facebook-innlegg har dette som tema. I motsetning til hennes tekst, er det konspirasjonsteoretiske budskapet eksplisitt, som denne fra Facebook-siden til «Stopp Islamiseringen av Norge» (SIAN) i 2017: «AP = Allahs Parti. Norges landsforræderparti. Vi ønsker å bytte ut den etnisk norske befolkningen i løpet av de neste 40-åra. Stem for dine barns undergang.»²⁶ Slike innlegg hentyder gjerne til den såkalte Eurabia-teorien, som hevder at EU i samarbeid med nordafrikanske stater gjennom «Den Euro-Arabiske dialogen» helt siden 1970-tallet i hemmelighet har sammensverget seg for å gjøre Europa til et islamsk kalifat.

Nettkommentarene blir da særlig hatefulle når de knyttes til partiets muslimske politikere. Som velintegrerte, religiøst liberale personer med høy medieprofil og betydelig samfunnsmakt, representerer de i dette forestillingsuniverset en særlig farlig og foraktelig «femtekolonne» i det norske samfunnet. I april 2019 ble det for eksempel postet en nyhetsmelding på Facebook-siden Vi som vil ha Sylvi Listhaug som statsminister i Norge om at nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik anser etniske nordmenn som et større problem enn muslimer. Meldingen fikk raskt nesten to hundre rasende kommentarer: «Trollpikk-dama, nestleder i det korrupte AP, fornekter seg ikke. Hun er dessuten favoritten til den maktarrogante og udemokratiske Gro til og overta etter Hamas-Jonas. Lystelig?» «Skulle ikke få lov til å ha verv i Norge før alle besteforeldrene var født i Norge.» «Hadja burde kjeppjages ut av landet! Snakk om djevel i menneskeskikkelse!» Da en enkelt motstemme i samtaletråden påpekte at den fire år gamle «nyhetsmeldingen» var hentet fra Frihetskamp.net drevet av nynazistene i Den Nordiske Motstandsbevegelsen, fikk vedkommende beskjed om å «holde kjeft». Deretter fortsatte hatytringene mot Tajik ufortrødent å flomme inn.²⁷

Subversjonsmyten forteller oss at en truende, ytre fiende, ved hjelp av indre «quislinger», er i ferd med å erobre sentrale samfunnsinstitusjonene for å bruke dem i sine onde planer. Dette kjennetegner også det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatet. Partiets politikk føres nemlig ikke bare gjennom normale kanaler, men også via stråmenn. Tilsynelatende nøytrale institusjoner, som NAV, NRK og Barnevernet, er i virkeligheten redskaper i realiseringen av den onde planen. En Facebook-post ofte er delt på muslimfiendtlige norske nettsteder som viser to islamistiske krigere som holder det sorte IS-flagget ledsages av følgende tekst: «Tusen takk, NAV. Dere får virkelig folk i arbeid.» I 2015 delte Orkdal Fremskrittsparti en annen post hentet fra nettstedet «Arbeiderpartiets bakside». Det viste et bilde av muslimske menn med teksten: «La oss alle fortsette å jobbe hardt, betale skatt og stå på for fellesskapet, slik at denne gjengen kan leve godt på NAV. Noe er alvorlig galt med samfunnet vårt!» I diskusjonstråden som fulgte het det blant annet: «La oss samle dem sammen, frakte de i kuvogner til Polen. Sende kvinner barn og gamle i gasskamre mens man lar resten arbeide seg i hjel.»²⁸ I slutten av august 2018 kunne man lese følgende innlegg på Vi som vil ha Sylvi Listhaug som statsminister i Norge: «De skal stilles til ansvar akkurat slik som landssvikerne ble etter siste verdenskrig! De har sluppet inn en fiende verre enn nazistene og en bestialsk ideologi er løs i våres samfunn! Og de som i sin villfarelse tror at de hjelper mennesker og viser hjertevarme er like medskyldige som de hovedansvarlige som de støtter! Europa er på randen av sammenbrudd sosialt, sikkerhetsmessig og legg til alt annet negativt som er mulig å legge til.»²⁹

Subversjonsmyter innehar, som nevnt, et betydelig radikaliseringspotensial. Denne typen advarselsfortellinger er kraftig mobiliseringsretorikk som oppfordrer til umiddelbar aksjon mot forræderne. Forestillingen kan skape en krigersk beleiringsmentalitet, som blir ytterligere forsterket takket være konspirasjonstenkningens lukkede og monologiske karakter. Dette vil kunne legitimere voldelig motstandskamp mot «okkupantene», særlig mot «landsforræderne». Det finnes mange eksempler på at dette har motivert og legitimert terror fra ulike politiske og religiøse ekstremistgrupper. Et godt eksempel er hvordan forestillingen om «den sionistiske okkupasjonsregjeringen» (ZOG) på 1980-tallet begrunnet flere drap og terrorangrep fra amerikanske hvit-makt-aktivister. Det er heller ikke tilfeldig at en av Breiviks «helter» var motstandsmannen Max Manus og at den mest utbredte nynazist-organisasjonen i vårt land kaller seg Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Uansett bidrar dette til å forklare intensiteten i hatytringene og at samtaletrådene noen ganger også ender i direkte voldsoppfordringer.

Jonas Gahr Støre anklaget Listhaug for å nøre opp under «det samme hatet» som resulterte i Utøya-massakren. Subversjonsmyten som mange tolket som Listhaug-postens eksplosive undertekst, samt de voldsomme reaksjonene debatten omkring den utløste hos mange av hennes tilhengere, gjør det lett å forstå Støres reaksjon. I denne subkulturen florere forestillinger som minner sterkt om Breiviks tankeunivers; overbevisningen om at Arbeiderpartiet og andre «kulturmarxister» i det skjulte samarbeider med muslimene for å ødelegge den vestlige, kristne og hvite kulturen.

Arbeiderpartihatets opphav

«At Arbeiderpartiet også før den tid [1937] besto av kommunister og pasifister som la landet åpent for fremmed okkupasjon, er udiskutabelt. Det som i nåtid er mer interessant, er hvor vidt Arbeiderpartiet tjener det norske folket eller andre og mørkere makter», heter det på SIANs nettside.³⁰ Dermed vises det tilbake til en lange tradisjon av subversjonsmytologiske forestillinger omkring partiet. For å forstå dagens konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihat, er det nyttig se nærmere på denne historien og antyde noen forklaringer på hvorfor slike subversjonsmytologiske forestillinger om partiet oppstod.

Det er ikke foretatt noen systematisk undersøkelse av det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatets etterkrigshistorie, selv om vi gjennom blant annet Færseths arbeid vet at det fra tid til annen dukker opp innenfor ulike ideologiske subkulturer. Vi finner det blant annet i sterkt høyreorienterte organisasjoner som Frihetsalliansen, Antikommunistisk Allianse og Moderat Ungdom på 1960 og 70-tallet, i konservative og karismatiske kristenmiljøer, i alternativbevegelsen og i antroposofisk inspirerte kretser.³¹ Skal vi forstå hvorfor dette hatet oppstod, må vi imidlertid tilbake til mellomkrigstiden, og her foreligger det en langt mer forskning som kan informere oss.

Revolusjonsfrykt knyttet til Arbeiderpartiet er, historisk betraktet, ikke uten rot i virkeligheten. Partiet slo etter første verdenskrig og den russiske revolusjon inn på en radikal linje og erklærte seg i 1918 som et «revolusjonært klassekampparti». Ved stortingsvalget samme år fikk det over tredve prosent av stemmene og ble således landets største parti. Året etter sluttet det seg til den kommunistiske internasjonale, Komintern. På borgerlig side var det altså gode grunner til å være bekymret, særlig fordi revolusjonen slett var ikke et spøkelse, men en truende realitet som hadde rammet både Russland, Ungarn og Tyskland. Til og med vårt naboland Finland ble herjet av en blodig borgerkrig mellom «hvite» og «røde» med tusenvis av døde.

Men hvor reelle og konkrete var så Arbeiderpartiets revolusjonsplaner? «Forbindelsen mellom den allment revolusjonære retorikken og den daglige politiske virksomheten var ikke alltid tydelig», konkluderer Øystein Sørensen og Nik Brandal.³²Selv om det ikke skortet på rødglødende proklamasjoner, hadde partiet nemlig ingen konkret revolusjonær makterobringsstrategi og foretok heller ingen praktiske disposisjoner i denne retning – til tross for stadige anklager fra borgerlig side om våpensmugling og hemmelige militærtrening. Selv om de revolusjonære parolene ble beholdt, ebbet da også revolusjonsgløden snart ut til fordel for praktisk hverdagspoltikk, i storting, kommunestyrer og fagforeninger. I november 1923 meldte partiet seg også ut av Komintern.

Samfundsvernet

Det fordret imidlertid en god porsjon kjølig, analytisk distanse for å øye på disse realpolitiske realitetene bakenfor slagordene. Revolusjonsfrykten fortsatte derfor å prege mange på borgerlig side og gav støtet til høyreaktivismen, det vi si kretser og organisasjoner som krevde en resolutt reaksjon mot arbeiderbevegelsen og gjenopprettelsen av en myndig regjering som ikke lot seg vingestekke av Stortingets korridorpolitikk. Høyreaktivismen befant seg i et spekter fra et relativt mildt krav om en «ledende regjering» til mer eller mindre uttalte ønsker om statskupp og diktatur. I motsetning til det tradisjonelle Høire, var tidsperspektivet her kort, skriver historiker Rolf Danielsen. Det ble «pisket opp en eskatologisk stemning, der statsbakerottens og revolusjonens spøkelse begrunnet kravet om den øyeblikkelige handling».³³

I disse miljøene tvilte man på at politi og forsvar kunne klare å stanse det «røde stormløp». Dette førte til at det ble opprettet private kontrarevolusjonære organisasjoner, som Samfundshjelpen, en streikebryterorganisasjon opprettet i 1920 for å holde hjulene i gang under streik og revolusjonsforsøk. Tre år senere ble denne supplert med Samfundsvernet, en paramilitær organisasjon som etter ble etter hvert fikk tusenvis av medlemmer som drev hemmelig skytetrening og bygget opp våpenlagre i påvente av revolusjonen. I disse kretsene rådet det en apokalyptisk stemning. I 1923 karakteriserer formannen i Bergens Samfundshjelp, Johan Blytt, den russiske revolusjon som en vulkan: «Den kan endnu komme med frygtelige Utbrud og en del av den glødende Lavastrøm kan naa os. Vi er langt fra sikre. Alt som vi opfatter som ondt i Livet har Bolchevikerne tat i sin Tjeneste for at fremme sine Formaal. Jeg er ikke i Tvil om at dette ikke kan gaa i Længden.»³⁴

I begynnelsen fikk Samfundshjelpen og Samfundsvernet støtte fra sentrale samfunnsaktører, som Bankforeningen, Handelsstandsforeningen, Rederforbundet og Bondelaget. Utover på tyvetallet roet imidlertid de sosiale og politiske forholdene seg noe og mange innså at revolusjonsfrykten nok hadde vært noe overdrevet. I hvert fall var det ikke verd å bruke egne penger på mottiltak. De sentrale støttespillerne – med unntak av Bondelaget – trakk derfor gradvis sine økonomiske bidrag til de kontrarevolusjonære aktivistorganisasjonene.³⁵

Hvordan reagerte så «vernerne», de som hadde investert så mye i troen på organisasjonens betydning som bolverk mot revolusjonen? Hvis ikke den revolusjonære oppstand kom, hva var da meningen med deres innsats? Det er få tegn på at man oppgav sine synsmåter. Tvert imot ble de stadig mer preget av konspirasjonsmentalitet. At Arbeiderpartiets ledere påstod at de ville følge demokratiske spilleregler, var i virkeligheten bare for å skjule sine konkrete revolusjonsplaner, ble det hevdet, og denne fordekte strategi gjorde partiet faktisk til en enda større trussel.

Denne subversjonsmytologiske forestillingen ble forsterket ved å knytte an til en kjent figur i det høyreaktivistiske skrekkabinett, «jødebolsjeviken». Allerede i 1923 skriver Johan Blytt:

Vi vet nå sikkert at våre motstandere gjennom revolusjon, våpenmakt, korrupsjon og vold på nær sagt alle områder vil søke å styrte vårt lands snart tusenårige beståen og gjøre det til en seksjon av et annet, oss underlegent statssamfunn. Et slavisk-mongolsk med all sin dyriske brutalitet. Et helst verdensomfattende tyrannstyrt samfunn som vesentlig styres av jøder.³⁶

Verdensrevolusjonen var orkestrert av jødebolsjevikene i Moskva. Ja, Blytt hevder at hele den kommunistiske bevegelsen var styrt av kun 237 jøder.³⁷ Bolsjevismen var i realiteten et skalkeskjul for denne demoniske rasens verdenomspennende erobringsplaner, og ved å fremstille Arbeiderpartiet som et villig redskap i dens hender, kunne man forklare hvorfor partiet fortsatt var en dødelig trussel. Dette forsterket organisasjonens apokalyptiske virkelighetsforståelse, som ble dratt i retning av fascismen, og legitimerte samtidig dens fortsatte eksistens.

Fedrelandslaget

Fedrelandslaget, etablert i 1925, var en høyreaktivistisk bevegelse som arbeidet for en borgerlig samling mot Arbeiderpartiets angivelige revolusjonsforberedelser. I begynnelsen hadde man stor tro på å få alle de borgerlige partiene til å slutte seg sammen i en felles antisosialistisk front. Men det skjedde ikke, til tross for en i herdig propaganda og en massiv mobilisering, særlig fra organisasjonens mange unge aktivister. De partipolitiske stridighetene på borgerlig side fortsatte og Arbeiderpartiet gjorde et brakvalg i 1927. Dette førte til utnevnelsen av den første arbeiderpartiregjeringen under Christoffer Hornsrud i 1928. Denne regjeringen ble imidlertid straks felt på mistillit i Stortinget og gikk av. Det begynte å bli klart for mange at Arbeiderpartiet faktisk aktet å følge parlamentariske spilleregler. Fedrelandslaget fikk dermed et stort forklaringsbehov.

Nå grep man til de samme subversjonsmytologiske forestillingene som i Samfundsvernet. Riktignok hevet Arbeiderpartiet at det var demokratisk, men i virkeligheten planla det fortsatt for revolusjon i det skulte. Også her var komplottets virkelige trådtrekkere de blodtørstige jødene i Moskva. «De jødekommunistiske parasiter er trengt inn i det norske folks organisme», slår forfatteren Freddy Bernhoft fast i en kronikk i Fedrelandslagets avis Norges Fremtid: «De norske arbeidere har skylden for at dette er skjedd – de arbeidere som forstår situasjonens alvor, ser faren sveve over sitt hode i en betenkelig nærhet, men de makter ikke lenger å frigjøre sig fra de fangarmene som holder på å klemme sammen om deres strupe.»³⁸

Hornsrud-regjeringens avgang var i virkeligheten en slu avledningsmanøver, hevdet man. Artikkelen «Bolsjevikisk kontra norsk mentalitet», skrevet av overrettssakfører og lagsaktivist Per Rygh, oppsummerer holdningen godt. Bare sykelig handlingsvegring og stortingskorridorenes demoraliserende kameraderi kan forklare at man lot de røde slippe til, skriver han. Det er jo «som å levere husets nøkler til en innbruddstyv, som åpent har proklamert at han vil ødelegge familieklenodiene». At dette ikke resulterte i statskupp kan bare forklares med at «innbruddstyven ikke følte seg i stand til å sprenge sikkerhetshvelvet».³⁹

I Fedrelandslaget utløste Arbeiderpartiets valgfremgang i 1928 en panikkartet aktivisme og intensivert kamp. Ideologisk ble organisasjonen radikalisert og fikk et stadig sterkere fascistiske islett. De neste tre årene frem til valget i 1930 førte man «en tusen dagers valgkamp» for å feie de «fedrelandsløse kommunistene» ut av norsk politikk.

Nasjonal Samling

Dannelsen av Nasjonal Samling i 1933 kom for sent til fullt ut å utnytte revolusjonsfrykten og den høyreaktivistiske stemningsbølgen, som var i ferd med å dabbe av. De samfunnsmessige spenningene som kunne ha skapt en sosial basis for et fascistparti var ved inngangen til tredveårene i ferd med å svekkes, arbeidsledigheten sank og vi fikk etter hvert en hovedavtale i arbeidslivet. Etter et «revolusjonært blaff» i 1930 styrte Arbeiderpartiet også inn på en moderat, parlamentarisk linje og inngikk et kriseforlik med Bondepartiet i 1935. NS fikk derfor aldri skikkelig innpass i det politiske liv.

Vidkun Quislings famøse angrep på Arbeiderpartiet under trontaledebatten i 1932, som etablerte ham som høyreaktivismens samlingsfigur, var preget av klare subversjonsmytologiske forestillinger. Forskjellen mellom Moskva-kommunistene og Arbeiderpartiet var rent overfladisk, hevdet han. Begge arbeidet for revolusjon og var involvert i våpensmugling og konkrete revolusjonsforberedelser. Da Nasjonal Samling ble stiftet året etter, ble det da også oppsamlingssted for mye av høyreaktivismen som ikke ville gi slipp på den apokalyptiske revolusjonsfrykten. Fra starten av var partiet preget av troen på at denne revolusjonære trussel ville utløse en autoritær og antisosialistisk nasjonal vekkelse.

Partiets valgresultater gjorde imidlertid forhåpningene ettertrykkelig til skamme. Folket vendte ryggen til Quisling og hans visjoner. Snart ble NS også hjemsøkt av interne konflikter og mange falt fra. Partiaktivistene som hadde investert mange av sine forhåpninger og mye av sin innsats i bevegelsen opplevde dette som en virkelighetsrystende katastrofe. Nå fikk de et akutt forklaringsbehov. Det ble grepet til konspirasjonsforestillinger. I sin tale til de skuffede partiaktivistene forklarer Quisling hvordan Arbeiderpartiets valgfremgang i 1933 viste hvor langt den snikende «bosjeviseringsprosessen» av det norske samfunn var kommet.⁴⁰ Året etter skrev han til Kongen for å advare mot utviklingen. Arbeiderpartiets brudd med Komintern var bare i det ytre, hevder han. I realiteten er det fortsatt en del av «en fanatisk trosbevegelse som oppmuntres og understøttes av det gigantiske russiske eksperiment». I 1935 hevdet han følgelig også at Bondepartiets kriseforlik med Arbeiderpartiet, om førte til dannelsen av regjeringen Nygaardsvold, var «å medvirke til at regjeringsmakten kommer i hendene på de innfødte representanter for den internasjonale og tversigjennem bondefiendtlige jødemarxisme».⁴¹ Særlig ivrig i spredningen av de subversjonsmytologiske konspirasjonsteoriene var NS’ første propagandaleder Adolf Egeberg jr. I en kommentar til kriseforliket i 1935 skriver han:

Bolsjevismen i Norge er ikke død, den har bare byttet klær, gravet seg ned og gått i skjul. Nå borrer den mineganger og graver fallgruver. Nå bærer den en demokratisk og sympatisk maske og snakker om «hele folket» i arbeide – hele folkets vel. Men bak masken, der blomstrer den, der arbeider den videre, dag som natt, for når timen er inne, når seieren er sikker, å kaste masken og stå frem med verdensrevolusjonens stempel på sin panne.⁴²

Også for partiideolog Halldis Neegaard Østbye var kriseforliket en seier for en fordekt «enhetsfront»-strategi. «Alliansen mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet var således nøyaktig parolen fra Moskva, fulgt bevisst eller ubevisst», hevder hun i Nasjonal Samling.⁴³

Et begrep som tidlig ble introdusert i tilknytning til denne lumske og fordekte fremgangsmåten, var «kulturbolsjevismen». Som det heter i et NS-hefte representerer denne «umoral, gudløshet, latterliggjørelse av forsvarsviljen, og fedrelandskjærligheten, svekkelse av selvopprettholdelsesdriften og den personlige ansvarsfølelse, forhånelse av idealismen, og bevisst og systematisk undergravning av folkekarakteren med materialistiske og destruktive ideer».⁴⁴Kulturbolsjevismens nedbrytende gift fantes utover arbeiderbevegelsens rekker. De fleste borgerlige politikere var blitt infisert og bidrog til spredningen av det demoraliserende smittestoffet.⁴⁵

Østbye var monoman antisemitt og for henne inngikk kulturbolsjevismen som et ledd i jødenes plan om verdensherredømme. Det var derfor ikke merkelig at Arbeiderpartiet også gikk «inn for en invasjon av fem tusen jøder, og gjorde en propaganda for de jødiske emigranter».⁴⁶ Den gang som nå var strømmen av flykninger et ledd i konspirasjonen.

For de sentrale NS-folkene ble partiets nederlag og problemer altså forklart med en fortelling om et komplott orkestrert av verdensjødedommen og verdensbolsjevismen og gjennomført av Arbeiderpartiet og deres allierte «kulturbolsjeviker». I sin partihistorie skriver Østbye:

Jo mere NS avslørte desto mere intenst ble det arbeidet under overflaten. På alle mulige måter kamuflerte motstanderne seg, og de satte inn på alle områder av samfunnslivet: på det kulturelle, religiøse og politiske [...] Folkefronten fullbyrdet seg. Nettet snørte sig sammen om oss. Tross Nasjonal Samlings uavlatelige kamp mot bølgen [...] var det ikke mulig å vekke folket til forståelse av det som skjedde.⁴⁷

Oppsummert kan man si at de konspirasjonsteoretiske og subversivmytologiske forestillingene knyttet til Arbeiderpartiet får særlig prominens i Samfundsvernet, Fedrelandslaget og Nasjonal Samling når deres apokalyptiske virkelighetsbeskrivelse blir gjort til skamme og organisasjonene som følge av dette marginaliseres. Denne sammenhengen påpeker allerede den østerriksk-britiske filosofen Karl Popper verket The Open Society and Its Enemies fra 1945: «Det kan vanskelig unngås av de som hevder å kunne skape himmelriket på jorden griper til konspirasjonsteorier. Den eneste forklaringen på at de ikke har lykkes i å frembringe dette himmelriket er en ondskapsfull djevel som har investert i opprettholdelsen av helvete.»⁴⁸ Her peker Popper ikke bare for første gang på konspirasjonsteorier som en trussel mot det åpne samfunn, og derfor et viktig fremtidig forskningsfelt, men han knytter også slike forestillinger til det som sosialpsykologien ti år senere gav navnet kognitiv dissonans.⁴⁹

Kognitiv dissonans

Kognitiv dissonans sikter til den ubehagsfølelsen som oppstår når man tror på flere motstridende ideer samtidig eller når ens dypeste trosforestillinger blir motbevist. Teorien sier at det da oppstår en ønske om å redusere dissonansen. Begrepet ble utviklet av sosialpsykologen Leon Festinger og hans forskerteam i boken When Prophecy Fails fra 1956, hvor de redegjør hva som skjedde med medlemmene av en amerikansk, millenaristisk UFO-sekt da profetiene de hadde mottatt telepatisk fra utenomjordiske vesener om tidspunktet for deres besøk og Jorden nært forestående undergang ikke slo til. Det mest overraskende var at så få av dem falt fra og at så mange faktisk ble mer overbeviste og misjonsivrige enn før. Forskergruppen beskriver ulike strategier som de mobiliserte for å motvirke ubehaget som erfaringen medførte, som å hevde at profetien ble oppfylt på et «spirituelt plan», at deres trosvisshet hadde fått de utenomjordiske til å utsette apokalypsen eller at det utenomjordiske budskapet ikke var blitt «riktig tolket» av gruppen. En strategi for dissonansreduksjon som Festinger ikke nevner, men som Popper allerede hadde pekt på, er å hevde at årsaken til at forventningen blir gjort til skamme er manipulasjonene til en hittil ukjent og ond motkraft – altså en konspirasjonsteori.⁵⁰Senere har forskningen ofte observert at konspirasjonstenkning nettopp oppstår når vårt verdensbilde møter motgang eller nederlag og blir konfrontert med motstridende informasjon. Forklaringen blir at dette ikke skyldes ideenes uholdbarhet, men en planlagt og massiv motstand fra mektige og onde krefter. Det er nettopp denne argumentasjonsstrategien sentrale aktører innen både Samfundsvernet, Fedrelandslaget og Nasjonal Samling griper til. Vi kan derfor forsøksvis lansere følgende prosess knyttet til fremveksten av mellomkrigstidens subversjonsmytologiske og konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihat:

1. Raske samfunnsendringer setter hevdvunne verdier under press og klassekonfliktene øker. Dette skaper revolusjonsangst på borgerlig side.
2. Revolusjonsangsten leder til høyreaktivisme, for eksempel representert ved Fedrelandslaget, Samfunnsvernet og Nasjonal Samling.
3. Spenningene i samfunnet avtar og disse organisasjonene opplever politisk tilbakeslag og marginalisering. Dette skaper en kognitiv dissonans hvor deres virkelighetsbilde trues.

Dette leder til frafall i rekkene. De som forblir søker å redusere dissonansen ved en ideologisk radikalisering som innebefatter en introduksjon av eller forsterkning av subversjonsmytologiske konspirasjonsforestillinger.

Avslutning

Som allerede Norman Cohn viser, forandrer subversjonsmytene seg gjennom historien. Ulike grupper plukker dem opp og tilpasser dem til sitt verdensbilde. Nye syndebukker utpekes og «bevisene» som lanseres for deres undergravingsvirksomhet er stadig nye. Likevel er grunnstrukturen i slike fortellinger den samme. Det handler om identifikasjonen av og jakten på samfunnets indre fiender.

Også det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatet har forandret seg, antatt nye former og opptatt nye elementer. Likevel er mange av de subversjonsmytologiske grunnelementene de samme i dag som i mellomkrigstiden. Knapt noe virker helt fremmed. Også i dag spres forestillingen om partiet som en femtekolonne for truende ytre fiender som søker en total samfunnsomveltning som innebærer en rasering av alle våre verdier, tradisjoner og institusjoner. Nå er «den jødiske verdensbolsjevismen» som regel erstattet av «muslimene», selv om de tradisjonelle konspirasjonsforestillingene og gamle og nye former for antisemittisme også lever videre. Det gjenstår imidlertid mye forskning. Vi har ennå ikke fulgt dette forestillingskompleksets lange linjer, undersøkt kontinuiteter og endringer og klart identifisert dets tradisjonsbærere og entreprenører.

Det synes imidlertid klart at da Sylvi Listhaug postet sin Facebook-melding skapte dette reaksjoner og motreaksjoner hvor denne tradisjonen i norsk politikk spilte med.