I Arr nr. 3-4/2021 har Jan-Erik Ebbestad Hansen et innlegg med tittelen «For lukkede dører. Alternative fakta i norsk antroposofi». Innlegget er et svar på min kritikk i Arr nr. 1/2021 s. 93 med tittelen «Polemikk – forkledd som bokanmeldelse» hvor jeg tar et kritisk oppgjør med Ebbestad Hansens bokanmeldelse av Helmut Zanders bok Die Anthroposophie i Arr nr. 4/2020 med tittelen «Det gåtefulle folket».
Ebbestad Hansens innlegg foranlediger flere kommentarer.
1. Innledning
En av høstens bøker er Rune Slagstads Mine dannelsesagenter. På side 276 flg. er inntatt et essay med tittelen «En annen front» fra 2013. I dette essayet kommenterer Slagstad Ebbestad Hansens bok Da Norge mistet dyden fra 2011. Slagstad påpeker at Ebbestad Hansen – riktignok utilslørt – har en «aggressiv holdning til sentrale skikkelser fra Den annen front som svekker studiens analytiske fremstilling.»
Det er nøyaktig den samme aggressive – og vi legger til – usaklige holdning vi finner i Ebbestad Hansens diverse artikler om Rudolf Steiner og antroposofien, og som jeg har påtalt i Arr nr. 1/2021, «Polemikk – forkledd som bokanmeldelse».
Artiklene er gjennomgående preget av en negativ grunnholdning og mangel på motforestillinger. I tillegg utelates viktig fakta, og det mangler ofte empiri for konklusjonene. Når Ebbestad Hansen i tillegg har et servilt forhold til antroposofi-kritikere, blir den akademiske verdien dessverre vesentlig redusert.
Allerede året etter at Slagstads essay ble publisert første gang, kom Slagstad tilbake til Ebbestad Hansens usaklighet – se artikkelen «Randbemerkninger om antroposofien i Norge» i Libra nr. 2/2014 s. 18‒29, som også er inntatt i Slagstads bok Tilløp til offentlighet fra 2015, som ble utgitt i anledning av forfatterens 70-årsdag.
På s. 28 i artikkelen tar Slagstad et kraftig oppgjør med Ebbestad Hansens artikler i Store norske leksikon, som Ebbestad Hansen var blitt tildelt fagansvaret for – for øvrig etter undertegnede. Skiftet skjedde ikke fordi det var noe galt med de artiklene undertegnede var redaktør for, men fordi redaksjonen i Store norske leksikon ikke ønsket artikler skrevet av personer som ble antatt å stå nær de aktuelle oppslagsord.
Slagstad påpekte at Ebbestad Hansen var partisk og negativ:
«Når en først fjerner en fagansvarlig fordi vedkommende anses som partisk på feltet, er det da rimelig å erstatte vedkommende med en person som riktignok er professor, men utvilsomt er partisk, men fra en negativ kant?» (Min understrekning).
Slagstad viser blant annet til alle de faktafeil som Oddvar Granly tidligere hadde påpekt i Ebbestad Hansens SNL-artikler, jf. Libra nr. 3/2013, «Finn 15 feil», og han konkluderte:
Ebbestad Hansen har på det antroposofiske feltet beveget seg fra «like» til «dislike». Ingen sprer som kjent så meget mørke som den som har sett lyset.
Store Norskes omdømme er vel strengt tatt lite tjent med å holde seg til slike fagansvarlige.
Dette er konklusjonen til en av Norges mest sentrale intellektuelle, og som for øvrig står den antroposofiske bevegelse rimelig fjernt.
Slagstad fremhever med rette det som er og forblir Ebbestad Hansens akademiske akilleshæl: Mangel på saklighet og balanse i forhold til temaer og personer han misliker.
2. Antisemittisme
I min kommentar i Arr nr. 1/2021 har jeg gjengitt Trond Berg Eriksens tilbakevisning av at Rudolf Steiner var rasist, som han begrunnet med fire sentrale argumenter:
- Steiners uttalelser er få. Vi må lete med lys og lykte etter dem.
- Vi må vri dem til skandaløse ytringer – kritikerne tolker alt i verste mening.
- De ble avgitt i en helt annen tid og under helt andre sosiale forhold.
- Steiners konsekvente antirasisme lar seg lett belegge.
Berg Eriksens vurdering falt Ebbestad Hansen tungt for brystet og Berg Eriksens vurdering ble betegnet som «blant de mest useriøse» i Arr nr. 4/2019, se note 38 på s. 58. Dette er en oppsiktsvekkende og grunnløs karakteristikk av Berg Eriksen, som – i motsetning til Ebbestad Hansen – har arbeidet mye med antisemittiske tekster.
Berg Eriksen påpekte allerede i 2009 det mangelfulle grunnlaget for at den sentrale antroposofen Conrad Englert skulle være antisemitt under henvisning til avisreferater om Englerts foredrag om «jødeproblemet» (som vi i dag vet Englert holdt tre ganger i 1938) – og som er en gjenganger hos Ebbestad Hansen.
Etter en lang pressedebatt i forlengelsen av diskusjonen om bind 1 i Tore Rems Bjørneboe-biografi, oppsummerte Berg Eriksen diskusjonen i Morgenbladet 11. desember 2009, jf. artikkelen «Ta dem, svina!», hvor Berg Eriksen fullstendig frifant Englert.
Her heter det:
Imidlertid må han (Tore Rem) også takke for seg i Dag og Tid 23/10, noe han gjør med en repetisjon av det historiske og uberettigede angrepet på Englert. Hvis ikke Rem har tilgang til en helt annen tekst enn meg, som må nøye meg med et referat, sår det merkelige utfallet mot den arme Englert tvil om hans skjønn både som tekstanalytiker og som historiker. Jeg har arbeidet med antisemittiske tekster i årevis, og kan ikke se at Rems påstander akkurat i denne saken har noe hold.
Denne kritikken retter seg selvfølgelig også mot Ebbestad Hansen, som flere ganger har tiltrådt Rems uriktige påstand.
I 2015 utga Kaj Skagen sin monumentale biografi over den unge Rudolf Steiner Morgen ved midnatt. Trond Berg Eriksen anmeldte biografien i Dag og Tid 24. april 2015 – også trykket i Libra nr. 2/2015 s. 19 flg. Her kommenterer Berg Eriksen Steiners påståtte antisemittisme og sa seg uenig i Skagens kritikk av en Steiner-uttalelse fra 1897 – og som Ebbestad Hansen legger stor vekt på i sin dokumentasjon av Steiners angivelige antisemittisme:
Det finnes knapt en eneste forfatter på tysk språkområde som ikke kan gripes i nedsettende ytringer om det jødiske nærværet i perioden 1870‒1900. Panamaskandalen, Hertzls sionisme og Dreyfus-saken forsterket kontroversene til ideologisk krigføring.
Skagen går etter min mening for langt i å toe sine hender på vegne av Steiners ubetenksomme bemerkninger om jøder. (Min understrekning.)
De var ubetenksomme, ikke av sløvhet eller fiendtlighet, men fordi antisemittismen var en uunngåelig del av atmosfæren. Har man en smule historisk sans, skjønner man at det er unødvendig å drive apologi for en skribent som uttaler seg om noe som så å si alle i hans generasjon er enige om.
Da han (Steiner) i 1897 lot seg rive med i debatten, var det på Dreyfus’ side som en hyllest til Zolas «J’accuse».
For øvrig ble Skagens biografi karakterisert som «et storverk, som skjuler seg i sin egen størrelse» ‒ en bok som Ebbestad Hansen er urimelig kritisk til i artikkelen «Steiner & Co.» i Arr 4/2015.
I samme nummer av Libra gir Skagen Berg Eriksen rett i hans kritikk av ham på dette punkt, jf. «Rudolf Steiner og antisemittismen» (nr. 2/2015 s. 21). Skagen refererer Berg Eriksens påpekning av at han hadde lagt for stor vekt på ett enkeltutsagn, og Skagen fortsetter:
Det kan nok være Berg Eriksen har rett i dette, og at kapittelet i «Morgen ved midnatt» om Steiner, tysknasjonalismen og antisemittismen skylder litt av sin vekt til den rollen saken spiller i samtidsdebatten om Steiner.
Skagen konstaterer at man kan finne ortodoksi også i enkelte antroposofiske miljøer, og at den «har smittet over på antroposofiens motstandere som mener at de kan ramme hele Steiners verk bare de kan finne et eneste feiltrinn hos ham eller et eksempel på at han var et barn av sin tid.»
Berg Eriksen mener altså at Skagen er for streng mot Steiner, med andre ord det helt motsatte av det som er Ebbestad Hansens standardanklage: Antroposofien og dens støttespillere er apologetiske og ukritiske.
Gjengivelsene av Slagstads og Berg Eriksens kritikk irriterer tydeligvis Ebbestad Hansen. I sitt siste innlegg i Arr anfører han at det er min «vanlige metode» å skyve andre – antroposofer eller venner av antroposofien – foran meg som «sannhetsvitner». Slik skal mine synspunkter «gis en autoritet» de ellers ikke ville hatt.
For det første er det svært gåtefullt hvordan Berg Eriksen og Slagstad kan karakteriseres som antroposofer eller venner av antroposofien, og at de derfor skal ha redusert troverdighet.
For det annet: Det er nå engang slik at det er fullt ut legitimt å henvise til andre forfattere i debatter. Og jo mer sentralt disse står i norsk akademia, desto større tyngde vil deres synspunkter ha. Men hva skal vi vel med useriøse lettvektere som Berg Eriksen og Slagstad når vi har den saklige og objektive tungvekteren Ebbestad Hansen?
Og for det tredje: Når det gjelder spørsmålet om å «skyve andre» foran seg, har Ebbestad Hansen svart belte i denne til nå ukjente akademiske idrett. Ikke bare skyver han antroposofi-motstandere som Helmut Zander, Peter Staudenmaier m.fl. foran seg: Ebbestad Hansen har – som nevnt – i tillegg et helt ukritisk forhold til disse forfatterne. Han er alltid apologetisk i forhold til kritikere av Steiner. Kanskje ikke akkurat et eksempel til akademisk etterfølgelse?
Det overordnede er at det var mindre antisemittisme i norske antroposofiske miljøer før og under krigen enn i landet for øvrig[1].
Finnes det ett eneste antisemittisk utsagn fra antroposofisk hold i hele 5-års perioden 1940‒45? Når skal Ebbestad Hansen og hans likesinnede utvise et minimum av sans for empiri?
3. Forholdet til nazisme/Nasjonal Samling
Så var det Ebbestad Hansens – og også Tore Rems – påstand om at norske antroposofer var mindre nasjonale i forhold til tysk nasjonalsosialisme og NS i mellomkrigstiden og under den 2. verdenskrig.
Her mangler Ebbestad Hansen empirisk belegg for sine stigmatiserende påstander.
Var det noen som tok sterkt avstand fra Nazi-Tyskland i mellomkrigstiden, var det norske antroposofer. Vi hører overraskende lite om Alf Larsens og Johannes Hohlenbergs gjentatte kritikk og advarsler mot Nazi-Tyskland. Dette nevnes bare i forbifarten – i motsetning til fremstillingen hos Hans Fredrik Dahl i hans Norsk idéhistorie bind 5, hvor den ramsalte kritikken av Nazi-Tyskland i tidsskriftene Janus og Vidar blir sterkt fremhevet.
Ebbestad Hansen må – her som ellers – nøye seg med noen svært få og lite representative enkeltutsagn, blant annet et utsagn fra Ingeborg Møller om Quisling, som går helt tilbake til 1933. I tillegg påberopes at Christian Heyerdahl var medlem av Vidargruppen fra 1923 til 1933 og ble senere (!) NS-medlem. Man skal være usedvanlig Steiner-fiendtlig for å benytte dette som eksempler på norske antroposofers ukritiske holdning til nazisme.
Og vurderingen av antroposofenes forhold under krigen er ikke et hår bedre. Forholdet er at norske antroposofer i mindre grad enn befolkningen for øvrig identifiserte seg med NS.
Dette er påvist i flere artikler, blant annet av Terje Christensen. Og hvordan Ebbestad Hansen enn snur og vender på saken, er det et faktum at det ikke var noen medlemmer av Antroposofisk Selskap under krigen som også var medlem av NS. Det sier noe. I tillegg var en rekke medlemmer av Antroposofisk Selskap sterkt engasjert i motstandskampen.
Ebbestad Hansen kritiserer Terje Christensens begrunnelse for at det ikke var noen NS-medlemmer under krigen som også var medlemmer av Antroposofisk Selskap.
Her opererer Ebbestad Hansen med en selsom omvendt bevisbyrde: Det er ikke slik at hans påstand er riktig fordi Christensens tilbakevisning angivelig skal lide av mangler. Det er kanskje slik at den som fremsetter en påstand om unasjonal holdning, må sannsynliggjøre dette? Man er da ikke «skyldig» inntil det motsatte er bevist. Dette gjelder ikke minst i forhold til stigmatiserende påstander om unasjonal holdning.
Ebbestad Hansen – og Tore Rem for den saks skyld – mangler belegg som støtter deres generelle påstand om norske antroposofers angivelige tyskvennlige holdninger. Det foretas ingen helhetsanalyse. De dveler aforistisk ved – som sagt – noen få og lite representative enkelteksempler.
Ebbestad Hansen påberoper seg at Atle Angell – som i en periode var en av de ledende i NS – i en kort periode i 1941‒1942 satt i styret i Vidargruppen. Men på dette tidspunktet var han ikke medlem av Antroposofisk Selskap. Igjen konstaterer vi at dokumentasjonen for norske antroposofers kritikkverdige holdning er en svært tynn spiker å koke en unasjonal suppe på.
Og for å komme tilbake til Conrad Englert: I en artikkel i Libra nr. 1/2010 s. 21 flg. med tittelen «Oscars gate 43. Litt lokalhistorie fra krigens dager» minner Skagen om at Englert i 1939 lot den tysk-jødiske flyktningen Lissa Hartman bo hjemme hos seg, og om hans to foredragsserier i Oslogruppen av Antroposofisk Selskap under krigen, om henholdsvis Goethes liv og verk og den greske kultur, heter det:
Tar man med i betraktningen dette motsetningsforholdet mellom goetheanistiske og nasjonalsosialistiske strømninger i tysk kultur, fremstår Englerts foredrag i Oscars gt. 43 vinteren 41‒42 som en kulturell motstandshandling.
Og når man går inn i detaljene og undersøker hvordan det var i for eksempel steinerskolene, det biodynamiske landbruket, i antroposofisk helsepedagogikk og i Kristensamfunnet under krigen, er det ikke dokumentert noen assosiasjon med NS eller de tyske okkupasjonsmyndigheter.
Når skal kritikerne ta inn over seg at antroposofene både forut for og under krigen var mindre påvirket av nazisme enn befolkningen for øvrig, og heller ikke mindre representert i motstandskampen?[2]
I den ovenfor nevnte artikkelen av Rune Slagstad i Libra nr. 4/2014 heter det på s. 26 om Rems kritikk av antroposofene under krigen – som Ebbestad Hansen slutter seg til: «Rems fremstilling samsvarer ikke med det vi for øvrig vet om antroposofene og okkupasjonsårene.»
I de påfølgende avsnitt gir Slagstad en kort oversikt over noen viktige navn, som kunne vært utvidet med det dobbelte.
Det er selvfølgelig ikke slik at antroposofer var immune mot nazismen. Det sentrale er at i Norge er det ikke belegg for Ebbestad Hansens stigmatiserende påstander.
4. Æresretten
Så var det Ebbestad Hansens bemerkninger om Æresretten og Forfatterforeningens beklagelse og unnskyldning til de 17 forfatterne som ble dømt av Æresretten.
Ebbestad Hansen påstår – igjen med urette – at undertegnede skal ha vært «foreningens advokat». Det var jeg selvsagt ikke, og det trengte da heller ikke foreningen.
Og i diskusjonen om Æresretten fikk vi for øvrig et bidrag fra Tore Rem til dagens konspirasjonsteorier: Det var Peter Normann Waage og undertegnede, som sto bak foreningens unnskyldning. Dette ble uttrykkelig dementert og tilbakevist av den som var den sentrale bak beklagelsen, Thorvald Steen, i hans artikkel «Forhistorien» i Vinduet nr. 4/2020 s. 139. «Fake news» fra Rems side.
Etter beklagelsen har Tore Rem og Ebbestad Hansen angrepet Forfatterforeningens vedtak. De har imidlertid en sterk partsinteresse i dette, fordi de hver på sin måte tidligere hadde vært apologetiske og ukritiske i forhold til Æresrettens dommer.
Forfatterforeningens vedtak innebærer en generell underkjennelse av grunnlaget for dommene, fordi Æresretten som kjent tilsidesatte helt sentrale og vesentlige rettsikkerhetsnormer. Foreningen gikk ikke inn i enkeltsaker, og har ikke eksplisitt tatt stilling til Ebbestad Hansens Alf Larsen-bok. Men realiteten er at det er et skrikende misforhold mellom foreningens vurdering av Æresretten og Ebbestad Hansens apologetiske behandling.
Og som kjent: Forfatterforeningen nedsatte et eget utvalg som vurderte Æresrettens dommer, som besto av landets fremste eksperter innenfor norsk foreningsrett. Utvalget ikke bare bekreftet foreningens generelle kritikk, men forsterket den på vesentlige punkter.
Utvalgets formann, professor Geir Woxholth, har senere i en artikkel i Norsk forretningsjus, «Rettsvillfarelser en masse»[3], regelrett smadret kritikken i boken til Fløgstad, Rem og Sørby om Æresretten, På æren løs.
Poenget i denne forbindelse er det samme: Ebbestad Hansen har ingen motforestillinger, men er helt ukritisk i forhold til alt som kan tenkes å representere kritikk av antroposofi eller antroposofer.
5. Hevn?
I min kritikk i Arr refererte jeg avslutningsvis en samtale Oddvar Granly hadde med Ebbestad Hansen for syv år siden, og hvor Ebbestad Hansen var svært «outspoken» med hensyn til at han bestemte seg for «å ta hevn», særlig etter at Kaj Skagen kritiserte Rems Bjørneboe-biografi i 2009, som Ebbestad Hansen for øvrig var hovedkonsulent for.
Det skulle ikke være slik at vi i Ebbestad Hansens hevnmotiv finner forklaringen på hans usaklige og tendensiøse fremstillinger, hans selektive fakta, hans mangel på motforestillinger, hans apologi i forhold til andre Steiner-kritikere, dveling ved periferien hos Steiner og bruk av enkeltutsagn som dokumentasjon istedenfor en helhetsanalyse?
Er det ikke også her slik at: «The proof of the pudding is in the eating»?
6. Avslutning
Arr er et idéhistorisk fagtidsskrift. Det er derfor beklagelig at Ebbestad Hansens usaklige omgang med antroposofiske temaer holder et så lavt akademisk nivå.
La meg avslutningsvis vende tilbake til Trond Berg Eriksen, som i Libra nr. 4/2011 s. 34 flg. skrev artikkelen «Rudolf Steiner i idéhistorisk lys». Artikkelen er grunnleggende positiv, uten på noen måte å være apologetisk.
Kanskje idéhistorikeren Berg Eriksens oppsummering på s. 42 er av interesse for Arrs lesere?
Det er lett å kritisere Steiner som filosof i teknisk mening. Verdifull er særlig hans programmatiske monisme som vil nøytralisere parselleringen av den moderne verden og den moderne tenkningen i isolerte deler og atskilte felter. Men det er også mye overraskende og fremtidsrettet i hans sosiallære og hans antropologi. Mange lesere har lagt merke til at frihetens og individualitetens konstruerende rolle knytter Steiner til eksistensfilosofene i det 20. århundre. Det som sjeldent ble understreket i bildet av Steiner er at han – både i ungdomsfasen som antroposof og som samfunnskritiker – er en moderne krisetenker.
Han har en rekke progressive trekk, blant annet tar han, med betydelige personlige omkostninger, parti for Zola i Dreyfus-saken. Av Nietzsche har han lært at antisemittisme er populistisk, vulgært og utillatelig. Det er et overgrep mot Steiner å stille ham utenfor historien og reservere en egen hylle for ham som om han var hevet over tidens omskiftelser. I alle fall skyldes min beundring hans kreative svar på 1890-årenes filosofiske utfordringer og den enorme encyklopediske moderniseringsviljen som styrer hans forfatterskap og hans sosiale aktivisme. At det som en gang var moderne, ikke alltid kan vedbli å være moderne er en pris alle modernister må betale.
Dette er konklusjonen til en idéhistoriker som – uten på noen måte å identifisere seg med Steiner – vurderer ham nøytralt og saklig.
Og slik må kanskje konklusjonen bli – for den som ikke skriver ut fra et motiv om hevn?