Ikke alle trossamfunn er så heldige å ha en egen høyesterettsadvokat som til enhver tid kan rykke ut til forsvar mot alt som oppfattes som angrep på den rette lære og dens representanter. Den antroposofiske bevegelsen i Norge kan i så måte prise seg lykkelig.

Nå er Cato Schiøtz i kjent stil ute igjen. I det siste har han hatt ekstra mye å gjøre. Etter en rekke innlegg i debatten om Forfatterforeningens æresrett etter krigen, der han tok rollen som foreningens advokat, endte han med et kraftig oppgjør med Tore Rem.[i] Årsaken var at Rem hadde påvist de sterke antroposofiske interessene til Schiøtz og Peter Norman Waage i deres forsvar for Forfatterforeningens beklagelse.[ii] Det de var ute etter, var åpenbart å redde renomméet til antroposofiske storheter som Alf Larsen og André Bjerke.

Denne gang er det min tur. Foranledningen for Schiøtz’ harme er en anmeldelse av Helmut Zanders bok om den antroposofiske bevegelsen i Tyskland og Sveits. Her fremhevet jeg noen punkter i Zanders kritikk, og pekte på hvordan den også rammer bevegelsen i Norge. Nå pleier det vanligvis å være forfatteren som rykker ut hvis han mener seg urettferdig behandlet, men så ikke her. Schiøtz rykker ut på vegne av intet mindre enn hele den antroposofiske bevegelsen.[iii]

Men det er ikke bare Zander-anmeldelsen som har vakt Schiøtz’ mishag. Han tar samtidig et oppgjør med det han kaller mitt «korstog» mot «Rudolf Steiner og hans livsverk». Det dreier seg særlig om et par anmeldelser av skrifter forfattet av hans venn og våpendrager Kaj Skagen.

Schiøtz’ artikkel er et eksempel på en sjanger som dyrkes i den antroposofiske bevegelsen. Hvis en historiker skulle grave frem nytt historisk materiale som ikke er utvetydig fordelaktig for bevegelsen, eller påvise problematiske sider ved antroposofisk lære eller praksis, kan man være sikker på at det kommer angrep som gjerne bikker over i sjikane. Internasjonalt har flere forskere opplevd det samme. Hardest har det gått ut over Peter Staudenmaier og Helmut Zander.

Denne type konfrontasjoner er som regel ikke særlig fruktbare. Her støter tradisjonell historieskrivning, forpliktet på allmenne vitenskapelige prinsipper, kilder og argumentasjon, sammen med aktører som dyrker lære og guru. Det er en vesentlig forskjell mellom apologier basert på klarsyn og på en historisk-kritisk tilnærming. En av dem som synes ute av stand til å ta dette inn over seg, er Cato Schiøtz.

Jeg må bare anta at Schiøtz’ artikkel er et uttrykk for en frustrasjon som har bygget seg opp over tid. Han har jo vært ute etter undertegnede før, men nå har tydeligvis nok blitt nok. Det er tid for åndskamp i den store stilen.

I artikkelen benytter Schiøtz seg av sin vanlige metode. Det dreier seg om å skyve andre, antroposofer eller venner av antroposofien, foran seg som sannhetsvitner. Slikt skal formodentlig gi artikkel og argumentasjon en autoritet de ellers ikke ville hatt. Denne gangen anvendes Kaj Skagen, Henning Næss, Trond Berg Eriksen og Oddvar Granly. Her dreier det seg åpenbart ikke om en invitasjon til diskusjon, men om å få ut steamen.

I artikkelen er det så mye som er misforstått, fordreid og sauset sammen at det har liten hensikt å gå i detalj. Hva skal jeg for eksempel si når han bebreider meg at en av fotnotene i min anmeldelse av Zanders siste bok er så lang i forhold til de andre notene? Det dreier seg om en note der jeg redegjør for litteraturen om Steiners raseteorier. Ja, hva skal jeg si?

Men likevel, noen kommentarer kan være på sin plass.

Konspirasjonstenkningen er et påfallende trekk ved den antroposofiske bevegelsen. Bak ytre hendelser og argumenter er skjulte krefter på gang. Det er ikke alltid lett å få øye på dem, det kan dreie seg om engler eller demoner, katolikker eller frimurere, men også sjelelig-åndelige motiver av ulik art. En av mine favoritter er forfatteren Ingeborg Møllers forklaring på årsakene til første verdenskrig. I et brev til vennen Alf Larsen kunne hun, med direkte referanse til Rudolf Steiner, fortelle at de egentlig skyldige i den første verdenskrigen var sort-magiske anglo-amerikanske losjer som ville ødelegge de spirer til en ny kristendom som lå i den tyske rasen. Grunnen til at de ikke helt hadde lykkes, var de nordiske folkeåndene.[iv]

Siden slutten av 1960-tallet har jeg interessert meg for antroposofiens historie i Norge. Og en rekke ganger har jeg støtt på denne konspirasjonstenkningen. Etter at jeg i 2009 fant Alf Larsens antisemittiske skrift «Jødeproblemet», skrev jeg en bok der jeg beskrev og kontekstualiserte Larsens antisemittisme og høyreradikalisme.

Jeg vil mene at det handlet om relativt konvensjonell idéhistorieskriving. Men for Schiøtz var det om å gjøre å utdefinere prosjektet. Larsens antisemittisme kunne simpelthen ikke anerkjennes eller begripes. Schiøtz gikk så langt at han forkynte at Den norske forfatterforening hadde vurdert boken og underkjent alt jeg hadde skrevet.[v] Da foreningens leder gikk ut og sa at boken verken var vurdert eller underkjent, gjaldt det å finne skjulte motiver som kunne forklare det ufattelige.[vi]

Når det gjelder min beskjeftigelse med antroposofien, har flere forslag kommet opp. Kaj Skagen har foreslått personlige motiver bak min kobling av Alf Larsens antisemittisme til Rudolf Steiner.[vii] Han må trolig ha tenkt på noe i min biografi. Nylig har steinerskolelæreren Arne Øgaard foreslått at jeg inngår i en internasjonal konspirasjon som tar sikte på å ødelegge antroposofien.[viii] Også Schiøtz har henfalt til grublerier: Hva kan grunnen være til min antroposofikritikk og ikke minst til at jeg har vært så slem mot Kaj Skagen? Etter at bløffen med Forfatterforeningen ble avslørt har Schiøtz på nytt sett lyset. Nå har han funnet ut at jeg i en samtale med hard-core-antroposofen og den mangeårig steinerhøyskolelæreren Oddvar Granly for syv år siden i fullt alvor har uttalt at jeg ville hevne meg fordi jeg ble dratt inn i debatten om Tore Rems Bjørneboe-biografi. Intet mindre. For Schiøtz er dette blitt selve hovedargumentet mot alt jeg siden har skrevet om antroposofer og antroposofi.[ix] I stedet for å skru på klarsynet, foreslår jeg at han forholder seg til dokumentasjonen jeg legger frem og argumentene i det jeg skriver.

Schiøtz har lenge, uanfektet av forstyrrende empiri, vært opptatt av å vise at norske antroposofer har vært helt upåvirket av nazismen. Det han oppfatter som selve beviset, er at ingen (tidligere har han operert med tallet tre) av de ca. 300 medlemmene i Antroposofisk selskap var medlemmer av NS. Beviset er gjentatt en rekke ganger gjennom en årrekke.

Tanken er at antroposofien immuniserer mot nazisme. Den godt dokumenterte historien i Tyskland, Sveits og Italia synes ikke å forstyrre tankegangen.

Nå kan nok noen synes det er problematisk å sammenligne tre hundre antroposofer med den norske befolkningen. Det får være som det er. Det viktige her er at mangel på medlemskap i NS sier lite om mottageligheten for fascistisk ideologi. En antroposofisk storhet som forfatteren Ingeborg Møller var en varm beundrer av Quisling før okkupasjonen.[x] Alf Larsens manøvreringer under okkupasjonsårene, som han betraktet som en nødvendig renselse, burde det være unødvendig å si mer om her. Interessant i denne sammenheng er også Atle Angell som var medlem av Fedrelandslaget og en periode en av de ledende i NS.[xi] På tredvetallet var han både medlem av Vidargruppen og NS. I 1941 og 1942 satt han i styret for Vidargruppen uten å være oppført som medlem.[xii] Her kan også Christian Heyerdahl nevnes, mannen som «omvendte» Larsen til antroposofien. Han var medlem av Vidargruppen fra 1923 til 1933 og en av Larsens venner. Under krigen var han en av de ledende NS-folkene på Tjøme og medlem av NS’ kamporganisasjon og hirden.[xiii] Felles for dem alle var antisemittismen. Conrad Englert, en av de ledende antroposofene før og etter krigen, kan riktignok ikke knyttes til fascismen, men reiste på slutten av 30-tallet rundt og holdt foredrag om «jødespørsmålet». Han kunne fortelle at jødene hadde overtatt nazistenes raselære og selv var skyld i de forfølgelsene de ble utsatt for i Tyskland.[xiv] Det samme resonnementet finner vi hos Johannes Hohlenberg, en annen av de mest toneangivende antroposofene i Norge i mellomkrigstiden.

Hva bygger så antroposofenes påstand om de 300 medlemmenes uskyld på? Kilden er bevegelsens egen historiker Terje Christensen. På forespørsel om han hadde foretatt en systematisk undersøkelse, svarte Christensen at det ville vært for omfattende, han hadde basert seg på egne antagelser om de 300 medlemmenes forhold til NS.[xv]

Hos Schiøtz leser jeg også at jeg ikke forstår forskjellen på antisemittisme og antijudaisme. Det skal åpenbart være bedre å være antijudaist enn antisemitt. Hos Steiner dreier det seg imidlertid om jødefolket som helhet, dets karakter og vesen, om alt hos alle jøder, det dreier seg om blodet og rasen. I 1910 insisterte han på at marsåndene og Jahve, isolasjonens Gud, virker i jødenes blod. «I det Jahve gir seg til kjenne: ”Jeg er Abraham, Isaks og Jacobs Gud”, sier han: Jeg virker i deres blod».[xvi] Mot slutten av karrieren gjentar Steiner poenget: «I dag bestemmer fremdeles rasen alt hos jødene. […] De ser altså fremdeles det rasemessige, ikke det åndelige.»[xvii] Det er med andre ord en biologisk forstått vesenstenkning som ligger til grunn for Steiners tenkning. I norsk antroposofi har denne antisemittismen historisk sett hatt et betydelig gjennomslag.

Det skal ikke være lett. Lite tyder på at Schiøtz kan ha lest min Larsen-bok, og jeg har ikke stort håp om å nå frem til ham. Men for dem som måtte være interessert, redegjør jeg der nærmere for hvordan jeg bruker begreper som «antisemittisme» og «antijudaisme». «Antisemittisme» brukes i en utvidet betydning, idet jeg lar det omfatte både en biologisk forstått antisemittisme og antijudaisme. Jeg knytter her an til både internasjonal og norsk forskning på feltet.[xviii]

Schiøtz besværer seg også over at jeg har gjentatt min påvisning av rasismen og de reaksjonære tendensene i bevegelsen. Jeg kan godt forstå at slikt ikke er behagelig for en Steiner-dyrker og -apologet av Schiøtz’ støpning. Årsaken til gjentagelsene er selvfølgelig at det synes nærmest umulig å nå frem til den alternativverdenen han og flere med ham befinner seg i. Et oppgjør med historien uteblir. Det finnes få tegn på at norsk antroposofi skal klare å utvikle et kritisk og udogmatisk forhold til profeten, hans verk og bevegelsens egen historie.

I utgangspunktet hadde jeg nok en slags forestilling om at dokumentasjonen av rasismen og de reaksjonære sidene ved den norske antroposofiens historie, ville bli en vekker, i hvert fall for noen. Der tok jeg feil. Så langt jeg kan se, har det motsatte skjedd.

De ferske ytringene fra Arne Øgaard er symptomatiske. I Antroposofi for skeptikere insisterer han på at det ikke finnes antisemittisme og rasisme i Steiners tenkning.[xix] Han har nylig også gått inn for å rehabilitere antisemitten, høyreradikaleren og den antroposofiske pioneren Marta Steinsvik.[xx] Samtidig avfeier han som nevnt den kritiske historieskrivningen som uttrykk for en internasjonal konspirasjon mot den antroposofiske bevegelsen.

Schiøtz er likevel den ivrigste. I et av sine mange forsvar for Alf Larsen viser han tydelig hvordan han tenker om jødene og «jødeproblemet»: «Larsen er kritisk til jøder av samme grunn som han er kritisk til nazister: De bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep. Dette handler om jødenes raseforståelse [...]»[xxi] Ord til ettertanke! I det siste angrepet på undertegnede tar han fornektelsen helt ut. Det er ingen som har kunnet påvise rasisme i Steiners tekster, heter det nå. Nei vel.

Hva forteller dette om antroposofien i Norge? Det er vanskelig å si. Øgaard er en som nå markerer seg på mildt sagt interessant vis, men det er tydelig at det først og fremst er Schiøtz som har rollen som bevegelsens talerør. Det er i hvert fall han som ved enhver anledning står på barrikadene for å forsvare flokken sin mot alle dem som vil den vondt.

I Tyskland er en ikke ubetydelig del av den antroposofiske bevegelsen såkalte «liberale» antroposofer som distanserer seg fra de mørke sidene av antroposofien. Det ser vi særlig eksempler på i Waldorfskole-sammenhenger der man har tatt avstand fra Steiners rasisme og sagt opp høyreradikale lærere. Miljøet rundt det antroposofiske forlaget Info3 er også kritisk til høyredreiningen og bevegelsens historie. Noe tilsvarende har vi meg bekjent ikke sett i Norge.[xxii] I stedet synes konspirasjonstenkningen å blomstre.

Hvis det skal være håp om endring i miljøet, må den komme innenfra. I alle fall har det den historisk-kritiske forskningen sier, tilsynelatende ingen effekt. Men skal dørene åpnes, er man åpenbart ikke tjent med å bli representert av Cato Schiøtz. Det er kanskje snart på tide å bytte advokat?

Les også: Bokomtale "Antroposofi for rettroende"