Det er en ting som lenge har forundret meg vedrørende den såkalte postmodernismen, nemlig den stadig gjentatte påstanden om at den skulle ha hatt en dominerende rolle eller sågar ha vært «hegemonisk» innenfor humaniora og samfunnsfag på 1980- og 90-tallet. Det skjønner jeg lite av. På faget idéhistorie, hvor jeg holdt til, havnet riktignok folk som Foucault og Lyotard (som gjerne blir ansett for å være «postmodernister») på pensum, og noen av oss publiserte vel en og annen tekst som ut fra bestemte kriterier kanskje kunne karakteriseres som postmodernistisk. Men at denne diskursen var hegemonisk, har jeg vanskelig for å forstå. Det meste av pensumlitteraturen på idéhistorie hadde ingenting med fransk (eller amerikansk) postmodernisme å gjøre, og det samme kan utvilsomt sies om det meste av den forskningen som ble produsert av lærerne på idéhistorie i disse årene. På andre og større fag – som historie og filosofi – var postmodernismen om mulig enda mer marginal. Det er mulig jeg tar feil. Kanskje var den mer utbredt enn jeg fikk med meg. Men det må i så fall undersøkes empirisk: Man må først angi relativt klare kriterier på hva postmodernisme er og dernest undersøke hvor stor del av pensumet og/eller forskningen som oppfylte disse kriteriene på de ulike fagene. Uten en slik undersøkelse blir all tale om postmodernismens hegemoni i akademia bare tomme besvergelser. Mitt bud vil være at postmodernistisk undervisning og forskning i norsk akademia i disse årene i det store og hele var nokså marginale fenomener.
I sin morsomme og underholdende bok om norsk postmodernisme har Bjarne Riiser Gundersen ikke forsøkt å kartlegge postmodernismens eventuelle dominans. For det første har han ikke gitt begrepet en så klar og håndterlig definisjon at det lar seg bruke i en slik undersøkelse, og for det andre går han i svært liten grad inn i innholdet i de tekstene som eventuelt skulle kunne kvalifisere til å være postmodernistiske. Et slikt forskningsarbeid må vi derfor fremdeles vente på. Gundersen har derimot et helt annet – og kanskje like interessant – prosjekt.
På den ene siden vil han kartlegge noen av postmodernismens nedslagsfelter ved å gripe fatt i de grupperingene som kalte seg selv postmodernister eller i det minste var positivt innstilt til det som ble ansett for å være postmodernisme. Det var noen som ble grepet, som opplevde at nye, utfordrende, franske tanker og praksiser hadde noe viktig å si oss. Denne opplevelsen har han forsøkt å komme på sporet av gjennom intervjuer med datidens aktører og lesning av deres innlegg i aviser og tidsskrifter. I et slikt perspektiv blir dessuten Gundersens egne erfaring av postmodernismen på slutten av 1990-tallet relevant og interessant: Så sent som på slutten 1990-tallet opplevde han og hans medstudenter at det var noe nytt, opprørsk og farlig på gang (om det faktisk var så nytt, opprørsk eller farlig er en annen sak). Postmodernismen ble i nærmere to tiår opplevd som et dristig og utfordrende friskt pust.
På den annen side griper Gundersen fatt i motstanderne, de for hvem postmodernismen knapt var annet enn et skjellsord. Å få slike personer i tale kan også være en fruktbar inngang til fenomenet postmodernisme: Tekster eller personer blir kanskje ikke først og fremst postmodernistiske ved at de bekjenner seg til postmodernismen (eller oppfyller bestemte kriterier for hva postmodernisme er), men ved at andre stempler dem som postmodernistiske. Dermed blir det interessant å vite hva de historiske aktørene faktisk tenkte på når de (ut)definerte sine motstandere som postmodernister.
En gruppe menn (det var som regel menn) som bekjente seg til postmodernismen i Norge lokaliserer Gundersen i nylanseringen av det tidligere AKP-ml-tidsskriftet Profil i 1984 (Nye Profil). Riktignok hadde dansken Niels Egebak allerede på slutten av 1960-tallet introdusert en rekke strukturalister og poststrukturalister (blant annet Foucault og Derrida) i en serie kronikker i Aftenposten. Men ifølge Gundersen var redaksjonen i Nye Profil egentlig tidlig ute med å kalle seg postmodernister i 1984. På forsiden av første nummer stod det trykket «Postmoderne Trendsskrift». I lederen snakket man om at «Politikken er OUT», og at det nye informasjonssamfunnet hadde gjort forestillinger om utopi, frigjøring og håp foreldet. De store fortellingene var døde. Man måtte nøye seg med å søke estetiske opplevelser – en innstilling som ifølge redaksjonen paradoksalt nok ikke innebar at man hadde gitt opp jakten på strategier for å handle «menneskelig, moralsk og politisk». Tidsskriftet trykket tekster av Jean Baudrillard, presenterte en rekke andre franske filosofer og hentet særlig inspirasjon fra danske intellektuelle, som Per Aage Brandt og Carsten Juhl (som i sin tur baserte seg på fransk poststrukturalisme). I anledning av at Baudrillards bok America ble oversatt til norsk (og publisert som et dobbeltnummer av Nye Profil i 1988), inviterte redaksjonen ham også til Norge. Gundersen har intervjuet noen av dem som var med på foretagendet, og selv om man skal ta slike tilbakeskuende beretninger med en klype salt, gir det et interessant innblikk i hva de kan ha tenkt (selv fikk jeg lite ut av tidsskriftet, kan jeg huske – og jeg irriterte meg voldsomt over at jeg forstod lite av det Brandt skrev –, men det var vel som det skulle være).
Et helt annet område Gundersen tar for seg, er arkitekturen, der arkitekter som Jan Digerud og Jon Lundberg på begynnelsen av 1980-tallet tok et oppgjør med modernismens funksjonalisme og snarere ubekymret gjenbrukte og blandet eldre og nyere arkitektoniske former. Folks behov for trygghet, identitet, skjønnhet, glede og gjenkjennelige former var viktigere enn funksjon og struktur, stålbjelker og betongsøyler. En slik «postmoderne» arkitektur ble av kritikerne erklært som uærlig og falsk eskapisme, en overflatisk, grunn, teatralsk, selvsentrert, kald og manipulerende arkitektur som tilslørte virkeligheten og de reelle maktforholdene. Postmoderne arkitektur var mote og pynt. Det virker her riktignok rart at Gundersen bruker mye plass på å framstille Christian Norberg-Schulz’ syn på arkitektur, siden Norberg-Schulz ikke hadde noe til overs for postmodernistisk arkitektur – bortsett fra at den (som ham selv) tok avstand fra modernismen. Men han får i alle fall fram at det var snakk om en helt annet postmodernisme her enn i Nye Profil.
Når det gjelder filosofi, lar Gundersen Arild Utaker få legge inn noen positive ord om fransk poststrukturalisme (uten på noen måte å erklære seg som postmodernist), men det er likevel først og fremst kritikerne av postmodernismen som får ordet, ikke minst Jon Hellesnes, Gunnar Skirbekk og Hans Skjervheim. Og anklagen går ut på at postmodernismens «oppløsning» av faste holdepunkter som subjekt, mening og sannhet ikke bare undergravde sin egen posisjon (selvfereranseargumentet), men også bidro til moralsk relativisme og meningsløs antirelativisme. Foucault, Lyotard, Derrida og Deleuze var «vitenskapsteoretiske selvmordere», erklærte Skjervheim, og det var ikke uvanlig for disse norske kritikere å slå postmodernistene i hartkorn med nyliberalismen og samtidens høyrebølge. Det må for øvrig nevnes at Hellesnes i sitt intervju med Gundersen har mange godord om både Derrida og Foucault, og derfor er i stand til å nyansere sin kritikk fra 1980-tallet. Det er et lyspunkt.
Når det gjelder litteratur, skiller Gundersen mellom forfatterne og teoretikerne. Hos forfatterne trekkes særlig Vinduet-redaktør (fra 1985 til 1989) Jan Kjærstad fram (men også Kjartan Fløgstad og Karin Moe). Hva som utgjør det «postmodernistiske» på det litterære feltet er ikke så helt lett å få tak i – negativt bestemt var det visstnok et oppgjør mot sosialrealismen og «innholdismen» i litteraturen (i angloamerikansk litteratur var postmoderne romaner angivelig labyrintiske og lekende og dro veksler på så vel populærkultur som gamle klassikere). Den kunne dermed knapt skilles fra modernismen. Dels var man mer opptatt av form enn innhold, dels gjaldt det å framvise og gjøre eksplisitt for leseren at teksten var en konstruksjon og fiksjon (men en forfatter som Kjærstad ga aldri slipp på fortellingen som grunnleggende litterært prinsipp). For å illustrere postmodernismedebatten på den teoretiske siden av litteraturen, tar Gundersen særlig for seg litteraturvitenskap på Universitetet i Bergen, som hentet inspirasjon til sin postmodernisme fra USA (Paul de Man). Stikkordet var dekonstruksjon: Litteratur måtte leses med henblikk på å bryte opp teksten, nedbygge og oppløse meningen i verket, og betone dissonansene og det ulogiske. I tillegg visket man gjerne bort forskjellen mellom litteratur og sakprosa. Gundersen er her innom en rekke mer eller mindre (særlig mindre) halvhjertede postmodernister, men den kanskje mest iherdige av dem synes å være Arild Linneberg, som så dekonstruksjon som en form for ideologi- og maktkritikk (under sin doktordisputas bar han tidvis en apemaske).
Til slutt har Gundersen slengt på noen senere konflikter, der postmodernismen stod på spill. For det første dreier det seg om striden om «konstruktivismens» plass i faget statsvitenskap på midten av 1990-tallet, konkretisert gjennom uenighet om karakteren på en hovedoppgave, og personifisert med Iver B. Neuman (som var for) og Øyvind Østerud og Raino Malnes (som var litt mindre for). For det andre er det snakk om konfliktene omkring den nye Makt- og demokratiutredningen, der ikke bare kunsthistorikeren Siri Meyer ville bringe inn «postmoderne» maktperspektiver (språklige eller symbolske ytringer kan representere maktformer), men der Neuman og Erling Fossen redigerte en alternativ maktutredning med et lignende utgangspunkt. Og for det tredje gjelder det Sandmo-striden på historiefaget ved Universitetet i Oslo: Erling Sandmo forsøkte i sin doktorgradsavhandling om 1600-tallet å historisere ikke bare hva som var vold, men også hva som framstod som «sant». Dermed oppstod en heftig «sannhetsdebatt» i historikermiljøet, der Sandmo ble erklært for å komme med «postmodernistisk vranglære».
Som man vil skjønne har postmodernisme vært (og er) mange forskjellige ting, og jeg synes Gundersen får godt fram mange av de oppfatningene som har versert om hva det innebærer. Det sier seg selv at han ikke har kunnet ta for seg alle felter der «postmodernismen» gjorde seg gjeldende eller ble opplevd som så truende at man brukte tid og krefter på å bekjempe den. Men jeg stiller meg likevel kanskje noe undrende til at han ikke bruker idéhistorie som case, siden han selv henter sine postmodernisme-erfaringer derfra og dessuten viser til idéhistorikeren Per Strømholm som en typisk postmodernist. Etter å ha gjengitt en rekke sitater fra Strømholms bok Farvel til fortida (1989), skriver han: «Til dere som ikke var der: Sånn var klimaet ved norske universiteter midt på det man senere skulle kalle det ironiske tiåret» (s. 14). Man kan spørre seg om ikke Gundersen her overdriver: Å snakke om «klimaet ved norske universiteter» på midten av 1990-tallet ut fra noen sitater fra Strømholms bok (som langt fra ble toneangivende ved norske universiteter – for å si det forsiktig) – og hva Gundersen opplevde på idéhistorie – synes å være lite troverdig. Men hvis han skulle ha rett i at klimaet på idéhistorie var særlig postmodernistisk, så er det rart at ikke idéhistorie legges under lupen. Jeg har en mistanke om at det styrende prinsippet for Gundersens leting etter aktuelle felter har vært «journalistisk», dvs. jakten på fag eller miljøer der postmodernismen har skapt skandaler, konflikter og motstand. Siden «postmodernistiske» tenkere fant sin plass på idéhistorie uten de store (offentlige) bruduljer, blir faget uinteressant. Dette er vel kanskje den viktigste svakheten ved Gundersens bok: Som journalisten følger han først og fremst støyen, slik at personer eller miljøer som forfulgte «postmodernistiske» perspektiver i det stille (som på franskfaget eller Senter for teknologi og menneskelige verdier) forsvinner under radaren.
På den annen side må man ta denne boken som det den er: En oversikt – uten vitenskapelige pretensjoner – over noen av de arenaer der «postmodernismen» manifesterte seg. Gundersen skal berømmes for å behandle «postmodernismen» med en viss åpenhet og sympati i en tid hvor det synes å ha blitt standard å betrakte postmodernisme som en form for villfarelse vi heldigvis har blitt kvitt. Det er fremdeles folk både i og utenfor akademia som avviser postmodernismen ved å banke i bordet (alt er ikke bare tekst eller diskurs) eller ved å påpeke at den som reduserer sannhet til makt slår seg selv på munnen (det evinnelige selvreferanseargumentet). Dette er ikke bare lettvint (man slipper å anstrenge seg for å forstå det postmodernistene skriver, siden man kan avvise dem på et metanivå), men det forutsetter dessuten at postmodernistene er ignorante personer som ikke har skjønt helt banale filosofiske poenger. Det absolutte lavmål på dette punktet presterte vel Jon Elster da han for noen år siden hevdet at Julia Kristeva var en notorisk fransk sjarlatan og stoppet å lese en artikkel eller bok som hadde positive referanser til henne eller andre postmodernister (som Derrida eller Deleuze). Ikke bare avfeide han dermed tekster han ikke hadde giddet å lese, men han forutsatte at en person som hadde sagt noe dumt eller uholdbart i én sammenheng, også snakket tull i alle andre sammenhenger. Dermed forsvant hele forfatterskap i søppelsjakten. Skulle man følge en slik logikk, burde hele Elsters forfatterskap sendes på skraphaugen bare fordi han av og til sier så tåpelige ting. Dette vitner om en respektløs holdning som undergraver alt intellektuelt arbeid. «Postmodernistenes» tekster må behandles som alle andre tekster: Vil man finne ut om de har noe interessant eller viktig å si, må man lese dem nøye; pretenderer de å bidra i det vitenskapelige feltet, må de analyseres, kommenteres og kritiseres med vitenskapelige midler. En god start er å gjøre som Gundersen: Å overvinne sin berøringsangst.
