Til tross for at liberalismen spilte en viktig historisk rolle i Russland på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, bør man betrakte den liberalismen som dukket opp som politisk praksis innenfor perestrojka og etter Sovjetunionens oppløsning, som noe nytt. På denne tiden var liberalismens før-revolusjonære tradisjoner stort sett gått i glemmeboken, og de som ønsket å heve liberalismens fane, måtte i det store og hele finne den opp på nytt. Tidlig i 1990-årene delte mange mennesker i Russland og de andre post-kommunistiske landene[i] tankegangen som ligger i Francis Fukuyamas begrep om «historiens slutt». Dermed syntes liberalismen, som ble forstått som essensen i «den vestlige livsstilen», å være det mest opplagte alternativet til sovjetisk ortodoksi. Senere førte resultatene av de første reformene til at de liberale politikernes paroler ble mindre populære. Etter en kort triumf tidlig på 1990-tallet og moderat valgsuksess i midten av samme tiår, har liberalismen etter 2000 måttet gi avkall på sin stilling som politisk kraft. Ettersom de liberale partiene siden 2003 har mistet representanter i statsdumaen, det folkevalgte kammeret i den russiske nasjonalforsamlingen, har de blitt marginalisert. Imidlertid har mange liberalere hatt stillinger i regjeringen, ikke bare i 1991–1993 da Jegor Gajdars «liberale kabinett» innførte markedsøkonomiske reformer, men også senere i 1990-årene og etter 2000. Dermed har motstanderne en grunn til å klandre liberalerne for den feilslåtte økonomiske politikken. Med den pågående krisen i Russlands forhold til Vesten etter annekteringen av Krim og krigen i Donetsbassenget i det østlige Ukraina er de liberale blitt stigmatisert som «pro-vestlige» og «anti-nasjonale», noe som har gjort en gjenoppliving av liberalismen svært vanskelig.

Noen forskere anser marginaliseringen av de liberale partiene som resultat av en politisk reform som tok sikte på å redusere antallet sterke partier og eliminere de mindre. Men de ser det også som resultat av urettferdig konkurranse – av at valgresultatet har blitt fordreid av halvveis lovlig innblanding fra såkalte administrative ressurser så vel som av regelrett fusk.[ii] Andre knytter liberalismens manglende velgerstøtte til at de liberale partiene og politikerne ikke leverte[iii] eller til organisatoriske og strategiske feil i partioppbyggingen.[iv]

Etter min mening overser disse forsøkene på å forklare på liberalismens sammenbrudd i Russland hvordan forestillinger dannes. I denne artikkelen vil jeg forsøke å fylle dette tomrommet ved å fokusere på hvordan bildene av liberalere og liberalismen ble konstruert. Min påstand er at den politiske marginaliseringen av liberalismen på 2000-tallet ikke skyldtes de ugunstige betingelsene som oppstod med Vladimir Putins autoritære reformer (selv om man ikke skal undervurdere dette); vel så mye skyldtes det måten liberalismen ble brakt inn i den post-sovjetiske politiske diskursen på. I sin fremstilling av liberalismen reproduserte såkalt liberale politikere en helt bestemt versjon av begrepet, der noen elementer fra den liberale tradisjonen ble overdrevet mens andre ble tonet ned. Disse valgene kom til å bli avgjørende fordi den bredere masseoffentligheten hadde liten teoretisk innsikt og ingen praktisk erfaring med ikke-kommunistiske ideologier. Egentlig var heller ikke de som kom til å bli ansett som liberalere selv særlig vel bevandret i den liberale tradisjonen, verken den fra Russland eller andre land. Deres forestillinger om liberalisme var bestemt av deres utdannelse, tidligere samfunnserfaring og av de liberale ideene som var mest fremtredende i Vesten på den tiden. Dette utvalget viste seg på mange måter å være uheldig, ikke minst innenfor konteksten av Vladimir Putins nye politiske kurs.

Når man skal behandle slike ulne og heterogene fenomener som liberalisme, må forskeren ha en definisjon. Her følger jeg den polske sosiologen og idéhistorikeren Jerzy Szacki slik han definerer begrepet i sitt verk om liberalisme i Øst-Europa. Ifølge Szacki bør man studere ideene til de politikernes og ideologene som kaller seg selv liberale, til tross for motsetningene mellom dem og liberalere i Vesten. En begrepsanalyse av programmene deres er imidlertid også påkrevd, «der noe kunnskap om ulike varianter av liberalisme og et personlig syn på liberalisme vanligvis er nødvendig».[v] Liknende tilnærminger i identifiseringen av liberalisme har også blitt brukt av dem som har forsket på vestlig liberalisme. Michael Freeden skrev for eksempel at «en liberaler ville være en som definerte seg selv som det, eller som ble ansett som det av sine samtidige, men også en hvis politiske og sosial tenkning var orientert mot temaer som alltid har opptatt liberalere».[vi] En tilnærming basert på «ryktet» til dem som foregir seg å være liberalere, bør altså utdypes med en begrepsanalyse som tar utgangspunkt i en bestemt forestilling om liberalismens historiske arv og om dens kjerneprinsipper.

På 1990-tallet ble flere russiske partier og bevegelser ansett som liberale (selv om ingen av dem anvendte merkelappen i navnet sitt). Det dreide seg om ulike typer av liberale ideer. Forskere skiller mellom radikal-, sosial- og nasjonalliberalisme. Den første, radikalliberalismen, ble forbundet med programmet og den politiske praksisen til «Russlands demokratiske valg» (RDV), den andre med Jabloko og noen mindre, liberale bevegelser – og den tredje med Sergej Sjakhrajs «Partiet for russisk enhet og samhold» (det forsvant fra den politiske arenaen etter det mislykkede andrevalget til statsdumaen i 1995).[vii] Min analyse baserer seg på debatten til de to mest langlivede liberale politiske organisasjonene, det politiske partiet «Russlands demokratiske valg» (RDV) og dets oppfølgerpartier – og folkebevegelsen Jabloko (som ble et parti i 2001).[viii]

Hvilke bestemte forestillinger ble forbundet med liberalismen som resultat av disse politiske organisasjonenes ledere, ideologer og aktiviteter?

Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble liberalisme sterkt forbundet med «Vestenismen», som innenfor en post-kald-krig-kontekst antok en særskilt form for avvisning av den sovjetiske ordenen til fordel for vestlige verdier. Dette var en holdning som ble, om enn i forskjellig grad, delt av både RDV og Jabloko.

Ideologene i RDV var antakeligvis de mest radikalt pro-vestlige i russisk historie. De argumenterte for en drastisk endring av den eksisterende sosiale orden for å bli «lik Vesten». Som Andrej Kózyrev, utenriksminister i perioden 1990–1996 og en av partilederne, sa det:

[Vår] «superoppgave» er bokstavelig talt å ta oss selv i kragen … slik at vi kan bli med i klubben til de mest demokratiske landene. Bare ved å bevege seg langs denne stien vil Russland oppnå den nødvendige nasjonale selvbevisstheten og selvrespekten og få fast grunn under føttene.[ix]

Liknende ideer ble utviklet av tidligere statsminister Jegor Gajdar. I henhold til hans syn ville Russland finne sin plass et eller annet sted mellom Østen og Vesten: Mens landet hadde vært under vestlig kulturell og ideologisk innflytelse i hvert fall siden det syttende århundret, hadde landet lenge holdt fast ved en østlig form for økonomisk og politisk struktur. Russisk historie de siste tre hundre årene var bestemt av kampen mellom to strategier som «dyttet moderniseringen oppover»: Den første tilnærmingen gikk ut på å sluke rått «de ferdigtygde fruktene» av vestlig sivilisasjon i stedet for bare å innføre de økonomiske strukturene, og den rettet seg dermed mot vekst på bekostning av ressursforvaltning. Den andre strategien var knyttet til utviklingen av russiske institusjoner, som skulle likne vestlige; her skulle det oppmuntres til egenutvikling, samtidig som man anså det som nødvendig å begrense staten. Begge strategier, både konsumeringen av det ferdigtygde og institusjonsutviklingen, var svar på de utfordringene Vesten utgjorde. Med Gajdars ord:

[Det] var en dyd av nødvendighet, konflikten mellom de to strategiene ble kalt «vår spesielle vei», selv om det egentlig dreide seg om et umulig valg mellom to mulige veier.[x]

Alternativet som den siviliserte, liberale kapitalismen representerte og som RDV foreslo, ble ansett for å være en realisering av den andre, intensive strategien. Jegor Gajdar og hans meningsfeller trodde at universelle sosiale og økonomiske lover måtte virke i Russland og de så landets spesifikke kulturelle og historiske trekk som en begrensning snarere enn et hinder.

Jablokos ledere gav uttrykk for at de ikke var like overbeviste om at det ville være enkelt å innføre liberale institusjoner i Russland. Ifølge Vladimir Lukin (hvis navn gav bokstaven «l» til det akronymet som skulle bli partiets navn) «finnes opplagte sivilisatoriske skiller, og alle forsøk på å ignorere dem hadde ikke og ville ikke bringe med seg noe godt for Russland».[xi] Det er derfor Jabloko anså en rent teknologisk tilnærming til liberale reformer som irrelevant. Etter Sergej Mitrokhins (partileder i perioden 2008–2015) mening lå feilen til «de liberale russerne som var orientert mot Vesten» i å

forsvare reformteknologier som, selv om de hadde vært effektive i andre land, i Russland ville blitt møtt med stor motstand av den russiske nasjonalånden fordi det var å gå på tvers av dominerende bevissthetsformer og handlingsmønstre. Til tross for deres abstrakte fordeler kunne ikke slike politiske teknologier passe med russiske nasjonale interesser.[xii]

Jablokos ideologer anså det som ønskelig, men problematisk, å gå over til liberale institusjoner av vestlig type.

I 1990-årene var liberalernes hovedanliggende, og den viktigste kilden til uenighet dem imellom, strategier for det økonomiske reformarbeidet. Både RDV og Jabloko antok at en effektiv transformering av den post-sovjetiske økonomien ville være en garanti for demokratiseringen av det politiske liv, for vellykket reformering av statsstyret, forbedring av Russlands internasjonale stilling og så videre. «Økonomisentrisme» var det mest karakteristiske trekket ved den post-sovjetiske liberalismen. Men de økonomiske programmene til RDV og Jabloko var forskjellige.

RDV støttet Gajdar-regjeringens radikale strategi, som rettet seg mot liberalisering og omfattende markedsreformer. Gajdar og hans meningsfeller mente at man ville ta det endelige valget mellom en klassisk liberal modell eller en velferdsmodell på et senere tidspunkt: Selv om man ønsket seg en velferdsstat, gikk veien dit gjennom en streng begrensning av statens utgifter, inkludert utgifter til sosiale formål. Som Stephen Fish uttrykte det, besto «den post-sovjetrussiske liberalismen av sosial laissez–aller-politikk ispedd en stor dose laissez-faire».[xiii]

Jablokos økonomiske program foreslo et alternativ med mer gradvise reformer. Jablokos leder Grigorij Javlinskij sa at «den russiske økonomien ikke var skadet eller ødelagt av maktsentralisering, den var skapt av den». Ren liberalisering ville ikke være tilstrekkelig til å få den russiske økonomien til å fungere i tråd med markedets lover. Oppgaven var å gjennomføre de nødvendige institusjonelle og strukturelle endringene for at markedets lover skulle kunne fungere. Men det var behov for noen ytterligere grep fra statens side.[xiv]

Det er bemerkelsesverdig at Jabloko unngikk å kalle seg et sosialliberalt parti. I 1996 uttrykte partiet støtte til både «liberale og sosiale tilnærminger» (og antydet dermed at det ikke var samme sak). Den liberale delen av programmet handlet om å beskytte privat eiendom og privat næringsliv, konkurranseutsetting og et fornuftig styre, mens den sosiale delen var knyttet til statens aktive rolle i utviklingen av utdanning, kultur, vitenskap og andre områder som ikke kunne overlates til markedsmekanismene.[xv]

Både RDV og Jabloko fremstilte liberalismen som «den 'siviliserte kapitalismens' ideologi». De skilte mellom økonomisk liberalisme, som ble forstått som en bevegelse for det private næringsliv og konkurranseutsetting, vern om privat eiendomsrett og lite, men effektiv statlig tilstedeværelse – og politisk liberalisme, forstått som kampen for menneskerettigheter, sivilsamfunnet og demokrati. Førstnevnte ble ansett som betingelsen for sistnevnte. Dermed ble «sivilisert kapitalisme», markedet og privat eiendomsrett fremstilt som liberale nøkkelverdier.

Fremstillingen av liberalisme som den siviliserte kapitalismens prosjekt var hovedgrunnen til at liberalismen stod svakt i det post-sovjetiske Russland. Undersøkelser viste at den økonomiske liberalismen hadde små sjanser for å lykkes i Russland: Bare en liten del av velgerne var rede til å støtte de frie markedsøkonomiske kreftene.[xvi] Å utvide det liberale repertoaret til områder som rettssikkerhet, offentlig administrasjon, utdanningsreform, utvikling av sivilsamfunnet og så videre kunne ha styrket de liberales posisjon ved å tiltrekke seg en del av den høyt utdannete befolkningen som hadde lidd under de økonomiske reformene. Uheldigvis ble ikke slike problemstillinger diskutert åpent, selv om de ble presentert i offisielle reformer. Liberalismen ble derfor i stor grad assosiert med den siviliserte kapitalismen.

Det neste kinkige problemet for liberalismen i det post-sovjetiske Russland var forestillingen om statens rolle. Begge de liberale partiene delte det ideologiske idealet om liten, men effektiv statlig tilstedeværelse, noe som utgjorde en tydelig motsetning til den enorme og overalt tilstedeværende Sovjetstaten. Liberalisme ble assosiert med en reduksjon av statsapparatet så vel som av statlig regulering av det sosiale og økonomiske liv, og lederne av RDV og Jabloko lot aldri sjansen gå fra seg til å understreke denne kursendringen i den offentlige retorikken deres. RDV insisterte mer radikalt på å «bryte med tradisjonen for den østlige statstypen» som er «programmert for fullstendig undertrykkelse» av økonomi og samfunn.[xvii] Jabloko var mer moderat, men argumenterte for «en stat for folket», noe som betydde en avgjørende endring i den sovjetiske praksisen.[xviii]

Men reformene forutsatte at staten spilte en aktiv rolle i opprettelsen av den liberale orden. I en post-kommunistisk kontekst måtte grunnleggende institusjoner som legitim privat eiendomsrett, middelklassen, sivilsamfunnet og så videre skapes fra bunnen av. Det kunne ikke gjøres uten staten. RDV og Jabloko hadde forskjellige forestillinger om statens rolle i overgangsperioden. Ifølge RDV burde statens aktiviteter begrenses til å danne de nødvendige betingelsene for et fritt marked. Partiets ledere ønsket å begrense reguleringer; de antok at velferdstilbudet måtte komme med den økonomiske veksten. I et samfunn hvor den sedvanlige følelsen av sosial sikkerhet var tapt, var tanken om å kutte i velferdstilbudet selvfølgelig ikke populært. I samsvar med sin liberale orientering støttet Jabloko en mer statlig styring av økonomien og argumenterte for direkte regulering i oppstartsfasen; bevegelsens ledere så på velferdstilbudet som en prioritet som staten ikke kunne legge til side. Imidlertid anså de statens aktive rolle som midlertidig i en økonomisk overgangsfase.

Uavhengig av det faktiske innholdet i partiprogrammene (Jabloko var det mest velferdsorienterte) var resultatet at liberalismen ble assosiert med «ideen om minimal statlig innblanding». Dette var uheldig tatt i betraktning at sammenbruddet i sovjetstatens samfunnsmaskineri hadde medført en betydelig oppløsning av den sosiale orden, en «frihet uten begrensninger» (på russisk – bespredel, begrepet ble populært på begynnelsen av 1990-tallet), som skapte usikkerhet og svekket individets rettigheter. Denne siden av problemet ble i det store og hele neglisjert av liberalerne. Eller som Stephen Fish har uttrykt det: Selv om «man ikke utelukkende kan klandre liberalerne for Russlands sosiale kaos», kunne de ikke være uvitende om den; de «har utvist grov uaktsomhet på områder som kriminalitet og korrupsjon».[xix] Uheldigvis anså ikke liberalerne i 1990-årene spørsmålet om den statlige styringens omfang som sitt hovedanliggende – fordi de mente at det beste middelet mot korrupsjon var den siviliserte kapitalismens økonomiske mekanismer.

Den liberale holdningen til saker som nasjonsbygging, arven fra imperiet og Russlands plass i verden var ikke mindre avgjørende for synet på liberalisme i 1990-årene. Selv om disse sakene ikke lå i kjernen av den liberale agendaen, var de ofte problematiske for liberalerne. Og i ettertid er det tydelig at disse sakene var av kritisk betydning for et land med nye grenser, en ny etnisk sammensetning og en ny rolle på den internasjonale arenaen. De to store liberale partiene var mer eller mindre opptatt av disse sakene. Deres posisjon kan karakteriseres som moderat borgernasjonalisme, noe de delte med mange av fortidens liberale.[xx] Borgernasjonalismen setter individets interesser over nasjonens, samfunnets over statens, og anser borgerskap som kriteriet for hvem som tilhører nasjonen – og den insisterer på at det ikke skal diskrimineres på grunn av etnisitet. I 1990-årenes kontekst betydde det også støtte til Sovjetunionens oppløsning, en prinsipiell avvisning av ideen om å gjenopprette det russiske imperiet og en nyvurdering av de nasjonale prioriteringene. Det fantes et klart alternativ slik Gajdar så det: enten «gjenoppbygging av en militær supermakt» eller å «forkaste stormaktambisjonene for å legge samfunnsforholdene til rette for fri økonomi og kulturell og sosial utvikling». Disse tingene «kunne ikke bringes sammen, både prinsipielt og fordi man manglet ressurser».[xxi] Også Jablokos program delte dette synet: «Vårt mål er Russlands velbefinnende. Men vi er mot å bygge landets storhet på innbyggernes blod og bein.»[xxii] Både RDV og Jabloko var mot krigen i Tsjetsjenia. De klandret begge sider, noe som innebar at de aktivt kritiserte handlingene til det føderale sentrum. De gikk også mot ideen om innblanding i de tidligere sovjetrepublikkenes indre anliggender under dekke av at man beskyttet rettighetene til den russisk-etniske befolkningen. Motstanderne deres oppfattet det som at de nektet å beskytte nasjonale interesser. Senere bidro de liberales standpunkt i disse sakene, så vel som deres forsvar for en minimal stat, til at de fikk et rykte som en anti-nasjonal politisk kraft.

Like viktig var liberalernes syn på utenrikspolitikk. Både RDV og Jabloko insisterte på at utenrikspolitikken skulle underkastes innenrikspolitikken. De argumenterte for at Russland burde avstå fra supermaktambisjoner og samarbeide med andre land for å utvikle et internasjonalt klima som ville hjelpe Russland i overgangen til marked og demokrati. Liberalerne trodde at nå, etter at den kalde krigens slutt, ville tidligere fiender bli partnere – og Russland burde se etter allierte blant de vestlige demokratiske landene. På begynnelsen av 1990-årene beveget også det russiske diplomatiet seg – under ledelse av en av RDVs ledere, Andrej Kózyrev – i en slik retning. Imidlertid viste avgjørelsen om å utvide Nato mot øst og særlig Natos militære engasjement mot den Føderale republikken Jugoslavia under Kosovo-krigen i 1999 at denne strategien var feilslått. Disse hendelsene førte med seg en dyp skuffelse overfor Vesten og bidro til at RDV mistet popularitet – og liberalismen ble assosiert med vestliggjøring.

Endelig var det et vanskelig politisk taktisk dilemma. Så snart liberalerne ikke kunne forvente å få stor politisk innflytelse gjennom valg, på grunn av manglende støtte, måtte de velge: Mellom å samarbeide med en illiberal regjering som fortegnet liberalernes forslag – selv om den aksepterte dem; eller gå i opposisjon med små sjanser til å vinne makt i nærmeste fremtid. RDV valgte det første alternativet, mens Jabloko valgte det andre. Men til syvende og sist viste begge strategier seg å være mislykket. Resultatet var at både Jabloko og de partiene som etterfulgte RDV, mistet så godt som all støtte fra velgerne. Imidlertid var det faktum at liberalerne satt i viktige stillinger i regjeringen, en grunn til å klandre dem for de fleste politiske mistak på 1990-tallet.

Begge de liberale partienes politiske programmer inkluderte det sedvanlige settet av individuelle friheter, rettsstatlige prinsipper, maktfordeling og representativt demokrati. Men på grunn av sin svake politiske stilling kunne de ikke gjennomføre disse prinsippene i praksis.

For å oppsummere: Liberalisme ble i 1990-årene sterkt assosiert med upopulære ideer som sivilisert kapitalisme og minimal statlig styring i tillegg til prinsipper om borgernasjonalisme og avvisning av stormaktambisjoner, noe som i det lange løp var lite heldig. Dessuten hadde liberalisme sterke konnotasjoner med vestliggjøring, noe som gjorde den til offer for de skiftende holdningene til Vesten. Det var også viktig at liberalerne, til tross for at de utvilsomt er tilhengere av rettsstatlige prinsipper, demokrati og menneskerettigheter, ofte unnlot å støtte disse verdiene effektivt og konsistent, enten det var fordi de stod for svakt eller av taktiske grunner.

Den russiske liberalismens krise

Sett med kritikernes øyne bidro disse spesielle trekkene ved den post-sovjetiske liberalismen til at den ble så iøynefallende negativt fremstilt i den offentlige debatten fra starten av 2000-tallet. Dette var et resultat av den generelle politiske utviklingen mot et autoritært styre, særlig etter de såkalte fargerevolusjonene i 2004–2005, altså masseprotestbevegelsene som med støtte fra utlandet førte til kupp i nabolandene. Siden begynnelsen av 2000-tallet har liberale politikeres tilgang til de viktige TV-kanalene – den mest populære måten å kommunisere med offentligheten på – blitt begrenset gjennom uoffisiell sensur, mens kritikerne deres har fått utvidet sine muligheter for å komme til orde. Dessuten har utviklingen i det offentlige ordskiftet ikke vært fordelaktig for liberalerne. Selv om Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev aldri har forkastet 1990-årenes liberale mål eksplisitt, var tanken om «gjenopplivingen av det store Russland», som ble sentral i deres politikk, uforenlig med det post-sovjetiske liberale programmet med sin kritiske holdning til ideen om «en sterk stat».

At liberalerne tapte parlamentsvalget i 2003, var et tydelig tegn på liberalismens krise i Russland. Analysen av den offentlige debatten om krisens natur og årsaker avslører hvordan mytene som oppstod om liberalismen i 1990-årene, bidro til at den feilet etter 2000. Det er flere sider ved den post-sovjetiske liberalismen som ble problematiske i den nye ideologiske konteksten etter århundreskiftet.

Kombinasjonen av de ideene som er beskrevet over skapte et bilde av liberalismen som ideologien til en vestliggjort minoritet som verken tok hensyn til den konservative majoriteten eller til nasjonale tradisjoner. Ikke bare motstanderne, men også tilhengerne påpekte dette problemet. Mikhail Khodorkovskij, som donerte penger til de liberale partienes valgkampanjer, skrev i 2003: «Russisk liberalisme har feilet fordi den har ignorert først noen viktige nasjonale og historiske tradisjoner, og deretter livsviktige interesser for det store flertallet av det russiske folk.»[xxiii] Selvfølgelig vil enhver reform måtte søke støtte fra det store flertallet. Imidlertid gav måten markedsreformene ble kommunisert på i Russland, gode grunner for en slik kritikk: Jegor Gajdar and og hans medarbeidere fremmet sin sak for forandring utelukkende ved, på en akademisk måte, å appellere til andre lands erfaringer – som om det var uttrykk for en eller annen objektiv økonomisk lov. De endret ikke argumentene i noen særlig grad da de smertelige resultatene av reformene ble tydelig for alle og enhver. Dette bidro til bildet av liberalismen som en doktrine for den velstående minoritetens behov.

Sammen med den opplagte økonomisentreringen og uvilligheten til å støtte statspaternalisme gav dette motstanderne fra venstresiden en grunn til å fremstille liberalismen «som en økonomisk og sosial doktrine som forkynte at det var nødvendig å ofre samfunnets helse til fordel for økonomiens helse».[xxiv] Liberalisme er sterkt forbundet med det å redusere statens rolle (razgosudarstvlenie) og avnasjonalisere økonomien, samt å avnasjonalisere og redusere statens sosiale ansvar. Etter årtusenskiftet har denne formen for politikk blitt møtt med sterk motstand ikke bare fra venstresiden, men også fra sentrum, særlig fra etatistene (derzhavniki) som har argumentert for å utvikle statskapitalisme. Det faktum at noen velkjente liberalere innehadde viktige stillinger i regjeringen (som finansminister Aleksej Kudrin) gav kritikerne grunn til å argumentere for at den økonomiske politikken til Putin og Medvedev har forblitt nyliberal. Et godt eksempel på denne formen for argumentasjon er forelesningen «Liberalismens grenser i Russland», som ble holdt av den tidligere statsministeren Jevgenij Primakov på Statsuniversitetet i Moskva i 2012. Ifølge Primakov «forsvarte nyliberalerne en grunnleggende nedgang i statens økonomiske rolle som eier, til tross for Putins innskrenkninger» – selv om det i det russiske tilfellet fins klare grenser som man ikke kan krysse i og med at «det er umulig å oppnå det konkurransenivået som er nødvendig for vitenskapelige og tekniske fremskritt … uten statlig innblanding».[xxv] Som et resultat av slike fortolkninger blir liberalismen i det offentlige ordskiftet i Russland ofte identifisert med en svekkelse av staten, noe som anses som en faktor i den sosiale usikkerheten.

Den årvåkne holdningen som preger liberalernes forhold til staten, i tillegg til deres villige aksept av Sovjetunionens sammenbrudd og kritiske holdning til fortidens russiske imperium, har gitt kritikerne et grunnlag for å beskylde dem for å være antipatriotiske og antinasjonale. Ifølge en av kritikerne «må vi i dag håndtere den antinasjonale, antirussiske liberalismen som ser på den tradisjonelle statusen som selvstendig russisk stat og pretensjoner om stormaktstatus … som sin fremste fiende».[xxvi] I forsøket på å gjøre landet sitt friere deler post-sovjetiske liberalere den holdningen som Peter Struve i 1909 omtalte som «apostasi fra staten» (otschepenstvo ot gosudarstva) og typisk for den russiske intelligentsiaen: I sin offentlige retorikk har de dratt kritikken av staten så langt at alt denne institusjonen gjør er blitt noe negativt. Det ville være urettferdig å hevde at liberalere ikke forstår nødvendigheten av å legge en slik holdning bak seg. Mens de etter årtusenskiftet har manglet tilgang til kanalene for offentlig massekommunikasjon, har de imidlertid foretrukket å bruke de sjeldne anledningene som har bydd seg, til å kritisere statens illiberale politikk. Da den demonstrative nasjonalismen kulminerte under Vladimir Putins tredje presidentperiode, ble dette trekket ved den russiske liberalisme brukt for å stigmatisere den.

Endelig er en viktig kilde til den post-sovjetiske liberalismens svake stilling dens sterke forbindelse til vestliggjøringen, noe som ikke bare gir støtte til påstandene om at liberalismen er irrelevant i den nasjonale konteksten, men også gjør den avhengig av svingninger i offentlighetens holdning til Vesten. I andre del av 1990-årene, da de sikkerhetspolitiske uenighetene mellom Russland og landets vestlige allierte ble tydelige, ble den tidligere romantiske vestvendtheten, som baserte seg på et ønske om «å leve som i Vesten», erstattet av en mer kritisk holdning.

Vesten ble oftere sett på som en trussel, eller i det minste som en hyklersk motstander, som ikke gikk av banen for å være dobbeltmoralistisk. Det gjør den post-sovjetiske liberalismen sårbar for venstremotstandernes konspirasjonsfantasier, hvor liberalismen fremstilles som et våpen for amerikanisering og globalisering som har til hensikt å ødelegge Russland.[xxvii] Denne formen for kritikk, som til å begynne med var marginal, er siden midten av 2000-årene blitt en større og større del av det allmenne offentlige ordskiftet.

Den tidligere post-sovjetiske liberalismens vestvendthet kom fra behovet for et overbevisende praktisk ideal som kunne legitimere målene for de liberale reformene. Mens det til å begynne med faktisk var til hjelp, gjorde det at liberalismen senere ble avhengig av bærekraften i dette idealet. Jo mer komplisert bildet av Vesten var i Russland, dess mer iøynefallende ble dens ugunstige sider og dess mer problematisk ble den tette koplingen mellom russisk liberalisme og det vestlige.

Konklusjon

Selvfølgelig er den nåværende krisen som den russiske liberalismen befinner seg i, for en stor del et resultat av at det politiske regimet har utviklet seg i autoritær retning. Imidlertid bidro måten liberalismen ble fremstilt på i den politiske offentligheten på 1990-tallet, til at den feilet. Som et resultat av de valgene som liberalerne tok, blir liberalismen i Russland for det meste assosiert med upopulære ideer som sivilisert kapitalisme og minimal statlig innblanding, i tillegg til prinsipper om borgernasjonalisme og avvisningen av stormaktambisjoner. Dessuten hadde liberalismen sterke konnotasjoner av vestliggjøring, noe som gjorde den sårbar for skiftende holdninger til Vesten. I den nye konteksten som utviklet seg siden 2000 har denne kombinasjonen vist seg å være uheldig. Til tross for at liberalerne uvegerlig er tilhengere av rettsstatlige prinsipper, demokrati og menneskerettigheter har de ofte unnlatt å forsvare disse verdiene effektivt og konsistent, både fordi de står svakt politisk og av strategiske årsaker. Liberalerne ville hatt mer hell med å fremme prinsippene sine hvis de fokuserte mindre på det «magiske» frie markedet og i stedet fokuserte mer på ideer som toleranse, en liberal forståelse av sosial rettferd og like rettigheter. Uheldigvis førte ikke debattene midt på 2000-tallet til noen betydelig endring i bildet av liberalismen, noe som har bidratt til å gjøre den ytterligere marginalisert. I stedet avslørte debatten alle dens svake sider. Hvis liberalismen skal få en ny sjanse i Russland, må den bli mer sosial og mer inkluderende, den må bryte med det romantiserende synet på alt som er vestlig og lytte mer til det som knytter den liberale tradisjonen til den nasjonale historien om en kamp for sosial frigjøring og demokrati.

*Denne forskningen har fått støtte fra Russian Foundation for Basic Research, tildeling nr. 17-03-00322.

National Research University Higher School of Economics, Moskva

omalinova@gmail.com

Oversatt fra engelsk av Anne Helness, IFIKK, UiO