"Og jeg tok den lille bok av engelens hånd og åt den; og i min munn var den søt som honning; og da jeg hadde ett den svidde det i min buk." (Johannes' Åpenbaring 10, 10)

Søtsmaken

Filologens materiale er ordet, logos, og boken, bâblos eller codex. Og filologen er mer enn sine kollegaer i andre tekstbaserte vitenskaper, selv innenfor humaniora, opptatt av ordet som sådan. Ordets materialitet, form og historie står i sentrum for filologens granskninger. Denne ordets håndfasthet innebærer at ikke bare ånden, men også kroppen forholder seg til det. Med Johannes' forbløffende erfaring in mente må vi spørre oss hvordan filologen egentlig tar til seg sine tekster?

I "kognitiv lingvistikk" har man begynt å studere bl.a. hjernens forståelsesformer og har fått innsikter i dens følsomhet overfor ulike språklige inntrykk. Men hjernen tilhører liksom ikke kroppen, den er og blir en nokså abstrakt, amorf og lite tiltalende gelé. Den er på en måte hverken ånd eller materie. Det kan derfor også være verdt å overveie om det ikke i vel så stor grad er en sanselig lyst som gjør at vi tilegner oss ord og bøker.

Ord dannes tross alt blant tenner, gane og drøvel, ispedd spytt, snørr og matrester i samarbeid med et av våre mest sanselige organer, tungen. Hvor mye hjernen enn har trukket i tråder i bakgrunnen, så formes ordet med organer som samtidig er i sving med å sanse, smake og fordøye. Man kan få vann i munnen av et deilig ord eller føle lyst over å åpne en lekker bok. Det lystbetonte viser seg også når vi leker med ord. Ikke bare i primærtekster, men også i filologiske avhandlinger er det til en viss grad en forutsetning at man evner å sjonglere, spille og leke med språket. I andre store vitenskaper kan man ikke leke med sitt studieobjekt: Gud, planter, historien, loven, eller verdensrommet stiller ikke opp på denslags. Filologien står med andre ord i en særstilling blant andre vitenskaper. Også de springer ut av en lyst, vil jeg påstå, men der er lysten av et annet slag og den mangler kroppens snøftende nærvær.

I sitt daglige virke smaker nok filologene på ett og annet ord, selv om det vel er heller sjelden at noen gjør som Johannes og jafser i seg en hel foliant. Men det er ikke dermed sagt at bibelstedet er metaforisk ment. For datidens bokruller var visstnok belagt med søt bivoks. En moderne avhandling smaker nok alt annet en honning, men under alle omstendigheter er Bibelen en god kilde til å se nærmere på sammenhengen mellom språk og kroppslig lyst.

Bokstavelig lyst

Kunnskap og innsikt er i Bibelen som kjent noe som må inderliggjøres. Men at denne internaliseringen flere steder beskrives som en helt konkret fortæring, blir mindre vektlagt, akkurat som nattverdens brød og vin som regel blir tillagt symbolsk, og ikke konkret betydning. Man vil naturligvis unngå beskyldninger om kannibalisme. Men både i Det gamle og Det nye Testamente får profetene talens og profetiens kraft ved å spise bøker, bokstavelig talt. Herren legger ord og hele bøker i munnen på sine utvalgte. Ikke hvilke bøker som helst naturligvis, men for en tanke! Og for noen måltider! Esekiel beretter om sin opplevelse: "Menneskesønn! Mett din buk og fyll dine innvoller med denne bokrull som jeg gir dig! Og jeg åt, og den var i min munn søt som honning." (3, 3) Også profeten Jeremias forteller om det lyst- og gledesfylte ved å innta Herrens ord: "Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for mig og til glede for mitt hjerte". (15, 16) Ikke av ånd alene, men også av honningsøte bokruller, av bokstaver som om de var knekk, lever mennesket og dets profeter. Ånden ligger med andre ord i bokstaven.

Grekerne har antagelig hatt en forståelse for filologiens særstilling nettopp utfra ordets tiltrekningskraft. For fil÷logos er ikke dannet på samme måte som f.eks. theol÷gos eller etymol÷gos. Mens en etymol÷gos er "den som lærer eller taler om ordenes sanne betydning", er en fil÷logos "den som elsker ordet". Aksentens plassering gjør forskjellen synlig: -l÷gos er i f.eks. theol÷gos aktiv, nomen agentis, den som lærer og taler om gud. I fil÷logos derimot, er -logos gjenstanden for kjærligheten, og kjærligheten er den aktive part i det sammensatte ordet. Det samme er tilfelle i det andre vanlige unntaket, fil÷sofos, "den som elsker visdom". Mens teologâa altså ikke har noe med Guds kjærlighet til ordet å gjøre, men betyr læren om Gud, betyr filologâa "kjærligheten til ordet eller språket". De ulike vitenskapene har sin ulike filologi, som i filologâas tilfelle tydeliggjør en ganske særlig kjærlighet til studieobjektene.

Kjærlighet til ordet, det lyder jo tekkelig nok, og lite amorøst. Men på samme måte som man ikke kan vise kjærlighet overfor et spebarn uten å ta på det og holde det inntil seg, søker kjærligheten til ordet nødvendigvis også en rent fysisk relasjon. Ordet kan ikke forbli svevende i luften, det må bokstaveliggjøres for at vi, kropper som vi jo er, skal kunne begripe det. Det må forbindes med lyst og det må ha noe munngodt ved seg for å friste en filolog, på samme måte som det må være spiselig dersom det skal internaliseres i kristen forstand.

Det lyder underlig at religiøsitet og filologisk arbeid skulle ha sammenheng med tilfredsstillelsen av kroppslige behov. Men det er kanskje nettopp denne overføringsevnen som har brakt mennesket lenger enn apen i å uforske verden: Det er en slags merkelig parallelitet mellom lysten på mat og lysten på kunnskap, språk og ord, en lyst som kanskje også er grunnlaget for andre vitenskaper.

Filologien er altså i en av sine eldste former, i Bibelens språkrefleksjoner, forbundet med bivoksens søtsmak, en sødme som ifølge Luther til og med er avhengighetsdannende: "Das Wort Gottes ist eine Speise; wer sie isset, den hungert immer mehr danach." Det er naturligvis forskjell på filologens erkjennelser og de innsikter Johannes og hans forgjengere profetene søkte, men kunnskapstørsten, den fysiske fascinasjonen ved ordet er den samme. I vår dialektisk og dualistisk innstilte tenkning har vi altfor ubetenksomt satt den bokstavelige betydningen av ordet til side som et tomt og uinteressant skall. Men ordene er ikke bare innhold, de er helt konkrete bokstaver og velsmakende bøker.

Når Johannes fortærer Herrens ord i Åpenbaringen er det i form av en biblarâdion, en liten papyrusrull. Romernes ord codex, som betyr "trestamme" og ble brukt om "lovbok", viser på samme måte til at språkets mening også ligger i dets materiale, i papyrusens og treets organiske, nærende karakter. I samsvar med det kommer vårt germanske ord "bok" av treslaget "bøk", som har gitt oss bokstaver, staver risset inn i bøk som små trestammer i miniatyr. Det er antagelig Pave Gregor den Store (f.ca 540) som er den første til å påpeke at treet på denne måten blir et symbol for ord og språk. Walter Benjamin gjenopptar denne tradisjonen når han sammenligner trær og skog med skriftspråk og skriver om "das Waldige unserer Sprache" og "der Bergwald der Sprache".

Med denne språkskogen får ordene også et element av noe ugjennomtrengelig eller tilslørende, noe tabuisert kanskje, noe vi gjenkjenner hos f.eks. Dante, der den mørke skogen er et symbol for kjødelig synd. Men lenge før ham og til og med før Jesajas har vi en berømt fortelling som belyser forholdet mellom (språk)trær og begjær på eminent vis.

Kunnskaptstørsten

I Edens have stod fristende saker: "Og Gud Herren lot trær av alle slag vokse op av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i haven livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt." (1.Mose 2, 9) Det som fristet mannen og hans nysmidde kvinne var altså det forbudte kunnskapens tre, ingen halvråtten stubbe, men et frukttre av den sorten man kunne tenke seg å gå på slang i: "Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øinene, og at det var et prektig tre, siden en kunde få forstand av det, og hun tok av frukten og åt; og hun gav sin mann med sig, og han åt." (1.Mose 3, 6) Det er bokstavelig talt en codex som frister de to arme sjelene. Og det oppsiktsvekkende er at Adam og Eva får kunnskap først i det de kan oppvise noen grad av begjær. (Man kan kanskje innvende at det er slangen som frister dem til denne overtredelsen, men trærne beskrives faktisk som "forlokkende" før han kommer inn bildet.)

At Guds ord til mennesket har en manifest form, som bokruller, trestammer, kommer også klart frem når Gud truer med å trekke seg tilbake, som her i straffedommen over Edom: "Og hele himmelens hær skal smuldre bort, og himmelen rulles sammen som en bokrull, og all dens hær skal visne og falle ned, som bladet faller av vintreet og det visne løv av fikentreet." (Jes 34, 4) Legg merke til hvordan de visne trærne knyttes til den språkløsheten Gud truer med.

I Edens have er kunnskapens tre identisk med Gud i den forstand at den som eter av det, har tatt første skritt på veien mot å bli som Gud, ta del i ham og motta visse av hans egenskaper: "Se mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nu ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid!" (1.Mose 3, 22) Den fullkomne identifikasjon avverges i Moseboken - den postuleres som mulighet først i Johannes' Åpenbaring, der livets tre, havens sentrum skildres som det ultimate steget mot guddommeliggjøring. Riktignok ønsker ikke Gud på dette tidligste stadiet at mennesket skal få hans kunnskap, men det er da nokså halvhjertet: Mennesket blir åpenbart ikke menneske før det får noe av Gud i seg.

Med fruktsaften dryppende ned av munnvikene kommer også menneskets retoriske evner. Adam skylder på Eva, Eva på Slangen. Men viktigere er at den første kunnskapen de to fikk gjennom sin fruktige synd, var det kritiske blikket, evnen til å se forskjell på mann og kvinne, samt på godt og ondt. Lysten på kunnskap førte dermed til lysten på den andre, på det som skiller en fra en selv. Menneskets tidligste kritiske evne springer altså ut av lysten, som er en lyst på treet og det saftige ordet. Eller for å si det slik: lysten på den andre kan først oppstå når man ikke lenger føler seg som ett, noe Adam og Eva i sin uskyld gjorde. Skulle mennesket få en sjanse til å bli ett igjen, dvs. få barn, måtte det bli istand til å skjelne og begjære den Andre. Kritikk, lyst på mat og på erotikk er i sin bibelske opprinnelse tydeligvis avhenging av hverandre. Man kan dessuten forestille seg at Adam og Eva nå ble istand til å høre forskjell på slike subtile aksentforskjeller som -logos og -l÷gos, på aktiv og passiv slik at de med sin forkjærlighet for manifeste og nærende (Guds)ord la grunnen til den type kjærlighet til ordet som kan kalles filologâa.

Når lysten nå engang (for)ledet Adam og Eva til å bli kritikere, er Gud da også klok nok til å utnytte denne egenskapen til sin fordel: det lystbetonte ved Guds ord og den estetiske sansen blir viktig når mennesket skal tiltrekkes troen, noe sitatene fra Åpenbaringen og Profetbøkene har vist. Dersom man skulle gjøre et teologisk spørsmål av dette, kommer man ikke utenom det at syndefallet har ført mennesket nærmere Gud, paradoksalt nok. Bibelen fremstiller da også synden/treet/språket i paradoksets form, som et slags "godt onde": søtt i munnen og bittert i magen, men ikke til å komme utenom.

Ordets kjødelighet

Adam blir hos Paulus omtalt som "han som er et forbillede på den som skulde komme." (Rom 5, 14) - et eksempel på hvordan hendelser i Det gamle blir sett på som forløpere eller "prefigurasjoner" for Det nye Testamente. Det nye er oppfyllelsen av Det gamle. En slik tankegang risikerer imidlertid å frata Det gamle Testamente verdi som selvstendig tekstsamling; det får betydning kun som opptakt og forløper. Det dreier seg naturligvis om et angrep mot jødedommen, som i en slik beskrivelse ikke kommer utover sitt "nybegynnerstadium", et polemiske grep som ble elegant utviklet av kirkefar Tertullian, prefigurasjonslærens mester.

Det kan antagelig være minst like fruktbart å lese Det Nye Testamentet som en "remake" av et kvalitativt likeverdig gamle Testamente. På mange måter utfyller de to skriftsamlingene hverandre. Når Adam og Eva tar sitt første skritt mot å bli som Gud, gjøres syndefallet og menneskets første språktilegnelse til forutsetning for at mennesket kan guddommeliggjøres. I Det nye Testamente skjer en motsatt bevegelse idet Gud, Ordet blir til menneske i Kristus. I Det gamle Testamente har ordet sin materialitet som stentavler, frukttrær og bokruller, som bokstav; i Det nye blir ordet dessuten kjød, et levende menneske. Og dermed får lysten et tilskudd av kjærlighet. Men allerede den gammeltestamentlige profeten Hoseas mente at lysten gikk i retning av kjærlighet når det var snakk om å tilegne seg Jahves lov: "For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, og til gudskunnskap mere enn til brennoffer." (Hos 6, 6)

"Remaken" av historien om Adam og Eva, menneskets begynnelse, kan ikke være annet enn den like spektakulære (språk)historien i Johannesevangeliets innledning. Det er en av Bibelens aller sterkeste passasjer: "I begynnelsen var Ordet, og ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved det, og uten det er ikke noget blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1, 1-3) Stigningen i denne gjentagelsesfiguren er besettende: Ordet returnerer gang på gang, og vinner stadig i vekt. Det går fra å være hos ham, som et tre i Guds hage, til å bli ett med Gud.

Riktignok hevdes det som regel at det er 1. vers i 1. Mosebok, "I begynnelsen skapte Gud Himmel og Jord", som prefigurerer Johannesevangeliets første vers. Men begynnelsen for det bevisste mennesket, som Bibelen tross alt setter i sentrum, er kunnskapens tre, den kritiske og retoriske evnen, språklige størrelser.

Det er nå nødvendig med litt filologi, litt hengivenhet overfor ordet. Den oppmerksomme leser vil ha sett at jeg har modifisert den norske bibeloversettelsen og den enda mer oppmerksomme leser vil se at jeg dermed har reddet denne viktige passasjen fra å bli misforstått. I den norske Bibelen står det nemlig "Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ...". Luther derimot oversetter her korrekt etter den greske originalen, der pronomenet entydig viser tilbake til "Ordet": "Im Anfang war das Wort, und das Wort war bei Gott, und Gott war das Wort. Dasselbe war im Anfang bei Gott. Alle Dinge sind durch dasselbe gemacht, und ohne dasselbe ist nichts gemacht, was gemacht ist." Det kan nok finnes teologiske forklaringer på den særnorske fremgangsmåten, ordet blir jo kjød, blir til et "han", til Kristus, men ikke før i vers 14! Inntil videre er Ordet identisk med Gud.

Etter dette bør vi nok være forsiktige med å stole på den norske bibeloversettelsen, og heller holde oss til Luther. For også i Johannes' Åpenbaring tilsløres originalen. Her står det f.eks.: "Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden." (21, 6). Betydningen av denne viktige setningen er imidlertid: "Jeg er den første bokstaven i det greske alfabetet og den siste, begynnelsen og enden." Alfa og omega, som i og for seg ikke hadde noen åndelig betydning, ble åpenbart brukt for å bokstaveliggjøre Kristendommens omfattende virkefelt. Samtidig betones det at den kristne trosretning (i likhet med den mosaiske) er skriftorientert: Den åndelige begynnelsen og slutten markeres ved hjelp av begynnelsen og slutten på skriftspråket. Når man så på norsk lar være å oversette de to greske ordene, forsvinner den bokstavelige betydningen. En bedre løsning ville dermed være å skrive at "Jeg er A og Å", noe da også den suverene filologen Luther velger å gjøre: "Ich bin das A und das O, der Anfang und das Ende."

Man er engstelig for bokstaven, dens materialitet og bokstavelighet, og det til tross for at høydepunktet i denne religionen kanskje er følgende sted: "Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss". Helt fra skapelsesberetningen av har det konkrete og konkretiserende ordet en privilegert stilling. Det er ikke ved handling Gud skaper, men ved ordet, ved talehandlinger. Det blir lys fordi Gud sier "Det bli lys", ikke fordi han står og fikler med noe slags el-anlegg. Jeg tror det er kampen mot jødisk bokstavtro som ligger bak denne misforståtte blekingen av en fargerik og ikke minst smakfull originaltekst. Man har nok lest seg fast i Paulus, som skriver til korinterne om hvordan de kristne er "duelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd; for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende." (1.Kor 3, 6) Den døde bokstaven forstener den levende ånden, hevdes det, uten at det redegjøres for forskjellen på blind og dogmatisk bokstavtro og kjærligheten til Ordet, til bokstavens gode form, til boken og den honningsøte bibliarâdion.

Den fysiske tilegnelsen av Guds ord fortsetter som et sentralt moment i Det nye Testamente. Betydningen av å fortære ord fastholdes i nattverden, hvor man spiser Jesu legeme, som jo er identisk med Guds ord til menneskene. Samtidig hevdes det at Kristus er Guds kjærlighet til mennesket, sendt i kjærlighet til oss. Ordet er med andre ord også identisk med kjærligheten, slik at filologâa, kjærligheten til ordet kan forstås som menneskets respons på en kjærlighet som blir vist oss. Enten man vil hevde at det er Guds ord som virker på denne måten, eller at det skyldes språkets egen utstråling og tiltrekningskraft.

teofilologâa

Kanskje ligger det noe anti-intellektuelt i denne bokspisingen, en tro på at det er mulig å tilegne seg innholdet i en tekst ved ganske enkelt å fortære den. Men trangen til å innta Guds ord ledsages av en kritisk skjelnende lyst; "Da blev begges øine åpnet, og de blev var at de var nakne" (1.Mose 3, 7). Hengivelsen til Ordet åpner derfor både for mystikerens og filosofens legning, både for den sanselige internaliseringen og for filosof-teologens rasjonelle forklaring av troen. En syntese av begge legninger synes å ligge i sitatet fra Åpenbaringen: Gud har gitt språket en tiltrekkende form, men denne formen lar seg ikke sluke uten motstand. Vel nede i magen må Ordet fordøyes, og det viser seg at internaliseringen og interpretasjonen kan være en bitter jobb. Men det viktigste er at mirakelet, livets tre og O/ordet har en innbydende og tiltrekkende kropp.

I den grad bibellesning har "prefigurert" filologien, er det nok på dette punktet, i kjærligheten til Ordet. Veien fra å elske Ordet til å elske ordet er et spørsmål om hvor man vil sette sin kapital. Filologiens og gudsordets vesen ser ut til å henge sammen i en slags heouŸkokocåa, der den ideelle identiteten mellom bokstav = kjærlighet = Gud blir som en ren og homogen honning.

I den sekulære filologi, hvor slike sødmefylte øyeblikk er nokså få, blir den fysiske tilegnelsen av ordet likevel viktig. Analogien mellom den religiøse og den filologiske tilegnelsen av språket består i at begge betoner det manifeste, dvs. skriften eller Ordet/kjødet. For den troende er Den hellige ånd tilstede i Ordet og i nattverdens brød i en såkalt "realpresens". På samme måte forholder filologen seg til sine ord og tekster. Ordets eller tekstens historie, dens vekslende betydninger og former er alle "realpresente" spor i ordet. Det som frembringer lysten på disse mettede bokstavene er igjen en bevegelse som har sin parallell i kristendommen. Fortæringen av påskelammet, det felles måltid er i kristendommen nært knyttet til det å gjøre Guds ord til sitt, ta del i det. I forståelsen av en tekst dreier det seg også om å gjøre bokstaven om til ånd, eller mindre pretensiøst, å sette seg inn i en annen tid, et annet språk, ta en tekst innover seg, gjøre den gyldig og vedkommende for seg selv.

Vi føler oss neppe like tiltrukket av alle slags ord; Friedrich Hölderlin kaller f.eks. beretningen om Johannes' hode på fatet, ordmagikerens død, for "uspiselig skrift" (i diktet "Patmos", fragment). Man kan nok med Hölderlins opplevelse av en bibeltekst trekke analogien mellom den absolutte religiøse lysten og filologens språklyst i tvil. Det vil alltid finnes frastøtende tekster, eller for å si det slik: det vil i alle slags tekster være noe som byr på motstand og støter en vekk. Men den lysten jeg har forsøkt å beskrive, virker antagelig som startpistol for svært mange filologiske betraktninger.