I 2019 ble USA rammet av den såkalte college-skandalen: En rekke framstående rikinger og berømtheter hadde betalt store beløp til korrupte funksjonærer for å få sine barn inn på USAs eliteuniversiteter. Mange slike universiteter krever gode eksamensresultater, og ulike aktører ble betalt for å endre på disse barnas besvarelser, eksamensresultater eller vitnemål. Konsulenten William Singer drev en slik business og tjente 25 millioner dollar på svindelen over en periode på åtte år. Affæren gir grunn til ettertanke. De sønnene og døtrene vi her snakker om, var i utgangspunktet så velstående at de ikke trengte noen grad fra et eliteuniversitet for å få seg en godt betalt jobb; de trengte i grunnen ikke å jobbe i det hele tatt. De hadde allerede mer enn nok midler til å leve et liv i overflod. Det var således ikke av økonomiske grunner at disse ungdommene skulle loses inn på toppuniversitetene. Det var snarere en annen valuta foreldrene ville gi sine barn: Prestisje. Dette sier noe om hvordan kilden til respekt, anseelse og status har endret seg. Tidligere var det framfor alt slekt og rikdom som ga en person høy status. Kom man fra en «fin» familie, fortjente man respekt. Denne aristokratiske tenkemåten har gradvis blitt erstattet av et meritokratisk tenkesett. De som har mye penger, makt og prestisje skal helst «fortjene» det; de skal ikke ha fått sin posisjon uten å ha bidratt til det selv.

Populismens røtter

Dette er tema for Michael Sandels utmerkede bok The Tyranny of Merit. Hans hovedanliggende er hva denne meritokratiske tankegangen gjør med solidariteten i samfunnet: Hvis de som sitter med mye penger, makt og prestisje tror at dette er deres eget verk (og derfor noe de fortjener), så vil de i mindre grad være ydmyke og takknemlige for sin privilegerte stilling og føle mindre solidaritet med folk lenger nede på samfunnsstigen. De vil bli tilbøyelig til å tenke at de som havner nederst har seg selv å takke, siden de ikke har anstrengt seg nok. Og tilsvarende vil de som faktisk befinner seg nederst i samfunnshierarkiet, lett oppleve at det er deres egen skyld at de befinner seg der og dermed får som fortjent. Det vil i sin tur kunne føre til motløshet og apati. Men det vil også kunne føre til protester og opprør: Folk i de nedre samfunnssjikt vil kunne protestere mot at deres samfunnsbidrag blir så lite verdsatt og begynne å angripe samfunnselitene. Ikke bare fordi elitene er så rike – det kan mange av taperne i systemet leve med – men fordi det meritokratiske systemet tar fra dem verdigheten. De opplever å bli plassert i en «basket of deplorables».

Dette siste uttrykket er beryktet og ble benyttet av Hillary Clinton i en debatt med Donald Trump foran presidentvalget i 2016. Utgangspunktet for Sandels bok er nettopp den nasjonalpopulismen som brakte Trump til makten (og som han mener har sin parallell i Brexit). Man må ikke betrakte denne populismen bare som et utslag av sneversyn basert på fremmedhat, nasjonalisme og misnøye med egne økonomiske kår, hevder Sandel. Det dreide seg vel så mye om en aggressiv protest mot en globalisering som kun tjente elitene og ikke tok hensyn til vanlige folks opplevelse av at verdigheten ble tatt fra dem. Visselig førte den markedsdrevne globaliseringen til en økende økonomisk ulikhet, der vanlige folk mistet jobbene sine eller måtte jobbe for luselønn, mens de rike ble ustyrtelig rike (i dag tjener de én prosent rikeste mer enn den nedre halvparten av befolkningen). Men det var ikke først og fremst denne ulikheten i seg selv som skapte alle de populistiske protestene som Trump utnyttet, framholder han. I USA hersker det fremdeles en forestilling om at alle kan komme seg opp og fram hvis de bare anstrenger seg nok (sytti prosent av amerikanerne mener at de fattige kan komme seg ut av sin fattigdom på egenhånd, mens tallet for de fleste land i Europa ligger på 35 prosent). Nei, de populistiske protestene kom primært som et resultat av den retorikken som ledsaget den økende ulikheten, nemlig talen om at man ville skape «likhet i muligheter», dvs. fjerne etniske, økonomiske og kjønnsbaserte ulikheter, slik at alle skulle ha en mulighet til å komme seg opp og fram. Det har vært et gjennomgående mantra fra alle presidenter fra Reagan til Obama at alle som arbeider hardt og følger spillereglene vil nå «så langt deres talent vil føre dem», slår Sandel fast. Som Bill Clinton formulerte det i 1995: «Alle amerikanere har ikke bare en rett, men et opphøyd ansvar for å stige så høyt som deres gudegitte talent og ærgjerrighet kan bringe dem» (s. 65). Den dominerende retorikken på det politiske feltet, men også i filosofien og i det daglige liv, ble på slutten av 1900-tallet uttalt meritokratisk. Det ble stadig mer vanlig å hevde at de som hadde (medfødt) talent og viljestyrke, fortjente sine privilegier, og at de som befant seg nederst på samfunnsstigen, som regel hadde seg selv å takke. Trump benyttet ikke en slik retorikk, framholder Sandel. Ikke fordi han og hans populistiske støttespillere var imot meritokratiet, men fordi de ikke kunne utstå den forakten og det hånfliret de opplevde at de ble møtt med av de velutdannede og velstående elitene. Populismen var altså en protest mot det meritokratiet som elitene skodde seg på, og som de brukte til å latterliggjøre folk uten college.

Sandel minner imidlertid om at det meritokratiske tankegodset har en lang historie. At de beste (mest meritterte) bør styre er naturligvis en gammel tanke. Sandel nevner blant annet Platons filosof-ledere og Thomas Jeffersons tanke om et «naturlig aristokrati» bestående av talentfulle og dydige personer (framfor det tradisjonelle, «kunstige» aristokratiet basert på arv). Disse spesielt innsiktsfulle, talentfulle og dydige personene skulle arbeide for fellesskapets beste. Men i vår tid har det meritokratiske tenkesettet i stor grad kuttet forbindelsen til moralen og blitt teknokratisk: Fellesskapets beste forstås først og fremst i økonomiske termer, og folks bidrag til fellesskapet vurderes gjerne ut fra markedsverdien av det de kjøper og selger. Tanken om at man får som fortjent, finner vi på sin side allerede i Det gamle testamentet, der folk og personer straffes for sine ugjerninger, men også i de senere kristne diskusjonene om den frie vilje: Er frelse noe som den enkelte kan gjøre seg fortjent til, eller er den fullt og helt overlatt til Guds uransakelige nåde? For katolikkene kunne man bidra til egen frelse gjennom gode gjerninger, mens protestantene nedtonte eller avviste gjerningenes betydning for frelsen (og dermed den meritokratiske tankegangen). Noen protestanter – som kalvinistene – forventet likevel at jordisk suksess i det minste var tegn på at man var utvalgt til frelse. De brakte dermed på et vis meritokrati inn igjen i form av en protestantisk etikk, der man skulle bevise sin verdi i kraft av hardt arbeid. I den moderne verden har man beholdt rester av disse kristne meritokratiske forestillingene, hevder Sandel. Man tar for gitt at verden er ordnet slik at man får som fortjent. I en undersøkelse i Time går det fram at om lag en tredjedel av amerikanske kristne var enige i at «hvis du gir penger til Gud, så vil Gud velsigne deg med mer penger», mens 61 prosent var enige i at «Gud vil at folk skal være rike». Dermed var det også nærliggende å tro at rikdom var et tegn på dyd, og at fattigdom var et tegn på lastefull oppførsel. Presidenter som Dwight D. Eisenhower, Ronald Reagan og Bill Clinton snakket alle om at «America is great because America is good», noe som tradisjonelt har blitt forstått i retning av at Amerika har en gudegitt misjon i verden, men som i dag som oftest presenteres i sekularisert form (en norsk variant er Gros berømte «det er typisk norsk å være god»). Det forutsettes at Amerikas suksess er dets egen fortjeneste. Et annet uttrykk som mange presidenter har brukt, er ifølge Sanders at USA befinner seg «på den riktige siden av historien» (Clinton benyttet dette uttrykket 25 ganger i sin presidentperiode, Obama 32 ganger), som om det fantes et gitt historisk forløp (styrt av Gud) som bare dydige stater følger, og som dermed fortjener historiens frambrakte goder.

Meritokratisk utdanningssystem

Meritokratiet er særlig framtredende i utdanningssystemet. Slik er det verden over, også i Norge. Det er dette som gjør The Tyranny of Merit til en viktig bok for alle som er opptatt av utdanningsspørsmål. Sandel forteller en anekdote fra sin egen praksis: På et universitet i Kina holdt han en forelesning om markedets moralske grenser og viste til den kinesiske tenåringen som hadde solgt sin egen nyre for å kunne kjøpe seg en iPad. Dernest spurte han studentene hva de mente om en slik praksis. Én av studentene svarte at siden rike folk jo hadde blitt rike på grunn av sin fortjenstfullhet, fortjente de også å leve lenger. Dette var et nokså ekstremt uttrykk for den mentaliteten Sandel mener å registrere blant sine studenter på Harvard (og i Kina). Det er ikke så rart at det er blitt slik (både i USA og Kina), hevder han: Disse studentene er vinnere i en ekstremt kompetitiv utvelgelsesprosess i land som har en ekstremt markedsstyrt økonomi. Den markedsliberalismen som har bredt om seg siden 1980 har samtidig fremmet det meritokratiske tenkesettet som man finner i utdanningssystemene, skriver han. Tankegangen er at hvis alle gis like muligheter og alle følger systemets regler, så vil markedsmekanismene sørge for at alle får det de fortjener. Til og med Tony Blair og Bill Clinton aksepterte Reagans og Thatchers tese om at markedsmekanismene var de beste midler til å oppnå felleskapets beste. Fikk alle like muligheter, ville ikke bare systemet blir mer effektivt og produktivt, men fordelingen av vinnere og tapere på de ulike konkurransearenaene (inklusiv skolen) ville også bli rettferdig. Alle ville få det de fortjente.

I våre vestlige samfunn er (høy) utdanning den sikreste vei til penger, makt og prestisje. Allerede utviklingen av inntektsfordelingen i USA taler for seg: I 1979 tjente folk med college-grad 40 prosent mer enn dem som bare hadde videregående (high school), på 2000-tallet tjente de 80 prosent mer. Folk uten college har dessuten fått sin kjøpekraft redusert de siste femte årene (målt ut fra medianen). Det som ligger som et implisitt premiss i presidentenes budskap ovenfor, er at de som har høy utdannelse, kan hevde at de «fortjener» de privilegiene som denne utdanningen har gitt dem. Men denne tankegangen har en bakside: De som taper i konkurransen om disse privilegiene, vil uvilkårlige oppleve – og bli fortalt – at de «fortjener» sin plass i bunnen av de sosiale hierarkiet. Når disse stemte på Trump, så var det fordi de ikke lenger fant seg i å bli sett ned på av de velutdannede elitene som omga seg med en retorikk som forutsatte at de som tapte i det meritokratiske systemet, ikke hadde de talenter og den innsatsvilje som trengtes. De fikk som fortjent. Denne misnøyen fanget Trump opp, påstår Sandel. Mens Clinton og Obama hele tiden snakket om «like muligheter», snakket Trump snarere om vinnere og tapere – som i stor grad falt sammen med skillet mellom folk med og folk uten en grad fra college.

Det er framfor alt på utdanningsarenaen at merittene nå måles. De som står nederst på samfunnsstigen blir fortalt at de får som fortjent fordi de ikke har (god) nok utdanning. De som ikke har college (hvilket fremdeles er de fleste) kan derfor ikke forvente å komme seg ut av sin begredelige sosiale og økonomiske tilstand (det kan bare de velutdannede). Troen på formelle kvalifikasjoner (credentialism) er den «siste akseptable fordommen» (s. 95), hevder Sandel, dvs. det er ikke lenger akseptabelt å håne noen fordi de er kvinner, homoseksuelle, fattige, svarte eller urfolk, men det er fremdeles akseptabelt å forakte dem som har lite eller ingen (teoretisk) utdanning, og som derfor framstår som «dumme». Det er symptomatisk at den amerikanske kongressen er blitt stadig mer mangfoldig med hensyn til kjønn, etnisitet og hudfarge, men ikke med hensyn utdanning: 95 prosent av medlemmene i representantenes hus og 100 prosent av senatorene har vitnemål fra college (s. 97), mens i befolkningen generelt, har ikke engang halvparten en college-grad (s. 169) (vi finner den samme tendensen i Vest-Europa). Da Trump vant valget i 2016 stemte to tredjedeler av de hvite velgerne uten college-grad på ham, mens 70 prosent av velgere med college-grad stemte på Clinton. Her som i Europa er den klare trenden at venstrepartiene – som tidligere framfor alt appellerte til den lavtutdannede arbeiderklassen – nå henter sine velgere primært fra de høyt utdannede. De er nå blitt partier for de meritokratiske elitene.

Ifølge Sandel er det altså på skolefeltet at det meritokratiske spillet virkelig potenseres. Da James Bryan Conant introduserte SAT-testene på 1940-tallet (Scholastic Aptitude Test), var det for å motvirke at bare barn fra rike og mektige familier skulle komme inn på Harvard, påpeker Sandel: De som gjennom slike tester kunne vise at de var særskilt begavet, måtte også gis en sjanse. Poenget var ikke å få flere inn på Harvard (eller andre universiteter), men å få inn de mest talentfulle. Når de fleste collegene senere begynte å ta i bruk SAT-testene og karakterer fra videregående skole (high school) for å bedømme akademiske ferdigheter (med henblikk på opptak), overtok man ikke bare en praksis, men et tenkesett. De meritokratiske idealene skulle komme til å definere «selvforståelsen i amerikansk høyere utdanning» (s. 162), hevder Sandel.

Han understreker at dette er et system som først og fremst tjener de velstående og velutdannede. De elevene som har best karakterer fra videregående (high school) og framfor alt skårer best på SAT-testene, er barn fra velstående og velutdannede foreldre – delvis på grunn av at foreldrene betaler i dyre dommer for privatundervisning i forkant av SAT-testene. Hvis du kommer fra de 1 prosent rikeste familiene, har du 77 prosent større sjanse for å komme inn på et eliteuniversitet enn om du kommer fra de 20 prosent fattigste. To tredjedeler av studentene på USAs toppuniversiteter (Ivy League schools) kommer fra den femtedelen av familiene som ligger på toppen av inntektsskalaen; på Princeton og Yale går det flere studenter fra den 1 prosent rikeste familiene (målt i inntekt) enn fra de 60 prosent av de familiene som utgjør den nederste delen av inntektsskalaen.

På denne måten reproduserer og forsterker det meritokratiske systemet innen høyere utdanning den sosiale og økonomiske ulikheten. Mobiliteten er minimal. Sandel viser til en undersøkelse der det går fram at færre enn 2 prosent av studentene på colleger og universiteter gjennomgår en klassereise fra den nederste femtedelen på inntektsskalaen til den øverste femtedelen, bare én av ti studenter rykker to femtedeler opp på inntektsskalaen (s. 168f.). Eller som Sandel uttrykker det: «Amerikansk høyere utdanning er som en heis i en bygning der de fleste går inn fra toppetasjen» (s. 169). Siden det er de velstående som først og fremst drar nytte av utdanningssystemet, har man fått et «arvelig aristokrati» (s. 24). SAT-testene og andre tester er nå blitt inngangsbilletter til dette aristokratiet. Ja, da stadig flere universiteter i økene grad begynte å ta opp studenter ut fra deres prestasjoner (ikke bare skolepenger), begynte også barn av velstående foreldre å søke seg til de collegene og universitetene med de strengest opptakskravene – ikke fordi de fikk best undervisning der, men fordi det ga mest prestisje å gå på dem (de fleste collegene i USA som ikke regnes som eliteuniversiteter, tar opp de fleste søkerne).

Meritokratikritikk

Sandel understreker at meritokratiet ikke er et middel til å redusere ulikhet, men en måte å begrunne ulikhet på. Det i seg selv er ikke noe argument mot det, hevder han. Å bli belønnet for iherdig innsats gjør folk produktive, og det er også en rimelig og rettferdig anordning at de som gjør en ekstra innsats, får belønning for det. Dessuten gir det folk frihet: Det er ikke (lenger) sosiale, økonomiske, kjønnsmessige, etniske faktorer som avgjør din plass i samfunnet, men dine talenter og din innsats. Men rendyrker man denne tanken, går det galt. Å gjøre folk ansvarlige for sine handlinger er en god ting, i det minste opp til et visst punkt, men det er noe annet og mer tvilsomt å gjøre dem ansvarlige for deres lodd i livet, slik det gjøres i høyere utdanning. Det meritokratiske prinsippet bør ikke legges til grunn i organiseringen av samfunnet.

Skal vi tro Sandel, mente verken toneangivende markedsliberalister eller velferdsliberalister på 1960- og 1970- tallet at meritokrati var en god idé. Tilhengere av markedsliberalisme – som Friedrich Hayek – hevdet at markedet ikke hadde noe med moral å gjøre, dvs. utfallet av markedskonkurransen sa ingenting om hvorvidt den som gikk seirende ut, fortjente å vinne eller ikke. Markedsverdi måtte derfor skilles fra moralsk verdi. Når man skulle og burde konkurranseutsette ulike områder, så var det derfor ikke for å fordele goder ut fra hva folk fortjente, men ut fra hva som var mest effektivt. Derfor burde ikke meritokrati benyttes til å fordele penger og makt. Velferdsliberalister – som John Rawls – hevdet på sin side at belønning ut fra talent og innsats var like urettferdig som belønning ut fra status og økonomi. Hvis det var urettferdig at noen stilte med fordeler som de selv ikke hadde gjort seg fortjent til – for eksempel at man var mann, hvit og kom fra en rik familie – så måtte det også være urettferdig at noen skulle få fordeler fordi de hadde bestemte talenter. Det er ikke ens egen fortjeneste at man har et bestemt medfødt talent eller at samfunnet verdsetter akkurat dette talentet. Det er tilfeldigheter og flaks og ikke noe man selv kan ta æren for. Det kan innvendes at det særlig er den enkeltes innsats og harde arbeid som skal belønnes (ikke medfødt talent), men ifølge Rawls er også innsatsvilje i stor grad betinget av den sosiale konteksten man er vokst opp i, og derfor ikke ens egen fortjeneste. Og betraktet man alle talenter som et fellesgode, ville det være rimelig at de som tjente mye på grunn av talenter, delte godene med dem som var dårligere utrustet.

Selv om Hayek og Rawls tilsynelatende avviste meritokratiet fra hver sin kant, mener Sandel at de likevel beholdt forestillingen om at man får som fortjent. I Hayeks tilfelle er det vanskelig å skille mellom en persons markedsverdi og moralske verdi; i praksis vil de som taper i markedsspillet, oppleve at de er mindre verdt. Dessuten overser Hayek at ens bidrag til samfunnet kan være av mer eller mindre moralsk verdi (en hasjlangers bidrag er mindre moralsk høyverdig enn en sykepleiers). Markedsmekanismene er derfor ikke løsrevet fra moralske vurderinger. Rawls på sine side åpner ifølge Sandel opp for at når reglene for et rettferdig samfunn er etablert, vil man fremdeles kunne forvente å oppnå en berettiget belønning (entitlement to legitimate expectations) – hvilket i praksis lett vil understøtte det meritokratiet hans teori om rettferdighet avviste i utgangspunktet: Selv om begrunnelsen for å betale en kirurg bedre enn en vaktmester er at det skal hjelpe de lavtlønte, fordeler man gjennom slike ordninger mer ære og anerkjennelse – og dermed moralsk verdi – til kirurgen.

Sandel mener å se en forskyvning i velferdsretorikken i USA de siste 40 årene. Gjennom det meste av 1900-tallet ble det argumentert for at man burde ha en velferdsstat av solidaritetsgrunner: Borgerne har ansvar for hverandres ve og vel. Hoveddiskusjonen gikk på hvor langt denne solidariteten skulle strekke seg. Det var en slik diskusjon Hayek og Rawls inngikk i. Fra 1980 og framover skiftet velfredsretorikken fokus. Nå ble man mer opptatt av i hvilken grad de velferdstrengende selv hadde ansvar for sin egen ulykke. Velferdstjenester kunne bare innrømmes dem som «ikke selv har skyld» i sin egen elendige tilstand, het det nå. Man forutsatte et skille mellom verdige og uverdige fattige. Det var ikke bare Reagan som begynte å snakke slik, Clinton og Obama brukte dette uttrykket dobbelt så mange ganger som ham. Forestillingen om at individene «fortjener» velferdstjenester hvis de har hatt uflaks (da kan de ikke noe for sin begredelige tilstand), men ikke gjør det, hvis de har valgt galt (man har foretatt et umoralsk valg; for eksempel å fortsette å røyke), er nettopp form for meritokratisk fordeling av goder. Ikke bare ser man da bort fra solidaritet med de lidende og stempler noen av dem som uansvarlige, men man overser også at grenseoppgangen mellom uflaks og dårlig valg ofte er vanskelig å trekke.

Sandels posisjon og alternativ

Sandel går lenger enn Rawls i sin kritikk av meritokratiet. Selv om man skulle lykkes å gjøre opptakene til college «rettferdig» dvs. fullstendig uavhengig av søkernes kjønn, religion, etnisk opprinnelse eller sosio-økonomiske bakgrunn, så ville dette meritokratiske systemet være skadelig, hevder Sandel. Og dette særlig av to grunner. For det første vil alle graderinger av studenter ut fra deres prestasjoner uvilkårlig også innebære en gradering av anerkjennelse, dvs. hvem som «fortjener» å komme inn på de ulike studiene. De som feiler og havner nederst på prestasjonsskalaene, vil ofte oppleve dette som et demoraliserende og ydmykende nederlag (s. 183).

For det andre legger det en enorm byrde på dem som aspirerer til å vinne i dette skoleracet. De får sine liv ødelagt av angst, stress og søvnmangel mens de jobber natt og dag med lekser, ekstraundervisning og kurs for å kvalifisere seg til de mest prestisjefylte collegene. For dem som ikke har råd til slik ekstra oppfølging, er systemet urettferdig, for dem som har råd til det, er det undertrykkende, hevder Sandel (s. 178). Skolestresset gjør ungdommene syke. Det er faktisk ungdommer fra de mest velstående og velutdannede familiene i USA som i dag har mest problemer med depresjon, angst og narkotikamisbruk. Selvmordsraten for 20-24-åringene økte i USA med 36 prosent fra 2000 til 2017. Ungdommenes selvfølelse og selvtillit avhenger i økende grad av hvordan de presterer på prøver av ulike slag, noe som gjør dem ekstremt sårbare: De er til enhver tid bare verdt det de presterer.

Sandel er enig i at prinsippet om like muligheter er en god ting, fordi det er «et moralsk korrektiv til urettferdighet» (s. 224). Det er urimelig at ens muligheter skal forringes av ens kjønn, etniske bakgrunn eller sosiale posisjon. Men man kan ikke derav slutte at det er en oppskrift på det gode samfunn. Snarere tvert imot. Forestillingen om like muligheter synes å bygge på den forutsetning at samfunnet er (og skal være) lagdelt og at alle skal gis like muligheter til å unngå å havne på bunnen (eller eventuelt nå toppen). Problemet er at det finnes en slik bunn som det gjelder å flykte fra. Et godt samfunn må heller bestå i at alle borgere – også de som har lite penger og makt – kan leve et anstendig og verdig liv og kan føle seg som del av det demokratiske fellesskapet. Man må sørge for best mulig likhet i betingelser for å leve et godt liv, uavhengig av hvor man befinner seg på samfunnsstigen. Meritokratiet trekker i motsatt retning fordi det ødelegger disse betingelsene for det gode liv.

Hva kan man gjøre for å motvirke meritokratiets skadelige effekter? Sandel foreslår å innføre en loddtrekningsordning for opptak college. Det er om lag 40 000 elever som søker på de 2000 plassene på Harvard og Stanford. En silingskomité kunne (ut fra bestemte kriterier) ta bort 10 000 (eller et annet antall) fordi de ikke vil kunne lykkes der, og blant de resterende 30 000 kunne man trekke lodd om hvem som skulle komme inn. Eventuelt kunne man som et eksperiment la 1000 studenter komme inn ved loddtrekning og 1000 på tradisjonelt vis, da kunne man testet ut om det er stor forskjell på prestasjonene på disse to gruppene (slik at man eventuelt burde sile bort flere søkere i utgangspunktet). Man kunne også lage kvoteringsordninger, der man før loddtrekningen ga plasser til noen spesifikke grupper (for eksempel elever med foreldre uten collegeutdanning).

En slik ordning ville dempe presset og stresset for å komme inn på disse utdanningene fordi det i liten grad vil være en selv opptaket kommer an på. For dem som ikke kan eller vil inn på prestisjeuniversitetene, måtte man gjøre deres karriere mindre avhengig av å måtte ha en (fireårig) collegegrad – dels kunne man få myndighetene til å kreve at private colleger og universiteter tok inn flere elever fra de lavere sjikt, dels kunne man la flere få ta ulike (offentlige) collegeutdanninger. Og ikke minst måtte man motarbeide forestillingen om at «alle» bør gå på college (i dag har om lag bare en tredjedel av den voksne befolkningen i USA en BA-grad), og heller satse mer penger og ressurser på praktiske utdanninger.

Men framfor alt må man revurdere ulike typer arbeids verdi, framholder Sandel. Man må ikke lenger betrakte ordinære college-utdanninger som mindre verdifulle substitutter for elite-college, og tilsvarende må man slutte å se (praktiske) utdanninger utenfor college som annenrangs (for dem som ikke «klarer» college). En jobbs markedsverdi (målt i inntekt) må ikke forveksles med jobbenes samfunnsverdi. Sykepleiere og rørleggere er ikke mindre viktige for samfunnet, selv om de tjener mindre enn fondsmeglere. Det er imidlertid denne sammenblanding det meritokratiske systemet understøtter, hevder Sandel. Og verst går det utover dem som ikke har jobb. I 2017 var bare 68 prosent av folk med high school som høyeste utdannelse i arbeid. Samfunnet synes ikke å ha behov for de kunnskapene og ferdighetene disse har å tilby. De representerer på et vis bunnfallet av det meritokratiske systemet. Fra 2104 til 2017 har antall personer som dør av narkotika, alkohol og selvmord skutt i været, og nesten alle tilhører gruppen uten BA-grad. Denne utviklingen kan ikke bare forklares ut fra økonomi (fattigdom), men har også med verdighet å gjøre, mener Sandel. Taperne i systemet oppfatter seg som mindre verdt og får attpåtil høre at de har seg selv å takke. Framfor alt hvite menn nederst på samfunnsstigen – som i lang tid har fått stadig dårligere økonomiske kår – opplever at grupper som tidligere var undertrykte, seiler forbi dem (svarte, kvinner, immigranter). Selv blir de stigmatisert som rasister, rednecks og white trash. Det som blir fratatt disse underpriviligerte gruppene er ikke bare penger og kjøpekraft, men anerkjennelse og selvrespekt. De får ikke lenger anledning til å vise at de bidrar til fellesskapets beste. Det er dette vi må endre. Det gode liv realiseres ikke bare gjennom konsum, men gjennom å oppleve at man trengs av – og bidrar til – den gruppen man er en del av. En slik tenkning har en lang tradisjon, og korona-epidemien brakte til en viss grad denne tenkning fram igjen, framhever han. Mange ble plutselig klar over at butikkansatte, leveringsbud og sykepleiere var nyttige og livsviktige. Men som Sandel påpeker, er det i våre markedsstyrte samfunn vanskelig å unngå at man vurderer folks bidrag til fellesskapet ut fra hvor mye de tjener. Et skritt i riktig retning ville være å flytte skattebyrden fra lønn for arbeid til konsum, formue og finansielle transaksjoner. Derigjennom kunne man signalisere hvor viktig arbeid er for felleskapets beste. Man fikk markert til alle at «dette er vi sammen om» (s. 222).

Sandels snevre fokus

Sandels hovedanliggende er som nevnt meritokratiets skadelige effekter på det han kaller for the common good, fellesskapets beste: Det undergraver samholdet og solidariteten i samfunnet. Hvis alle «fortjener» sin plass i samfunnet på bakgrunn av talent og innsats, vil vinnerne ha liten sympati for dem som ikke evner eller «gidder» å komme seg opp og fram, og taperne vil føle seg lite verdt og enten miste motet eller bli forført av populistiske grupperinger (der nasjonalisme og fremmedhat inngår som ingredienser). Men det er som nevnt ikke tilfeldig at Sandel først og fremst knytter meritokratiet til skolen: Det er på skolefeltet at det meritokratiske systemet kommer mest pregnant til uttrykk. Det er imidlertid en svakhet ved hans analyse at han først og fremst konsentrerer seg om videregående utdanning, framfor alt fra college og oppover. Bare unntaksvis er han innom grunnskolen. I forbifarten nevner han riktignok at det prestasjonsjaget som finnes på college-nivå, har forplantet seg ned til de yngste årsklassene. Han viser blant annet til en undersøkelse der det kom fram at fra 1981 til 1997 gikk tiden til lek ned med 25 prosent for barn mellom 6 og 8 år, mens tiden brukt på lekser fordoblet seg (s. 178). Men denne tråden følger han ikke opp. Det er synd. For er det noe som er tankevekkende og nokså skremmende – ikke minst i norsk sammenheng – så er det hvordan man gjennom honnørord som tidlig innsats og tilpasset opplæring forsøker å etablere et meritokratisk system også i grunnskolen, ja sågar også i barnehagen. Det er blitt en allmenn akseptert sannhet, som ingen politiske partier våger å utfordre, at skolen skal og må være den viktigste arenaen for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller. Måten man tenker at dette skal skje på, er at alle skal gis likeverdige muligheter til å vinne i skoleracet: Det skal ikke være noe drawback å ha et bestemt kjønn, komme fra en bestemt samfunnsklasse eller en bestemt etnisk bakgrunn, og de som «henger etter» i skoleløpet må gis særskilt oppfølging for å kompensere for en «uheldig» bakgrunn. Men det dette systemet forutsetter og tar for gitt, er det meritokratiske tenkesettet: Når alle utenforliggende faktorer (ideelt sett) er utradert (kjønn, etnisitet, økonomisk og sosial bakgrunn) og bare talent og innsats skal telle, vil den sosiale mobiliteten (redusert ulikhet) sikres ved at flere barn fra det lavere samfunnssjikt vil vinne i konkurransen om de gode karakterene. Men som nevnt er et slikt meritokratisk system ikke egnet til å fjerne eller redusere ulikheter, men bare til å begrunne og legitimere dem: De som vinner i skoleracet – og dermed kan velge hvilken yrkes- eller utdanningsvei de vil slå inn på – kan hevde at de får som fortjent. Og de som havner bakerst, eller faller fra, har seg selv å takke (de fikk sin rettmessige dose med tidlig innsats og tilpasset opplæring, med det hjalp ikke). Det er viktig og riktig å ta tak i høyere utdanning – som Sandel gjør – siden det er denne delen av utdanningsløpet som må endres radikalt hvis man vil løsrive resten av skolen (og barnehagen!) fra meritokratiets jerngrep: Siden det primært er i 10. klasse og utover at elevene sorteres og gis ulik tilgang til de yrker og utdanninger samfunnet har å by på, er det også denne delen av utdanningsløpet resten av skolen sikter mot (tidlig innsats i barnehage og skole legitimeres med at man vil unngå at barna «faller fra» i videregående). Likevel er det minst like viktig å analysere i hvilken grad det meritokratiske tenkesettet erobrer barnehagen og grunnskolen.

Det er en særskilt grunn til dette, som Sandel heller ikke tematiserer, nemlig farene ved at barnehagen og skolen blir til sosialiseringsarenaer for meritokratisk tankegang. Han gjør et poeng av at college har blitt forvandlet til «en grunnleggende treningsplass for et kompetitivt meritokrati» (s. 182), studentene oppdras i å tenke meritokratisk. Men det som kanskje er enda viktigere, er at vi i Norge og USA (og en rekke andre land) også for grunnskolen holder oss med en skoleideologi som ikke bare er basert på det meritokratiske tenkesettet, men fremmer, understøtter og legitimerer det. Allerede før barna kan lese og skrive får de banket inn i hodene sine hvor viktig det er å lykkes på skolen, slik at de kan få seg en (god) utdannelse og dermed få seg en interessant og innbringende jobb. Og før eller senere i skoleløpet vil barna innse at de befinner seg på en konkurransearena, der karakterene i 10. klasse vil avgjøre deres senere karriere. Innbakt i den skoleideologien de oppdras i, ligger det en forestilling om at de alle skal få like muligheter, slik at det bare skal være talent og innsats – ikke kjønn, etnisitet eller sosial bakgrunn – som skal telle. De sosialiseres med andre ord fra første stund inn i det meritokratiske tenkesettet. På denne måten risikerer skolen å bli selve lokomotivet i meritokratiets frammarsj. Ikke bare ved at meritokratiet i økende grad gjennomsyrer skolefeltet, men gjennom den skjulte læreplanen, der barna opplæres til å tenke meritokratisk. Ved kun å analysere høyere utdanning, får Sandel dessverre ikke fram hvordan grunnlaget for meritokratiet legges i grunnskolen og barnehagen. Her ligger kanskje noen av de viktigste utfordringene på skolefeltet i dag.