Da jeg i fjor sommer krysset USA fra Los Angeles til Chicago sammen med tre av mine barn (den yngste var da 17 år), var vi alle enige om at den beste kjøreplata vi hadde var Harvest av Neil Young (f. 1945). I disse digitale tider hadde vi litt av hvert å ta av, så det var ikke det. At et 40 år gammelt album kan ha slik appell, også i dag, sier noe om Neil Youngs storhet som artist. Kanskje sier det også noe om at Young klarte å legge mye av sin ungdoms sårhet i Harvest – han var jo bare 26 år da han lagde den – slik at jeg kunne mimre om min egen ungdomstid, mens plata talte direkte til den nye generasjon. Jeg vet ikke. Hadde vi spilt Bob Dylans The Times They Are a Changin’ hadde nok barna protestert etter et par gangers gjennomspilling. Det samme hadde jeg, selv om jeg nok, hvis jeg måtte velge, setter Dylan et hakk over Young. Uansett: Neil Young er en mann som er på fornavn med Bob (Dylan), Eric (Clapton) og Bruce (Springsteen), og man er spent på hva han har å si om sitt eget liv i sin nye memoar­bok. Svaret er enkelt: Ikke stort.

Neil Young er ingen stor forfatter, og han vet det selv. Det er vel kanskje det beste man kan si om hans første og eneste (men visstnok ikke siste) bok. Den er velsignet uhøytidelig og upretensiøs. Saken er at legen hadde rådet Young fra å røyke joint og drikke alkohol, og som tørrlagt rusbruker hadde Young mistet all inspirasjon til å lage låter. Når han i tillegg hadde forstuet lilletåa, og derfor ikke kunne holde konserter, så ble det til at han satte seg til for å skrive en memoarbok i stedet. Penger kan han jo også forvente å tjene på foretagendet. Et sted, midt i boken, heter det: «Jeg liker å skrive og håper noen finner boken interessant. Jeg har i hvert fall personlig fått mye ut av denne virksomheten. Hva som ville skje om jeg noen gang satte meg fore å skrive en bok som ikke handler om meg selv? Skrivesperre er jo en mulighet. Vi får se. Skrivevirksomheten er bekvem, billig og svært hyggelig. Jeg anbefaler den på det varmeste for enhver gammel rocker som sliter med likviditeten, og som ikke helt ser for seg hvordan problemet skal løses». Usnobbete og ærlig nok.

Sekstiåtte kapitler, skrevet etter innfallsmetoden, er det blitt. Han er innom smått og stort, samtid og fortid, og er ikke redd for å dvele ved ting som har lite med hans musikalske karriere å gjøre, så som hans glødende interesse for elektriske tog eller hans brennende engasjement for klimavennlige biler. Noe må han jo drive på med når han ikke beskjeftiger seg med musikk. Noe av det Young hele tiden vender tilbake til er den dårlige lydkvaliteten på den musikken folk tilbys gjennom MP3-filer, som bare tar vare på fem prosent av det lydbildet som finnes på en vinylplate. Han har derfor startet et prosjekt der han prøver å utvikle en teknologi som kan ta vare på den opprinnelige lyden i musikken, samtidig som man gjør den like tilgjengelig som MP3. Dette såkalte Pone-produktet (som han opprinnelig kalte PureTone) skal ifølge ham selv hindre at musikken som kunstform forfaller helt og berge musikken slik at folk virkelig kan føle den.

Men mye av boken handler naturligvis også om hans musikalske fortid fra 1960-tallet og framover, og for dem som ikke visste det fra før, går det fram at det i hans kretser gikk heftig for seg med mye dop, sprit, festing, damer og kjønnssykdommer. Youngs spesielle forkjærlighet for gamle biler synes han også å ha hatt fra første stund. Men det tok tid før han kom seg så pass opp og fram at han fikk råd til sånt: Som så mange andre i hans generasjon bestod hans første tid som artist i en endeløs rekke av dårlig betalte spillejobber med ulike band i håp om å bli lagt merke til og gjøre karriere. Ingen skal komme og si at gutten ikke sleit for føden. Han har også hatt sitt å stri med på hjemmefronten: Ikke bare gjennom sykdom (polio og epilepsi), skilte foreldre og mislykkede kjærlighetsforhold, men også gjennom å få to barn med cerebral parese (Ben og Zeke). Det er lett å forstå at slikt har gitt noen ekstra utfordringer. Young er imidlertid ikke en person som sutrer over livet og klager over motgang. Han vet han er privilegert og har råd til mer enn de fleste for å takle det som kan ordnes med slikt. For øvrig innrømmer han mer enn gjerne at han har sans for det materielle. Som den største selvfølgelighet forteller han da også at han gjerne sjekker inn på The Beverly Hills Hotel i LA i en bungalow med peis, som til og med er utstyrt med et flygel. Ikke noe for hvermannsen, med andre ord.

Mye av boken består naturlig nok av fortellinger om episoder fra hans tid som musiker i band som The Squire; Buffalo Springfields; Crosby, Stills, Nash and Young; Crazy Horse og Pearl Jam. Likeledes omtaler han et utall musikere, sangere og produsenter, og alltid i like positive vendinger. Den ene artisten etter den andre beskrives som fantastisk, genial, enestående, suveren, kosmisk god, osv., og rett som det er sender han en hilsen og takk til dem også – inkludert til dem som ikke lever lenger (han har sett farlig mange dø av overdose). Ikke et ondt ord om noen. Bortsett fra ham selv da. Han vender stadig selvransakende tilbake til sine egne feiltrinn og dårlige sider: Han kan forteller at det er lite morsomt å se TV sammen med ham siden han avbryter og kritiserer i ett kjør, at han har et overdrevent kontrollbehov («jeg må være et helvete å jobbe sammen med»), at han er selvopptatt og selvsentrert og til tider oppfører seg som en bortskjemt drittunge og opptrer respektløst overfor andre. Han har dessuten selvinnsikt nok til å skjønne at flere av de albumene han har laget (for eksempel Trans) ikke kommuniserte med hans «vanlige» publikum (plateselskapet gikk sågar til sak mot ham fordi han laget musikk som var «ukarakteristiske for Neil Young»), og han medgir uten videre at han har laget en hel haug med dårlige låter og at en rekke konserter han har gitt har vært elendige, ofte på grunn av overdreven narkotikabruk (men det motsatte gjelder naturligvis også: På den legendariske avskjedskonserten med The Band, The Last Waltz, var han helt stein på kokain, men framføringen av «Helpless» er sant å si strålende). Det kan jo bli litt mye av det gode å lese en streit Neil Young skryte av andre og bebreide seg selv – det er som å høre en nyfrelst glad­kristens bekjennelser. Men heldigvis skaper han også distanse til sin egen fortelling ved stadige metabetraktninger, som i en parentes når han snakker om Linda Ronstadt: «Linda var forresten den gang fullstendig besatt av peanøtt­smør! Det må da være nettopp den typen interes­sant informasjon du forventer deg av en bok som denne?». Eller om seg selv mot slutten av boken: «Jeg har vært edru i sju måneder. Det er lang tid, og jeg føler stadig en trang. Kanskje til en øl, kanskje til en joint […] Jeg har ikke skrevet en låt på mer enn et halvt år, og det er uvant for meg. Når har jeg i tillegg skrevet mer enn 90 000 ord i denne boken, og det er også uvant».

Det er ikke er så lett å vite hva man skal ta alvorlig i denne slentrende teksten om smått og stort. Neil Young synes for eksempel ikke å være redd for å framstå som politisk ukorrekt når han uten videre og tilsynelatende uten ironi kan si at han «elsker USA» fordi han her kunne kjøpe seg et green card (oppholdstillatelse) på det illegale markedet. «Kapitalismen funker», som han uttrykker det. Markedet fungerte i alle fall i Neil Youngs favør da hans memoarbok rykket opp på Top 5 bestselgerlistene i USA i oktober 2012. Har man et navn, kan det omsettes i klingende mynt. Kapitalismen funker.