Ramusio, Venezia og verden

Av Anne Helness

November 2022

Écrire le monde depuis Venise au XVIe siècle: Giovanni Battista Ramusio et les Navigationi et viaggi

Écrire le monde depuis Venise au XVIe siècle: Giovanni Battista Ramusio et les Navigationi et viaggi

Fiona Lejosne

Droz
Genève, 2021

Fiona Lejosnes doktorgradsavhandling er nå kommet i bokform: Å beskrive verden fra Venezia på 1500-tallet er en grundig undersøkelse av den venetianske statssekretæren, humanisten og geografen Giovanni Battista Ramusio (1485–1557) og hans trebinds verk Navigationi et viaggi (Sjøreiser og reiser [til lands]) som ble utgitt i Venezia 1550–1559. Boken er svært omfattende og dekker en lang rekke ulike sider av Ramusios liv og virke. Her skiller Lejosne seg fra tidligere forskning, hvorav de viktigste, Marica Milanesi (redaktør av den moderne seksbindsutgaven), har fokusert på reisesamlingen som en geografisk kompilasjon og den første historien om oppdagelsenes tidsalder, og Massimo Donattini, har fokusert på personen Ramusio og hans biografi.

Lejosne innleder med en introduksjon som kort forklarer prosjektet og hvor hun posisjonerer seg i forhold til tidligere forskning, særlig Milanesi, Donattini, og Romain Descendre (den første til tentativt å foreslå en politisk lesning av Ramusio). Gjennom hele boken gjør Lejosne det klart hvorvidt hun er enig eller uenig med ikke bare disse tre, men også andre forskere hun trekker på i sine egne analyser. Hoveddelen er delt i tre deler, hver med en introduksjon etterfulgt av 2–3 kapitler. Lejosne har tatt Donattinis utfordring fra 1980, om at det er to måter å studere Ramusio og Navigationi et viaggi på, på alvor: man kan forfølge enten de kulturelle eller muligens de politiske oppfordringene («les sollicitations culturelle et éventuellement politiques») som ligger til grunn for verket (s. 23). Lejosne har undersøkt både den venetianske kulturen Ramusio var en del av og den politiske virkeligheten han deltok i.

Hennes undersøkelse av Ramusios Navigationi et viaggi er basert på omfattende arkivstudier kombinert med en nærlesning av særlig det paratekstuelle materialet (det som er forfattet av Ramusio selv), og det hun har funnet av korrespondanse først og fremst mellom ham og forfatteren, historikeren og kardinalen Pietro Bembo, legen, astronomen og dikteren Girolamo Fracastoro, og poeten og diplomaten Andrea Navagero. Dette har hun så kontekstualisert i lys av Ramusios virke som tjenestemann i det venetianske kanselliet, og i lys av hans intellektuelle vennekrets og hans kontakter i Venezias bokverden, særlig Aldo Manuzio og kretsen rundt ham. Hvert kapittel er delt inn i en rekke underkapitler som igjen er delt inn i flere deler hvor hvert underkapittel kan forstås som en samling case knyttet til et bestemt tema som faller inn under temaet for kapittelet som helhet.

Giovanni Battista Ramusio virket hele sitt liv som sekretær innen ulike organer i det venetianske statsapparatet fra han begynte i lære i 1505 til han på slutten av sitt liv fungerte som sekretær for timannsrådet (Consiglio dei Dieci), og det er nettopp denne virksomheten hun tar opp i første del «Giovanni Battista Ramusio, sécretaire et géographe». Denne delen består av en innledning som tar for seg hvordan hun gikk frem for å trenge gjennom den anonymiteten som normalt kjennetegner en venetiansk sekretær og byråkrat, og problemene hun støtte på. Gjennom en grafologisk sammenlikning av håndskriften i hans egne brev med møtereferater og annet materiale i de venetianske statsarkivene, har hun funnet spor etter Ramusio, og hun har dermed kunnet si noe om hvilke arbeidsoppgaver han har hatt og hvilke områder av statens administrasjon han har beskjeftiget seg med i ulike perioder av hans lange karriere. Spørsmålet hun stiller er om hans virke i staten Venezias tjeneste kan spores i hans virke som geograf knyttet til utgivelsen av Navigationi et viaggi. Lejosne er opptatt av å se de to rollene under ett og en av hennes teser er at det er en tett sammenheng mellom dem, både metodisk (hvordan det jobbes, m.a.o. at sekretæren og humanist-geografens arbeidsmåte er ganske lik) og det at Ramusio i sin yrkesposisjon fikk tilgang til informasjon og informasjonskanaler som han benyttet i kompilasjonen av Navigationi et viaggi. Det var primært i rollen som sekretær for senatet fra 1515 frem til 1553 (da han ble sekretær for timannsrådet) at han beskjeftiget seg med utenrikspolitikk, og dermed hadde daglig og direkte tilgang til relevante kilder.

Etter innledningen i del I følger to kapitler som handler om Ramusios læretid i hjertet av republikken, både internt i statsapparatet og eksternt i bøkenes verden (bibliotek og trykkerier). I det første kapittelet går hun gjennom oppgavene til en venetiansk sekretær og hvilke hun har kunne knytte direkte og indirekte til Ramusio. I dette kapittelet får leseren også en innføring i hvordan det venetianske statsapparatet fungerte. I det andre kapittelet ser hun på hans bidrag i Manuzios forlag, i kraft av å være en godt skolert humanist, på Ramusios rolle som ansvarlig (på vegne av Pietro Bembo) for kardinal Bessarions bibliotek, en testamentarisk gave til Venezia, og på Ramusios rolle som sensor for staten – sensur var nemlig en av pliktene til betrodde sekretærer når de hadde nådd et visst nivå på karrierestigen. Hun ser også på Ramusios rolle om pådriver og mellommann mellom Bembo, Castiglione og trykkeren for å få utgitt Castigliones Hoffmannen.

Hun konkluderer med at det er betydelige paralleller mellom måten Venezias sekretærer jobbet på og hvordan Ramusio gikk frem i arbeidet med å utvikle reisekompilasjonen: begge jobber fordret at han måtte samle, selektere, organisere og indeksere (74–75). Lejosne påviser dessuten at Ramusio hadde omfattende tilgang til informasjon som han trekker på i sitt virke som geograf, ikke bare fordi han som sekretær hadde tilgang til Venezias mer eller mindre hemmelige arkiver, men også gjennom en omfattende kontakt med Venezias ambassadører til utlandet. Flere av disse har skaffet ham materiale. Gjennom disse analysene introduseres leseren for de komplekse irrgangene både i den venetianske statens maskineri og i den venetianske forlagsverden i en tid da Venezia var Europas største senter for spredning av informasjon.

I den andre delen, «Connaître et décrire le monde au xvie siècle» (Å kjenne og beskrive verden på 1500-tallet), retter Lejosne blikket mot en mye større verden enn byen Venezia, nærmere bestemt Ramusios kjennskap til og beskrivelse av hele den kjente kloden. Denne delen er først og fremst kunnskapshistorisk. Innledningen til del II tar for seg utviklingen av prosjektet hans fra dets spede begynnelse på slutten av 1520-tallet til fullendelse på 1550-tallet. Lejosne viser hvordan det kom flere samarbeidspartnere inn i prosjektet da det endret seg fra å være en rent personlig interesse til å bli et publiseringsprosjekt. De viktigste partnerne er trykkeren Tommaso Giunti, som stod for det økonomiske og administrative i form av å søke privilegier, og legen og vennen Girolamo Fracastoro som bidro til å gjøre prosjektet mer vitenskapelig. Bevarte brev fra Fracastoro til Ramusio viser at de diskuterte individuelle beretninger flere år før samlingen ble publisert. Alle tre bind ble dedisert til Fracastoro. Lejosne tar også for seg kildematerialet i de tre bindene. Bind 1 (1550) fokuserer på kilder knyttet til portugiserne og vi finner her beretninger fra Afrika og Asia, ikke minst knyttet til portugisernes krydderhandel. Dette er det eneste bindet som kommer i en andreutgave i Ramusios levetid, og det bindet som totalt ble utgitt flest ganger. Bind 2 (1559) fokuserer på en tradisjonell venetiansk interessesfære, og samler beretninger hovedsakelig fra det nordøstlige Europa, dagens Midtøsten og fastlands-Asia. Her finner vi også en beretning fra Norge, nemlig Pietro Querinis landfall på Røst etter skipbruddet i 1431. Bind 3 (1556) fokuserer på den nye verden og dermed det som først og fremst var spanjolenes interesseområde. Alle bindene ble trykt i flere utgaver, siste utgave på i 1616 da alle tre bind ble utgitt samlet. Det var det første bindet som ble utgitt flest ganger.

Etter den nærmest bokhistoriske innledningen til del II følger to kapitler (kapittel 3 og 4), der det første fokuserer på verket som kompilasjon, hvordan det er bygd opp, hvilke modeller Ramusio kan ha latt seg inspirere av og hvordan han har gått frem for å skape et helhetlig verk – et verk som blir noe mer enn en samling reiseskildringer bundet sammen ved hjelp av språklig homogenisering, marginalia og discorsi (Ramusios egne kommentarer). Lejosne påpeker at både epistemologisk og redaksjonelt så var kompilasjonen en nyskapelse (188). En forløper for Navigationi et viaggi var det tidlige publiseringsprosjektet i første halvdel av 1530-årene da Ramusio påtok seg å redigere, til dels oversette og utgi beretninger om spanjolenes bedrifter i den nye verden, beretninger som var samlet av vennen Andrea Navagero under hans diplomatperiode i Spania. Disse ble senere inkludert i det tredje bindet av Navigationi et viaggi. I kapittel 4 er Lejosne opptatt av den kjente verdens geografi og Ramusios valg av kilder. For eksempel diskuterer hun hvordan antikke og moderne kilder synes å utfylle hverandre hos Ramusio, og hans bruk av stort sett anonyme informatører i discorsiene knyttet til de antikke tekstene. Nesten alle sies å ha både praktisk erfaring og boklig lærdom og de brukes for enten å avkrefte, bekrefte eller utfylle eksisterende kunnskap (s. 316–323). Ramusio skiller seg dermed fra 1400- og 1500-talls geografer hvor praktisk kunnskap bare var relevant hvis kildene ikke stemte overens, ved at erfaringskunnskap presenteres som en hendelse verken viktigere eller mindre viktig enn de skrevne kildene, selv om den ofte motsier dem (s. 324). Videre tar hun for seg den tidligmoderne erfaringen av den reisende som vitne (s. 324­–328). Dermed blir Navigationi et viaggi et epistemologisk verktøy for å forstå dets objekt – verden – i møte med de utfordringene som oppdagelsene medførte. I dette kapittelet diskuterer hun hvordan Ramusios nye geografiske forståelse utvidet det middelhavsøkumenet renessansens humanister arvet fra antikken geografer til et nytt økumene som favnet hele kloden.

Den tredje delen, «Les Navigationi et viaggi, un projet de géographie politique», fokuserer på Navigationi et viaggi som et politisk prosjekt. I introduksjonen tar Lejosne opp spørsmålet om hvordan verden så ut fra toppen av statsapparatet i renessansens Italia. Innledningen etterfølges av tre kapitler. I det første (kap. 5) ser hun på geografiens rolle for fyrsten, i kapittel 6 undersøker hun Navigationi et viaggi som en form for venetiansk geografi. Hun argumenterer i denne delen (del III) for at Ramusio utvider rollen som geograf til å se seg selv om en rådgiver for fyrsten, noe hun forankrer både intellektuelt og politisk i Ramusios venetianske kontekst. I kapittel 7, ser hun på geografiske fremstillinger i Dogepalasset, først og fremst kartene som ble malt i ett av rommene. Lejosne tar for seg Ramusios forhold til kartografen Giacomo Gastaldi som stod bak kartene i Sala dello Scudo. Dette kapitlet forankrer ikke bare verket innenfor en venetiansk kontekst, men understreker også Lejosnes poeng om at verket er vel så mye et resultat av Ramusios profesjonelle liv som sekretær for den venetianske staten, som et resultat av Ramsios intellektuelle interesser. Hun har dermed plassert seg i klar opposisjon til Marica Milanesi, the grand old dame i Ramusio-forskningen, som mener at verket ikke kan leses politisk. Det betyr imidlertid ikke at Lejosne ikke står i gjeld til Milanesi. Milanesi var den første til å påpeke at Navigationi et viaggi måtte forstås som en helhet, ikke som en sett enkelttekster, og det er nettopp en slik helhetlig forståelse av verket som ligger under Lejosnes egen lesning av Ramusio. Et slikt syn støttes også av Donattini som i sin forskning på personen Ramusio har påpekt at verket bærer preg av at forfatter-redaktøren har hatt en plan, og det er nettopp denne planleggingen (la projectualité d’auteur) Lejosne prøver å komme til bunns i ved å fokusere på Ramusio selv og hans tekster, mer enn på de tekstene han samlet (s. 18).

Boken avsluttes med en epilog som ser på verkets virkningshistorie som politisk geografi og epistemologisk fornyelse. Den inneholder 5 illustrasjoner/tabeller, en omfattende bibliografi og en innholdsfortegnelse over navn. Appendiksene i selve avhandlingen er utelatt.

Lesjosne argumenterer overbevisende for hovedtesen sin, nemlig at Navigationi et viaggi må forstås både som et vitenskapelig verk innen tidligmoderne geografi og som et politisk verk hvor formålet var å oppfordre venetianske patrisiere og andre europeiske fyrster til å investere i oppdagelsen av verden. Hun får frem den tette forbindelsen mellom begge Ramusios roller på to måter: gjennom hele boken støttes argumentene hennes med henvisninger til de omfattende arkivundersøkelsene og hennes egen nærlesning av selve verket, både dedikasjoner, Ramusios mange discorsi, hans traktat over krydderhandelens historie, og i samarbeid med Fracastoro, traktaten over Nilens årlige flom, i tillegg til de mange reiseberetningene. I hvert kapittel trekker hun gjerne frem minst tre ulike eksempler fra originalteksten. Écrire le monde depuis Venise au XVIe siècle er et solid bidrag til kunnskapshistorien og til verkets bokhistorie, og fremtidige forskere på Ramusio og hans Navigationi et viaggi må forholde seg til hennes mange funn og nylesninger.

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.
Denne artikkelen sto på trykk i Arr 2/2022
Kjønn
Les også: