Smerte og lidelse som kroppslig og religiøs erfaring i tidlig moderne tid
Av Eivor Andersen Oftestad
September 2012
Denne artikkelen er ikke publisert i fulltekst på nett.
Av Eivor Andersen Oftestad
September 2012
Denne artikkelen er ikke publisert i fulltekst på nett.
Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, heter et gammelt ord. Det er naturligvis tragisk at det var de grusomme terrorhandlingene som skulle til for at rettspsykiatrien omsider kom på tiltalebenken. Men nå har det heldigvis skjedd. Helt siden den første rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breiviks sinnstilstand konkluderte med at han var utilregnelig, har rettspsykiatrien som sådan kommet i søkelyset. Ikke minst har rettspsykiaterne selv bidratt med dette – dels i form av en ny sakkyndig rapport med motsatt konklusjon, men framfor alt gjennom alle de psykiaterne som etter hvert kom på banen som kommentatorer og kritikere av særlig den første rapporten. Mange av dem stilte også egne diagnoser av Behring Breivik uten å ha snakket med ham. Under rettssakens gang var vi oppe i 8-9 ulike diagnoser, flere av dem satt av mer eller mindre skråsikre psykiatere. Det var et underlige skue. Her ble man vitne til at rettspsykiatriens egne representanter sakte, men sikkert destruerte troverdigheten av sin egen virksomhet. Det var så man til slutt kunne begynne å synes synd på dem. Omsider kom det for en dag hva rettspsykiatri er, og alltid har vært: en virksomhet basert på synsing og skjønn.
Bokmelding av
De suverene: Et oppgjør med eksperttyranniet