Opplysningstiden blir ofte karakterisert som frihetens eller fornuftens århundre. Men man kunne kanskje like gjerne kalle 1700-tallet spillets århundre, eller det ludiske århundre, for besettelsen for spill er et av de mest karakteristiske trekkene ved perioden. I alle forskjellige former spilte man, i samtlige samfunnslag; både blant kvinner og menn, på Versailles, på landet, så vel som i Paris var det å spille en av de viktigste måtene å la seg underholde på og en ikke ubetydelig sosial omgangsform.

Det er også fra slutten av 1600-tallet og på 1700- tallet det lar seg gjøre å skjelne mellom tre forskjellige tilnærminger til spill, tilnærminger som preger spilldiskursen den dag i dag. Selv om de ikke nødvendigvis utelukker hverandre, kan det likevel være hensiktsmessig å holde dem fra hverandre, fordi de anskueliggjør ulike måter å forholde seg til spill og spilling på. De preger på forskjellig vis håndteringen av spill, som på 1700-tallet ble betraktet som et sosialt, religiøst, politisk, juridisk, litterært, filosofisk så vel som et vitenskapelig problem. Jeg kaller de tre tilnærmingene henholdsvis den moralske, den antropologiske og den epistemologiske. Disse vil organisere artikkelen, før de personifiseres i en av periodens kanskje mest interessante skikkelser, italieneren Giacomo Casanova, som i tillegg til å være en forfører også var en notorisk gambler. Avslutningsvis ser jeg nærmere på den særegne funksjonen til spill innenfor én av de ovennevnte kontekstene, den litterære.

Moralsk

Den tilnærmingen til spill som forsøker å kontrollere og beherske utbredelsen av spill, er gjerne normativt fordømmende. Først og fremst formuleres den i alle de moralske avhandlingene, men også i lovtekster og politirapporter. Her er spill i hovedsak betraktet som et problem man bør forvalte gjennom moralske formaninger og juridisk lovgivning. Mellom 1717 og 1789 var det ikke mindre enn 15 kongelige bestemmelser som forbød spill i Frankrike. I Paris var det ytterligere tolv lokale politibestemmelser som skulle skjerpe forbudet i hovedstaden. Antallet publiserte avhandlinger, vedtatte lovforslag og behandlede straffesaker, vitner ikke bare om at emnet engasjerte moralister, jurister og lovens håndhevere, men også om hvor vanskelig det var å skape konsistent justispraksis omkring spørsmålet.

Som over alt ellers i det franske samfunnet var også det franske lovverk inkonsekvent når det gjaldt spill. Man prøvde å lage et skille mellom les jeux de hasard (tilfeldighetsspill) på den ene siden, og les jeux de commerce (ferdighetsspill) på den andre siden. Alle former for hasardspill var forbudt, og det var straffbart å oppbevare spillrekvisitter som kort og terninger på kafeer og sjenkesteder.¹ Ferdighetsspill var derimot tillatt innenfor regulerte rammer. De foregikk i de såkalte académies des jeux, som var offentlig aksepterte spillesteder. Men også på kafeer kunne man observere spillere i dyp konsentrasjon over et parti sjakk, slik for eksempel Diderot skildrer det i åpningsscenen i Rameaus nevø.² Les jeux de hasard ble spilt i skjul i de såkaltetripots – forbudte spillebuler som gjerne var forbundet med kriminalitet, alkohol og prostitusjon. Spillebulene var ofte utsatt for spionasje og ransakelse fra politiet, og av de konfiskerte gevinstene var det sedvane at 1/3 skulle gå til kongen, 1/3 til de fattige og 1/3 til informanten.

Imidlertid er grensene mellom de to hovedkategoriene av spill langt fra klare, blant annet fordi alle spill alltid vil romme en viss grad av risiko og tilfeldighet. Det finnes knapt en definisjon av spill som ikke inneholder tilfeldighet som en nødvendig betingelse. Dessuten, selv om hasardspill var forbudt, ble de likevel praktisert overalt og i alle samfunnslag. Ganske mangeacadémies des jeux hadde bakrom hvor man kunne spille hasardspill, og de profesjonelletripots utviklet sinnrike systemer og teknikker for å komme politiet i forkjøpet under ransakelser. I en politirapport kan man for eksempel lese at spillebulen ble forsøkt omgjort til bibliotek idet politiet ankom: Langs veggene var det bokhyller og de klassiske spillebordene var teknisk innrettet slik at de med et enkelt grep kunne gjøres om til lesepulter. Spillerne ble til lesere, og spillesalen raskt omgjort til lesesal.³

På slutten av 1600-tallet var den moralske fordømmelsen av spill først og fremst fundert på kristendommen og forestillingen om hva som var universelt godt og riktig. I 1685 publiserte Jean Frain de Tremblay den første moralske avhandling på fransk som utelukkende handlet om spill. I de neste tiårene fulgte en rekke tilsvarende tekster som diskuterte hvorvidt spill var moralsk forkastelig i seg selv eller om det var spillerne, måten man spilte på, som var usømmelig.⁴ Argumentene i denne perioden var gjerne tradisjonsbundne og støttet seg på autoriteter og overleverte dogmer. Spill ble oppfattet som umoralsk fordi det prinsipielt var galt overfor Gud. Spill spesielt, og underholdning generelt, ble oppfattet som noe mennesker henga seg til fordi det var syndig: De vendte seg bort fra sin skaper, og tålte derfor ikke å stå ansikt til ansikt med sin egen dødelighet. Gambling ble dessuten betraktet som misbruk av Guds Forsyn, og dermed assosiert med både blasfemi og overtro.

Jean Barbeyracs Traité du jeu fra 1709 skulle bli toneangivende for de mer sekulære moralske diskusjonene om spill på 1700-tallet. At det ikke kom noen ny moralsk avhandling før mot slutten av århundret, men at hans egen ble gjenutgitt på midten av 1730-tallet, forsterker dette inntrykket. Barbeyrac var ikke primært opptatt av de religiøse eller metafysiske grunnene til at folk spiller. Han var en forsvarer av naturretten, og hadde blant annet oversatt både Pufendorfs og Grotius’ klassiske verk om emnet til fransk. Hans tiltro til naturretten fikk også innfl ytelse på refleksjonene over spill. Mer enn å støtte seg på tradisjon, religion, dogmer og autoriteter, bruker han logiske og rasjonelle argumenter. Alle former for spill, selv hasardspill, er harmløse, mener Barbeyrac. Det er måten man spiller på som kan få katastrofale konsekvenser. Mot slutten av sin Traité skriver han at «siden det ikke er noe mer uskyldig enn spill, isolert sett og begrenset til sin alminnelige bruk, er det likeledes få andre ting som kan være mer skadelig og mer kriminelt enn når misbruket har nådd det punkt hvor man legger merke til det».⁵ Med andre ord kan det se ut som at spill var i orden så lenge det ikke var synlig eller skapte problemer. I teorien er ikke spill moralsk forkastelig, i praksis viser det seg å være det.

Langt på vei kan man snakke om en dobbeltmoral når det gjelder spill. Man forsøkte å sanksjonere noe som foregikk i alle lag av befolkningen. På midten av 1700- tallet ble det innført statlige lotterier i Frankrike som inviterte særlig lavere sosiale lag til å kjøpe lodd i et lotteri med minimale sjanser å vinne. Jean Dusaulx (1728-1799) som først var militær, deretter politiker og endelig homme de lettres, formulerer denne dobbeltmoralen i Lettre et reflexions sur la fureur du jeu (1775). Han fremstiller lotteriet som en felle. Selv om overskuddet av enkelte lotterier gikk til de fattige, fører spillegalskapen, som lotteriet skaper, til enda mer fattigdom.

Mot slutten av opplysningstiden hadde den moralske holdningen fått fotfeste. Selv om den kunne være like fordømmende, var argumentene ikke lenger religiøse. Det var ikke lenger så mye på grunn av Gud som på grunn av dyd man burde vise måtehold i forbindelse med spill. Særlig viktig var de borgerlige dyder og verdier. Ved å spille risikerte man å gjøre seg selv og sin familie ulykkelig, og det burde man for all del unngå. I den store franske Encyklopedien kan vi lese under artikkel SPILLE at «spillegalskap er en av de aller farligste lidenskaper. Mennesket blir så opphengt i spill at det til slutt ikke lenger kan være engasjert i noe annet. Etter å ha mistet hele sin formue, er det dømt til å kjede seg resten av livet.»⁶ Her ser vi tydelig hvordan de moralske forbehold mot spill formuleres på sekulært vis som en advarsel mot kjedsomhet, og ikke på grunn av en religiøs forpliktelse, eller trussel om religiøs forbannelse.

Spill var et av de få områder hvor kvinner kunne dominere. I de moralske avhandlingene, i litteraturen og i straffeprotokollene figurerer kvinner med like stor selvfølgelighet som menn. Forfatteren Louis-Sebastian Mercier anfører at kvinner er så lett henfalne til spill fordi de da kan jukse så mye de vil.⁷ Begge kjønn kunne holde spill, det vil si være vert eller vertinne på et spillested. Historikeren Francis Freundlich hevder likevel at det var en overvekt av kvinner som var vertinner på de forbudte tripots. Ifølge ham ble opp til 90 % av disse ulovlige spillestedene holdt av kvinner, gjerne av enslige enker eller ugifte.⁸ Både menn og kvinner spilte, men aristokratiets kvinner hadde ofte mer tid tilgjengelig, ble det sagt, og hadde derfor i større grad anledning til å hengi seg til spill. Barbeyrac mener at det i seg selv burde være en tilstrekkelig grunn for kvinner til å holde seg borte fra spill, for de har ikke behov for den typen atspredelse når de har så mye tid å ta av.⁹ Videre påpeker han at spill får kvinner til å «glemme sin naturlige beskjedenhet, tilbakeholdenhet og douceur». En annen grunn til at særlig kvinner burde holde seg unna spill, var at de kunne friste også rettskafne menn til å bli bitt av spillebasillen.

Antropologisk

Den antropologiske tilnærmingen er mer nyansert og avstemt. Spill blir ikke først og fremst betraktet som et problem, men som avgjørende for menneskets dannelse i didaktisk og sosial forstand. Denne holdningen er beslektet med den forrige, men ikke like fordømmende. Snarere forsøker den å formulere en positiv innstilling til spill, så fremt det spilles moderert, vel å merke. Artikkelen SPILLE i Encyklopedien er ikke utelukkende skeptisk, men fremhever også den sosiale og antropologiske betydningen. Den begynner faktisk med å poengtere fordelene: «Man spiller mye i dagens verden. Det er ikke unyttig å kunne spille, om så bare for å glede andre, men det er også bra å kunne spille godt for ikke å bli lurt.» Deretter antar artikkelen nærmest form av en minihåndbok i hvordan man kan bli en god spiller. Ikke desto mindre manes det til moderasjon mot slutten av artikkelen. Som vi har sett er det helt avgjørende å unngå spillegalskapen.

Spill i passe mengder blir betraktet som en nyttig form for underholdning ut fra to litt forskjellige perspektiver, hvor det ene er sosialt og det andre er didaktisk. Å spille er en aktivitet som bidrar til å gjenvinne krefter ved å more seg, for slik å kunne ta fatt igjen på de seriøse oppgavene i livet. Dette er en velkjent holdning som ble formulert lenge før opplysningstiden.

Ifølge Thomas Aquinas er det to forhold ved spill man må betrakte som positive. På den ene siden er spill hvile for sjelen. På den andre siden kan spill bidra til å utvikle den gode sosiale egenskapen, som i antikken ble kalt eutrapelia, det vil si urbanitet og godt humør. Det kan være en synd ikke å spille, mener Aquinas, for «de som aldri spiller, i den forstand at de aldri sier noe behagelig eller tar alt alvorlig, synder mot sannheten, men de gjør det likevel mindre enn de som spiller for mye.»¹⁰ Aquinas er villig til å betrakte spill som noe positivt så lenge det blir praktisert med måtehold. Hvis spill er viktig som underholdning, er det kun som midlertidig atspredelse, og man må for all del unngå overdrivelse. For Aquinas er det altså ikke bare et spørsmål om gode og dårlige spill, men et spørsmål om god og dårlig bruk av spill. Det sosiale argumentet, som er nært forbundet med det didaktiske, blir videreført i opplysningstiden. «Hvis en mann av rang er for god til å spille, er han ikke god til noe som helst», kan vi lese i François-Antoine Chevriers Les Ridicules du siècle (1752).¹¹

Spill er også nyttig for så vidt som man kan lære noe av å spille, man kan lære hvordan man bør opptre og handle i det virkelige livet. Kort sagt kan man lære å bli menneske gjennom spill. «Familiens barn, som man vil oppdra godt, burde lære å spille før det lærer å lese», skriver Regnards i teaterstykket Le Joueur (1697). Å lese og spille er to aktiviteter som kan sammenliknes. De er begge viktige elementer i en menneskelig dannelsesprosess, og i dette sitatet blir det å lære å spille satt foran det å lære å lese.

Idet barndommen såkalt blir «oppdaget» og oppdragelse får en egen funksjon i den menneskelige dannelse, slik blant annet Philippe Ariès har argumentert for, får også spill en annen rolle: Spill blir ikke lenger betraktet bare som tidsfordriv, og heller ikke utelukkende som moralsk fordervende. Denne antropologiske holdningen gjenfinner vi blant annet hos Rousseau.¹²

Rousseau har et ytterst anstrengt forhold til spill. I Confessions beskriver han blant annet om hvordan han nærmest mot sin egen vilje ble overtalt til å spille sjakk og siden ble hekta på det -me voilà forcéné aux échecs. I flere måneder spiller han uavbrutt, og blir sågar fysisk utmattet, før han klarer å komme ut av det.¹³ Kanskje er det Jean- Jacques’ egen erfaring med spillegalskapen som forklarer hvorfor han fordømmer alle former for spill når det gjelder voksne. Når det gjelder barn, derimot, mener han det kan tolereres fordi det på en skjult måte kan få barnet til å lære og til å arbeide, men det betyr også at man bare skal spille dersom man lærer å arbeide av det. For Rousseau var ikke spill kun underholdning og atspredelse, men en fordekt måte å arbeide på, og en fri måte å tilegne seg samfunnets regler og normer på. Det er med andre ord ikke fordi man mangler noe, eller fordi man har behov for atspredelse man spiller ifølge Rousseau, men fordi man skal bli noe.¹⁴ Man spiller fordi man skal bli et menneske og fordi man skal lære å forholde seg til sin frihet, og for Rousseau er det friheten som gjør mennesket som art unikt. Lek og spill inngår i et dannelsesprosjekt, og slik blir de nært forbundet til kjernen av hva det vil si å være menneske.¹⁵

I det 20. århundret har den antropologiske oppfattelsen av spill blitt videreført av tenkere som Gadamer, Huizinga og Caillois, som alle mener at spill er spesifikt menneskelig – det som både gir sjelen hvile og som gir mennesket anledning til å overføre innsikter fra spillets fiktive univers til det virkelige univers. Man spiller for behagets del, men også for belæringens del, og det beste er når disse to kan forenes.

Epistemologisk

Den tredje tilnærmingen til spill er analytisk og deskriptiv. Den er hva vi kan kalle en epistemologisk holdning til spill. Spill ble betraktet som en vitenskapelig utfordring for tenkere som for eksempel Pascal, Leibniz og Diderot, særlig innenfor matematikk.

Leibniz var en av de som flere ganger i sin korrespondanse etterlyste en matematisk analyse av spill, og han setter den i forbindelse med innovasjon og evnen til å skape. Spill kan «fortelle oss noe presist om kunsten å finne opp», skriver han i et brev til matematikeren Jean Bernoulli (27. jan. 1716). Spill har ifølge Leibniz en egenverdi fordi de vitner om den frigjorte åndens potensial, og gir de beste muligheter for å observere utøvelsen av den, omtrent slik man studerer lovene for bevegelse. Menneskene er aldri mer kreative enn når det kommer til spill, hvor sjelen har det behagelig, mener Leibniz. Fordi sjelen nærmest er frisatt når den spiller, er den også fri til å være oppfinnsom. Spillet fortjener en egen studie fordi det tilbyr et eget felt, hvor den menneskelige forstanden virker på en eksemplarisk måte.

På 1600-tallet blir spill gjort til gjenstand for analyser på en måte som skulle vise seg å bli avgjørende blant annet for matematikken. Interessen for hasardspillene førte til utviklingen av den disiplinen innenfor matematikken vi kaller sannsynlighetsregning. Pascal, Fermat og Huygens systematiserte sannsynlighetsregningen rundt 1660, og den springer ut av overveielser over spill. Fascinasjonen for risiko og ønsket om å kontrollere tilfeldighetene var bakgrunnen for konkrete analyser og utforskninger på hvordan spill fungerer.¹⁶

Tilfeldigheten er en problematisk kategori på 1700- tallet, den tilhører, om man vil, opplysningstidens skyggeside. Mens tilfeldigheten tidligere gjerne ble tilskrevet Guds vilje, Forsynet, ble den nå stadig oftere forsøkt forklart på sekulært vis. Det var en utbredt oppfatningen at det tilfeldige ikke hadde noen objektiv eksistens, men var et resultat av menneskets begrensede forstand. Et hyppig brukt refreng i perioden var påstanden om at ingen fenomener eller begivenheter er tilfeldige, de bare oppleves slik. Å akseptere tilfeldigheten ville vært å akseptere den menneskelige forstands utilstrekkelighet. Det ligger da også i opplysningstidens «ånd» å forsøke å redusere spriket mellom det man opplever og erfarer på den ene siden, og det man kan begripe og forstå på den andre siden. Den store franskeEncyklopedien er kanskje det mest slående eksempelet i så måte. Foruten at den forsøker å samle all verdens viten inn i ett stort leksikon, noe som i seg selv vitner om ambisjonen om å gi en uttømmende forklaring på verdens mangfold, så er artikkelen TILFELDIG, FORTUIT, symptomatisk: Det tilfeldige blir her karakterisert som en «ganske alminnelig term i språket, men fullstendig tom for mening i naturen. Vi sier at en begivenhet er tilfeldig når dens årsak er ukjent, når forbindelsen til de begivenheter som går forut for den, slår følge med den, eller kommer etter den, unnslipper oss. Med andre ord, når begivenheten skjer hinsides vår forståelse og uavhengig av vår vilje.»¹⁷ Tilfeldighet er altså en kategori man forsøker å utgrense og beherske ved hjelp av sannsynslighetsregning gjennom hele opplysningstiden.¹⁸ Ikke desto mindre er det tilfeldige gjenstand for stor fascinasjon gjennom hele det 18.århundret.

Loven om de store tall er et viktig prinsipp i sannsynlighetsregningen. I korthet går den ut på at matematisk utregnet sannsynlighet alltid stemmer, dersom tallene blir store nok. Dette innebærer imidlertid at den ikke er i stand til å uttale seg om enkeltbegivenheter og enkeltsituasjoner. Den forteller hva som kan komme til å skje, ikke hva som skjer. Sannsynlighetsregning rommer derfor alltid et visst element av usikkerhet, den uttaler seg kun hypotetisk, så å si i kondisjonalis. Matematiske sannsynlighet er derfor først og fremst enteoretisk viten, ikke en praktisk kunnen. Den er generaliserende og favner alle som én og én som alle. Hvis man skal handle ut fra sannsynlighetsregningens resultater, må man gjøre det ut fra universelle kriterier. Slik sett betrakter sannsynlighetsteorien oss alle som gjennomsnittsmennesker, som én i massen, den frarøver oss vårt særpreg, og i siste instans vår identitet. Dette behøver ikke nødvendigvis oppfattes negativt, men kan også ha en frigjørende effekt, idet den fristiller enkeltmennesket fra familie, tradisjon og klassetilhørighet.

Sannsynlighetsregningens anvendelsespotensial ble fort anerkjent, og den ble allerede tidlig på 1700-tallet en utbredt metode i en rekke vitensområder som for eksempel økonomi, juss, forsikring, men også innenfor det litterære feltet. Den første fasen av sannsynlighetsregningens historie sammenfaller med den perioden som i litteraturhistorien har fått navnet klassisismen. Også i diktekunsten var spørsmålet om sannsynlighet helt avgjørende. Men før vi skal se nærmere på forholdet mellom spill, sannsynlighet og litteratur, skal vi stanse ved århundrets kanskje mest berømte spiller, italieneren og libertineren Giacomo Casanova (1725-1798).

Århundrets spiller: Casanova

Casanova er muligens mest kjent for å være en uhelbredelig kvinnebedårer slik Frederico Fellinis klassiker fra 1976 og Lasse Hallstrøms nylige filmatisering fra 2005 fremstiller ham. Men han var antakelig en like notorisk gambler. Casanova inkarnerer i én og samme person, i ett liv, i én livshistorie og i ett forfatterskap, i konkret så vel som i overført forstand, 1700-tallet som det ludiske århundre. Han personifiserer den moralske, antropologiske og den epistemologiske tilnærmingen til spill på en eksemplarisk måte. Ikke bare var han en berømt forfører og spiller, han gjorde også livet sitt om til litteratur. I en alder da han begynte å se tilbake på sitt liv med nostalgi og snev av melankoli, skriver han Histoire de ma vie, et stort selvbiografisk prosjekt i tolv bind på fransk.

Leserne av Casanovas livshistorie får innblikk i en libertinsk livsstil som handler om mer enn kvinnehistorier. Casanova var en lærd og beleven mann. Det var dette som ga ham innpass i sosietetskretser over hele Europa. Spill var både inntektskilde og inngangsbillett til aristokratiet i Frankrike, Tyskland, Nederland, England, Spania, Russland, etc. Og Casanova visste å benytte seg av det, på godt og vondt. Det er ingen overdrivelse å si at uten spill ville ikke Casanova vært Casanova. Man kan si at spill på denne måten har en viktig antropologisk funksjon. Myten om hans person betinges av, skapes og leves gjennom spill. Casanova spiller overalt, og hans selvbiografi vitner om hvor utbredt spill var i hele Europa, i alle sosiale lag, det være seg i sitt heller beskjedne oppvekstmiljø (I, 30), som student (I, 52), ved Katarina den stores hoff i Russland (III, 377), så vel som i fengselet (I, 446). Casanovas beskrivelser avdekker et spillets samfunn, et spillets århundre, hvor det å spille er nødvendig for å bli innviet i, og for å bevare sin plass i, det sosiale miljøet.

Nærmest på hver eneste side i Histoire de ma vie spilles det. Alle mulige former for spill blir nevnt: Pharaon, bassette, biribi, brelan, comète, quinze, trictrac, passe-dix, petits-paquets, piquet, premiera, trente-etquarante, tressette, wisck, lotteri etc., alle velkjente spill i opplysningstiden, og noen av dem spilles i videreførte former den dag i dag. Lotteri kjenner alle, wisck er en gammel skrivmåte for whist, og brelan er en lettvariant av poker. Casanova spiller faktisk langt mer enn han forfører. Ikke desto mindre er spill og forførelse ofte forbundet med hverandre i hans memoarer.

Casanovas to store lidenskaper var kvinner og spill, og det er noen likhetstrekk mellom dem: Man må beskytte seg mot sleipe spillere og slu kvinner (I, 163). Mot slutten av Histoire de ma vie kan man lese følgende setning som en slags oppsummering: «Han hadde gjort dumheter for kvinner, og de hadde gjort det samme for ham; han hadde spilt mye og tapt.» For øvrig er det gjerne gjennom spill Casanova møter en kvinne han blir forelsket i (I, 503), og dessuten tjener spill ofte som sammenlikning for å beskrive et kjærlighetsforhold (I, 478). Spill og forførelse blir to sider av samme sak: Begge er knyttet til risiko og tilfeldighet.

Fortuna i forskjellige varianter er den stadig tilbakevendende termen i Histoire de ma vie. Som spiller lar Casanova skjebnen råde, og han lar innfallet bestemme hvilken kvinne han skal innlede et forhold til. Det er tilfeldighetene som rokker ved etablerte situasjoner og som styrer hans små og store bevegelser. Fortuna blir gamblerens gudinne, og derfor slutter han ikke å spille: «Jeg ville ha vært lykkelig dersom jeg hadde visst og kunnet holde meg unna Fortunas rike og latt være å spille», kommenterer han med en lakonisk, nærmest moralsk undertone (I, 763).

Casanova synes å foretrekke den nytelsen som følger av vekslingen mellom lyst og smerte. Han elsker eventyr, luksus og underholdning. Ikke minst lever han i øyeblikket. Han «gleder seg over nåtiden og forbanner fremtiden og alle de som dyrker fornuften for bedre å kunne forutse fremtiden». Men hvorfor blir Casanova en spiller? For å vinne penger, for å fordrive tiden og kjedsomheten, for å glemme kjærlighetssorgene, for å gjøre en god figur i selskapslivet, for å sløse med penger, for å skjule sitt dårlige humør. Det er utallige forklaringer på hvorfor Casanova spiller, og alle de som er nevnt her er årsaker han selv anfører.¹⁹ Men ikke minst er det forholdet mellom spill og penger som går igjen som en viktig motivasjonsfaktor.

Casanova foretrekker hasardspill og er ikke så begeistret for les jeux de commerce. Det er først og fremst pengespill han er opptatt av. Hasardspillene har ifølge Casanova den fordelen at de har større rom for overraskelser og tilfeldigheter, og hvor mulighetene for å vinne mye penger er større dersom man spiller stort.

Penger er viktig for Casanova. Han fører omstendelig regnskap og glemmer aldri å notere hvor mye han har vunnet eller tapt. Men pengene han vinner har mistet sin verdi, og har kun den betydning spillet gir dem: «Det som tvang meg til å spille var følelsen av gjerrighet. Jeg elsket å sløse, og jeg angret når det ikke var spill som hadde gitt meg pengene for å sløse. Det syntes for meg som om pengene jeg hadde vunnet i spill ikke hadde kostet noe» (I, 408). Noen hundre sider senere gjentar han omtrent i samme ordelag: «Men hvorfor spilte jeg? Jeg hadde ikke behov for det, for jeg hadde nok penger til å tilfredsstille alle mine lyster. Hvorfor spilte jeg, som var så sensibel for å tape? Jeg spilte alltid med en gjerrigknarks innstilling. Jeg elsket å sløse, og hjertet mitt blødde når jeg ikke kunne gjøre det med penger jeg hadde vunnet i spill.» (I, 788) Det er med andre ord heller ikke penger slik vi vanligvis forstår ordet, som en verdi i seg selv, som er den egentlige motivasjonen for å spille, ifølge Casanova. Kanskje er det snarere i den opprinnelige betydningen man skal forstå termen, hvor penger kun representerer, eller imiterer, en reell verdi? Pengene er ikke riktig ekte når man har fått dem gjennom spill. De har noe fiktivt over seg.

Når Casanova gambler, beregner han. Selv om han ikke hadde en matematikers fortrolighet med sannsynlighetsregning, klarte han likevel å bli ansatt som direktør av det første statlige lotteriet i Frankrike.²⁰ I sine memoarer beskriver han hvordan folk ba ham om å kjøpe lodd fordi de trodde han var utstyrt med overnaturlige egenskaper. Selv kjøpte Casanova visstnok aldri lodd og var ikke særlig opptatt av lotteri. Lotteri var upersonlig, «like abstrakt som den teorien det springer ut av», skriver han.

Om han ikke hadde så mye til overs for lotteriet i sin alminnelige utformning, var han likevel tilstrekkelig fascinert av det som fenomen til at han forsøkte å forbedre det gjennom en epistemologisk tilnærming. Han skrev utførlige matematiske skisser for å raffinere lotteriet i Roma, og han utformet en egen proporsjonalitetskalkyle for utregning av mulighetene for å vinne i lotteriet i Venezia. Men ikke nok med det, han utarbeidet i tillegg et eget grammatikalsk lotteri. Dette lotteriet skulle være basert på stavelser i stedet for tall, og utvalgte kombinasjoner skulle kunne gi mer gevinst enn andre, særlig da hvis stavelsene ble trukket etter hverandre. Han trekker frem to eksempler Ro-me og for-tu-na. Eksemplene er ikke tilfeldige, og Casanova beskriver fordelene ved denne formen for lotteri: Foruten at det vil være lettere å vinne, vil et overtroisk publikum, som enda forveksler Forsynet med tilfeldighet, tillegge stavelseskombinasjonene som blir trukket ut semantisk betydning, for-tu-na. Dessuten vil et grammatikalsk lotteri bidra til å øke ikke bare folks lese- og skriveferdigheter, og således ha en didaktisk funksjon, men det vil også kunne skape en nasjon av poeter.²¹

Spill og litteratur

Casanova er selve inkarnasjonen av en spiller, og i hans skikkelse kommer den moralske, den antropologiske og den epistemologiske tilnærmingen til spill til uttrykk. Han gjorde livet sitt om til litteratur, opplevde spillets gevinst først og fremst som øyeblikk av fiksjon og fabulerte om et grammatikalsk lotteri som skulle kunne generere stor poesi.

Det er noen interessante paralleller mellom spill og litteratur som kulturhistoriske fenomen. Ikke bare var de gjenstand for en popularitet uten sidestykke i historien på 1700-tallet. En rekke definisjoner av disse fenomenene er bemerkelsesverdig overførbare til hverandre. Dette gjelder ikke minst formålet. Både spill og litteratur er motivert ut fra et ønske om underholdning på den ene siden, og samtidig ut fra et behov for å lære på den andre siden. Med andre ord handler det om en balansegang mellom det behagelige og det nyttige. Det kjente Horatssitatet, - dulce et utile (behagelig og nyttig) -, gjelder for spill så vel som for diktekunst. Dessuten har både spill og litteratur blitt definert gjennom på den ene siden lyst, og på den andre siden avsky. Utfordringen har for mange bestått i å finne en temperert middelvei mellom disse.

Det er relativt uproblematisk å hevde at spill har vært et stadig tilbakevendende, og ofte sentralt, motiv i litteraturhistorien, ikke minst på 1700-tallet. Men allerede i den tidlige norrøne diktningen spiller æsene brettspill på tunet i Voluspå både før og etter Ragnarokk,²² og hos Ovid er det en del av kunsten å elske å ta initiativ til å spille forskjellige former for spill med sin elskede: «Driv med utallige brettspill; en jente som ikke kan spille/er jo en skam, for med spill settes affærer i gang.»²³

En rekke teaterstykker fra opplysningstiden illustrerer den moralske tilnærmingen til spill. Dramatikerne er ikke nødvendigvis mindre moralske i sin tilnærming enn moralistene, men bruker en litt annen strategi, særlig i første del av opplysningstiden. Da ble spill gjerne behandlet som et motefenomen innenfor komediegenrens rammer. Stykker som for eksempel DancourtsLa Désolation des joueuses (1687), Regnards Le Joueur (1697), Dufrenays La joueuse (1709) og Marivaux’ Le jeu de l’amour et du hasard (1730) ble mye spilt i samtiden. Dramatikerne latterliggjør spilleren ved å fange ham eller henne inn i en logisk og problematisk situasjon. Spillerne blir gjerne fremstilt som komiske skikkelser ikke så mye på grunn av hva de risikerer som personer, som på grunn av hvilke typer de representerer. På scenen er spill egnet til å iscenesette forviklinger, og da gjerne i tilknytning til kjærlighet; unge par som forsøker å finne ut om de elsker hverandre. Marivaux’ stykke Le jeu de l’amour et du hasard er i så måte en eksemplarisk blanding av spill, kjærlighet og tilfeldighetenes lunefullhet. Marivaux dreier imidlertid spillmotivet fra sin konkrete forankring til å bli langt mer metaforisk ladet, og betegnende nok forsvinner spilleren så å si fra den franske teaterscenen etter dette stykket.

Først på midten av 1760-tallet kommer spilleren tilbake til teateret. Nå er det ikke lenger komedien som er rammen for spillehistorien, men den borgerlige tragedien, som Diderot gjerne får æren av å ha etablert. Rundt 1750 ble Edward Moores stykke The Gamester satt opp i England. Selv om hovedpersonen ble spilt av århundrets kanskje mest berømte skuespiller, David Garrick, fikk ikke stykket noen særlig suksess før det ble satt opp i Paris i 1768. Den franske versjonen ble først oversatt som en prosaversjon av Diderot, men refusert av La Comédie française. Som de fleste av Diderots skrifter sirkulerte likevel oversettelsen hans i det intellektuelle miljøet. Den var grunnlaget for Bernard-Josephs Saurins oversettelse som ble presentert under tittelen Béverley, tragédie bourgeoise (1768).

Denne versjonen krystalliserer den moralske holdningen til gambleren i den sene opplysningstiden. Saurins stykke skiller seg fra komediene fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Spillmotivet er ikke lenger et forviklingselement i en begynnende kjærlighetsaffære, men en alvorlig og tragisk besettelse som ødelegger et etablert kjærlighetsforhold, hvor både barn og familieverdier står på spill. Hovepersonen Beverley er besatt av spillegalskap og er blitt ruinert. Forfatterens anliggende er å fordømme spill ved å vise hvordan spillegalskapen nærmest fortoner seg som en sosial kreftsykdom som kan ramme en familie. Det er fremstillingen av farsrollen og sønnens rolle på slutten som gjør dette til en borgelig tragedie - det ender med at faren begår selvmord og at sønnen, paradoksalt nok, ber om farens tilgivelse. Stykket gjenspeiler hvordan dramaformen endret seg, men også hvordan den moralske holdningen til spill kan formuleres innenfor et erfaringsbasert og individuelt perspektiv. Fra andre halvdel av 1700-tallet er det sosial dyd mer enn moralske regler som formulerer fordømmelsen av spill.

Vraisemblance og sannsynlighetsregning

I tillegg til å analysere spill som motiv, kan man stille spørsmålet om hvorvidt spillmotivet er overførbart til måten teksten fungerer på. Hvilke stilistiske, retoriske og narratologiske grep følger av opplysningstidens epistemologiske tilnærming til spill? Kan man hevde at det var moralske, antropologiske og epistemologiske forestillinger om spill som gjorde romanen mulig? Kan det hende at spill er leverandører av noen viktige strukturelle, formelle og estetiske funksjoner som bidrar til å etablere for eksempel den moderne romanen som en egen litterær genre? Slike spørsmål antyder hvordan spill som motiv kan sies å generere en overføringsproblematikk mellom et motiv og stilistiske, narratologiske og retoriske elementer i den enkelte teksten. For kanskje er det mulig å argumentere for at spill og litteratur også har noen fellestrekk i måten de fungerer på? Særlig interessant er det å se på hvordan sannsynlighetsregningen synes å tilby diktekunsten en annen måte å tenke klassisismens krav om sannsynlighet på.

Det klassisistiske dogmet sier at dikterne skal ordne sitt stoff med sannsynlighet og nødvendighet og nærme seg en «allmenn etisk sannhet». Klassisismens vraisemblance er i bunn og grunn svært moralsk. Det belærende aspektet veiet tyngre enn det behagelige, og diktekunsten ble oppfattet som tilfeldighetens motsetning.

Diktekunstens krav til sannsynlighet ble definert mer ut fra hva som var nyttig og sømmelig enn hva som var mulig og behagelig; diktekunstens «bør» og «må» syntes å veie tyngre enn dens «kan» i Racine og Corneilles århundre. Tilfeldigheten ble utvist fra diktekunstens domene. Allerede Aristoteles avviser at tilfeldigheten kan ha noen avgjørende rolle i diktekunsten: «Vel sammenføyde fabler bør følgelig ikke begynne hvor det faller seg, og ikke slutte hvor som helst », skriver han i Om diktekunsten.²⁴ Dette diktum ble overlevert til den franske klassisismen. En av de fremste representantene, Madeleine de Scudéry, kjent for å ha skrevet romanen Ibrahimfra 1641 sammen med sin mann Georges de Scudéry, avviser på det sterkeste at tilfeldigheten kan ha noen funksjon i diktekunsten. I romanens forord skriver hun at «åndens operasjoner er for viktige til at man kan overlate dem til tilfeldighetene, og jeg ville nesten heller at man anklaget meg for bevisst å ha mislykkes enn for å ha lykkes uten å være bevisst.»²⁵

Mens klassisismens regler, både hva angår sømmelighet og tilfeldighet, stadig oftere blir utfordret fra og med slutten av 1600-tallet, forsvinner ikke kravet om sannsynlighet. Man kan spørre seg om ikke diktekunstens krav om sannsynlighet, vraisemblance, i klassisismen blir supplert med matematikkens begrep om sannsynlighet, le probable, på 1700-tallet. Den matematiske termen knytter i større grad an til det mulige, og er mer orientert mot det tilfeldige enn klassisismens litterære begrep om sannsynlighet var det. Både la vraisemblance og le probable har sitt opphav i det greske ordet to eikos. Det er den latinske oversettelsen som fører til kløyvingen i disse to forskjellige begrepene. Siden den gang har la vraisemblance vært knyttet til diktekunsten, mens le probable først og fremst er en term forbundet med matematikk. Flere forskere har argumentert for at det er en sammenheng mellom sannsynlighetsregningens forsøk på å beherske tilfeldigheten og diktekunstens, og særlig romanens, iscenesettelse av tilfeldighet i denne perioden.²⁶

Romanen forsøker å skape sammenheng mellom ulike episoder i et liv ved å fortelle om dem. En forteller som i et skrivende presens beretter en historie som fører fram til utsigelsesøyeblikket, er en vanlig måte å komponere romaner på. Et slikt grep kan betraktes som et forsøk på å forklare livets tilfeldigheter slik de ble opplevd i et etterstilt persepktiv, og de vil da fremstå som nødvendige. Forholdet mellom nødvendighet og tilfeldighet i romanen kan altså oppfattes på to forskjellige måter. På den ene siden er det alltid et deterministisk univers; alt er forutsigbart, og enhver handling etterfølges av en nødvendig reaksjon. Særlig tydelig er dette fordi romanen alltid slutter på et gitt tidspunkt, nærmere bestemt på siste side. Når man har lest den ferdig, ser man hvordan de ulike begivenheter er uløselig forbundet med hverandre. På den andre siden forteller romanen, og kanskje særlig 1700-tallsromanen, gjerne en historie om hvordan tilfeldigheten når som helst kan gripe inn og forandre livssituasjonen til et menneske i en verden som er styrt av regelmessige sekvenser av årsak og virkning. Selv om Marivaux’ romaner kan ses som et forsøk på å beskrive og dyrke livets tilfeldigheter - «alt jeg skriver er bare en refl eksjon tilfeldigheten har forårsaket» -, er de ikke desto mindre fortalt i et etterstilt perspektiv hvor fortelleren, som også er hovedpersonen har falt til ro, og funnet sammenhengen i sitt liv.

Fremveksten av den moderne romanen blir gjerne sett i sammenheng med at borgerskapet etablerer seg som en stadig mer dominerende sosial klasse, og at enkeltindivider gjør krav på oppmerksomhet som unike og enestående. Men også sannsynlighetsregningens fokus på gjennomsnittsmennesket har en tydelig parallell i romanen, og gir et viktig korrektiv til denne oppfatningen. Typisk for romanene fra denne perioden er at gjennomsnittsmennesket trer frem som hovedperson. I motsetning til klassisismens regler for diktekunst, kan hvem som helst være helten i en moderne roman. De tragiske heltene og de komiske typene blir erstattet av alminnelige mennesker leseren kan identifisere seg med. Helten representerer på sett og vis alle. Ikke overraskende er det borgerskapet som ofte blir emnet for romankunsten i denne perioden, og den franske forfatteren Antoine Furetière finner det passende å fremheve i sin roman, som betegnende nok bærer tittelen Le Roman bourgeois (1666), at hans helter er «verken helter eller heltinner, men gode folk fra gjennomsnittlige kår.»²⁷ I Discours sur le roman fra 1745 konstaterer romanteoretikeren François Baculard d’Arnaud at «romanen fremstiller mennesket slik det er, med sine dyder og laster, den er et naturlig bilde av samfunnet innenfor alles rekkevidde.»²⁸

Lys og mørke

Å kalle opplysningstiden spillets århundre signaliserer at 1700-tallet var mer enn et fornuftens århundre. Opplysningstiden har noen mørke sider. Det er en epoke som ikke alltid fokuserer på fremskrittet, men som også nyter øyeblikket, de store lidenskaper og det sanselige. Det er en tid da individets frihet ble et slagord, men hvor man også frivillig kunne la seg styre av mekanikkens lover og spillets regler. Spillkulturen på 1700-tallet krystalliserer på mange måter disse kontrastene. Spill var et fascinerende fenomen for nær sagt alle, kanskje nettopp fordi det appellerer både til lyse og mørke sider.

På den ene siden var spillkulturen tydelig tematisert og belyst som moralsk forkastelig, antropologisk nødvendig og epistemologisk nyttig. På den andre siden var spill forbundet med en rekke lyssky virksomheter. Gambling var forbudt, men likevel praktisert. Spill var forbundet med kriminalitet, prostitusjon og alkohol, religiøs blasfemi og forbannelse så vel som med borgerlig vanære og individuell misère og spillegalskap. Samtidig var spill avslappende, underholdende, lærerikt og intellektuelt utfordrende. Det kunne gi intens opplevelse av lykke og en følelse av å leve i nået. Litteraturen viser frem denne doble fascinasjonen for spill. Gjennom en lesning av 1700-tallets tekster kan man både få et innblikk i hvor sammensatt opplysningstiden var, men også hvordan spillkulturen tilbyr noen finurlige måter å kombinere fornuft og følelser på som kan vise seg å være overførbare til litteraturens egen virkemåte.

Noter

Litteratur