I år 2000 gikk det en heftig debatt i tidsskriftet Humanist. Dens utgangspunkt var den amerikanske historikeren Peter Staudenmaier og den nederlandske journalisten Peter Zegers artikkel «Antroposofi og økofascisme», der de to mellom annet tok for seg Rudolf Steiners raselære og hans ideers historiske appell. Utlendingene fikk et ublidt møte med norsk antroposofi, og uttrykte sin vantro over debattmetodene og mangelen på historisk tenkning og metode.[1]
Underveis i denne hissige meningsutvekslingen tok Cato Schiøtz på seg å renvaske Alf Larsen, og han slo samtidig fast at det ikke kunne være tvil om hvor «antroposofiens fremste representanter i norsk offentlighet sto med hensyn til forholdet til nazisme og rasetenkning». Advokaten konkluderte med at det ikke var belegg for å hevde at det fantes «en forbindelse mellom antroposofi på den ene side og nazisme/antisemittisme på den annen side i Norge», eller at ledende antroposofer «på noen måte» hadde kommet med «rasistiske uttalelser eller stått for en rasistisk praksis».
Under lesningen av Schiøtz’ siste bidrag i Arr, «Mer hevn fra Ebbestad Hansen?», kan man lett få følelsen av at tiden har stått stille. Uavhengig av de to siste tiårenes forskning på Rudolf Steiner og den antroposofiske bevegelsen, norsk som internasjonal, uavhengig av den omfattende og revitaliserte forskningen på antisemittisme og Holocaust, synes Schiøtz å mene nøyaktig det samme i år 2022 som han mente i år 2000.
Følelsen av déjà vu er minst like sterk når det gjelder debattmetoden. Også den gangen satte advokaten mye inn på å utdefinere sine meningsmotstandere. Staudenmaier, mente Schiøtz å ha oppfattet, var nemlig «en ‘venstreradikal’ (marxistisk?) aktivist». Spol så fram til Arr 2022.
Cato Schiøtz er en gjentakelsens mester. Alle argumenter synes å prelle av, i likhet med all ny forskning og alt nytt historisk materiale. Det gjelder å ta budbærerne, som ikke er egentlige forskere, men «hevnere» eller folk med tvilsomme motiver, alle som en. Belegget for slike øvelser i utdefinering kan være så anekdotisk det bare vil, så lenge det tjener saken. At den forsøksvis utdefinerte påtaler og går i rette med utdefineringsforsøket, både dets substans og relevans, hjelper ikke.[2] Schiøtz bare gjentar sine insinuasjoner.
Det ligner den reneste dogmatikk, men jeg kan selvsagt ta feil. Uansett er konsekvensen at enhver meningsutveksling med advokaten innebærer å måtte rykke tilbake til start. «Mer hevn?» er lite annet enn en katalog av omkamper, og sørgelig nok tvinger Schiøtz dermed også sine motdebattanter inn i gjentakelsens kjedsommelige mønstre. Jeg må innrømme at slikt kan gå på den intellektuelle selvrespekten løs.[3]
Av hensyn til Arrs lesere tror jeg likevel at et svar på Schiøtz’ siste utblåsning er nødvendig. I grunnen kunne jeg tenkt meg å kommentere og korrigere et par titalls mer eller mindre vesentlige påstander og tilsynelatende saksopplysninger i «Mer hevn?», men skal nøye meg med to temaer. Det gjelder Schiøtz’ beskrivelse av æresrettsdebatten, samt et historisk eksempel advokaten må mene å utfordre meg på, spørsmålet om antroposofen Conrad Englerts antisemittisme. Jeg begrenser meg til dette i tillit til at leserne vil forstå at eksemplene også belyser Schiøtz’ allmenne metode og framstillingsform.
Smadring av argumenter
Først æresrettsdebatten. Når man fra høyeste antroposofiske hold blir beskyldt for å bedrive konspirasjonstenkning, er det grunn til å lytte oppmerksomt: «Og i diskusjonen om Æresretten fikk vi for øvrig et bidrag fra Tore Rem til dagens konspirasjonsteorier», påstår Schiøtz. Visstnok skal jeg ha hevdet at det var han og Peter Normann Waage som «sto bak» Den norske Forfatterforenings (DnF) beklagelse overfor 17 forfattere som etter krigen fikk sanksjoner på grunn av ulike former for kollaborasjon. Schiøtz’ anklage forekommer meg gåtefull, og jeg har heller aldri påstått noe slikt.[4]
I Vinduet-artikkelen «Beklagelsens forhistorier og kritikkens ansvar» gikk jeg imidlertid igjennom alle tilgjengelige spor av en forhistorie for DnFs beklagelse.[5] I dette historiske materialet dukker både Waage og Schiøtz opp, og, atskillig viktigere, begge satt i panelet Thorvald Steen ledet da beklagelsen ble høytidelig framført. Man behøver ikke å være utstyrt med et utpreget konspiratorisk sinnelag for å merke seg at av de tre forfatterne som da særlig ble trukket fram som utsatt for «uhyrligheter» og «urett», var to framtredende antroposofer, mens den tredje hadde samarbeidet med antroposofsønnen om en anonym og godt betalt oversettelse på naziforlaget Gunnar Stenersens Forlag. Her hadde DnF 17 forfattere å velge mellom, i tillegg til alle de ekskluderte NS-medlemmene, men valgte å løfte fram disse tre. For meg er det uansett godt nok at den før nevnte Steen, i en avisartikkel før beklagelsesbegivenheten fant sted, viste til at Schiøtz og Waage hadde lagt viktige premisser for seansen.[6]
På selve beklagelsesdagen brukte Schiøtz, tør det være kjent, beklagelsen for hva den var verdt. Overfor Klassekampen hevdet han at «Larsen er nå rehabilitert».[7] Dette skjedde få måneder etter at Jan-Erik Ebbestad Hansen hadde utgitt Alf Larsen. En antisemitt trer frem, med dens rikholdige dokumentasjon av tenkningen til mannen som antakelig med rette er kalt «norsk litteraturs største antisemitt».[8] Også da forsøkte Schiøtz å utdefinere Ebbestad Hansen. Siden har advokaten engasjert seg særdeles sterkt for DnFs styre og beklagelsens berettigelse. Det er knapt noen stor overdrivelse å påstå at Schiøtz framstår som «foreningens advokat».[9]
Schiøtz minner om at DnFs styre «nedsatte et eget utvalg» for å vurdere Æresretten. Dette besto, ifølge advokaten, av «landets fremste eksperter [sic] innen norsk foreningsrett».[10] Senere skal utvalgsleder Geir Woxholth, i Schiøtz’ militante språk, ha «regelrett smadret [uthevelsen er advokatens]» kritikken av beklagelsen og dens mangelfulle historiske grunnlag, framført av Espen Søbye, Kjartan Fløgstad og undertegnede i På æren løs. Krigen, litteraturen og Æresretten (Press forlag, 2020).
Det er riktig at Woxholth i Tidsskrift for forretningsjus boltrer seg i ahistoriske vurderinger av det utenomrettslige oppgjøret etter krigen. Men både en annen ekspert i foreningsjus, professor Trond Solvang, og Fløgstad, Søbye og jeg, har i samme tidsskrift svart på anklagene om «rettsvillfarelser en masse».[11] Vi vil nok mene at jusprofessoren ikke helt har fullført sin smadring, verken av vår foreningsrettslige eller historiske argumentasjon. Hans Petter Gravers vurdering av Woxholth og co. kan også være en indikasjon på at det juridiske fagmiljøet heldigvis ikke står aldeles samlet i denne saken.[12] Selv vil jeg foreslå at Woxholth-utvalgets rapport til DnF ikke bare er et bestillingsverk, der motpartens argumenter ikke en gang nevnes, langt mindre tas hensyn til. Den er heller ikke bare et hastverksarbeid, der man bryter med de mest elementære akademiske konvensjoner. Den utgjør en i norsk sammenheng ualminnelig blanding: formaljus kombinert med en tydelig historierevisjonistisk tendens. Fortsettelse følger.[13]
Arme Englert
Så til det andre og i denne sammenheng mer vesentlige historiske eksemplet, som Schiøtz lanserer på følgende vis: «[Trond] Berg Eriksen påpekte allerede i 2009 det mangelfulle grunnlaget for at den sentrale antroposofen Conrad Englert skulle være antisemitt under henvisning til avisreferater om Englerts foredrag om ‘jødeproblemet’ […].»
Denne påpekningen finnes i Eriksens oppsiktsvekkende oppsummering av Bjørneboe- og antroposofdebatten i Morgenbladet høsten 2009.[14] Samme høst var det blitt funnet et avisreferat fra et foredrag Englert, antroposofenes generalsekretær, hadde holdt i Oslo-gruppen i Antroposofisk Selskap 18. oktober 1938. Lenge var Conrad Englert norsk antroposofis mest sentrale personlighet, ved siden av Alf Larsen. Eller for å bruke en tidligere attest fra Schiøtz: «Han var bevegelsens fremste og mest dominerende skikkelse fra midten av 30-årene til utløpet av krigen […].»[15] Englert-foredraget handlet om «jødeproblemet», og referatet i Tidens Tegn to dager senere gjenga generalsekretærens sentrale budskap: «Jødenes skjebne er fremkalt av dem selv. De møter i Tyskland sine egne teorier.»[16] Jevnfør gjerne med Alf Larsens betroelse til Henrik Groth i 1943: «nazismen er jødedommens største, jeg hadde nær sagt endelige seir i verden.»[17]
Ifølge det korte referatet i Tidens Tegn anvendte Englert den jødiske tenkeren Martin Buber for å «påvise» at tyskernes «spesielle raseideologi» var «gammel jødisk lære». Generalsekretæren påpekte at «Når tyskere og andre folk vender sig mot jødene og forfølger dem, fratar dem jordisk gods og fordriver dem fra alle ledende stillinger, er dette virkelighetens svar på jødenes egen innstilling». Jødene hadde alltid fornektet «det frie, skapende individ», hevdet Englert, og foreslo at det i vår tid ikke gikk an å gjøre dette «ustraffet». Følgelig ble jødene nå «henvist til sig selv – blir satt utenfor alle sammenhenger».
Det handlet om et velkjent resonnement i Rudolf Steiners raseteorier: jødene tenkte blod, og måtte slutte med det. Dette folket utgjorde et tilbakelagt stadium i menneskehetens historie, og burde latt seg assimilere etter å ha utført sin historiske misjon, å føde Kristusimpulsen. Også nazistene tenkte blod snarere enn ånd, og hadde derfor lært av jødene, mente flere av Steiners etterfølgere. Følgelig ville denne tenkningen med tiden også «ramme tyskerne selv», slo Englert fast. Tidens Tegn-referatet endte med en historisk, for ikke å si tragisk ironi, via en særdeles balansert dekning: «Efter foredraget var der en livlig diskusjon, hvor rabbiner Samuel imøtegikk foredragsholderen, og i sin tur blev imøtegått av denne.»
Høsten 2009 uttrykte jeg meg relativt forsiktig om denne saken. Jeg slo fast at Englert ikke var nazist, men at hans ytringer hadde «klare antisemittiske islett».[18] Kaj Skagen responderte blant annet i en lang artikkel, der han hevdet at utsagnet om jødenes skyld i egen skjebne, demonstrerte at Englert var «antirasist på prinsipielt grunnlag».[19] Det handlet nemlig om å ta avstand fra kollektivisme, og det var, med andre ord, dette jødene forfektet, ikke bare blod. I Dagbladet forklarte Skagen senere at det dreide seg om et utviklingssyn der både folk og individer måtte «holde tritt»: «Denne normalutviklingen skal gå fra det kollektive til det individuelle, og de som faller ut av marsjtakten, enten det er ‘jøder’ eller ‘tyskere’, skal bli ‘straffet av historien’ gjennom kollektive katastrofer».[20]Jødene hadde med andre ord vært så uheldige å falle ut av den åndelige marsjtakten, på veien mot målet om total individualisme. Utfra et ideal om individualisme, som riktignok er forbundet med völkisch-tenkning, læren om folkeslagenes historiske misjon, beskyldes jødene, som kollektiv, for å være kollektivister. Utfra et ideal om antirasisme, anklages jødene, som folk, for å tenke rasistisk. Om jeg oppfatter resonnementet og datidens diskusjon riktig, hadde rabbiner Julius Samuel gått glipp av denne innsikten i at han ikke var på parti med framtiden.
Et par foreløpige bemerkninger. For det første er det en stund siden den gjengse attenhundretallstanken om menneskets stadige utvikling mot perfeksjon, det være seg biologisk eller åndelig, hadde støtte i vitenskapen. For det andre er det nødvendig å introdusere en definisjon av antisemittisme. «Det er et kjennetegn ved antisemittismen at jødene kollektivt – som rase, nasjon eller religiøst eller sosialt definert gruppe – tillegges uforanderlige egenskaper som har svært lite å gjøre med jødenes virkelige eksistens», heter det i innledningen til Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, av forfatterne Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz.[21] Kanskje duger dette i akkurat denne sammenhengen. I alle fall er det ikke uvanlig å la både en biologisk forståelse og en mer kulturell forståelse som inkluderer den tradisjonelle antijudaismen, inngå i slike definisjoner.[22]
Det var Skagens antroposofiske forsvar for Englerts raseresonnementer, hans insistering på at jødene tenker blod, Trond Berg Eriksen tilkjente sin utvetydige støtte i debattoppsummeringen fra 2009. Der arresterte han undertegnede for «det historiske [sic] og uberettigede angrepet på Englert», foruten å påtale «det merkelige utfallet mot den arme Englert», i tillegg til at han fratok meg mitt «skjønn både som tekstanalytiker og som historiker».[23] Idéhistorikeren la hele sin autoritet i potten, som en som hadde «arbeidet med antisemittiske tekster i årevis». Han kunne ikke se «at Rems påstander akkurat i denne saken har noe hold».
I «Mer hevn?» fra 2022 konkluderer en tilsynelatende fornøyd Schiøtz med at «denne kritikken retter seg selvfølgelig også mot Ebbestad Hansen, som flere ganger har tiltrådt Rems uriktige påstand».[24]
Jeg vil mene at vi også i 2009 visste nok til å konkludere omkring Englerts antroposofisk fargede, om enn, eller nettopp derfor, paradoksale, rasetenkning og antisemittisme.[25] Nå vet vi enda mer, takket være funnet av andre, mer utfyllende avisreferater fra foredragene Englert norgesturnerte med høsten 1938. Det vesentligste av dette må også Schiøtz kjenne til, blant annet har han lest en gjengivelse i På æren løs, men han lar være å nevne det.[26]Samtidig låser han Eriksen fast i en posisjon som var tvilsom nok i 2009, men som i 2022 krever enda større uvitenhet om nyere forskning, både om antroposofiens historie og om antisemittismen.
Sosialisme, anarkisme og psykoanalyse – samt gullkalv
Den særdeles aktive Conrad Englert holdt ikke bare foredrag i hovedstaden. 25. januar 1938, ni måneder før Oslo-foredraget, hadde Gudbrandsdølen rapportert om at Englert hadde kommet med «oppsiktsvekkende oplysninger» på Lillehammer.[27] Antroposofenes generalsekretær hadde blant annet erklært at nasjonalismen kunne ha «en viss idealitet», men ikke i selskap med «seksualismen». Han distanserte seg fra nazistene, og mente det ikke hjalp at disse hadde «tilintetgjort seksualjøden Hirschfelds samlinger og bannlyst Freud». Seksualmentaliteten var like fullt til stede i Tyskland. Ofte, hadde Englert ifølge dette referatet lagt til, var de «største patrioter» (for ordens skyld intet kompliment) folk som ikke var «særlig renrasede». Så kom han til jødenes rolle: «Jødene driver en slags åndelig nasjonalisme. Kun den som bevarer blodet rent vil få skue Gud. De nasjoner som søker tilbake til blodsprinsippet idag handler i virkeligheten som jøder.»
Men Englert hadde ikke dermed gjort seg ferdig: «Det er sentimentalt og usaklig og [sic] jamre over jødeforfølgelsen», slo han fast. «Jødene rammes på det punkt hvor de selv har syndet mot menneskeheten. De har hevdet blodets renhet, rasens dominans og nu møter de sig selv.» Samtidig modererte generalsekretæren i Antroposofisk Selskap seg en smule, åpenbart utfra sin kunnskap om jødeforfølgelsene: «Alt det tragiske som rammer den enkelte kan dog ikke undskyldes.»
Sist i oktober samme år var Englert tilbake på Lillehammer. Her holdt han et lengre foredrag over samme tema som i Oslo ti dager før, «jødeproblemet». Referatet fra Englerts forelesning kom på trykk på et tidspunkt da nazistenes jødeforfølgelser hadde pågått lenge, og bare noen dager før Krystallnatten. Det bærer tittelen «Jødene er blitt et offer for sine egne teorier», med undertittelen: «De nasjoner som bygger på blods- og raselære, er mer jøder enn jødene selv, sier Conra [sic] Englert.»[28] Slik lyder en vesentlig del av referatet:
I sitt siste foredrag her i byen denne gang behandlet Conrad Englert jødespørsmålet som i de seinere år er blitt så aktuelt. Mange store menn, deriblandt Goethe, har uttalt sig overordentlig krast om jødene, sa herr Englert. Men man måtte ta i betraktning at de samme fremragende ånder så saken fra alle sider. Derfor kunde de også tas til inntekt for det motsatte syn. Vår verden, hvis slagord er «lev livet forsikret», var nu kommet så langt i absurditet at man som f.eks. i Tyskland har utnevnt 3–4 jøder til «Ehrenarier» – æresarier.
Den skjebne jødene lider idag er ikke bare utslag av agitasjon, fanatisme og rasehat. Det finnes nemlig i jødedommen ting av den art at det som nu skjer måtte komme. Jødedommens lære påbyr jo at blodet skal holdes rent.
For jødene, påpekte Englert videre, var «blodets renhet» veien til Gud. Konklusjonen var at «Nazismens ideer om raserenhet er faktisk intet annet enn jødenes gamle lære påtrykt et tysk stempel». Nazistene tok utvilsomt feil, slik Englert så det. Men generalsekretæren, som i disse årene for øvrig advarte sine trosfeller mot politisk engasjement, synes å ha vært mest opptatt av jødenes rolle: «Slik blir jødene selv et offer for sine egne teorier.»
Her kan Englert igjen minne om Alf Larsen, som i Schiøtz’ minneverdige ord var både «antinazist og antisemitt».[29] Men Englert uttrykker samtidig forståelse for tyskernes reaksjoner. På 1930-tallet kunne man, er det verdt å minne om, være for verdensomveltningen, og også være rasist og antisemitt, men samtidig være motstander av nazismen.
Samtidig som jødene, ofrene, er å bebreide, bagatelliserer generalsekretæren deres lidelser. Han stopper heller ikke ved den steinerske utviklingstanken, men tyr til flere av samtidens sterkeste antisemittiske stereotypier: «Men nu er [jødene] også begynt å skeie ut ved sin dans rundt gullkalven», beklager Englert, «og ved sin streben etter utilbørlige rettigheter.» Jødene er med andre ord blitt både materialistiske og kravstore. Videre hevder Englert at jødene er behersket av en enhetsdrift som fører til at de forsøker å forklare alt ut fra ett bestemt prinsipp. Anarkismen, materialismen og sosialismen, skapt av jødiske tenkere, ser, ifølge generalsekretæren, hele tilværelsen som økonomisk betinget. Jødene, må tilhørere og siden lesere av det konservative bondeorganet Laagen ha forstått, er skyld i flere av samtidas verste trusler og fenomener. Dette er altså faste antisemittiske topoi, og de står åpenbart i gjeld til den konspiratoriske tenkningen som kanskje manifesterer seg aller tydeligst i falsumet Sions vises protokoller.[30]
Laagens referent fortsatte: «Sosialismen er et helt igjennem jødisk produkt og psykoanalysen en helt igjennem jødisk tenkning, sa foredragsholderen.» Videre hevdet Englert at det gamle «Messiasidealet» under «ledende medvirkning av jøder» var blitt «gjort om til sosialisme». Så fulgte generalsekretærens oppsummering: «Det jødiske blod er idag blitt jødefolkets skjebne, og dette folk blir nu rammet på de punkter i sin lære hvor de fornekter fremskrittet. Enhver nasjon som hevder blodsprinsippet, som bygger på blodet, på rasen og på folket, er mere jøder enn jødene selv, sluttet hr. Englert.»
Foruten paradokser finnes det altså også nyanser i Englerts tenkning. Men hovedargumentet er at jødene er de egentlige rasister, og at de har inspirert nazistene til å tenke i liknende baner. I tillegg sper generalsekretæren på med beskrivelser av hvordan jødene, som folk, besitter en rekke uheldige egenskaper.
En påminnelse kan være på sin plass. Det som hadde skjedd i Tyskland etter januar 1933, var ikke bare at tyskerne praktiserte jødenes angivelig «egne teorier» om ren rase, men de kvittet seg med jødene ved å nekte dem muligheten til å utøve en hel rekke yrker, boikottet butikker, trakasserte dem og jaget dem ut av landet. Dette er innholdet i vendingen som ble mye brukt også av andre enn antroposofer, om at jødene klaget når de ble utsatt for sin egen lære. I denne religiøse og kulturelle minoritetens samhold, lå det aldri noen idé om at andre folk skulle fordrives. Denne måten å snakke på, at jødene ble et offer for «sine egne teorier», var i praksis både å akseptere overgripernes rettferdiggjøring av overgrepene og å legge skylden på ofrene. Samtidig var ideen om at jødene sverget til rasen og blodet, på denne tiden blitt forbundet med tanken om at de utgjorde en stat i staten, og at de følgelig var farlige.[31]
Også etter Krystallnatten, 9.–10. november 1938, turnerte generalsekretæren videre med sitt foredrag om jødene. I Bergen 24. november var han i gang igjen, og alt tyder på at foredraget hadde samme tendens. «Heller ikke jødeproblemet er av idag eller igår, men roten til den nuværende katastrofe går langt tilbake», påpekte Englert i en liten forhåndsreklame i Bergens Aftenblad.[32] «Det er nemlig jødedommen selv som blandt alle folk siden oldtiden sterkest hevdet blodets absolutte prinsipp.» Dermed var det «fra en side sett» slik at jødene nå ble rammet «av sitt eget prinsipp». Englert valgte å utdype: «De møter sig selv i den skjebne, de nu undergår.» Samtidig var alle «ikke-jødiske folk» som ikke hadde brutt med blodsprinsippet «mere jødiske enn jødene selv». Overfor Bergens Tidende kunne generalsekretæren ved samme anledning påpeke at «det rare er at [jødene] gjennem hele verdenshistorien har hevdet det blodsprinsipp som tyskerne hevder idag».[33] Jødene var derfor blitt «rammet av jødedommens egne livsprinsipper». Konklusjonen kan tolkes som en advarsel til nazistene, men utgjør ikke nettopp noen utvetydig støtte til de hardt forfulgte jødene. Det lyder heller ikke som en honnør når nazistene beskyldes for å tenke jødisk. Når man skylder på offeret, bidrar man også til å frita seg selv for ansvar.
Her bør det historiseres. Det er tross alt noe annet å holde foredrag med antisemittisk tendens i esoteriske kretser i 1910, slik Steiner gjorde, og å sende et assimileringsbudskap til norske jøder høsten 1938.[34] Er det trolig at Englerts foredrag, der han konsentrerte seg om å beskrive jødefolkets iboende primæregenskaper, framsto som antinazisme og goetheansk humanisme for hans jødiske medborgere? Som antydet halter et helt sentralt resonnement i denne temmelig kjølige, for ikke å si usentimentale, tenkningen. Om det skulle vært slik at «jødene» alltid og alle steder tenkte rase, hadde de altså ingen tradisjon for å forfølge andre raser i rasetenkningens navn. Snarere handlet det om at jøder hadde opplevd forfølgelse gjennom århundrer, for ikke å si et par årtusener. Likevel hadde de seg selv å skylde?
Antisemittismen karakteriseres av grove generaliseringer og essensialiserende tenkemåter. «Man skal ikke skrape lenge i det pseudovitenskapelige begrepet om en egen rase, før man drar kjensel på begrepet om den jødiske nasjonalkarakter», minner Håkon Harket om.[35] Det er snakk om «jøden», «jødedommen» og «det jødiske folk», som om disse skulle være ett og det samme til alle tider og på alle steder. Rudolf Steiner, Conrad Englert og Alf Larsen formidler en slik essensialisme, og dessverre finner vi den samme tenkemåten hos Schiøtz når han forsvarer Larsens antisemittisme: «Larsen er kritisk til jøder av samme grunn som han er kritisk til nazister: De bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep. Dette handler om jødenes raseforståelse […].»[36]
Komedie eller tragedie?
I 2009 «frifant» Trond Berg Eriksen generalsekretær Conrad Englert, slik han også har frifunnet Steiner, i det minste i korrespondanse med advokat Schiøtz. I boken Raseidealer er menneskehetens forfall. Antroposofien og anklagene om antisemittisme (2012) siterer Schiøtz Eriksen på at «anakronistiske krav om politisk korrekthet er noe av det dummeste som finnes».[37] Anklagene mot Steiner var «så absurde», hadde Eriksen forklart Schiøtz per brev, «fordi man må lete med lys og lykte etter noe som kan vris til skandaløse ytringer – snart hundre år på etterskudd». Det er uklart hva slags forskningsgrunnlag Eriksens utbrudd hviler på, men Schiøtz oppfattet øyensynlig utsagnet som ualminnelig autoritativt og oppklarende: Han valgte Eriksens ord til selve bokens epigraf.
Spørsmålet er hva slags rolle dette spiller, så lenge Eriksen ikke forholder seg til forskningen på feltet. For Schiøtz er det så enkelt som at Eriksen står for en «tilbakevisning av at Rudolf Steiner var rasist», verken mer eller mindre. Den samme «tilbakevisningen» gjelder, om jeg forstår ham rett, Conrad Englert.
Historien gjentar seg, må det være lov å mene, og var saken mindre alvorlig, ville også jeg foreslått at det var som komedie. I det minste finnes det diverse eksempler på ufrivillig komikk i Schiøtz’ artikkel. Som i avslutningen, der Eriksen siteres på sin sterkt oppvurderende framstilling av Rudolf Steiners liv og tenkning, og der han blant annet uttrykker sin «beundring». Schiøtz følger på: «Dette er konklusjonen til en idéhistoriker som – uten på noen måte å identifisere seg med Steiner – vurderer ham nøytralt og saklig.» Det finnes, sant nok, en nyanseforskjell mellom beundring og identifikasjon, men den første av disse er ofte regnet som sterkere enn den siste. Men slik, lyder det videre i Schiøtz’ avsluttende setning, «må» kanskje konklusjonen bli, når man da ikke som Ebbestad Hansen er drevet av hevnmotiver.
I samme modus er Schiøtz’ beskrivelse av en Kaj Skagen som forholder seg for kritisk til Steiners antisemittisme, hvorpå han blir arrestert av Trond Berg Eriksen, som også støttes av Schiøtz i dette synspunktet, hvorpå Skagen bekjenner sin brøde. Han har nok anlagt et for kritisk perspektiv, innrømmer Skagen, antakelig forledet av samtidens debatter. Og sånn går no dagan i den norske antroposofiens verden.
Relativisering
Schiøtz’ bidrag ligger, vil den årvåkne Arr-leser kanskje forstå, et stykke unna alminnelig historieforskning og -vitenskap. De som har fulgt advokatens apologetiske historieformidling i noen år, må kunne koste på seg et ørlite resignert smil når han sukker tungt over at professor Ebbestad Hansen «holder et så lavt akademisk nivå», og når han vidløftig uttaler seg om akademiske standarder.
At de to mest sentrale antroposofene i Norge på 1930- og 40-tallet (Englert døde i 1945), ga uttrykk for antisemittiske holdninger, burde være dokumentert. Jeg har likevel et mer overordnet problem med Schiøtz’ tenkning omkring historie. I sin artikkel gjengir advokaten et viktig Eriksen-poeng med anerkjennelse. «Det finnes knapt en eneste forfatter på tysk språkområde som ikke kan gripes i nedsettende ytringer om det jødiske nærværet i perioden 1870–1900», påstås det. Enkelte Steiner-bemerkninger om jødene var «ubetenksomme», innrømmer Schiøtz, men dette var de «fordi antisemittismen var en uunngåelig del av atmosfæren». Så kommer det sentrale historieteoretiske utsagnet: «Har man en smule historisk sans, skjønner man at det er unødvendig å drive apologi for en skribent som uttaler seg om noe som så å si alle i hans generasjon er enige om.» Logikken synes å være at antisemittismen forsvinner, bare den er utbredt nok.
Man kan ta seg i å spørre: Var Rudolf Steiner antisemitt, eller var han det ikke? Med Trond Berg Eriksen som autoritet hevder Schiøtz at ingen har kunnet påvise noe «suspekt» hos Steiner. Det finnes altså ikke rasisme i Steiners skrifter. Når han ikke tyr til Eriksen, henviser Schiøtz, og også hans meningsfeller, ellers gjerne til en nederlandsk antroposofkommisjon som de påstår at har frikjent Steiner, så å si.[38] Riktigere er det at denne lite tillitvekkende kommisjonen må ha følt seg tvunget til å peke på en rekke rasistiske ytringer i Steiners tekster. I alle fall fant den at minst 16 utsagn ble rammet av nederlandsk rasismelovgivning.
Når det passer, tyr Schiøtz uansett til sekundærargumentasjon: Alle var antisemitter da Steiner var antisemitt, følgelig var ingen det. Dette er både empirisk feil og det utgjør, vil jeg mene, en tankefeil. Alle var ikke antisemitter på sent attenhundretall, slik heller ikke alle var det på 1930-tallet. Da tyske antisemitter i 1880 forsøkte å overtale Bismarck til å svekke jødenes rettigheter, førte det eksempelvis til øyeblikkelige og kraftige reaksjoner fra ledende samfunnsskikkelser, med historikeren Theodor Mommsen i spissen.[39] Også på attenhundretallet kunne advarslene mot antisemittismen og dens konsekvenser være sterke, påpeker Götz Aly, og mange tyskere sto opp mot rasehatet. Det er av stor betydning at den historiske forskningen peker på at det fantes handlings- og tankealternativer.[40]
En slik rendyrket relativisering, påstanden om at alle den gang var antisemitter, og at dette derfor ikke skal hefte ved enkeltindivider, går glipp av det unike, eller i alle fall særegne, ved Steiners völkisch-tenkning, raselære og antisemittisme. Den fører dessuten til at man mister synet for de ulike traderingene av denne tenkningen, og hvordan den har fått nye funksjoner i nye historiske kontekster. Samtidig er det, vil jeg foreslå, potensielt farlig å påstå at alle var antisemitter, og at en antisemittistisk holdning følgelig var «uunngåelig», slik Schiøtz hevder, med idéhistoriker Eriksen som autoritet. Slik tenkning er knapt nok genuint historiserende, men snarere commonsensisk relativiserende. Den er analog med at alle var rasister i Amerika på 1960-tallet, og at ingen dermed kan beskyldes for å ha vært rasister. Eller, for aktualitetens skyld, at alle uansett er litt rasister i Norge i dag, og at rasisme derfor ikke behøver å tas alvorlig.
Vitnesbyrd og dokumentasjon
Cato Schiøtz i fri dressur i Arr, ute etter Ebbestad Hansen med alle tenkelige og utenkelige midler, utsier atskillig mer enn advokaten har satt seg fore. Artikkelen «Mer hevn fra Ebbestad Hansen?» bærer først og fremst vitnesbyrd om en generasjon norske antroposofers manglende vilje og evne til å forholde seg kritisk til Steiners raselære og antisemittisme, og ditto til bevegelsens egen forvaltning av denne læren etter Steiners død, inklusive dens samrøre med nazisme og fascisme på 1930-tallet, samt dens krigshistorie. I det minste utgjør artikkelen solid dokumentasjon for ettertiden. Når man ser på alle bevegelser og institusjoner som har maktet å ta et selvoppgjør på disse områdene, er det vanskelig å finne bedre forklaringer på antroposofiens utfordringer enn dogmatikk, profetdyrkelse og sekterisme. Men jeg gjetter bare.
Gjør Conrad Englerts skildring av jødenes dans rundt gullkalven virkelig ikke inntrykk? På samme vis som Ebbestad Hansens dokumentasjon av Larsens rabiate antisemittisme, eller Helmut Zander og Peter Staudenmaiers omfattende forskning både på Rudolf Steiner og den antroposofiske bevegelsens historie? Siden Bjørneboe-debatten høsten 2009 har jeg skaffet meg en viss empiri på hvordan antroposofenes skrankeadvokat opererer. Jeg aner at alt vil prelle av, at argumenter vil ignoreres eller fordreies, at omkamp vil følge omkamp. Kort sagt at Cato Schiøtz vil forsøke å rykke tilbake til start.