Da jeg kom til idéhistorie på slutten av 1970-tallet pågikk det heftige debatter om hva idéhistorie var og burde være. De marxistisk orienterte kritikerne hevdet gjerne at idéhistoriefaget var «idealistisk»: Den historiske utviklingen måtte ikke betraktes som en åndskamp, men en klassekamp, i alle fall måtte ideene ikke løses fra de materielle betingelsene de sprang ut av. Idéhistorie var «kakepreik for velfødde borgerskapsunger», som en kollega lakonisk formulerte det. I dag synes frontene å ha stilnet, og hver og en pusler med sitt uten å bry seg særlig om hva andre driver med. Det er i alle fall mitt inntrykk av det som foregår av idéhistorisk forskning i Norge (også utenfor mitt eget institutt); det er også en lignende diagnose Mahon og Moyn stiller i artikkelsamlingen de har redigert om moderne europeisk idéhistorie. Før ble idéhistorie uglesett og kritisert av filosofene, historikerne, sosiologene og andre disipliner i og utenfor humaniora, og faget ble spådd en snarlig død, hevder de. Men «nå er profesjonen på vei opp, og en slags gjensidig beundring, på grensen til selvtilfredshet, blomstrer der hvor bitter polemikk tidligere forgiftet stemningen». Ingen forsøker lenger å overbevise andre om at ens egen fagteoretiske posisjon er den eneste riktige, og ingen tror lenger på en felles idéhistorisk basis. «Alle dyrker sin egen private hage, som om det å skrive historie hovedsakelige var en personlig oppgave». Denne diagnosen finner for øvrig sin pendant i begynnelsen til artikkelen til Marci Shore: «Det som følger er mine egne prinsipper for min egen skrivepraksis, og er på ingen måte ment å devaluere andre historikeres prinsipper». Hver mann sin tue. Med sin utgivelse forsøker imidlertid utgiverne å jage idéhistorikerne ut av lenestolene for igjen å tenke kritisk igjennom sitt fags status.

Resultatet er i hovedsak blitt en rad av refleksjoner over fortidens livlige stridig­heter. Det børstes støv av artik­ler og bøker av sentrale aktører som Quentin Skinner, J.G.A. Pocock, Arthur Lovejoy, Dominick LaCapra, Michel Foucault, Reinhart Koselleck og Robert Darnton, og med disse innspillene som utgangspunkt forsøker de ulike forfatterne å holde liv i den fagteoretiske refleksjonen. Det er et sympatisk forsøk, selv om det, når sant skal sies, ikke bringer all verdens nytt til torgs. Men refleksjon over egen virksomhet kan aldri skade, selv om det fort blir drøvtygging av gammelt gress. En rekke av bidragsyterne forsøker imidlertid å vise at de ulike teoretiske posisjonene ofte er karikerte og overforenklede: Ofte gir de ikke et korrekt bilde av hva forfatterne skrev og sa, eller de overser at de selvsamme forfatterne videreutviklet eller korrigerte sine perspektiver. Det bør for øvrig også nevnes at denne debatten om hva idéhistorie (intellectual history) er og bør være har vært en utpreget britisk-amerikansk debatt. Som Antoine Lilti forsøker å vise har man i Frankrike lenge vært skeptisk til idéhistorie (selv om dette har endret seg de senere årene), mens Jan-Werner Müller trekker fram Reinhart Koselleck som tyskernes store bidrag på området med sin «begrepshistorie» (for Koselleck var begrepshistorien primært knyttet til endringer av innholdet i bestemte grunnbegreper i moderniteten, men Müller argumenterer for at begrepshistorie ikke nødvendigvis er knyttet til modernitetserfaringer).

En sentral debatt som virvles opp er naturligvis striden om hvordan og i hvilken grad ideer bør kontekstualiseres. Ideer må alltid settes i en sammenheng, men kan man velge hva man vil? Er én sammenheng mer riktig enn en annen? Man kan lage mange ulike former for sammenhenger eller kon­tekster: Man kan som Lovejoy destillere ut idé-elementer og kartlegge hvordan de vandrer gjennom historien og allierer seg med andre idé-elementer; man kan som Braudel (og andre i Annales-skolen) forfølge bestemte fenomener eller ideer i deres lange varighet over tid; man kan som Skinner (og andre i Cambridge-skolen) analysere ideer som konkrete og intenderte tale­handlinger knyttet til spesifikke situasjoner, man kan som Foucault se dem i lys av samtidens felles grunnantagelser (epistemer); man kan som Darnton se dem «nedenfra» – hvordan de produseres og spres blant folk; man kan som Koselleck forfølge hvordan bestemte sentrale begreper endrer mening opp gjennom historien og vitner om og skaper ulike erfaringsrom, osv. Som de ulike bidragsytere er inne på har alle disse tilnærmingene sine svakheter og styrker, og flere av artiklene tar opp problemer knyttet til de ulike posisjonene. Ved å insis­tere på at en forestilling eller idé bare kan forstås innenfor en konkret, historisk kontekst står man for eksempel i fare for å lukke den inne: Konteksten blir som en nomade uten vinduer, lukket om seg selv, og derfor også ugjennomtrengelig og uforståelig for ettertiden. Motsatt mister man enhver historisk bevissthet hvis man rendyrker ideenes vandring uten å ta hensyn til de konteks­tene de virker i. Da henfaller framstillingen til anakronistisk eventyrfortelling, der ideer flyr gjennom luften upåvirket av menneskehender. Samuel Moyne har imidlertid et viktig poeng når han påpeker at «kontekst» hos mange av de nevnte teoretikerne først og fremst dreier seg om andre tekster, og derfor på et vis forblir idealistiske. Han mener derfor at man også må bringe inn «sosiale forestillinger» knyttet til bestemte praksis­former (som i stor også må avleses fra tekster, vil jeg tro).

Kontekstualismen har utvilsomt vært dominerende de siste førti årene, men Peter E. Gordon gjør et hederlig forsøk på å vise at den er utilstrekkelig og at perspektiver der ideer forfølges over tid på tvers av «epoker» er en legitim og fruktbar tilnærming. For øvrig finnes det artikler som tematiserer sentrale sider ved å kontekstualisere fortidige tekster: Historikeren må mobilisere sitt engasjement og sine følelser for å kunne forstå og leve seg inn i en fortid tekst, og forståelsen er derfor alltid betinget av eget ståsted (Marci Shore); romlighet – rommetaforer, rom-illustrasjoner (kart) og reell ramme – i historiske beskrivelser er blitt stadig viktigere i kontekstualiseringen (John Randolph); det samme gjelder forsøkene på å overskride de nasjo­nale rammene for historieskrivningen (David Armitage), mens det kan være verdt å stoppe opp og tenke gjennom hva «tverrfaglighet» (interdisciplinarity) egentlig betyr og hvilke potensialer det ligger i slike tilnærminger (Warren Breckman).

Suzanne Marchand gjøre en interessant observasjon når hun mener å kunne konstatere at kritiske, historiske analyser av ulike vitenskaper (disipliner) – som var så populære på 1960-tallet og framover – nå er på hell. Vitenskapshistorie har etter hvert mistet mye av sin kritiske brodd, og man nøyer seg med å produsere detaljstudier, hagiografiske biografier og lignende, gjerne skrevet av folk fra innsiden (med mindre det dreier seg om nazistene). Hvis det er riktig, er det en beklagelig utvikling. Lykkeligvis ser John Tresch i sin artikkel mer optimistisk på den kritiske vitenskapshistoriens framtid, framfor alt hvis den anerkjenner sin gjeld til tradisjonell idéhistorie og videre­utvikler dens perspektiver – framfor alt i avdekningen av hvilke «kosmologier» som stilltiende legges til grunn i ulike vitenskaper. Et perspektiv som bør framheves er at det kan være særlig fruktbart å gripe fatt i en skandale, slik Jan-Erik Ebbestad Hansen har gjort her hjemme i forbindelse med Myklesaken, og som Judith Surkis foreslår som forsknings­strategi i denne artikkel­samlingen. Fordelen med å gripe fatt i skandaler er at man da kan studere innspillene til både den intellektuelle eliten og de mer folkelige uttrykkene. Dermed kan kulturhistorie og idéhistorie supplere og komplettere hverandre.

Artikkelsamlinger som dette må vel sies å være til innvortes bruk, dvs. de er først og fremst interessante for dem som beskjeftiger seg med historieskrivning av et eller annet slag. Men for dem er en bok som denne viktig nok. Det er viktig å holde selvrefleksjonen oppe i alle fag, og dette er én måte å gjøre det på. Faren er at slike antologier ikke blir annet enn enda en anledning for profesjonelle forskere til å få publisert sine artikler internasjonalt, slik at de akademiske institusjonene får sine poeng og laurbær. Finner de ikke lesere innenfor historielaugene og skaper de ikke debatt og engasjement, så blir de kun intellektuelle øvelser. Vi får håpe at Rethinking Modern European Intellectual History finner sitt publikum. Det fortjener den utvilsomt.