Hva er et eksempel, og hvordan har eksempler blitt forstått og brukt gjennom tidene? Kan kvinner være eksempler på noe universelt, eller kan de kun repre­sentere kvinner og det kvinnelige? Det tverrfaglige prosjektet «Eksemplets makt» har levert en stort sett lettlest og informativ bok om bruken av eksempler fra antikken og fram til i dag.

I 2008 ble prosjektet «Eksemplets makt» startet opp ved Humanistisk fakul­tet ved Universitetet i Oslo. Pro­sjek­tet ble ledet av en kjernegruppe bestående av fem vitenskapelig ansatte, blant annet to av den foreliggende bokas redaktører. Videre har flere forskere vært involvert i årenes løp, og noen av disse har bidratt i denne artikkel­samlingen i tillegg til tre av de opprinnelige kjerne­medlemmene. Prosjektet og boka Eksemplets makt – Kjønn, representasjon og autoritet fra antikken til i dag undersøker eksemplets og eksemplaritetens betydning – og makt – i vestlig kultur fra antikken og fram til i dag. Boka består av ti kapitler og er krono­logisk byggd opp. Den starter, etter redaktørenes innledning, med Christine Amadous kapittel om den senantikke helgenen Tekla og avsluttes med Kirsti Malteruds kapittel om eksemplarisk sykdom og kjønn. Imellom disse kapitlene er vi innom blant annet Descartes og engelske 1700-talls tidsskrifter, Ludvig Holbergs heltinnehistorier og spansk uavhengighets­krig. Tema er det samme hele veien: eksemplaritet og eksemplets makt.

Redaktørene redegjør i innledningen for bokprosjektets overordnede problem­stillinger og gir leserne en inn­føring i forskningshistorie, eksempelteori og hva et eksempel er og har vært gjennom tidene. Temaet er viktig fordi det er så universelt. «Eksempler finnes overalt,» skriver redaktørene. «Vi bruker eksempler i alle former for kommunikasjon; når vi skal illustrere et poeng, begrunne et synspunkt, når vi skal overtale, forklare eller tydeliggjøre noe abstrakt og allment. Det vi forsøker å gjøre da, er å peke ut av språket. Vi peker mot et stykke konkret, virtuell eller ideell, samtidig eller fortidig virkelighet for å støtte det vi sier, som et bilde på det vi vil få frem. Vi henter eksemplet fra en verden der ute, som vi tar for gitt at den vi kommuniserer med, deler med oss.» (s. 9)

Teoretisk støtter alle artikkelforfatterne seg på litteraturhistorikeren John D. Lyons’ eksempelteorier, men også den amerikanske medisin- og idéhistorikeren Thomas Laqueurs teorier om én og tokjønnsmodellen er med på å danne det teoretiske grunnlaget for boka. Og videre begrunnes valget av fokuset på eksemplaritet og kjønn: «Fordi bruken av eksempler innebærer en form for universalitet, der noe partikulært viser til og får sin betydning fra noe allment, mens spørsmål om kjønn slår en kile i selve forestillingen om universalitet» (s. 10). Et av de gjennomgående spørsmålene er om kvinnen kan fungere som eksempel på noe universelt, eller om hun kun kan være eksempel på det kvinnelige.

Én-kjønnsmodellen preget kjønnsforståelsen fra antikken og helt fram til opplysningstiden, ifølge Laqueur. Man anså kjønnsforskjeller for å være sosialt, ikke biologisk betinget, og at både mannen og kvinnen kunne være eksempler på noe menneskelig og universelt. Først i opplysningstiden startet en søken etter biologisk forskjell, som førte til overgangen fra den såkalte énkjønnsmodellen til tokjønnsmodellen, der kvinnen ble ansett som ikke bare sosialt underlagt mannen, men også biologisk forskjellig. Ifølge forfatterne har Laqueur blitt kritisert for tidfestingen av denne overgangen, blant annet av medisin­historikeren Michael Stolberg, som setter skillet til 1500-tallet. Men til tross for at forfatterne viser til uenigheten rundt denne tidfestingen virker det som om de holder en knapp på at paradigmeskiftet skjedde i opplysningstiden slik Laqueur fremholder, uten riktig å redegjøre for hvorfor de finner denne dateringen mer plausibel: «1700-tallet fungerer som et historisk omdreiningspunkt i denne boken, der skiftet fra én-kjønnsmodellen til to-kjønnsmodellen kan hjelpe til å forstå forholdet mellom kjønn og eksemplaritet både før og etter, og ikke minst innenfor selve overgangsperioden.» (s. 26–27)

Bokas andre kapittel omhandler den kvinnelige helgenen Tekla, «en av senantikkens og middelalderens mest populære helgener» (s. 39). Hagiografien fungerer som et utmerket utgangspunkt for en artikkelsamling om eksempler, da den kan sies å være eksempellittera­tur par excellence. På samme måte som mannlige helgener imiterte Jesu liv med sin fromhet og underverker, representerte kvinnelige helgener en imitatio Mariae, der Jomfru Maria fungerte som deres eksempel mens de selv, i sin imitasjon av den hellige jomfru, fungerte som eksempler for andre «vanlige» troende. Amadou gir oss også en kort innføring i bruken av eksempler i antikken og i tidlig kristendom og dette gir oss et godt grunnlag for vår videre lesning. Slik fungerer det godt at boka er bygd opp kronologisk og ikke, for eksempel, tematisk.

Med Eivind Engebretsens bidrag «Barm­hjertighetens underdanige for­bilder» tar boka et stort sprang fra sen­antikken til 1600-tallet. Engebretsen tar for seg kristosentrisk teologi og barmhjertelighet i Frankrike på 1600-tallet. Han analyserer opprop som oppfordrer til å gi penger til fattige og viser hvordan kjønn og eksemplaritet brukes i oppropene for å appellere til lesernes og tilhørernes medlidenhet. I Engebretsens kapittel handler kjønn også om menn, ikke bare om kvinner som noe annet enn det normative. Hilde Bondevik analyserer i kapittel fire Descartes betydning for feministisk teori og hvordan feministiske forskere har tolket Descartes’ teorier, og i kapittel fem tar Anne Eriksen og Anne Birgitte Rønning for seg Holbergs heltinne­biografier. De analyserer Holbergs parallellbiografier, der to og to kvinner fra forskjellige tidsepoker blir beskrevet og sammenlignet som eksempler og moteksempler. Eriksen og Rønning viser hvordan Holberg gjør kvinnene til eksempler på allmenne prinsipper og besvarer således et av spørsmålene de stiller i bokas innledning: Kan en kvinne være eksempel på noe allmenmenneskelig? Ifølge forfatterne er «Holbergs hovedprosjekt å vise at kvinner akkurat på samme måte som menn kan stå som eksempler for det allmenne» (s. 126), og han er således en representant for Laqueurs én-kjønnsmodell. I kapittel seks viser idéhistoriker Ellen Krefting hvordan kvinneblader fra 1700-tallet, på samme måte som dagens kvinneblader, ga råd «om hvordan man skal bli bedre eksemplarer av sitt kjønn» (s. 147). I tidsskrifter som The Female Spectator virket fremstillingen av kvinners situasjon og kvinners erfaringer som forbilder og skrekkeksempler à la såkalte sanne historier fra virkeligheten i moderne dameblader. Lise Camilla Ruud viser i kapittel sju hvordan en kvinnelig frihetskjemper fra den spanske uavhengighetskrigen har fungert som eksempel i spansk nasjonsbygging. Ruud følger fremstillingene av heltinnen Manuela Malasaña opp gjennom tidene og hvordan hun har blitt brukt som eksempel på ulike måter til ulike tider. I kapittel åtte gir Anne Kveim Lie oss et innblikk i medisinsk diskurs på 1800-tallet. Her kommer igjen overgangen fra én-kjønnsmodell til to-kjønnsmodell fram. Kveim Lie har analysert journaler om kvinnelige pasienter og forståelsen av menstruasjon blant 1800-tallets helsepersonell. Tove Pettersen tar i kapittel ni for seg kjønn innenfor filosofien og etikken og produksjonen av moteksempler som en reaksjon på at normer innen etikken har fungert undertrykkende på kvinner. I siste kapittel tar Kirsti Malterud oss over i vår samtid og viser hvordan andronormative sykdomsbilder fungerer som eksempler som gjør at symptomer som ikke passer inn i disse bildene karakteriserers som uforklarlige. Slik settes den eksemplariske sykdommen opp mot avvikende og diffuse sykdomsbilder.

Eksemplets makt er ikke en historiebok, men en samling av flere «case-studies» der flere fagfelt er representert i beste kulturhistoriestil. Således gir den ikke en historisk fremstilling av bruken av eksempler gjennom tidene, men heller nettopp eksempler på hvordan eksemplaritet har spilt en rolle innenfor ulike sider av samfunnet og kulturen. Et ekstra bidrag som kunne dekket middel­alderen, en periode der bruken av exempla var svært utbredt i litteraturen generelt og i kirkeprekner spesielt savnes. Spranget på circa tusen år fra senantikk til 1600-tall virker vel stort i en samling artikler som skal ta for seg eksempler fra antikken til i dag. Bokas hovedtyngde ligger på 1600-, 1700- og 1800-tallet, mens kapittel to og ti danner rammen som gjør det mulig å si at boka tar for seg hele perioden fra antikken og fram til i dag. Kapittel to og ti, som ifølge undertegnede er av de mest spennende, kan virke som påskudd for å gi skinn av at boka trekker lange linjer, til tross for at den hovedsakelig dreier seg om 1600–1800-tallet.

Dessverre blir boka til tider repeti­tiv da flere av artikkelforfatterene skal redegjøre for hva et eksempel er ­eller kan være, selv om dette allerede er gjort utførlig i innledningskapitlet. Men boka viser hvor universelt temaet eksem­pla­ritet og eksemplets makt er, og uten ønske om å gå inn i debatten om forsknings­språk kan man spørre seg om hvorfor denne artikkelsamlingen ikke er skrevet på engelsk. Den kunne, og burde, få en langt større lesermasse om den hadde vært tilgjengelig for et internasjonalt publikum. Det opprinne­lige UiO-prosjektet, som ikke hadde noe uttalt kjønnsperspektiv, besto av en kjernegruppe på tre kvinner og to menn, og en affiliert forskergruppe representert av begge kjønn. Den foreliggende boka har kun én mannlig bidragsyter, og man kan spørre seg om mennene forsvant da kjønnsperspektivet kom inn. Det ville vært interessant å se hva slags kontekster for eksemplet som ville vært undersøkt dersom det hadde vært en jevnere kjønnsfordeling blant bidragsyterne. Hilde Bondevik minner oss om at et eksempel aldri velges tilfeldig. «Det skapes i bestemte kontekster» (s. 109). Eksemplets makt undersøker på eksemplarisk vis noen av disse kontekstene, men som en artikkelsamling som skal ta for seg epoken antikken til i dag gir den ikke et representativt bilde.