Marte Michelet har høstet mye ros, og til og med en Brage-pris, for sin bok om det norske Holocaust. Det er velfortjent. Den største forbrytelsen er en viktig bok. Ikke bare fordi vi «aldri må glemme» Holocaust, men fordi tragedien bringes hjem i vår egen stue. Tallene skremmer: 772 jøder ble deportert fra Norge, kun 34 av dem overlevde. Mange nordmenn så bort, noen hjalp myndighetene, andre gjorde hva de kunne for å varsle jødene eller få dem i sikkerhet. Selv får jeg uvegerlig en ekkel følelse av at jeg antageligvis ikke hadde gjort stort for å redde dem, hvis jeg hadde levd den gang. I vanskelige tider har man fort nok med seg og sitt. Jeg liker å tro at jeg hadde vært den første til å stille opp som sjåfør for å bringe jøder og andre forfulgte ut av landet – det gjør nok de fleste av oss. Men antageligvis hadde jeg gjort som jeg pleier å gjøre overfor all urettferdigheten i verden: Beklage at de finner sted, men sysle med mitt.

Michelet bruker sterke virkemidler. Dramaturgien er for eksempel nøye gjennomtenkt. I prologen bringes vi rett inn i en dramatisk hendelse en oktoberkveld 1942, der ti jøder og en hjelper er på vei til Sverige – og blir oppdaget. Skildringen er som tatt ut av en kriminalroman og byr på all den spenning man kan ønske seg. Dernest går hun over til å fortelle om de jødiske bosetningene i Litauen på begynnelsen av 1900-tallet. Først langt senere i boken tas togepisoden opp igjen og blir satt inn i en større sammenheng. Men med sin prolog har hun lykkes å få leseren revet med. Et annet dramaturgisk grep hun benytter, er å sette skurker og ofre opp mot hverandre: Hovedplottet er å følge fami­lien Braude fra deres flukt fra den lille byen Plunge i det nordvestlige Litauen og deres liv i det norske samfunnet fram til deres skjebne under Holocaust. Jødeutryddelsene får dermed et ansikt og vi blir kjent med konkrete personer og deres endelikt (de fleste av dem døde i Auschwitz). Men samtidig følger Michelet også to konkrete personer fra «gjerningsmenn»-siden: den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Dermed får historien også karak­ter av å være en kamp mellom de onde og de gode, skurkene mot de forsvars­løse ofrene. Og som ikke det skulle være nok, legger hun seg tidvis til en fortellerstil som beveger seg over i fiksjonen. Om Charles Braude – som stilte opp i en boksekamp (og vant) mot en av vokterne mens han satt på Berg interneringsleir– kan hun for eksempel skrive: «Han dro av seg hanskene, slengte dem fra seg i vemmelse, rygget opp mot veggen og tok et dypt pust. Han følte ingen glede, ingen tilfredsstillelse». Kilden for disse betraktningene over Charles’ indre tilstander er hans datters erindringer (ifølge Michelet var boksekampen «en legende» som Braude-familiens etterkommere stadig snakket om). Sannhetsgehalten i dem er derfor i beste fall tvilsom. Men godt skrevet er det.

Det er ikke noe galt i disse dramaturgiske grepene. Enhver historiebok – uansett hvor vitenskapelig den er – inneholder et narrativt element; historikere er historiefortellere, og Michelet utnyttet dette narrative elementet mer enn de fleste. Derfor ser og skjønner vi at fortellingen er en dramatisering. Det er ærlig spill. Men samtidig er det en ulempe at leseren litt på lykke og fromme må legge til og trekke fra når Michelet svinger seg opp på de litterære høyder. En annen, litt mer alvorlig ulempe er at skurkene blir lite forståelige: Som lesere blir vi etter hvert ganske kjent med de ulike medlemmene av familien Braude, vi får sympati med dem og vil vite hvordan de lykkes eller mislykkes i livet. Vi lever oss inn i deres strevsomme liv og fatale skjebne. Skurkene Wagner og Bech framstår derimot i hovedsak som drittsekker, og det eneste interessante ved dem blir i grunnen om de får sin rettmessige straff. De skildres aldri på en slik måte at leseren tvinges til å tenke med seg selv: Uff, det kunne vært meg.

Michelets viktigste virkemidler er historiske kilder og bruk av andres forsk­ning. Dette er derfor ingen historisk ­roman, snarere en dokumentar i bokform. Dette er bokens store styrke. Til tross for at den ikke rommer mer enn 270 sider, spenner den over et stort register. Vi får høre om jødene i The Pale of Settlement (langs det russiske imperiets vestlige ytterkant) på 1800-tallet, livet i de jødiske koloniene på Oslo Østkant på begynnelsen av 1900-tallet, antisemittiske strømninger i Norge, ideologien i Nasjonal Samling, den nazistiske jødepolitikken i Tyskland og Øst-Europa, okkupasjonen av Norge og begrunnelsene for den, den grufulle avrettingen av jøder (inklusiv barn og kvinner, syke og eldre) i og utenfor konsentrasjonsleirene, og naturligvis skjebnen til de 2100 jødene som fantes i Norge. Michelet kan naturligvis ikke gå i dybden på alle disse tingene. Men hennes historiske dykk er grundige nok til å etablere forståelige kontekster for det som skjer. På dette punktet synes jeg hun er en mester.

Dertil får hun fram en del av de dilem­maene som oppstod, for eksempel i hvilken grad man skulle forsøke å samarbeide med de tyske myndighetene eller ikke. Motstand og sabotasje kunne føre til represalier, og uvilje kunne bli møtt med opptrapping av repressive tiltak. Et eksempel er hvordan forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Harry Koritzinsky, hadde utallige møter med Wagner på Victoria Terrasse og forsynte ham med oversikter over jøder og deres tilholdssted eller oppga lister over hvilke jødiske villaer som kunne rekvireres av tyskerne. Et slikt samarbeid kunne oppfattes som utilbørlig, men det ble naturligvis gjort fordi han antok at samarbeid kunne verne mot forfølgelse. Michelet holder klokelig ingen moralsk dom over denne linjen. Vi kan i ettertid sitte med «fasiten» på hva følgene av et slikt samarbeid munnet ut i. Der og da måtte man handle ut fra det man trodde var rasjonelt og ut fra begrenset viten om konsekvensene.

Mindre moralsk avholdende er nok Michelet i andre sammenhenger, for eksempel der hun redegjør for at 42% av polititjenestemennene som var ansatt før 1. april 1940 meldte seg inn i NS (dette rettferdiggjorde mange av dem med at befolkningen var bedre tjent med at politioppgavene ble løst av erfarne, norske politifolk enn av tyskere). Her aner man mellom linjene klare tilløp til moralisering, det samme gjelder hennes framhevelse av at den norske eksilregjeringen ikke foretok seg noe da den fikk advarsler om at det foregikk masseutryddelser av jøder i Polen (i en krigssituasjon er det vanskelig å vite hva man skal tro på). Uansett hva man måtte mene om slike moraliseringer i etterpåklokskapens lys, er det tankevekkende at så mange deltok i arbeidet for å få de norske jødene sendt ut av landet – alt fra mer eller mindre ivrige politifolk til drosjesjåfører som fraktet jødene til kaia. Beretningen av hva som skjedde med de norske jødene da de kom til Auschwitz er naturlig nok hjerteskjærende – slik alle de fortellingene om den systematiske utryddelsen av jødene er. Et lyspunkt er skildringen av «Carl Fredriksens Transport» som reddet om lag tusen personer, herav 400 jøder, over til Sverige.

Den store styrken ved Michelets beretning er at den kan fungere som en moralsk vekker for oss i dag. Etter å ha lest en bok som denne blir det forhåpentligvis vanskeligere å omtale asylbarn som har bodd lenge i Norge som «lagervare» som man fortest mulig må bli kvitt og få sendt til en ukjent skjebne i et land de knapt kjenner.