Under opptøyene i Göteborg i forbindelse med EU-toppmøtet i midten av juni 2001, ble 19-årige Hannes Westberg skutt av svensk politi. Politiet ble frikjent, mens Hannes ble dømt til åtte måneders fengsel. I ettertid har det vist seg at video-materialet fra rettsaken var manipulert. Mediedekningen av skyteepisoden har vært kritikkverdig, men videoaktivister og alternative medier har bidratt til en korrigerende offentlighet hvor andre fortellinger og vitnesbyrd har sluppet til. Samtidig reiser saken noen viktige spørsmål knyttet til bruken av video som vitnemål i rettsaker.

I løpet av høsten har dokumentarprogrammet Uppdrag Granskning på Sveriges Television undersøkt forholdene rundt skyteepisoden og de påfølgende rettssakene. I slutten av november avdekket de hvordan videobeviset som ble brukt i rettsaken mot Westberg, var redigert og manipulert. Nå har politiet anmeldt seg selv for bevisforfalskning, og forundersøkelsen av politiet er gjenopptatt. I Sverige omtales dette som en "rättsskandal" og "ett mycket allvarligt hot mot rättssamhället", for som Janne Josefsson, en av journalistene i Uppdrag Granskning, sier: "När polisen agerar laglöst, så är det ju jävligt allvarligt. Alltså när staten agerar laglöst".[1]

Avsløringene var muliggjort ved at man med utgangspunkt i en rekke råfilm- og videoopptak kunne rekonstruere hendelsesforløpet og påvise uoverensstemmelser i forhold til det framlagte videobeviset. Råmaterialet stammet dels fra tv-fotografer og tilfeldige tilskuere, men også fra videoaktivister som benytter video som et taktisk verktøy ved slike konfrontasjoner. I løpet av 90-tallet har det vokst fram forskjellige former for videoaktivisme, blant annet såkalt video witnessing hvor man filmer med tanke på vitnemål til rettsaker. Så før vi konsentrerer oss om skuddene i Götenborg, skal vi se nærmere på framveksten av denne formen for motmakt.

VIDEO-VISJONER

Da video dukket opp på midten av 1960-tallet, etablerte teknologien seg raskt som et alternativ både til film og til kommersielt tv. Videokameraene var billigere, lettere og enklere å betjene enn vanlige filmkameraer, men hovedforskjellen var at hele fremkallingsprosessen var overflødig slik at hvem som helst kunne gå ut på gata, fange sin virkelighet og formidle den direkte via en videospiller. Video ble raskt tatt opp blant kunstnere i New York; først av Nam June Paik, som en oktoberkveld i 1965 satte seg i en drosje, rettet kameraet ut av vinduet og dokumenterte at pave Paul VI ankom FN-bygget. Samme kveld ble videofilmen vist på en café i Greenwich, hvor han proklamerte sitt "Video-Manifesto":

As collage technic replaced oil-paint, the cathode ray tube will replace the canvass […] It is the historical necessity, if there is a historical necessity in history, that a new decade of electronic television should follow to the past decade of electronic music.[2]

Videokunst utfordret den tradisjonelle oppfatningen av kunstobjektet, og det ble eksperimentert med feedback og interaksjon mellom kunstverk og betrakter.Et kjent eksempel er videoinstallasjonen WipeCycle av Schneider og Gillette, som ble presentert på utstillingen Television As A Creative Medium i 1969:På en vegg av tv-apparater kunne folk se seg selv i det de kom inn i utstillingsrommet og slik bli en del av det kunstverket de betraktet. Samtidig utfordret videokunsten the white cube - det lukkede gallerirommet og sentraliseringen av makt i kunstinstitusjonene - ved at den nye kunsten skulle være demokratisk og inkluderende og spres gjennom nye kanaler.[3] Først med Sonys Portapak-kameraer i 1968 ble formatet på videofilmene standardisert, noe som gjorde distribueringen enda enklere.

Samtidig vokste kritikken av de kommersielle tv-kanalene, og den nye videoteknologien ble av mange sett på som redningen: "Just as the invention of movable type in the fifteenth century made books portable and private, video technology did the same for the televised image", oppsummerer Deirdre Boyle i boka Subject to Change (1997).[4] Tidlig på 70-tallet vokste det fram en rekke videokollektiver som arbeidet med å demokratisere ikke bare produksjonen, men også distribusjonen av den nye videovirkeligheten gjennom lokalt forankret kabel-tv, også kalt narrowcasting. Mange av de demokratiske drømmene vi kjenner fra internetthypen på 90-tallet - om en Wired Nation knyttet sammen gjennom en Electronic Highway - ble formulert tidlig på 70-tallet i tilknytning til video og kabel-tv.[5]

Videoaktivistene skilte seg fra den etablerte venstresiden med sin ukuelige teknologioptimisme, og de hadde lite til overs for den akademiske kritikken av "instrumentell fornuft", "fremmedgjøring" og "objektivering". Det var mer Marx Brothers enn Karl Marx. En mellomposisjon fantes hos Hans Magnus Enzenberger, som inspirert av Berthold Brechts kritikk av radio på 30-tallet, forkynte videoens interaktive og demokratiske potensial i motsetning til pasifiserende og sentralisert fjernsyn:

For the first time in history the media are making possible mass participation in a social and socialized productive process, the practical means of which are in the hands of the masses themselves […] In its present form, equipment like television or film does not serve communication but prevents it. It allows no reciprocal action between transmitter and reciever.[6]

Et av de mest kjente videokollektivene var Top Value Television (TVTV) etablert i 1972 av Michael Shamberg. Han hadde vært med å opprette det New York-baserte nettverket Raindance som utga det sentrale tidsskriftet Radical Software (1970-74), og i 1972 formulerte han et kampskrift for videoaktivisme og kabel-tv kalt Guerilla Televison. Og TVTV levde virkelig opp til slagordet om at "VT (Video Technology) is not TV!" med sin dekning av Vietnam-veteranene i 1972.

VIDEO OG VIETNAM

"Without understanding the dynamics of the war in Vietnam and what that did to society; I don't think you can understand video", mimrer Videofreex-aktivisten Parry Teasdale.[7] Mange raste mot dekningen av krigen i media, og over at heller ikke kritikken av media ble formidlet i media. Derfor laget de sine egne medier og sine egne nyheter.

I 1968 hadde antikrigsdemonstrasjonene under demokratenes nominasjonsmøte i Chicago utartet seg til voldsomme opptøyer, og fram mot de neste valgvakene i 1972 mobiliserte videoaktivistene for å gi en alternativ dekning av hva som foregikk der. Inspirert av "New Journalism" hos skribenter som Tom Wolfe og Hunter S. Thompson ville de fange begivenhetene slik de utfoldet seg: Ingen planlagte og forberedte intervjuer, ta ting på pulsen, se hva som skjer bak scenen og i korridorene. De planla å følge de enkelte delegatene, vise hvordan media-gigantene (CBS, ABC og NBC) arbeidet, samt å dekke alternative arrangementer i tilknytning til konferansen. De fokuserte altså ikke primært på politivold og overgrep: "Some shots of trashing might be worth it. But chances are it won't turn into permanent confrontation like in Chicago in 1968. Our feeling is that confrontation tape is a cliché of Porta-Pak video and we're tired of it".[8]

Mens de store tv-selskapene enten var inne på kongressen og dekket talene eller ute på flyplassen hvor Nixon skulle ankomme, valgte TVTV å fokusere på et litt merkelig opptog: Marsjen til "Vietnam Veterans Against the War". Det var uvisst om det ville bli opptøyer. Patriotiske amerikanere sto langs Collins Avenue fulle av forakt over "svikerne", men da opptoget kom, anført av tre veteraner i rullestol, var det dødsstille. De 1200 skadete veteranene samlet seg foran konferansebygget og 500 politimenn og krevde å få komme inn. I et samrøre av militant ikkevold, sporadiske taler og helikoptre som surret over folkemengden, filmet TVTV talen til Ron Kovic, en Vietnam-veteran i rullestol - du husker sikkert rekonstruksjonen fra Oliver Stones film Born on the Fourth of July (1989) med Tom Cruise i hovedrollen. I neste scene har Kovic kommet seg inn på kongressen (ved hjelp av adgangskortet til Hudson Marquez i TVTV) og roper "Stop the bombing! Stop the War!", mens ballongene faller, konfettien fyller luften og de desperate republikanerne forsøker å overdøve det hele med sin Nixon-hyllest: "Four more years!" - som ble tittelen på denne TVTV-produksjonen.

Filmen ble først distribuert via kabelnettet i New York, men reportasjen var sprengstoff, og de store selskapene sto i kø for å vise den. Og sakte men sikkert ble TVTV-nettverket et selvstendig produksjonsselskap som lagde alternative reportasjer for de store fjernsynsselskapene, noe mange kabel-tv-entusiaster oppfattet som et svik. Men andre videreførte videorevolusjonen. I 1981 ble Paper Tiger etablert i New York, og har siden vært sentral for utviklingen av alternative medier, og med den nye mikrobølgeteknologien utover på 80-tallet fikk vi også organisasjoner som Deep Dish TV innrettet mot paraboleierne og for en demokratisering av satellitter.[9]

Men teknologi og nettverk er ikke nok for å forklare framveksten av video som vitne. En ting var å gi alternative vitnesbyrd fra viktige begivenheter, men den taktiske bruken av video med tanke på vitnemål i rettsaker er noe ganske annet. Og denne formen for video witnessing eksploderte etter Rodney King-saken.[10]

VIDEO SOM VÅPEN

Natt til 3. mars 1991 blir Rodney King stoppet av politiet på California Highway 210 for å ha kjørt på rødt lys. Han er beruset og harselerer med politimennene. George Holliday som bor rett ved, våkner av bråket, går ut på verandaen og filmer seansen med sitt videokamera. King får bank av fire politimenn med batonger og elektriske våpen. Dagen etter sender Holliday videotapen til tv-stasjonen KTLA i Los Angeles, og kort tid etter vises videoen verden over via CNN. Videoen blir av stor betydning i rettsaken, og 11. april 1993 blir de to mest sentrale politimennene dømt for politivold.[11]

Selv om Holliday filmet ved en tilfeldighet, viste Rodney King-saken hvordan video kan fungere som ressurs for eksempel i politivoldsaker. Utover 90-tallet vokste det fram forskjellige former for strategisk bruk av video som vitne, og i boka Video Activist Handbook (1997) skiller Thomas Harding mellom tre hovedformer: som pacifier for å roe ned temperaturen i konfliktfylte situasjoner, som defence hvor man framskaffer bevis enten mot falske anklager og arrestasjoner eller mot politivold og overgrep, eller som offence hvor man går aktivt ut og samler bevis for eksempel om miljøkriminalitet.[12] Video witnessing overfor politiet er i den forstand en forsvarsstrategi, men har også klare preventive effekter: Mange aktivister benytter ødelagte og gamle kameraer ganske enkelt for at politiet skal tro at de blir overvåket.

Gjennombruddet kom like fullt først med den digitale revolusjonen med internett, digitale kameraer og Avid-redigering.[13] Og spranget fra det lokale til det globale skjedde i 1999, da en rekke kollektiver og grupper gikk sammen om å opprette Independent Media Center (IMC) i Seattle for å gi en alternativ dekning av WTO-toppmøtet.[14] IMC rapporterte daglig om hva som foregikk på konferansen, på nettsidene sine la de ut bilder, videosekvenser, rykter og reportasjer, og i ettertid laget de fem dokumentarfilmer om begivenhetene. Også i Göteborg hadde IMC et eget pressesenter, og sammen med andre alternative medier rapporterte de fortløpende om de nyhetene vi ikke fikk se på nyhetene.

SKUDDENE I GÖTEBORG

EU-toppmøtet i Göteborg ble historisk. Det er første gang siden Ådalen-streiken i 1931 at svensk politi har skutt med skarpt mot demonstranter. Og på tross av mye uroligheter omkring tidligere toppmøter i Seattle, Praha og Nice, ble det aldri løsnet skudd ved noen av disse konfrontasjonene. Men selv Göteborg havnet i skyggen av G8-møtet i Genova en måned senere, hvor Carlo Giuliani ble skudd og drept av politiet.[15]

Det er vanskelig å si noe entydig om hvilket inntrykk nordmenn sitter igjen med av skyteepisoden på Vasagatan fredag den 15. juni, men det er mulig å rekonstruere hvordan hendelsen ble framstilt i de opinionsdannende mediene i Sverige og Norge. Den svenske mediekritikeren Dan Josefsson har gått gjennom den svenske pressedekningen.[16] Rett etter hendelsen verserte det mange rykter i Göteborg om hva som egentlig hadde skjedd, men i løpet av kvelden gikk nyhetsbyrået TT ut med politiets egen beretning om skuddene:

En polisman bekräftar för TT att skott har avlossats på Vasaplatsen. Vi har ställts inför en situation där en kollega har utsatts för dödligt hot genom att en sten har kastats mot hans huvud. Då har skott avlossats i nödvärn, säger polismannen.

I Aktuellt samme kveld kl. 22.00 videreformidles det samme perspektivet med "nödvärn" og "dödligt hot", og i SVT 24s nyhetssending rett over midnatt understrekes dette igjen. Standardhistorien som formidles i avisene dagen etter er følgende: Fem politimenn blir atskilt fra sine kolleger, de omringes av steinkastere og etter at en politimann ble skadet av en stein i hodet og hadde ramlet, skjøt kollegene i nødverge. Dagens Nyheter skriver at "Polisen sköt för at skydda en kollega, som hade övermannats av ligisterna". Sydsvenskan fulgte opp: "Tre aktivister skottskadades, en av dem allvarligt, när en polis tog til vapen för at skydda en kollega som fått en sten i huvudet". Og Aftonbladet presenterer et bilde i (det angivelige) skuddøyeblikket med Hannes foran de fem politimennene, nettopp slik politiets egen framstilling av skyteepisoden tilsa.

Etter hvert dukket det opp mer råmateriale, og viktigst var filmen til den belgiske tv-fotografen Daniel Demoustier som ankom Vasaplatsen rett før skuddene falt og som filmet selve skyteepisoden fra kloss hold. Filmen ble formidlet til svensk presse først lørdag formiddag, og søndag 17. juni trykker Expressen en billedserie fra Demoustiers film med følgende undertekster:

Bilde 1 (Hannes går fram og kaster sin andre stein): "GÅR TILL ATTACK: 19-åringen anfaller poliserna i ryggen när de gör en offensiv åt andra hållet".
Bilde 2 (Når steinen er kastet): "KASTAR STEN: 19-åringen kastar en stor sten som träffar en polis i huvudet. Polisen blir liggande till synes livlös på marken, och hans kolleger skyndar till undsättning".
Bilde 3 (Hannes blir skutt): "POLISEN ÖPPNAR ELD: Polisen har tappat kontrollen över situationen och tre skott smäller till […]".

Problemet er at ingen journalister tar seg bryet med å studere Demoustiers film nærmere. De skriver bare det politiet har fortalt. Men på filmen framgår det for det første at Aftonbladets bilde fra det angivelige skuddøyeblikket er feilaktig: Bildet med Hannes foran de fem politimennene er tatt en god stund tidligere idet aktivistene jager politiet innover Vasagatan, før varselskuddene og før Hannes Westberg blir skutt. Dette blir avslørt i magasinet Resumé noen dager senere, og Aftonbladet vedgår feilen.[17] Expressens versjon havner i et enda dårligere lys: På filmen framkommer det hvordan de fem politimennene har fått forsterkninger og at Hannes er alene når han løper fram og blir skutt. Han kaster riktignok stein, men de to steinene lander foran føttene på de fremste politifolkene langt unna den liggende politimannen. At politiet har "tappat kontrollen" og skyter i "nödvärn" eller at Hannes "kastar en sten som träffer en polis i huvudet" virker merkelig når man ser filmen til Demoustier. Men det rare er at selv om det nye filmmaterialet foreligger lørdag formiddag, så er det ingen journalister som "ser" de nye detaljene: "Mediernas reaktion på det sensationella bildmaterialet är förbryllande. Istället för att omedelbart revidera den bild som man har gått ut med i ett dygn fortsätter man som om ingenting har hänt att tala om nödvärn", skriver Dan Josefsson.[18] Bildene fra filmen blir fortolket ut fra politiets perspektiv. Framstillingen fra pressemeldingen har satt seg.

I Norge var ikke pressedekningen stort bedre. Dagen etter skuddene presenterte VG en billedserie med følgende billedtekster: "SKUTT: En politimann hjelpes av sine kolleger etter å ha blitt skutt". På bildet ser vi imidlertid hvordan politimannen som hadde fått en stein i hodet, hjelpes inn i en bil. Ingen politimenn ble skutt. På neste bilde ser vi Hannes liggende: "SÅRET: En demonstrant blir behandlet for skader, sannsynligvis resultat av skuddveksling".[19] Som om demonstrantene hadde løsnet skudd mot politiet. Og på søndagen gjengir VG deler av Aftonbladets billedserie, som altså er grovt misvisende.

Aftenpostens kommentator Henrik Width går enda lenger i sin reportasje lørdag 16. juni: Også han gjengir politiets forklaring, men så fortsetter han på egenhånd: "Politiet begynte å skyte da de skulle redde en kollega som lå på bakken. En demonstrant ble skutt i maven da han hoppet på den liggende politimannen".[20] Dette stemmer ikke med det noen andre medier rapporterte, og i ettertid har det vist seg at det er direkte feil. Dagen etter fortsetter Width med å sitere Rikspolissjef Heckscher: Han "innrømmer ingen feil" og var "meget godt fornøyd med politiets innsats", og Width kan derfor konkludere: "Politiet kan neppe anklages for å ha brukt for mye vold".

Dagbladet derimot hadde sin egen vinkling. Fotograf Fredrik Naumann var øyenvitne til episoden, slik at avisen kunne presentere egne bilder og en egen beretning om skyteepisoden uten å ta stilling til spørsmål om hvorvidt det var snakk om nødverge: "En politibetjent tok fram tjenestevåpenet og avfyrte flere skudd. Minst ett av dem traff en demonstrant i magen". I motsetning til de andre avisenes ensidige gjengivelse, bærer Dagbladets reportasje preg av den forvirringen og usikkerheten som rådet omkring skuddene.[21] Men Naumann er ikke i tvil i sin vurdering:

Når det gjelder skytingen av Hannes, så var det opplagt ikke en nødvern-situasjon. 5-10 minutter tidligere var situasjonen mye mer kaotisk, men når Hannes ble skutt var det roligere og han utgjorde ingen reell trussel. Han var aleine og kastet i tillegg ikke spesielt bra.[22]

Både i svensk og norsk presse ble skuddene i Göteborg dekket i dagene etter hendelsen, men i Norge sitter nok mye av dette opprinnelige inntrykket igjen. I Sverige har de derimot hatt en kontinuerlig debatt i pressen. Rettssakene og detaljer omkring skuddene har blitt diskutert fortløpende i media, ikke minst på grunn av de tre kontroversielle Uppdrag Granskning-reportasjene i høst.

UPPDRAG GRANSKNING

På tross av at Demoustier filmet hele skyteepisoden, tar det over to måneder før vi får se hele filmen - i Uppdrag Gransknings første reportasje 14. august: "Vi kan nu berätta att den offisiella versionen av polisskotten inte är sann", innleder voiceover-stemmen idet vi ser de kjente bildene hvor Hannes blir skutt - og dramatikken økes ganske enkelt ved at filmen fortsetter å gå, Hannes vender om og vi ser at området bak ham nesten er folketomt. Påstandene om "nödvärn" og "en pressad situation" skal under granskning.[23]

Reportasjen består av en rekonstruksjon av hendelsesforløpet forutfor skuddene. Videoaktivister filmet nemlig Reclaim the City-festen i Vasaparken: Hvordan politiet omringer festen, hvordan en gruppe hooligans slipper inn og hisser opp stemningen, og hvordan de så slipper ut igjen gjennom politisperringene.[24] Vi ser en opprørt Hannes Westberg foran muren av politi, mens han veiver med et sort og rødt anarkistflagg. Kort tid senere angriper politiet festen, og de slår og sparker demonstranter som sitter rolig på bakken og roper: "Vi vill se polisen dansa!". Så følger en rekonstruksjon av selve skyteepisoden før reporterne konkluderer: "Polismännen var vid flera tillfällen trängda, frustrerade, rädda och utsatta för livsfara, men i situationen när nittonårige Hannes Westberg sköts utgjorde han inget dödligt hot […] och han är ensam om att angripa dom här poliserna".

Denne vinklingen på skyteepisoden blir underbygget av et langt intervju med Hannes Westberg, og legesønnen foran en bokhylle framstår som en reflektert og velartikulert ung mann. Han beskriver skuddene som "omotiverat", "ansvarslöst", "oprofesionelt" og "ett enorm tjänestefel", for eksempel det at han ble skutt i magen og ikke i beinet. Av Uppdrag Gransknings rekonstruksjon framgår det dessuten at politimannen skyter fra hofta. "Jag erkjänner att jag har kastat sten och det får ju vara 'våldsamt upplopp'", sier Hannes, "men det går inte att snacka om rättvisa så länge poliserna inte blir anklagade för det som dom har gjort seg skyldiga till".[25]

Programmet er et direkte saksinnlegg i to pågående rettsprosesser: Tiltalen mot Hannes Westberg og forundersøkelsen av politiets opptreden. Men forundersøkelsen konkluderer med "nödvärn" og etterforskningen blir lagt ned 28. september, samme dag som det blir tatt ut tiltale mot Hannes Westberg om 18 måneders fengsel.

Uppdrag Granskning fortsetter sin undersøkelse av politiet, og frifinnelsen, i sin neste reportasje den 2. oktober - "Som om bilderna inte fanns".[26] Og tv-titterne ble svært opprørt av programmet: Tore Wolff, en pensjonert ingeniør i Stockholm, sender en e-mail til Riksåklagaren dagen etter og krever overprøvning av beslutningen om å legge ned forundersøkelsen av politiet: "Jag blev hemskt illa berörd av programmet för en vecka sedan och kände så starkt att det här inte bara får läggas åt sidan".[27] Og i Sverige er det slik at når en medborger henvender seg slik, så påligger det Riksåklagaren å overprøve hvorvidt beslutningen var riktig fattet, men uten at saken ble åpnet for videre etterforskning. Men utfallet var det samme. Så, den 29. oktober blir Hannes dømt. På grunn av lav alder og alvorlige skuddskader slipper han med åtte måneder samt en erstatning til en politimann på 10.000 kroner.[28]

Dan Josefssons reportasje i Mediemagasinet 15. november får også konsekvenser. I en intervju-sekvens sier Daniel Demoustier, som ikke har vært kontaktet tidligere av svensk politi, at han gjerne leverer ut sine filmer til etterforskerne. Forundersøkelsen av politiet gjenopptas umiddelbart på grunn av "nytt" materiale - bilder som altså har vært kjent helt siden 16. juni.

Så langt har granskningen av skuddene handlet om hvorvidt det var snakk om "nödvärn" eller ikke. Men saken tar en dramatisk vending med den tredje Uppdrag Granskning-reportasjen, som ble sendt 20. november. Journalistene har tatt for seg videoen som ble brukt som bevismateriale i saken mot Hannes Westberg. Filmen på 37 minutter er en collage av ulike filmsekvenser fra politispanere, tv-fotografer, videoaktivister og naboer som filmet fra vinduer og balkonger. Men Uppdrag Granskning påviser hvordan filmen er redigert og manipulert for å stemme overens med politiets forklaring. Ikke uventet er den klippet for å få fram andre effekter enn i Uppdrag Gransknings reportasjer: Filmen viser bildene fra Reclaim-festen, men i det politiet går inn og begynner å sparke og slå, blir det kuttet. Skuddet i stolpen fra Demoustiers film, som ble vist i resten av Europa som bevis på hvordan politiet skjøt inn i folkemengden, er klippet bort. Og rett før selve skyteepisoden, etter at de fleste demonstrantene ved Vasaparken hadde trukket seg unna på grunn av varselskudd, er det klippet inn en gjeng steinkastende demonstranter lenger borte i Vasagatan, ved Schillerska gymnaset.[29] Ikke bare er dette klippet fra den andre siden av Vasagatan, det ligger dessuten et stykke forut i tid. Gjennom hurtig kryssklipping og raskt skiftende kameravinkler skapes et inntrykk av en svært presset "nödvärn"-situasjon. Videre hevder reporterne at det er lagt på ekstra lyd idet Hannes Westberg blir skutt (demonstranter som roper "Ein, Zwei, Drei, Nazipolizei"), og Daniel Demoustier bekrefter at disse lydsporene ikke finnes på hans råfilm. Heller ikke på de fire andre filmene fra skuddøyeblikket finnes disse tilropene.

Dagen etter denne reportasjen anmelder politiet seg selv. Skandalen er et faktum.[30] Dette ble riktignok nevnt i norske dagsaviser som en nyhetssak, men ingen i norsk media har tatt kontakt med journalistene i Uppdrag Granskning for å se nærmere på saken.

Men også alternative medier har fungert som premissleverandør for den svenske debatten. I tillegg til den etablerte venstrepressen, har nettsteder som Sourze.se, Yelah.net og IMC fungert som alternative offentligheter og diskusjonsfora. Ett godt eksempel på dette er mysteriet med "Den tredje mannen".

MEDIA-MOTMAKT

Svært få i Norge fikk vel med seg at politiet faktisk skjøt tre personer på Vasagatan den dagen: Den tyske 19-åringen Sebastian Stein som deltok i opptøyene, ble skutt i den venstre leggen, og i september ble han dømt til 20 måneders fengsel for "våldsamt upplopp och våld mot tjänsteman". Flere aviser hadde rapportert at også en tredje person ble skutt. Men ingen undersøkte det nærmere eller skrev om det.

Derfor starter en debatt på IMC 4. august: "Varför så tyst om den tredje skjutne i Göteborg?", hvor det også er lagt ut et bilde av mannen liggende med et kamera på magen.[31] Og spekulasjonene går i alle retninger: Han er uskyldig frilansfotograf som "stod bland åskådare vid sidan av", kanskje "sköt polisen av misstag en av sina egna civilspanare?", noen antyder at han i politiforhør er truet til taushet, før vi får "En ny teori: Killen jobbar för någon utländsk underättelsetjänst". Helt siden 20. juni har det dessuten ligget en videofilm på IMC med bilder av den skuddskadete tredje mannen.[32] Men ingen i dagspressen skriver noe om det. Først 18. august tas spørsmålet opp i Dagens Nyheter i en gjennomgang av "rykter" omkring EU-møtet. Conni Andresson, som han altså heter, står fram med sin historie i samme avis 8. september, hvor han blant annet forteller at bildene han tok av skyteepisoden ble beslaglagt av politiet, som nå sier at bildene er borte (noe politiet selv har bekreftet). Og i Uppdrag Granskning-reportasjen den 20. november blir han intervjuet om skuddøyeblikket, hvordan han ble skutt i ankelen samtidig med Hannes Westberg (antakelig av samme kule), og på en filmsekvens ser vi hvordan han hinker bort fra åstedet.[33]

Conni Andersson er ikke tiltalt for noe som helst. Han er en frilansfotograf som tok bilder av skuddøyeblikket, og han ble skutt i ankelen av politiet som altså har somlet bort viktig bevismateriale. Videoaktivister og IMC dokumenterte hendelsen og bidro med viktig materiale til den pågående diskusjonen omkring politiet opptreden i Göteborg. I Norge er det imidlertid ingen aviser som har skrevet om "Den tredje mannen".

"Hittills har de här nättidningarna haft en ganska marginell betydelse […] Men något har hänt. Och det hände nog i Göteborg", skriver Martin Jönsson i en artikkel om nettsavisen Yelah.[34] Der "mainstream-media" sjelden kom ut over sin svart-hvitt-logikk, presenterte nettsteder som Yelah fortløpende analyser, nyheter og filmklipp av begivenhetene i Göteborg. "Man kan till och med hävda att Yelah skötte sitt journalistiska uppdrag bättre än sina oändligt mer resursstarka kollegor", skriver Jönsson. Men det reiser et interessant spørsmål: Kan man stole på media som har valgt side og journalister som har tatt standpunkt? Eller er det bare disse, frikoplet fra krav om objektivitet og nøytralitet, vi kan stole på? "Sanningen är subjektiv, säger IMC-aktivisterna. Man måste välja perspektiv".[35]

MIDDELMÅDIG MEDIA

Hannes Westberg er skuffet over de etablerte medienes rapportering:

Den är katastrofal, skulle jag vilja säga, kring hela EU-mötet och alt som har hänt där. Enormt ensidig, dom har bara plockat upp en sida av, ja dom har tagit polisens version rakt av och inte visat något intresse for vad som verkligen har hänt […] Det är skandal, tycker jag.[36]

Ved liksom å ta Hannes parti, er Uppdrag Granskning blitt heftig kritisert for å være ensidige og vinklet i sin presentasjon: "Många tror att vi försvarar stenkastning. På inget sätt!", sier Janne Josefsson opprørt. Men journalistene i Uppdrag Granskning stiller spørsmålstegn ved politiets håndtering av saken. Og de reagerer på hvordan dagspressen ukritisk har formidlet politiets versjon: "Illa pålästa journalister kommer på presskonferansen och bara skriver ned det dom säger". Slik bidrar de til dannelsen av en primitiv opinion som tilsier at Westberg fikk som fortjent, og som automatisk frikjenner politiet: "Genom att legitimera polisens version, så legitimerar man också den här primitiva folkopinionen, tycker jag, och den skall vi gå emot", sier Josefsson.

Uppdrag Granskning har da også blitt heftig kritisert av journalistkolleger: "Uppdrag Förvanskning" harselerer for eksempel Hanne Kjöller på lederplass i Dagens Nyheter.[37] "Många uppfattar vårt reportage som en indirekt kritik mot dom övriga journalisterna som har missat", fortsetter Hannes Råstam, og en viss forstand er angrepene uttrykk for en slags kollektiv dårlig samvittighet - som Josefsson sier: "Vi spräcker ju ackordet, för att säga det så. Vi gör ju det dom andra borde ha gjort".

Og Uppdrag Granskning-journalistene er klar over den makten de har til å påvirke folks oppfatning av virkeligheten: "Det är ju en illusjonslåda", sier Josefsson om fjernsynet:

Är man samvetslös så går det att lura folk till vad som helst. Det är lite det här … Oliver Stone när han gör filmen om John F. Kennedy: Han skulle ju kunna få mig att tro det var jultomten som mördade Kennedy. Han använder ju all jävla teknik för at slå sönder skallen på mig. Dom möjligheterna har ju vi.

Dessuten legger de ikke skjul på at de har valgt et perspektiv for å tydeliggjøre sine poenger, men at valg at perspektiv ikke får gå på bekostning av grundighet og etterretterlighet: "Det bygger ju på at vi är samvetsgranna. Därför ska ju vi kritiseras", fortsetter han, "Vi får inte ta fel".

Både alternative medier som Yelah og IMC og journalistene i Uppdrag Granskning er altså innforstått med at film- og videoopptak alltid bare kan vise et utsnitt av en begivenhet. De vet at deres presentasjon alltid vil være påvirket av deres ståsted. Og både aktivistene og journalistene bruker de mulighetene som ligger i mediet, som for eksempel voiceover eller kryssklipping. En slik kompetansen om film, fortolkning og manipulasjon virker helt fraværende i forhold til videobevisene som ble brukt i rettssaken mot Hannes Westberg: "Ingen har riktigt kontrollen över det", sier Josefsson, "hans försvarare hade ingen kontroll".

VIDEO SOM VITNEMÅL

Også i saken mot Rodney King ble det tydelig hvordan den naive realismen - forestillingen om en nøytral og transparent gjengivelse av virkeligheten - kom til kort i møtet med politiets forsvarsadvokater. Filmen ble fortolket i stykker, og politimennene ble først frikjent på tross av videobeviset! De hevdet at Rodney King hele tiden hadde "complete control". Han var den aktive part "directing all the action". Og bit for bit, som stillbilder, ble videoen plukket fra hverandre. På filmen så det ut som grisebank, mens King løftet armene for å beskytte seg, men på stillbildene ble det forklart at King her inntok en "trigger position" klar til å angripe politiet.[38]

Kings advokater som trodde de hadde videobeviset på sin side, ble lamslått. Den 29. april 1992 ble politifolkene frikjent, og i løpet av opptøyene i Los Angeles de neste fem dagene ble 54 mennesker drept og over 7000 arrestert. Først da rettsaken ble tatt opp igjen ett år senere, og Rodney King selv framsto som vitne med sin versjon av saken, ble to av de fire politimennene dømt. Videodokumentarens naive realisme kom altså til kort.

Situasjonen i Göteborg er annerledes, men mangelen på kunnskap om video som vitne er like påfallende. Hannes Råstam forteller at på et møte i Göteborg tidligere i høst, uttalte politiet som hadde arbeidet med filmen at de ikke hadde vinklet den. De hadde bare laget en objektiv beskrivning av det som har hendt. "Det avslöjar ju alltså den omedvetenhet som finns inom polisen", innskyter Janne Josefsson, "Film är ju manipulation från början till slut. Redan när man riktar en kamera någonstans så har man ju valt att filma en sak ut ifrån en vinkel".

Og det ser ut som en voksende bevissthet omkring bruken av video som bevismateriale tvinger seg fram. Ikke minst etter at Riksåklagaren Per Wilhelm Estreen 21. november, dagen etter Uppdrag Gransknings siste reportasje, besluttet å innlede en forundersøkelse basert på mistanken om tjenestefeil og bevisforfalskning. "Situationen är olustig", sier Bengt Landahl, som var sjefsanklager i saken mot Hannes Westberg, "Jag ifrågasatte aldrig den filmversion som polisen presenterade. I fortsättningen kommer jag att engagera mig i videoproduktionen på ett annat sätt". Andre reagerer sterkere: "Vi har inga garantier för att manipulation inte förekommit även i andra mål. Jag kräver därför att alla videofilmer nu granskas och att rättegångarna i det rättsliga efterspelet till EU-toppmötet görs om", sier Anders Svensson fra nettverket Göteborgsaktionen 2001.[39] Også tv-selskapene er opprørte etter politiets mistenkeliggjørende påstander om at lyden antakelig stammet fra deres nyhetsredaksjoner, noe de allerede har motbevist. Sammen har SVT og TV4 dessuten anmeldt politiet for brudd på opphavsretten: "Det är otroligt, det är fullständigt otroligt att polisen får producera egna filmer på det sättet. Det är en rättsskandal", sier Hans Hernborn i SVT.[40] Og rett før jul, den 22. desember, trykket Aftonbladet et omfattende opprop hvor man blant annet krever at "Polisens hela filmmaterial [bör] bli tillgängligt för de åtalades försvarare".[41]

Men man skal ikke ta seieren på forskudd. Hva angår selve manipuleringen av bevismaterialet, er det mer eller mindre lagt lokk på saken ettersom den nå "är under utredning". Det betyr for det første at politiet ikke kan uttale seg om saken, og for det andre at mediene og folk flest slår seg til ro med det. Samtidig vet vi at 97% av sakene i Sverige hvor politi utreder politi, blir henlagt. Og det detaljerte arbeidet med å rekonstruere hva som egentlig skjedde, kan komme til kort, ettersom forundersøkelsen av politiets opptreden kan blir lagt ned - igjen. For at politiet skal kunne bli dømt for eventuelle tjenestefeil, må det bevises at det ikke forelå en "nödvärn"-situasjon. Politiet kan nemlig hevde at de befant seg i en situasjon der "de svårligen kunde besinna sig" og at det ikke var tid til en grundig vurdering. Altså en situasjon der det objektivt sett ikke var snakk om "nödvärn", men der det subjektivt sett var det. Politiet "følte" seg truet på livet.[42]

I den grad rettsavgjørelsen faktisk kan bli basert på hva politiet følte, er det ikke så interessant hva Hannes gjorde fra Reclaim-festen til skuddøyeblikket. Han har kastet stein og blitt dømt for det. Det som derimot blir relevant, er de involverte politimennenes opplevelse av situasjonen fram til skuddene faller: Er deres vurdering om "nödvärn" berettiget, og samsvarer den med andre vitner og kollegers vurdering av situasjonen?

Både Conni Andresson, Daniel Demoustier og Fredrik Naumann er øynevitner, og alle tre avviser at det var snakk om nødverge. Også Stein Lillevolden, som befant seg noe lenger borte i Vasagatan, vurderer situasjonen likt, og han mener videre at politiet ganske enkelt kunne arrestert ham tidligere: "Hannes var full og surrete, og de kunne tatt han ved flere anledninger".[43] I umiddelbar nærhet befinner det seg fem hundepatruljer. Og bare sekunder før Hannes blir skutt, er to antiterrorpoliti, forkledd som aktivister, på vei fram for å arrestere ham, men de blir avbrutt av skytingen.[44] Videre har to av de fem i gruppen til den skadete politimannen, bekreftet at demonstrantene hadde trukket seg unna på grunn av varselskudd og at Hannes var alene igjen.[45] Selv politiet har altså helt motstridende opplevelse av situasjonen, (de fleste av dem "kunde besinna sig") noe som gjør det ytterligere problematisk å forsvare at de to siste legitimt kunne vurdere sitasjonen som "nödvärn" og følgelig løsne skudd. Men som sagt, saken kan bli lagt ned - igjen.

"LILLEBROR SER DEG!"

Avsløringen i Göteborg kan på ingen måte tilskrives video witnessing som sådan. Det var Åstram og Josefsson ved Uppdrag Granskning som avslørte at bevismaterialet var manipulert, og da primært med utgangspunkt i filmen til tv-fotografen Demoustier. Det som er nytt er at video som vitnemål i retten blir problematisert. Og at store deler av materialet til slike rekonstruksjoner er vitnesbyrd fra forskjellige perspektiv formidlet av videoaktivister og alternative medier.

Overvåkingskameraer og politispanere blir nå utfordret av videoaktivister som bruker video som taktisk verktøy ved konfrontasjoner. Men den rettslige prosessen viser at mange problemer gjenstår. Det skjer mye med videomaterialet når det benyttes som vitnemål i retten. Der kan det enten bli fortolket i stykker, som med Rodney King, eller klippet og manipulert, som med saken mot Hannes Westberg. Andre perspektiver er derfor ikke nok i seg selv. Både produksjonen og presentasjonen av videobevisene i rettsalen må problematiseres.

FOTNOTER

NB!: For å se videosekvensene i fotnotene, må du benytte RealOne Player, som er en gratis videofremviser:
http://www.real.com/realone/trial.html?dc=126125124&src=020122realhome_1,020123r1choice_h1

[1] Intervju med journalistene Janne Josefsson og Hannes Råstam ved Uppdrag Granskning, SVT Göteborg, 6. des. 2001. Alle sitater fra dem er fra intervjuet. Henvisninger til web-adresser pr. desember 2001.
[2] Deidre Boyle, Subject to Change. Guerilla Television Revisitied, Oxford 1997, s. 4.
[3] Lucy R. Lippard (red.), Six Years: The Dematerialization of the Art Object from 1966-1972, Berkeley 1973. For en oversikt over tidlig videokunst, se: http://davidsonsfiles.org/Exhibitions.html.
[4] Boyle 1997, s. xiii
[5] Begrepene ble lansert av Ralph Lee Smith, “The Wired Nation”, The Nation, 210:19, 18. mai 1970, s. 606.
[6] Hans Magnus Enzensberger (1970), “Constituents of a Theory of the Media”, i John Hanhardt (red.): Video Culture, New York 1986, s. 98. Jf. Bertolt Brecht (1932), Der Rundfunk als Kommunikationsapparat, i: Werke vol. 21, Berlin/Frankfurt a. M. 1992.
[7] Parry Teasdale intervjuet i 1995 av Chris Hill, “Performing Video in the First Decade, 1968-1980”: http://www.videodatabank.org/vdb/resources/chrishill.html, s. 8-9.
[8] Fra TVTVs “Things to Tape”-liste trykket i Radical Software rett før nominasjonsmøtet, gjengitt i Boyle 1997, s. 38-39.
[9] Jf. http://www.papertiger.org/ og http://www.igc.org/deepdish/. I Sverige opprettet man i 1995 “Öppna kanaler”, se: http://www.openchannel.se/, og her i Norge planlegges i disse dager opprettelsen av “Det sivile samfunns tv-kanal”, hvor blant annet Arne Næss, Johan Galtung og Erik Damman er involvert. Jf. Dagbladet 31/12-01: http://www.dagbladet.no/kultur/2001/12/31/303682.html.
[10] Thomas Harding, The Video Activist Handbook, London 1997, s. 64 ff. Boyle 1997, s. 206.
[11] For detaljer om rettsaken, se: http://www.law.umkc.edu/faculty/projects/ftrials/lapd/lapdaccount.html.
[12] Harding 1997, kap. 5.
[13] Avid har siden 1989 levert produkter for såkalt ikke-lineær digital redigering, dvs. at man i stedet for å klippe og skjøte film lineært nå kunne arbeide på PC med flere filmklipp parallelt.
[14] Se http://www.indymedia.org. For detaljer om opprettelsen, jf. Alexander Cockburn, Jeffrey St. Clair og Allan Sekula, 5 Days That Shook the World. Seattle and Beyond, London & New York 2000, s. 83 ff. Den 16. august 2001 ble IMC opprettet i Norge: http://www.journalisten.no/2001/sp_art2.asp.
[15] For detaljer og bilder, se: http://www.lahaine.f2s.com/Internacional/secgenova_sve.htm.
[16] Dan Josefsson, “Göteborgshistorier”, i Media i fokus nr. 2 (2001), s. 48-71; senere omarbeidet til tv-dokumentar i Mediemagasinet på SVT 15/11-01: “Skottet och sanningen”: http://www.svt.se/mediemagasinet/inslag.htm#.
[17] Josefsson 2001, s. 61.
[18] Josefsson 2001, s. 63.
[19] VG 16/6-01, s. 6-7.
[20] Henrik Width i Aftenposten 16/6-01, s. 6.
[21] Dagbladet 16/6-01, s. 14-15.
[22] Korrespondanse m. Fredrik Naumann 2/1-02.
[23] Du kan se reportasjen på SVT-web: http://www.svt.se/granskning/reportage.asp?S=527&A=527.
[24] http://clients.loudeye.com/imc/sweden/reclaim_20the_20city_20_20.ram.
[25] http://www.svt.se/granskning/video/2001/0814/gbg3.ram [9:43].
[26] http://www.svt.se/granskning/reportage.asp?S=645&A=645.
[27] http://www.journalisten.nu/a.asp?article_id=2866.
[28] Dagens Nyheter 30/10-01. Strafferabatten skyldes at Hannes i to uker var døden nær. Han måtte ha 100 liter blod, milt og nyre ble fjernet, mens hovedpulsåren måtte forsterkes med et plastrør.
[29] http://www.svt.se/granskning/video/2001/1120/polis.ram [2:40-2:46].
[30] Dagens Nyheter 21/11-01: http://www.dn.se/DNet/jsp/Crosslink.jsp?p=DNet&d=11&a=235583&f=index.html
[31] http://se.indymedia.org/front.php3?article_id=7119&group=webcast.
[32] http://clients.loudeye.com/imc/sweden/reclaim_20the_20city_20_20.ram [4:25-4:46], lagt ut på IMC Sverige 20. juni: http://sweden.indymedia.org/front.php3?article_id=3866&group=webcast.
[33] http://www.svt.se/granskning/video/2001/1120/gbg3.ram [2:28-3:27].
[34] Martin Jönsson, “Raka, vänstervridna nyheter”, i Media i fokus nr. 2 (2001), s. 75.
[35] David Karlsson, “Att kasta första stenen”, Glänta nr. 3 (2001), s. 9.
[36] http://www.svt.se/granskning/video/2001/0814/gbg3.ram [11:30-11:55].
[37] Hanne Kjöller i Dagens Nyheter 06/11-01: http://www.dn.se/DNet/jsp/Crosslink.jsp?d=407&a=232564.
[38] Jf. Particia J. Williams, “The Rules of the Game”, i Robrt Gooding-Williams (red.): Reading Rodney King. Reading Urban Uprising, New York & London 1993, s. 52-54.
[39] Dagens Nyheter 21/11-01: http://www.dn.se/DNet/jsp/Crosslink.jsp?p=DNet&d=11&a=235583&f=index.html.
[40] Svenska Dagbladet 22/11-01: http://www.svd.se/dynamiskt/Ettan/did_1869012.asp
[41] Oppropet “ Vart tog vår rätt vägen?”, Aftonbladet 22/12-01: http://www.aftonbladet.se/vss/debatt/story/0,2789,116753,00.html.
[42] Expressen 06/12-01: http://www.expressen.se/article.asp?id=90665.
[43] Intervju med Stein Lillevolden 3/1-02.
[44] Expressen 24/8-01: http://www.expressen.se/article.asp?id=79039.
[45] http://www.svt.se/granskning/video/2001/1120/gbg3.ram [4:06-4:27].