Forvaltningen av narkotikaproblemet, i Norge og internasjonalt, har vært preget av nære bånd mellom politikk og vitenskap. Vitenskap har stort sett stått i politikkens tjeneste som leverandør av viten om brukeren og stoffet. Etterkrigstidas utvikling i Norge har skapt et gap; mens kunnskapen om den narkomane og narkotikaen har vokst, vet vi til sammenlikning lite om hva som preger og styrer reaksjonene på «narkotikaproblemet» innen politikk, vitenskap, forvaltning osv. Dette er tema historiefagene i Norge ikke har vist interesse for – til nå.