Naturen har lenge vært et yndet idéhistorisk tema, og som innen de fleste andre kulturfag har natur ofte blitt satt i motsetning til kultur. Også etymologisk finner vi denne motsetningen; fra det greske natura, det opprinnelige, vesentlige og medfødte - det som kultiveres. Men begrepet natur favner også det grekerne mer filosofisk betegnet som physis - det som har å gjøre med beskaffenhet, karakter og vesen. Natur er følgelig alt og ingenting. Lovejoy ramset for eksempel opp 66 forskjellige betydninger, bare av begrepet physis. Og da Collingwood senere skulle prøve å finne en fellesnevner, mente han det måtte ha noe å gjøre med "dét i eller ved en ting som får den til å oppføre seg slik den gjør".
En annen tilnærming kan være at natur er kultur; ikke noe vi gradvis avdekker eller oppdager, men noe som aktivt konstrueres innenfor en kulturell kontekst. Forestillinger om naturen blir således ikke bare passive symptomer eller avskygninger av en gitt kulturepoke, men et topos som kan fylles med forskjellig innhold (religiøs, strategisk, politisk). Da blir det presserende å vite hvem som til enhver tid definerer naturen, for de bestemmer samtidig hvordan man kan tenke om naturen - og hvorfor vi oppfører oss slik vi gjør. De som kontrollerer naturen, kontrollerer også samfunnet. Og kanskje er det slik at den tiltagende vitenskapeliggjøringen av tidligere moralske og politiske spørsmål gjør at kultur i økende grad er natur?
Forhåpentligvis kan idéhistorisk kunnskap også belyse slike dagsaktuelle spørsmål. Først når vi vet hva vi stille tenker og hvorfor, er det mulig å tenke seg andre tanker.
I dette nummeret har ARR dessuten gleden av å lansere en ny satsning på bokanmeldelser, og som et idéhistorisk tidsskrift faller det seg naturlig å anlegge en bred, tverrfaglig profil. Ambisjonen er å presentere størstedelen av det som utgis av relevant faglitteratur på norsk, og bli ledende på dette feltet - intet mindre.