Det er noe flyktig ved radikalismen. Å være radikal for 50 år siden er ikke det samme som å være radikal i dag. Gårsdagens radikalere ender opp med å bli dagens konservative. Dermed er det også noe grunnleggende historisk ved radikalismen. I våre dager brukes begrepet til å beskrive prosjekter og ideologier med vidt forskjellige mål. Høyreradikale ytringer og handlinger har fått ny oppmerksomhet det siste året, mens radikal islamisme er en flittig gjenganger. Kunstverk beskrives som radikale, mens populærkulturen sjelden omtales som radikal.
Begrepet er også ofte blitt brukt polemisk, som en betegnelse man gir sine motstandere. Slik kan det også tilsløre mer enn det avslører. I dette nummeret av Arr ønsker vi å vise hvordan begreper som radikal, radikalisme har opptrådt, blitt brukt og forstått i konkrete, historiske tilfeller. Slik tar vi utgangspunkt i ordets latinske betegnelse, radix, «rot» (som i roten til en plante, et tre eller en tann). Hvordan ligger denne hovedmetaforen, rot, til grunn når begrepet brukes? I politikken er samfunnets røtter en organisk metafor, mer brukt av konservative talsmenn og teoretikere enn av de som ønsker omfattende forandringer av status quo. I de konservatives øyne blir en radikaler en som behandler eller uttrykker et ønske om å behandle samfunnets røtter på en brutal måte. Således har det vært et kjernebegrep i konservative samfunnsteorier, som en betegnelse på et onde.
Det er et annet spørsmål hvordan de som faktisk har blitt kalt radikale selv har tenkt. For begrepet kan romme mye. Vi finner progressive så vel som revolusjonære radikale ideer, og vi finner dem i politikken på høyre- så vel som på venstresiden. Men, ved å vri litt på rotmetaforen, får vi også øye på en betydning av begrepet radikal. Det kunne nemlig tenkes at ikke alle radikalere hensynsløst har villet røske opp i samfunnets røtter slik en tannlege trekker en tann, og at selve rotmetaforen kan gi radikalismen andre betydninger, for eksempel det å ha et stadig blikk på røttene, som en vilje til nettopp å fokusere på de grunnleggende spørsmålene, istedenfor å delta i mer hverdagslige problemer eller strategiske manøvreringer. Som viljen til nettopp å spørre etter fundamentet for politikken, samfunnet, vitenskapen eller kunsten.
Med dette nummeret av Arr ønsker vi å gi noen historiske perspektiver på et begrep som i dag sjelden historiseres.