Det finnes kanskje ikke noe årstall som i den grad er blitt et begrep som året 1968. På norsk har det gitt opphav til betegnelsen «68-er», en politisk figur skildret i Nils Fredrik Nielsens bok fra 1984 – Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter. Nielsen analyserte en generasjon som hadde vandret fra opprørere til rollen som (mer eller mindre ufrivillige) samfunnstøtter. Med denne boka skrev forfatteren seg inn i norsk begrepshistorie, på en måte som han umulig kan ha forutsett. For mens det til nå har funnes overraskende lite forskning på 1968, så er det Nielsen, og arven etter ham, som har preget våre assosiasjoner knyttet til dette fenomenet. Likevel: Selv om Nielsen fikk prege et begrep som har blitt stadig viktigere – så har ordbruken etter hvert fjernet seg ganske langt fra Nielsens egen. Forfatteren er blitt fadder for en interesse for opprørerens biografi som er påfallende, og for en debatt som i dag likner en karikatur av Nielsens sosiologi.
Spørsmålene om arven etter 1968 er både mange og kompliserte. Likevel er det de tydelige motsetningene som dominerer: Skal 1968 ses som vendepunktet i etterkrigstidens politiske historie i Norge? Eller skal det hele avskrives som en historisk parentes uten varige virkninger? På samme måte blir den moralske vurderingen ofte et spørsmål om for – eller mot. Én grunn til at 1968 ikke kan avfeies som en parentes ligger i den forsinkede effekten som begrepshistorien representerer. Denne har farvet ikke bare vår forståelse av 1968, men av sentrale fenomener som «radikalitet», «opprør» og «konservatisme». Sekstiåtterdebatten bør derfor betraktes som en del av den politiske virkningshistorien – uavhengig av hva som «egentlig» skjedde eller hva som er de «egentlige» effektene.
Derfor kommer man ikke utenom arven etter Nielsen, slik den har nedfelt seg i hverdagsspråket – og i den polemiske offentligheten. Men en studie av sekstiåtterdebatten kan være litt av en jobb. Polemikken er preget av uforsonlige motsetninger, og innhyllet i lag på lag av anklager, forakt, selvforherligelse, anakronismer og selvmotsigelser. Og den er forvirrende: «1968» ser ut til å kunne ilegges alle mulige betydninger, og alltid like selvfølgelig. Sekstiåtteren kan samtidig være for mye og for lite radikal, både en dinosaur som naivt opprettholder fortidens idealer, og en hykler som ikke vedkjenner seg sitt opprørske jeg. Men på tross av motsetningene, så finnes det både enighet og orden i debatten – noen spilleregler deltakerne ser ut til å dele. De enkle og absolutte motsetningene er en slik regel. Man kan også hevde at debatten bare i liten grad handler om 1968.
«1968» brukes i overført betydning. Året har blitt et symbol, noe som er tydelig allerede i påstander om at «1968» for alvor ikke kom til Norge før i 1969, eller da 60-tall var blitt 70-tall. Viktigere er det at sekstiåtterdebatten handler om motsetninger og holdninger i dagens politikk. Å posisjonere seg i forhold til 1968 kan likne et politisk være eller ikke være, en effektiv og selvforklarende måte å markere politisk identitet på. Begrepet brukes enten positivt eller negativt – for å iscenesette seg selv som «radikal» eller «opprørsk», eller for å ta avstand fra de samme holdningene. Avhengig av talerens strategiske interesser kan «68» assosieres med alt som er bra, eller alt som er galt i dagens politiske virkelighet.
Nielsens bok var åpen og flertydig – med sympatisk kritikk, og sosiologisk livsstilsanalyse som ikke mistet samfunnet og politikken av syne. I dag er det på mange måter de minst fruktbare perspektivene hos Nielsen som har overlevd og fått dominere ordbruken. Samfunnsperspektivet er svekket – det sosiologiske blikket er blitt til sosiologisme og personfokusert psykologisering. Debatten har på mange måter blitt paradoksal, men også typisk, ved at det polemiske fokuset mister det politiske av syne. Fokuset på den «ekte» sekstiåtteren er illustrerende. Som hos Nielsen, så sier dette perspektivet noe om fortida – at opprøret var én klasses verk. I tillegg handler ektheten om forholdet mellom klasse og ideer. Med tittelen pekte Nielsen på en dissonans mellom klasse (borgerlig) og ideer (radikale) hos opprørerne. At sekstiåttere ikke spiste seipanetter betydde at de stod kulturelt fjernt fra det folket de ville omfavne politisk. Senere har dette paradokset blitt brukt kritisk: Opprøreren var egentlig ikke opprører.
I interessen for det ekte kan man også spore en dreining fra klasse til person. Ideer har måttet dele biografi med personer, og har dermed blitt mindre viktige. Personfokuseringen har gitt rom for en moralisering av diskursen. Det ekte er blitt et begrep fylt med moralske konnotasjoner, som sier noe om hva det vil si å være et politisk menneske. Vi ser det i anklagene mot opprørere som har forlatt sine idealer: Opprøreren var egentlig ikke opprører likevel. Det er klart at når en tidligere opprører blir del av makteliten, så kan det sees som en uredelighet som er kritikkverdig. Problemet er slagsiden mot slike personfokuserte anklager. For det går an å se seg blind på sekstiåtteren. Det gjelder også for en forskning som ønsker å være objektiv; oppsamlingen av viten om mennesker kan alltid brukes politisk, noe sekstiåtterdebatten illustrerer. I stedet kan det være nyttig å stille noen spørsmål. Hva forteller sekstiåtterens biografi – og kritikken av denne – om mulighetene for å tenke og handle annerledes? En undersøkelse av motmakt bør også gi innsikt i makten – i hvordan den reagerte på kritikk. Dessuten kan det vise seg at de absolutte motsetningene ikke er så reelle. For man kan lett argumentere for at vi alle er sekstiåttere – også kritikerne av 1968.
Historien om «1968» er spennende som illustrasjon av hvordan fortida brukes politisk. Når det også er grunn til å kritisere denne bruken, så er ikke det i en tro på at en verdinøytral historieforskning er alternativet. Men det er et problem med polemikken at effekten i angrepene er avhengig av forenklinger. Og ofte innebærer debatten at avstanden i tid viskes ut. Mange snakker også om 1968 som om det var i går. Men 1968 er på mange måter teknologisk, materielt, politisk, kulturelt og ikke minst medialt – veldig lenge siden.
Sekstiåtterdebatten aktualiserer gårsdagens motsetninger som et speil for å forstå konflikter i dag. Man kan si at konfliktene fra den gang har blitt flyttet til i dag, og at 1968 har preget vår forståelse av sentrale politiske skillelinjer. Samtidig skjer en motsatt bevegelse. Vår forståelse av 1968 blir farvet, og begrenset, av dagens forestillinger om politikk og historie. Vi har lett for å glemme at betydningen av «radikal», «ekstrem» eller «konservativ» alltid er relativ til det som til enhver tid er politisk og moralsk normalitet. Derfor vil bildene av demonstranter i denne utgaven av Arr kanskje overraske leseren: Den typiske opprører har frakk og skjorte – og gjerne slips! Overraskelsen er nyttig fordi forestillingen om «det opprørske» går til kjernen av hva de fl este forbinder med 1968. En slik refleksjon kan også si noe om politikk i dag. For ofte kan det vel være mer avgjørende om noe assosieres som «opprørsk», hvem som mener hva, mer enn hva saken faktisk dreier seg om? Et annet eksempel på problematiske overføringer gjelder våre forsøk på skille mellom politikk og ikke-politikk, for eksempel politikk og livsstil, eller «kultur». Hva som er «politikk» og «kultur», og forbindelsene mellom dem, endres stadig. Da endres også det man skal måle effekten på. Når gutter i 1968 lot håret gro, når unge mennesker flyttet i kollektiv eller avsto fra å spise kjøtt, så var det handlinger ladet med politisk mening. I dag idealiseres det kulturelle mangfoldet. Det kan bety at mye av den tidens opprør har blitt del av vår moralske ryggmarg. Og det kan bety at påstander om at opprøret «bare» dreide seg om kultur kan være problematisk. Samtidig er det ikke sikkert at livsstil ikke kan være politikk også i dag! Forbindelsene mellom politikk og livsstil er i dag kanskje annerledes – mindre åpenbare, mer tabuiserte, indirekte og symbolske. Men ikke nødvendigvis svakere. Fokuset på sekstiåtternes smak og vaner kan bli et middel til å marginalisere opprøret, så lenge «kultur» hos oss anses som mindre viktig enn «politikk».
Når begreper få vandre fritt over tid og sted kan denne historisiteten gå tapt. Dermed illustrerer debatten også et sentralt idéhistoriefaglig poeng – at begreper bør forstås ut fra sin sammenheng. En historisk bevissthet kan bedre vår forståelse av de politiske sidene av 1968.
De sterke følelsene i sekstiåtterdebatten er tegn på at det dreier seg om noe viktig. Debatten er interessant, fordi den røper mye om forståelsen av politikk og historie. Den viser hvordan politikk er nært knyttet til identitet – til spørsmål om hvem vi vil være som mennesker. Det er imidlertid tvilsomt hvor mye den forteller om 1968.
Dette er grunner til at Arr ønsker å løfte diskusjonen om 1968 ut av dagens polemiske sammenheng, og gå tilbake til 1968. Vi har villet skille mellom ideer og personer, først og fremst mellom «1968» og «sekstiåtteren». Dermed har vi også håpet å unngå å legge opp til oppgjør eller noen endelig dom over fortiden. Målet har vært å gå bak mytene og se på hendelsesforløpet og det idéhistoriske bakteppet. Ikke for en gang til å fremme forsvarstaler, fallitterklæringer eller krav om bekjennelse eller anger, men for å spørre: Hva skjedde, og hva ble tenkt, i Norge og i resten av verden? Og ikke minst: Hvorfor? Vi har villet bryte med det ensidige fokuset på de som gjorde opprør, og det objektiverende blikket som har preget interessen for «68-eren». For opprøret er også et symptom – det røper noe om makt, konformitet og normalitet i det samfunnet det springer ut av.