I antikken var ryktets gudinne, Fama, fryktet og respektert – hun løp foran menneskene med sine karakteristikker. Hos Vergil fremstilles hun med et uendelig antall øyne og ører idet hun «holder storbyens folk i rystende redsel». I Bibelen møter vi også rykter og sladder, begge blir strengt fordømt, og som i den klassiske antikken knyttes sladderen her til en kvinnelig livssfære. I våre dager får sladrepressen stor oppmerksomhet, og med den har ikke sladderen bare kjønn, den har i vår tid også fått en uttalt klasse: sladder er trash.
I dette nummeret av Arr ønsker vi ikke å gå sladrepressen i næringen, men å se nærmere på sladderens historie. På hva som definerer og ikke minst utdefinerer visse typer budskap som sladder og på hvilken historisk drivkraft det løse snakket har vært.
Sladderen bidrar til å gjøre en fjær til fem høns, den kolporteres ofte av verpesyke og kaklende damer og henter altså sine referanser fra hønsegården. Historiene i dette nummeret handler om hvem som sladrer, hvem det sladres om og om hvordan man i ulike historiske situasjoner har benyttet sladderen til å stigmatisere og fordømme. Men de handler også om hvordan anklagene om at noe bare er sladder parkerer visse former for tale på vaglen.
Og vi regner med at nummeret vil vekke stor åtgaum, for «det tri veit, det veit alle».