Første setning i oppslaget «smerte» i Store norske leksikon gir inntrykk av at det skal dreie seg om noe ganske enkelt og tilforlatelig: «Smerte: ubehagelig følelsesopplevelse som skyldes inntruffet eller truende vevsskade.»
Så blir det hele mer komplisert. Det finnes fire årsaker til smerte: fysiologiske, nevrologiske, psykologiske og «smerte av ukjent årsak». Vi kan dessuten lese at «psykologiske, sosiale og kulturelle forhold påvirker smerteopplevelsen og smertereaksjonen hos det enkelte individ».
Vi kunne lagt til at smerten ikke alltid defineres ut fra sin årsak, men også kan inngå som del av en selvstendig diagnose. At smerten har et språk som ikke er nøytralt, og at dette preger opplevelsen av egen og andres smerte. At den er unik og personlig, men også sosial: noen smerter har høy status, andre lav. At den er menneskelig og eksistensiell, og at den går utenpå og utfordrer våre skiller mellom natur og kultur, mellom kropp og sinn.
Smerten er fortsatt en gåte. Statistikker om sykefravær forteller oss at det er en gåte vi ikke kan godta. Samtidig må smerten forvaltes. I dette prosjektet (kamp og forvaltning), finner vi medisinen i en nøkkelrolle. Leksikonet speiler vår tid når det er den medisinske forståelsen av smerten som vies plass.
Diskusjoner om sykdom og helse trenger humanistiske og andre ikke-medisinske perspektiver. Når medisinere snakker om «psykologiske, sosiale og kulturelle forhold», om smerten som fortolkning, som signal, tegn og symptom, og om «ukjente» eller diffuse årsaker, så bør det ses som en invitasjon til andre fagfelt.
Dette nummeret av Arr fokuserer på fortolkningen av smerten innen andre kunnskapsområder: religionen, litteraturen, kunsten, politikken, idretten. Blant andre. Men ideer beveger seg på tvers av disse avgrensningene. Derfor gir fortellinger fra andre felter også bidrag til medisinens historie.
Om slike undersøkelser kan ha noen nytte for medisinens mandat om å helbrede, er ikke åpenbart. I stedet viser de at smerte som sykdom og problem bare er en av mange sannheter om smerten. Vi settes på sporet av noe annet, andre premisser, en annen fornuft og moral. For smerten kan være meningsfull. Og den kan være en ressurs. Smerte kan være en forutsetning for læring, for erkjennelse, for kunsten, eller for myndighetenes ønske om å regulere en befolkning (straff). Ikke minst finnes det nære forbindelser mellom smerte og nytelse. Kanskje slike perspektiver likevel er relevante − også for diskusjoner om helse?