Hver dag dør om lag 30 000 barn av sult og underernæring i den tredje verden. Likevel settes ikke dette øverst på den politiske dagsorden i Norge. Man setter himmel og jord, og ikke minst utrolige ressurser inn p å redde et hvilket som helst norsk barn i nød. At barn dør som fluer andre steder registreres knapt, og betraktes i alle fall ikke som vårt ansvar.
Dette var utgangspunktet.
Arr ville undersøke hvorfor det er blitt slik.
Vi ønsket å undersøke den historiske bakgrunnen for at den teoretiske solidariteten med andre mennesker som vi gjerne slår til lyd for, har fått de praktiske, konkrete grensene som den har i dag.
Derfor tittelen ”solidaritetens grenser”.
Kritikere av vårt forhold til andre kulturer snakker gjerne om ”eurosentrisme”, ”(kultur)imperialsime” eller ”formynderi”. Andre vil tvert om framheve at det er hos ”oss”, her i ”vest”, at vi har utviklet ”sivilisasjon”, ”humanitet” og ”nestekjærlighet”. Arr ønsker å rette søkelyset på slike forsøk på å formulere vår selvforståelse. I den grad ”solidaritetens grenser” oppleves som et problem, så synes det først og fremst å være vårt problem. Et problem som utvilsomt er knyttet til moderniteten med dens forestillinger om frihet, likhet og brorskap, eller fornuft, universalitet og framskrittstro, koplet til forestillinger om nasjon, folk og folkefellesskap.
Det dør i dag 30 000 barn. Kan noe være viktigere? Hva er det som gjør at vi ─ som ”moderne” mennesker ─ vet dette uten å sette himmel og jord i bevegelse for å redde dem?