Det er fristende å utrope 1600-tallet til århundrets århundre. Skikkelige (idé)historikere holder seg selvfølgelig for gode til slikt, men om vi skulle rangere alle de 21 århundrene på vår side av år null med tanke på å utrope det viktigste, ville 1600-tallet utvilsomt ha kommet til finalen. Alle århundrene var selvfølgelig viktige nok for dem som levde i dem, og hele hundreår er også en ganske kunstig periodisering, men med tanke på våre egne liv har hendelser på 1600-tallet uansett hatt kolossal betydning.

1600-tallet er også de store paradoksenes århundre. På den ene side var seklet preget av brutale kriger hinsides den moderne forestillingsevne. Spesielt står Trettiårskrigen fra 1618 til 1648 frem som en av de verste menneskeskapte tragedier vi kjenner til i historien. På den annen side var 1600-tallet preget av en enorm utvikling i kunst og vitenskap. Århundret inneholder en galakse full av kunstneriske og vitenskapelige stjerner, som Newton, Galilei, Hobbes og Rembrandt for å nevne noen. Det var her den vitenskapelige revolusjonen fant sted, og vårt moderne verdensbilde ble mer eller mindre født her.

Det kan følgelig synes som et stort paradoks at de dypeste daler og de høy­este tinder befinner seg i det samme århundre. Men kanskje er ikke dette kun et snodig sammentreff? Kanskje det ene forutsetter det andre? Som den britiske filosofen A.C. Grayling spør i boken The Age of Genius: «hvordan kan det ha seg at den oppblomstringen av genier som skapte den moderne verden skulle oppstå ikke bare samtidig med, men kanskje delvis på grunn av [denne krigen]?» (s. 16) Grayling gir selv svaret noen hundre sider senere: «Svaret, etter mitt syn, ligger i at det kaoset som det århundrets kriger og tumulter skapte gjorde omveltningene mulige fordi autoritetene sviktet både teoretiske og praktisk.» (s. 319)

Det er dette kontrastfylte århundre Ole Henrik Gjeruldsen tar sine lesere med til. Det er en reise vel verdt å få med seg. Cort Adeler var en spennende fyr med bred erfaring fra både krig og fred, og Gjeruldsen er en skrivefør mann som kjenner sitt århundre godt.

De manglende puslespillbrikker

Cort Adeler, eller Curt Søfrensen som han ble døpt, ble født i Brevik i desember 1622, som sønn av trelasthandler Søfren Jensen. Store deler av livet levde han imidlertid som Cort Sivertsen, som var den nederlandske måten å stave navnet på. Navnet Cort Adeler tok han ikke før han var nærmere 40 år.

Søfren Jensen var ingen hvemsomhelst, men Gjeruldsen havner likevel i en av biografiskrivingens klassiske utfordringer. Det ligger i våre sjangerforventninger at vi skal få følge hovedpersonen fra vugge til grav. Problemet er imidlertid at det er ganske tynt med førstehåndskilder til Corts liv. Spesielt hans tidligste år ligger nærmest i stummende mørke. Som vanlig er fra denne epoken er det ytterst få beretninger eller levninger igjen som kan kaste lys over Corts barndom. Folk uten kongelige eller høy­adelige røtter etterlot seg svært få spor fra tiden før de av en eller annen grunn ble berømte. Ytterst lite av det har overlevd til vår tid. Vi vet navnet på Corts foreldre og på noen av et ukjent antall søsken, men ellers vet vi lite. Hva gjør så biografen med det?

Ifølge klassisisten Mary Beard makter de færreste biografer å stå imot fristelsen til å fylle inn de tomme feltene med litt farge og dramatikk. De lider av en biografisk horror vacui, som driver dem: «to tell a full life story, even when there is no surviving ancient evidence at all». Både forlag og lesere forventer å få hele historien, også den som har gått tapt.

Gjeruldsen faller også for fristelsen, men han faller mykt. Han er åpen og ærlig om at han mangler nesten alle puslespillbrikkene til Corts oppvekst, men noe har han da. En generell beskrivelse av Brevik og Norge på det tidlige 1600-tall er det mulig å gi. Det gir kontekst og en naturlig og myk start på boken. Det er også faghistorisk renhårig. Denne fremstillingen er kildebelagt og slikt sett i orden faglig. Men av og til glemmer Gjeruldsen seg litt bort, og gir oss beskrivelser somdenne: «De mange sjømannshistoriene som Cort hørte, de fremmede skutene han så, alt han fikk høre om Nederland og landets flåte som seilte på alle hav, gjorde sikkert at han tidlig ønsket å reise til dette spennende landet, og lengtet etter å komme til sjøs».(s. 18) Hvordan vet Gjeruldsen at det var slik det var? Kan det ikke like gjerne vært motsatt? At livet på sjøen var en skremmende tanke for en ung gutt? Som vi skal komme behørig tilbake til under, hadde sjømannslivet på denne tiden sider som gjorde at mange heller stakk til skogs.

Gjeruldsen gir også et malende bilde av Corts oppbrudd fra familiens trygge havn: «Det er ukjent hvordan avskjeden fra Brevik artet seg for Cort, men antagelig fulgte søsknene Sophie og Niels, moren Dorthe og faren Søfren med ned til havnen hvor de tok avskjed, og foreldrene kom med vennlige formaninger og lykkeønskninger før skuta kastet loss. Overfarten må ha fortont seg som et eventyr for den sjøinteresserte unggutten som nå var i ferd med å bli voksen.» (s. 19) Man trenger selvfølgelig ikke å ha et spesielt konspirativt eller misantropisk sinnelag for å forestille seg at denne avskjeden kunne ha foregått på helt andre måter. Kanskje fader Søfren måtte slepe en strigråtende guttunge om bord? Hva vet vi?

Slike drypp er imidlertid ikke skjemmende for boka, og det svekker heller ikke tilliten til det som kommer senere. Hensikten med å nevne dem her er kun å peke på de utfordringer alle biografer står ovenfor som skriver om folk som ikke har etterlatt seg spor fra viktige faser av livet. Å la være å si noe bryter som nevnt med sjangerforventningene, og løsningen er derfor å ty til det generelle, eller å gi seg dikningen i vold. Det siste kler imidlertid ikke slike prosjekter som dette særlig godt. Jeg synes Gjeruldsen makter balansegangen bra. Vi trenger litt menneskelig nærhet i en bok som denne, og det er ikke spesielt rart at Gjeruldsen tyr til litt idyll der han kan. Som vi skal se, var det mer enn nok elendighet i Corts liv.

Til sjøs

Som 15-åring forlot altså Cort sin hjemby og dro til den nederlandske byen Hoorn for å lære navigasjon og matematikk. Hensikten var å kvalifisere seg til å bli kadett i den nederlandske marinen. Dette var en enorm ekspansiv periode for Nederlandene, og sjømilitære ferdigheter kunne bokstavelig talt være gull verdt for dem som behersket kunsten, og holdt seg i live. Det var imidlertid som leiesoldat for Venezia at Corts karrierebane skulle få den boosteren som brakte ham helt inn i danskekongens hoff og norsk historie.

Som 25-åring var Cort kaptein på et armert nederlandsk handelsfartøy som ble leid ut til den venetianske marinen som var i en nærmest endeløs krig mot tyrkerne. (s. 43) Dette var en virksomhet han holdt på med i hele 12 år.

Jeg skal ikke her gå i detalj om alle sjøslag og viderverdigheter Cort møtte, og om hvorvidt han faktisk hogg hodet av en tyrkisk pasja. Alt er medrivende og godt fortalt i Gjeruldsens bok. Det jeg derimot skal koste på meg er å fremheve hvor viktig slikt lesestoff er for den jevne sofastrateg.

Om man ikke tenker seg om er det lett å forestille seg at sjøslag besto av en duell mellom admiralene, som gjennom dristige manøvrer, lure triks og godt sjømannskap maktet å utmanøvrere og helst utslette motstanderen. Gjeruldsen får usedvanlig godt frem at det neppe artet seg helt slik. Fienden var, for å sette det en smule på spissen, kapteinenes og admiralenes minste problem. Det største problemet var å komme seg fra A til B.

Sett med våre øyne var disse skute­ne i nærmest konstant havsnød. Dårlig kosthold og hygieniske forhold om bord gjorde at mannefallet var stort, også om man ikke skulle møte noen menneskelige motstandere i form av pirater eller fiender på sin vei. Gjeruldsen forteller for eksempel at omtrent halvparten av alle dem som på 1600-tallet seilte ut med det nederlandske Ostindiakompaniets skip aldri kom tilbake. Noen valgte å bli ute, men langt de fleste døde.(s. 138) Den danske ostindiafareren, skuta Olden­burg, mistet så mye som fem sjettedeler av mannskapet sitt til sykdom, ulykker og generell slitasje.(s. 252) Og det uten at de hadde møtt noen fiender på sin vei. Kom man ut i uvær var det ikke uvanlig at skuta gikk ned med mann og mus. Gikk det galt sto det heller ingen klare til å fiske deg opp av sjøen. Å krysse store havstrekninger var, som man forstår, livsfarlig.

Admiralenes nest største problem var å holde flåten samlet. Ikke på grunn av vær og vind, men fordi enkelte så sine interesser best tjent med å forlate området i det de skimtet fiendens vimpler i det fjerne. Det kunne skyldes frykt og redsel, men det kunne også skyldes uenighet om betaling eller uenighet om kommandoforhold. Plutselig kunne sjefen altså oppdage at halve styrken hans var forduftet. Ikke fordi de befant seg på havets bunn, men fordi de brått hadde fått bange anelser.

Først når været, helsa og den kollektive kampgløden tillot, kunne man altså komme på skuddhold med fienden. Det var også veldig lite å glede seg til. Sjøslag på denne tiden var usedvanlig brutale saker. Den raskeste måten å dø på var nok å bli truffet av prosjektiler direkte. De fleste ble formodentlig drept og såret av fliser og andre deler som ble revet løs fra skipet når kanonkulene traff, eller de brant i hjel, ble stukket i hjel eller druknet. Det var få steder å gjemme seg. De sårede som overlevde helt fram til de møtte feltskjæreren med saga, hadde også lite å se fram til. Sjøkrig på 1600-tallet var fryktelig.

Det er heller ikke spesielt rart at det tok tid å komme til en avgjørelse på den­ne tiden. Kriger og beleiringer kunne vare i årtier. Beleiringen av Heraklion på Kreta hadde vart i ikke mindre enn 22 år da admiral Francesco Morosini endelig ga opp i 1669.

Krigens friksjon

I sjømilitære diskusjoner er det ikke uvan­lig å høre at sjøkrig handler om 99% sjø og 1% krig. Dette er nok å ta i, men bare det å holde datidens skuter flytende i vannet over tid var en enorm belastning. I tillegg kom som nevnt vind, vær og havstrømmer som slett ikke trengte å spille på lag med de operative plan­ene. Det hjelper lite om admiralen får en lysende idé om vinden hvis strømmene vil det annerledes.

Cort fant mer enn nok fiender å slåss med i årene han tilbragte i områdene mellom Dardanellene og Kreta, og hans bravader ble rikelig belønnet, men det er altså Gjeruldsens beskrivelse av krigens allestedsnærværende friksjon som gjør størst inntrykk på meg. Begrepet friksjon er normalt knyttet til den prøyssiske militærfilosofien Carl von Clausewitz (1780–1831). Med det begrepet forsøkte han å beskrive alt det som skiller krig på papiret fra krig i virkeligheten. Det er alt det som gjør at militære avdelinger før eller siden vil gå til grunne, selv uten at fienden skulle dukke opp. Det er den gene­relle slitasjen knyttet til for eksempel manglende forsyninger, penge­mangel, pest, hjemlengsel og mytteri.

Clausewitz var en landkrabbe. De problemene han beskrev på landjorda kan du, for å være litt presis upresis, multiplisere med ti om du tar dem med ut på sjøen. Det som var vanskelig på landjorda ble enda vanskeligere om du plasserte det om bord i en båt.

Clausewitz var på ingen måte den første som oppdaget at i krig er alt vanskelig, og at motgang og uflaks gnager hærførerne i leggen konstant. Han var imidlertid den som med størst styrke maktet å insistere på at også de militære tenkerne måtte ta hensyn til denne friksjonen, ikke bare praktikerne. Og ikke minst, krigshistorikerne må også ta hensyn til dette når de skriver historien. I virkeligheten handler krig lang mer om frykt, søle og diaréenn om medaljer, heltedåder og glorie. Dette får Gjeruldsen forbilledlig godt frem i boka. Det er her han gir et substansielt bidrag til vår forståelse av sjøkrig på 1600-tallet. Aller best, eller mest tragisk om man vil, kommer dette til syne i sluttakten i Cort Adelers liv.

Med våre øyne fremstår innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 som en nokså bakstreversk og lite opplyst måte å styre et land på. Gjerul­dsen får imidlertid fram at under datidens betingelser var dette trekket langt lettere å forstå. En side ved dette var blant annet at kong Fredrik III sto langt friere til å ansette kompetente folk enn tidligere, hvor høyadelen hadde hatt monopol på de høyeste stillingene. Dette gjorde det mulig for en mann med Cort Adelers beskjedne stamtre å få en svært sentral stilling i den dansk-norske militær­administrasjonen som generaladmiral, og øverstkommanderende for den dansk-norske flåten. Det var i denne kapasitet han i 1675 stakk til sjøs i spissen for en større styrke for å avskjære den svenske flåten. De to styrkene møttes aldri til åpen kamp, men ventetiden var dødelig nok. Dag ut og dag inn, uke etter uke, lå Adeler i rom sjø og ventet på svenskene. Sykdom og generell dårlig hygiene begynte raskt å desimere Adelers styrke, men han ga seg ikke. Han trøstet seg med at svenskene neppe hadde det bedre. Det gikk også prestisje i dette, og Adeler hadde ingen intensjoner om å avblåse operasjonene før han hadde sikre opplysninger om at svenskene også hadde gitt opp. Stand­haftigheten kostet til slutt Adeler livet. Han falt som mange av sine matro­ser ikke for fiendens våpen, men for krigens friksjon. Ganske symptomatisk for tingenes tilstand.

Det store sjøslaget kom til slutt, men det var en annen norskfødt admiral, Nils Juel (1629–1697), som fikk æren av å vinne det legendariske sjøslaget i nærheten av Køge bukt i juli 1677. En seier som ifølge Gjeruldsen ikke hadde vært mulig uten Adelers «omdannelse og utvidelse av den dansk-norske flåten til en moderne marine med stor slagkraft».(s. 305)

Fellesoperasjoner

Jeg startet denne anmeldelsen med en liten sjangerbetraktning. Snur jeg den sjangeranalysen mot min egen anmeldelse forventer de fleste at jeg også peker på noe av det boken ikke behandler, men kanskje burde ha gjort.

Det eneste lille savnet jeg har er at jeg gjerne ville ha sett litt mer om sam­virke mellom land- og sjøstyrker. Gjeruldsen omtaler flere steder i boka, spesielt i siste del, hvordan de maritime operasjonene skulle understøtte krigen på land. Her ville det vært givende å få noe mer om hvordan slikt samvirke fant sted i praksis. I hvilke fora ble det vi i dag kaller fellesoperasjoner til? På hvilke måter avveide man våpengrenenes styrker og begrensninger opp mot hverandre, både når det kom til investeringer i fredstid og når det kom til operasjoner i krig?

Dette er ingen alvorlig kritikk av boka. Alle forfattere må ta tøffe valg. Alt kan ikke få plass mellom to permer. Hensikten med å nevne det her, er å inspi­rere Gjeruldsen til å ta hansken opp ved neste korsvei. De fleste militærhistorikere skriver enten om landkrig eller sjøkrig, og i moderne tid om luftkrig. Langt færre har skrevet om hvordan disse har påvirket hverandre og ikke minst om hvordan staten prioriterer mellom dem når det kommer til finansiering og til operativt samvirke. En mann med Gjeruldsens kompetanse og historiefaglige rulleblad er i en usedvanlig god posisjon til å gjøre nettopp det. Se dette som en oppfordring!

Skurk eller helt?

I anmeldelsens innledning var jeg også innom kildeproblematikken som følger av 1600-tallshistorie. Det problemfeltet treffer Gjeruldsen også i bokas sluttfase. For hvem var egentlig denne Cort Adeler? Var han en ekte og selvoppofrende helt og sjømilitært geni, eller var han en skrythals og en skurk som blandet sammen private forretninger og statlige anliggender på en svært kritikkverdig måte? Meningene har vært delte i århundrene etter Adelers død i 1675. Gjeruldsen tar ikke eksplisitt stilling til denne debatten, men fortellingen som brettes ut i boka levner liten tvil om hva Gjeruldsen selv mener. Jeg vet ikke hvor mange ganger ordet krigshelt er brukt i boka, men det er så hyppig at Gjeruldsen neppe mener det ironisk.

For så endelig å konkludere. Ole Henrik Gjeruldsens Cort Adeler. Sjømann og krigshelt fra 1600-tallet er en meget leseverdig bok om en svært spennende tid. Det var en tid hvor krigen aldri var langt borte og utgjorde en arena hvor noen, ganske uavhengig av stand og bakgrunn, kunne nå de høyeste topper, men hvor de aller fleste fikk en for tidlig og smertefull død. Om du mot formodning skulle få velge et annet århundre å leve i enn vårt eget, bør du altså være svært forsiktig med å velge 1600-tallet. Det århundret er det best å lese om.