For å bøte på vårt lands mangel på antikk litteratur i oversettelse lanserte Gyldendal i 2014 serien Kanon - Antikkens litteratur på norsk. Initiativet er etterlengtet ikke bare fordi mange av våre tidligere oversettelser begynner å dra på årene, men også ettersom svært mye aldri før er blitt gitt ut på norsk. Norge har Xenofon-, Plinius- og Properts-formede hull som sårt behøver å tettes, men Kanon jobber med saken. Bøkene, som kommer i en solid og smakfull innbinding, gjør dessuten god bruk av innledninger, noter og andre tillegg for å bidra med litt ettertraktet kunnskapsformidling om antikken. I spissen for det hele er Thea Selliaas Thorsen, førsteamanuensis i klassiske fag ved NTNU, som selv har erfaring med oversettelser fra sine gjendiktninger av Ovid. Serien har det fortrinn framfor sitt motstykke Thorleif Dahls kulturbibliotek at oversetterne ikke begrenses til å skrive riksmål, men kan dikte i den målform og det stilleie de mener at anledningen krever. Til gjengjeld er serien mer begrenset i sitt interessefelt. Ifølge bøkenes baksidetekster skal den omfatte «hele antikkens litterære arv». Dette er store ord, men betyr antagelig noe sånt som «alle gresk-romerske ikke-kristne tekster av en viss kvalitet», som i seg selv er et enormt prosjekt. Så langt har serien skredet fram i et imponerende tempo og omfatter nå ni utgivelser. I juni kom tre nye skudd på stammen: fragmentene etter lyrikeren Alkaios (født ca. 625˗620 f.Kr.), den greske historikeren Polybs (ca. 200˗ca. 118 f.Kr.) romerske historie og Terents’ komedie Evnukken (oppført i 161 f.Kr.). Ser man bort fra tidligere oversettelser av kortere sitater og enkelte dikt, kommer alle de tre nå for første gang på norsk.

Terents, Evnukken

Etter to greske komedier (Menanders Grinebiteren og Aristofanes’ Froskene) er Evnukken seriens første romerske. Handlingen, som bl.a. byr på to parallelle kjærlighetshistorier, en brautende soldat uten selvinnsikt, en ressurssterk og selvstendig kurtisane, en naiv gammel mann og et par slue slaver, omfatter mye av det som kjennetegner antikkens situasjonskomedie. Tittelen kommer av at en av hovedpersonene, den unge mannen Chaerea, forelsker seg i en i nabohuset nylig anskaffet slavejente, og følgelig kler seg ut som en evnukk for å få adgang til huset og henne. Evnukken ble forfatterens største publikumssuksess i samtiden, og det er det verket som stilistisk sett ligger nærmest Terents’ forgjenger Plautus, den andre store romerske komediedikteren. Av de to er Plautus er blitt beryktet for sine verbale utskeielser og metriske variasjon, mens Terents er kjent for sin interesse for rollefigurenes psykologi og for sitt jordnære, men elegante språk som har sikret komediene hans fast plass i latinundervisningen fra antikken av og helt fram til nyere tid.

Selve gjendiktningen er god. Den latinske teksten er blitt overlevert gjennom århundrene uten større uhell, og det finnes få tekstproblemer, men Brecke har likevel passet på å basere oversettelsen på en av de nyere og mer pålitelige utgivelsene av Evnukken, og hun har dessuten konsultert en eldre tekstkritisk utgave. Komedien er gjengitt på lett tilpassede jambiske og trokeiske vers, og metrikken kommer på ingen måte i konflikt med språk eller innhold. Valget av ord og idiomer reflekterer våre egne dager uten at det trekker Terents helt ut av sitt Roma.

Phaedria

Skrekkelig! Nå ser jeg hvor
fordervelig hun er, og jeg, så ynkelig!
Jeg avskyr og jeg elsker henne, går fortapt
bevisst og våken – ja, hva skal jeg gjøre nå?!

Parmeno

Vel, kjøp deg fri til lavest mulig pris. Og blir
det dyrt, så gir du det du kan. Og ikke plag
deg selv!

Phaedria

Er det ditt råd?

Parmeno

Så klart! Forelskelsen
har nok problemer, hvorfor legge flere til?
(70–77)

Selv på norsk drar man kjensel på hans glatte og homogene stil, der slaver og herrer taler med samme beherskede tone, og vitsene først og fremst får en til å smile varmt, men sjeldent le. Gjendiktningen lider dog av en litt vel flittig bruk av uttrykket «pokker» som skal gjengi de hyppige romerske besvergelsene ved Hercules og Pollux. Dette naturlige trekket ved det latinske talespråket blir etter et par akter noe påtrengende på norsk, og kunne kanskje vært løst på en mer idiomatisk måte. Teksten er utstyrt med nyttige sceneanvisninger og forklarende fotnoter, og Brecke har også tatt seg bryet med å oversette detaljene om stykkets opprinnelige oppsetning samt sammendraget på vers som i manuskripttradisjonen er blitt lagt til foran selve komedien.

I sin innledning gjør Brecke rede for den romerske komediens karakter, litterære kontekst og kulturelle omgivelser. Hun tegner et livlig bilde av de religiøse festivalene der komediene ble satt opp, og går omhyggelig gjennom det man vet om scene, kostymer og konvensjoner. Det er bare synd at den ikke har et større blikk på den romerske komedien og de litterære og performative tradisjoner den vokste ut av og førte videre, men heller beskriver romersk komedie som kun bestående av den såkalte comoedia palliata, dvs. greske komedier gjendiktet på latin, som Evnukken er et eksempel på. For parallelt med palliata blomstret den mer hjemlige comoedia togata (komedier som handler om romere) så vel som atellaner (ofte sammenlignet med den italienske commedia dell’arte) og mimetradisjonen (en variert og ofte grotesk sjanger bestående bl.a. av musikk, dans, miming og improvisasjon) som alle har satt spor etter seg. Fra så sent som ca. 400 e.Kr. har vi til og med bevart en anonym komedie, Querolus («Klagefanten»), som igjen er av en helt annen karakter. Innledningen blir altså litt hellenosentrisk på dette området.

Men utgaven er uansett en glimrende inngangsport til den romerske palliata-komediens verden. En heller forstemmende grunn til at Evnukken er et godt eksempel på sjangeren er at den er blant de mer tydelige tilfeller av et av nykomediens mer urovekkende yndlingsemner, nemlig voldtekt. For stykkets titulære forførelsesknep ender i et overgrep. Når Chaerea har gjennomført sin plan og forlatt den fremmede husstanden er det ikke akkurat en angrende synder publikum får se, men en seiersstolt helt i evnukkhabitt. Voldtekten har naturligvis ikke foregått på scenen. Den blir beskrevet på en implisitt, men tydelig måte idet Chaereas venn Antipho forspør seg om førstnevntes gledesutbrudd:

Chaerea

Imens tok søvnen makten over jenta. Skjult, fra kanten
av vifta, gløttet jeg på henne, slik. Jeg så omkring meg,
og sjekket kysten, så at alt var klart. Jeg boltet døra.

Antipho

Hva så?

Chaerea

Din tosk – hva tror du?

Antipho

Greit, jeg skjønner ...

Chaerea

Skulle jeg ha
latt slik en flyktig, ønsket, men så uant sjanse glippe?
Da hadde jeg jo vært det som jeg hadde kledd meg ut som.
(601-606)

Disse versene bør utløse en lang rekke alarmklokker i hodet på en nåtidig leser, og det kan være vanskelig å se hvordan dette kan passe inn i en munter situasjonskomedie. Derfor vier Brecke en ikke ubetydelig del av utgavens innledning samt fotnoter til oversettelsen til å belyse de sosiokulturelle rammene for en slik dramatradisjon. Med en oversiktlig gjennomgang av greske og romerske holdninger til familie, slavehold, ekteskap, prostitusjon og seksuelle overgrep sikrer hun leseren en god forståelse av nykomediesjangeren og dens konvensjoner på sin samtids betingelser.

Alkaios, Fragmenter

Som en kontrast til den trygt overleverte komedien har Gyldendal sluppet oversettelser av to svært oppstykkede forfattere. Aller verst står det til med den litterære produksjonen til Alkaios som, til tross for sin høye status helt fram til Romerrikets storhetstid, i dag befinner seg i en begredelig tilstand. Med unntak av Pindars oder led hele den greske lyrikken undergang etter hvert som interessen for sjangeren dalte og tekstene ikke lenger ble kopiert. Nå er de utvilsomt et av verdenslitteraturens dypeste savn. I Alkaios’ tilfelle utviser også vår egen tid en viss apati; for folk har, som det understrekes i bokens innledning, en lei tendens til å la Alkaios’ poesi ligge ulest mens man med stor glede fordyper seg i hans samtidige dikterkollega og medborger Sapfo. Her må også anmelderen regnes blant de skyldige. Fauskanger tar Alkaios i forsvar ved å gjøre rede for hans likheter med Sapfo, men også forskjellene mellom dem. Mens Sapfo er blitt kjent som den store arkaiske kjærlighetsdikteren, er Alkaios også innom emner som vin, mytologi, krig og politikk. Med en grundig fremstilling av den politiske situasjonen på Lesbos og i den greske verden generelt rundt 600 f.Kr. samt en oversiktlig innføring i gresk lyrikk som sjanger gjør Fauskanger det lett for leseren å sette seg inn diktenes egen kontekst. I tillegg kommer en generøs mengde fotnoter, et register over navn på personer og steder med fyldige forklaringer, en oversikt over metriske enheter og versemål, og dertil en sammenlignende oversikt over fragmentenes nummerering i de to tekstutgavene Fauskanger har basert sin gjendiktning på.

Prinsippene bak oversettelsen har vært å velge ut de fragmenter som gjengir Alkaios’ ord direkte og gjengi dem på norsk i den grad de i det hele tatt kan forstås på gresk. Mange av dem er blitt bevart som sitater i annen litteratur, og disse er ofte korte, men enkle å tolke. Andre har man fra slitte papyrusark som til tider gir mye, men nesten uleselig tekst. I verste fall kan de se ut slik som fragment 182, her gjengitt i sin helhet:

...
...
...
... armbånd (?)
...

Fauskanger har vært påpasselig med å gjøre rede for antallet uleselige vers i fragmentene (betegnet med «...») og har brukt fotnotene til å supplere med andre tolkningsmuligheter. I det siterte tilfellet blir man opplyst om at det ensomme ordet, ἕλιγμα, også kan bety «virvler». Dermed settes det ikke bestandig to streker under svaret, og leseren oppfordres til å engasjere seg og å tolke selv. Ufullstendige vers oversetter hun som regel umetrisk, noe som sikrer at mest mulig semantisk innhold er bevart i den norske versjonen. I de tilfeller der man har bevart fullstendige vers eller til og med hele strofer har Fauskanger oversatt dem metrisk til norsk, og det med beundringsverdige resultater. Særlig Alkaios mange beskrivelser på urolig sjø mister intet av sin opprinnelige kraft og voldsomhet:

Jeg skjønner ikke hvor vinden blåser;
for
den ene bølgen ruller inn herfra, og
den andre derfra, og i midten
føres vi bort med det svarte skipet,

under enorme kvaler i stormens kav.
For mastefestet dekkes av sjøvann, nå
er seilet alt blitt gjennomsiktig
og det er veldige revner i det,

ankrene løsner, rorene
...
...
begge føttene mine forblir (fastsnørt?)

i tauene. Dette alene redder
meg; lasten blir (båret vekk)
... ovenfor ...
...

...
...
...
(Fr. 208)

Men avstanden mellom lengre sammenhengende tekststykker som dette er ofte lang, og mange fragmenter ligner mer på 182 enn 208. Å lese fragmentarisk bevart poesi som dette blir en øvelse i å lese motiver og bilder i lys av hverandre, enten de er spredd over noen ellers tomme linjer i ett dikt eller over et helt forfatterskap. Det kanskje viktigste med en slik utgivelse vil være formidlingen til et bredere litteraturinteressert publikum av hvilken tematikk og ordbruk som var virksom allerede i lyrikkens barndom. I visse tilfeller, som fragment 208 over, vil også den modernistisk indoktrinerte leser verdsette poesien nettopp for sin oppstykkete karakter som tidvis bidrar til å øke diktenes intensitet.

Polyb, Romas vei til verdensherredømme

Ved første øyekast skulle man kanskje ikke tro at Polybs enorme historieverk var vel så stykkevis bevart. Med sine om lag 550 sider er dette den langt største utgivelsen i Gyldendals serie til nå, men den omfatter kun de fem første av verkets opprinnelige 40 bøker i tillegg mesteparten av det som gjenstår av bok seks. Av resten finnes bare fragmenter. De første fem bøkene tar for seg maktbalansen rundt Middelhavet før romernes ekspansjon samt første og andre punerkrig. Bok seks, som handler om Romas statsforfatning, er av særlig interesse og har øvet en viss innflytelse på senere politisk tenkning.

Som mange andre antikke bidrag til sjangeren kalles Polybs verk som regel kun Historier (Ἱστορίαι, i sin opprinnelige betydning «undersøkelser»), men for anledningen er det blitt omdøpt til Romas vei til verdensherredømme. Tittelen er ikke uten sin hensikt ettersom den understreker to unike aspekter ved Polyb. For det første er Polybs undersøkelser et forsøk på å gi svar på hvordan det, for ham, fremmede Roma i løpet av kort tid hadde utviklet seg fra uviktig italisk bystat til verdensmakt. Som greker nærmer han seg temaet med adskillig større undring enn den gjengse romerske historieskriver.

Og nettopp de mange overraskende trekk ved begivenhetene jeg har satt meg fore å skrive om, er tilstrekkelig til å utfordre og oppmuntre alle, unge som gamle, til å lese mitt verk. For hvem er vel så uopplyst eller uinteressert at han ikke gjerne vil vite hvordan, og under hva slags politisk system, romerne fikk herredømme over praktisk talt hele den bebodde verden i løpet av knapt 53 år og la den under sitt styre. Og igjen: Hvem er vel så opptatt av å se og lære andre ting at han kan anse det for viktigere enn å tilegne seg denne viten? (I, 1, 4-6)

For en romer var hans herredømme en naturlig følge av den kosmiske orden, men Polyb har behov for å finne forklaringer for alt dette selvsagte. Han, som vi, betrakter Roma utenfra. Når han så skal fortelle andre grekere om dette mektige folket vestfra må han forklare en rekke skikker og politiske eller militære særegenheter som romerne selv tok for gitt. Dermed blir utlendingen en særdeles viktig kilde til mellomrepublikkens Roma.

Det andre aspektet understrekes av ordet «verdensherredømme»; Polyb kan nemlig regnes som en tidlig verdenshistoriker. Romerriket hadde på hans tid strukket seg over det meste av den kjente verden, og for å komme til bunns i dette satte han seg fore å gjøre sin historie like verdensomspennende.

I tidligere tider besto verdenshistorien på en måte av spredte hendelser, alle med sin egen begynnelse og slutt innenfor ett og samme område. Men fra denne dato av [den 140. olympiaden (220-216 f.Kr.)] er det at historien blir liksom et organisk hele, og begivenhetene i Italia og Afrika flettes sammen med dem i Asia og Hellas, og alle fører mot ett og samme mål. (I, 3, 3-4)

Gitt Romerrikets avgjørende innflytelse på verdens gang bør Polybs emne være av den største interesse også for vår tids lesere. Ettersom romernes status som effektive imperialister med tiden er blitt like selvsagt for oss som det var for dem, er det er forfriskende med en påminnelse om at deres ekspansjon faktisk var en forbløffende begivenhet, og at vi knapt ville ha kjent oss igjen i en verden der historien hadde gått i en annen retning. Dette og mer blir forklart i utgavens innledning som gjør rede for Polyb som historiker og påpeker forskjeller mellom antikkens historieforståelse og vår egen.

Lassen har tidligere oversatt Flavius Josefus’ Den jødiske krig (Aschehoug, 2002) i sju bøker, så hun er ikke uøvet i å oversette ambisiøse historieverker. Denne gangen er hennes oversettelse så smertefri at hun iblant gjør den tørre grekeren til en større glede å lese enn han strengt tatt fortjener. Teksten får følge av forklarende noter som gir utfyllende informasjon, påpeker når Polyb begår feil og gjør oppmerksom på usikkerheter i tekstoverleveringen. Nettopp disse tekstproblemene kunne kanskje ha vært færre. For oversettelsen er basert på William Roger Patons utgave i serien The Loeb Classical Library fra 1922˗27 (1966˗67 ifølge Kanon-utgavens bibliografi) som i sin tur følger Theodor Büttner-Wobsts Polyb-tekst fra 1899˗1904. I tiden etter Büttner-Wobst er det blitt framsatt plausible løsninger på f.eks. lakunene som Lassen gjør leseren oppmerksom på V, 15 og VI, 11, og disse kunne trygt vært implementert for å gjøre oversettelsen mer leselig. Men det er svært få slike tilfeller og de påvirker heldigvis ikke selve informasjonen i teksten på noen betydelig måte.

Et historieverk som Polybs må oftere konsulteres enn leses fra ende til annen, og den digre utgaven er derfor utstyrt med personregister, ordlister over militære og politiske begreper, vekt- og måleenheter i tillegg til historiske kart over Hellas og Italia samt sammendrag av hver bok som fungerer som en slags innholdsfortegnelse. Én liten detalj som dog kan komme i veien for bokens brukervennlighet er at det står trykt «bok iv» øverst i høyre hjørne gjennom hele bok fem så vel som bok fire. Denne feilen rettes formodentlig opp i andre opplag.

De tre nye Kanon-bøkene bidrar til å holde seriens kvalitetsnivå oppe og de er klart verdt sin pris i norske kroner. Dessuten er oversettelsen av Polyb særlig kjærkommen. Så langt har nemlig Kanon-serien en merkbar slagside mot metriske sjangre og det vi i dag kaller skjønnlitteratur. Forhåpentlig blir Polyb snart fulgt av andre kanoniske historieverk, teknisk litteratur, filosofiske skrifter og brev.