«Dyp er fortidens brønn. Skal vi kalle den bunnløs?» Slik åpner Thomas Mann (1875–1955) sitt mest ambisiøse romanverk, den 2000 sider lange Josef-tetralogien.^[1] Det er noe tilforlatelig vakkert over metaforen, men også noe upresist. Fortida er jo slett ingen statisk kilde murt inne mellom fire brønnvegger. Tvert imot former vi den i vårt eget omskiftelige bilde. Vi trenger ikke se lenger enn til 150-årsjubileet for ham som skreiv disse ordene for å finne eksempler på det. I fjor sommer samtidig som et parti fra ytre høyre størst på tyske meiningsmålinger for første gang siden 1945, reiste det offisielle Tyskland for å åpne ei jubileumsutstilling i Thomas Manns egen hjemby, Lübeck. Temaet? Thomas Mann som demokrat og antifascist.^[2] Og akkurat samtidig, mens tyske politikere kranglet om de skulle la regnbueflagget vaie fra Forbundsdagen eller ikke, diskuterte tyske intellektuelle hvorvidt Manns bøker sprang ut av forfatterens egen legning eller ikke.^[3] Historieskrivinga blei et vrengebilde av de pågående politiske debattene. Eller for å si det à la Mann: Stirrer du lenge nok ned i fortidas brønn, vil du til slutt få øye på ditt eget speilbilde, der det ligger og vaker i vannflaten.

Ser man på tre av bøkene som blei utgitt om Mann i jubileumsåret, ser de ut til å bekrefte denne tendensen: Alle handler i påfallende grad om Thomas Mann i en breiere politisk kontekst, enten som skeiv forfatter eller som politisk tenker og aktør. Et eksempel på at de lange, tunge setningene til Mann fortsatt er aktuelle, kanskje, men òg et tegn i tida: Forfatteren Mann, som imponerte sine samtidige med finstemte setninger og velkonstruerte romaner, tones ned til fordel for den historiske aktøren.

Selve høydepunktet under Mann-jubileet, åpninga av den ovennevnte jubileumsutstillinga i Lübeck den 9. juni, illustrerte dette glimrende. Det var den tyske presidenten som skulle holde åpningstalen. Thomas Mann var en «politisk aktivist», argumenterte han, «i kamp mot fascismen og for demokratiet».^[4] Mange Mann-lesere vil nok stusse ved akkurat denne betegnelsen: «Politisk aktivist» er jo tross alt en noe snurrig betegnelse på en forfatter som midt i karrieren tok avstand fra politisk motivert litteratur. I langessayet Et upolitisk menneskes betraktninger (1918) kalte han «ironi og radikalisme» for «en motsetning og et enten-eller». Hans egen sympatier lå utvetydig hos ironikerne.^[5] Kolporterte presidenten en pinlig faktafeil? Slett ikke: Betegnelsen «aktivist» stammet ikke fra presidentkanselliet i Berlin, men fra germanisten Kai Sina, som høsten forut hadde gitt ut boka Was gut ist und was böse. Thomas Mann als politischer Aktivist.

Her forsøker Sina å korrigere det tradisjonelle bildet Mann-forskerne har tegnet av forfatterens politiske engasjement. Riktignok har forfatteren med tida fått status som Tysklands moralske samvittighet, ettersom han mobiliserte aktivt mot Hitler fra eksiltilværelsen i USA. Likevel er mange av de politiske tekstene hans både flertydige og omstridte. Mann selv gav stadig uttrykk for skiftende politiske oppfatninger: Under første verdenskrig, rett etter at den tyske hærledelsen hadde invadert det nøytrale Belgia, skreiv Mann et opprop for å støtte den tyske krigsdeltakelsen.^[6] Den gangen gikk forfatteren for å være keisertro og konservativ – i sterk motsetning til den frisinnede forfatterbroren Heinrich. Og Et upolitisk menneskes betraktninger, som Mann skreiv under de påfølgende krigsåra, gav uttrykk for kulturkonservative, for ikke å si reaksjonære holdninger. Den politiske reorienteringa hans begynte først med krigsnederlaget og den påfølgende opprettelsen av Weimarrepublikken i 1918 – det er i alle fall den gjengse oppfatning blant Mann-biografene.

Lenestolsaktivisten

Kanskje er det dette som har ført til at Mann enkelte steder er blitt framstilt som en opportunist, snarere enn aktivist, som Sina skriver. Hvor reell var den politiske risikoviljen hans? Historikeren Manfred Görtemaker [Sic!] skreiv for eksempel i 2005 at Manns politiske engasjement «kun var med pennen», at han «ofte [gjorde] mer skade enn nytte i den politiske sfæren». Görtemaker går så langt at han kaller nobelprisvinneren for en «Schreibtischtäter» – en gjerningsmann ved skrivebordet – et uttrykk som i sin tid blei brukt av Hannah Arendt for å beskrive Adolf Eichmann.^[7] Tanken om at Mann risikerte lite gjennom den politiske innsatsen sin, er for øvrig av langt eldre dato: Like etter krigen havnet nobelprisvinneren i en disputt med forfatterkollegaen Frank Thiess (1890–1977), som selv hadde valgt å gå i «indre eksil» og hevdet Mann hadde «observert katastrofen fra utlandets losje- og parterreplasser.»^[8]

Når Sina vil revurdere Manns politiske engasjement, er det fordi han meiner forfatterens politiske engasjement er blitt feiltolket. Ikke er det rett at Mann var en politisk opportunist, heller ikke at Mann var gjennomgående nasjonalkonservativ helt fram til krigsnederlaget tvang ham til å reorientere seg politisk. Argumentet hviler i stor grad på et sett kortere leilighetstekster Mann forfattet livet gjennom, men som tidligere har hatt lav status i Mann-forskninga. Leser man det politiske engasjementet i lys av disse, argumenterer Sina, ser man at Manns liberale holdninger har langt eldre røtter enn det tyske krigsnederlaget i 1918. Alt før perioden før første verdenskrig ytret han seg som en «intellektuell med et overraskende framskrittsvennlig, emansiperende og uttalt liberalt sinnelag.»^[9] Tidlig i forfatterskapet deltok Mann i underskriftsaksjoner mot sensuren i keiserriket, argumenterer Sina, særlig for å hjelpe forfatterkolleger som Franz Wedekind.^[10] På samme måten uttalte den seinere nobelprisvinneren seg stort sett positivt om jøder, etter hvert også den kulturelle, kosmopolitiske versjonen av sionismen.^[11] Ingen av delene var gitt i det tyske borgerskapet Mann stammet fra.^[12] Slik, argumenterer Sina, framstår krigshissinga og konservatismen mellom 1914 og 1918 mer som en forbigående anomali i forfatterskapet, «ideologisk brudd» enn som ei konsekvent holdning fra forfatterens side.^[13]

Politisk konsekvent var Thomas Mann sjelden. Han var gift med jødiskættede Katia Pringsheim og kunne erklære sin kjærlighet til jødisk kultur, men samtidig skrive noveller med antisemittiske undertoner, slik som Volsungeblod der en jødisk bror ligger med sin søster – formodentlig for å bedra hennes tyske forlovede (i Doktor Faustus, som blei skrevet samtidig som de allierte avslørte uhyrlighetene i Hitlers konsentrasjonsleirer, presenterer han til og med leserne for en jødisk protofascist, Chaim Breisacher). Det samme gjaldt forholdet til sosialismen, eller demokratiet for den saks skyld. Så hvorfor vil Sina likevel argumentere for at Mann bar i seg en liberal grunnholdning livet gjennom? Svaret er at Mann ikke var en politisk systemteoretiker, slik som «Hannah Arendt, Theodor W. Adorno eller Max Horkheimer», men en slags politisk aktivist som sendte ut politiske prøveballonger i skiftende politiske situasjoner, og korrigerte oppfatningene i tråd med at tidsånden endret seg.

Jürgen Habermas spøker i bakgrunnen. Sina viser en rekke ganger til pragmatikeren John Dewey på en side og Frankfurterfilosofen på en annen, som begge stod for ei form for deliberativt demokrati med en sannhetssøkende offentlighet. Det er også dette som er bærebjelka i Sinas argument: Dersom Thomas Mann gjennom det meste av livet søkte mot nye politiske erkjennelser gjennom et fritt ordskifte, må han ha hatt en grunnleggende liberal innstilling til det politiske ordskiftet, ettersom det liberale demokratiet nettopp forutsetter meiningspluralisme. Det springende spørsmålet er i så fall om dette argumentet holder, eller om de politiske posisjonene Mann tidvis inntok var for ekstreme eller springende til å kunne betegnes som liberale og tolerante.

Ei selektiv lesning

Sina fortsetter kronologisk gjennom Manns livsløp med nedslagspunkt i de viktigste politiske tekstene hans. Særlig blikk har Sina for de retoriske strategiene til Mann, som han setter inn i en breiere idéhistorisk sammenheng. Ta Manns store generaloppgjør med Hitler på 1930-tallet, for eksempel. I 1936 valgte ledelsen ved det nazifiserte Universitetet i Bonn å frata Mann æresdoktoratet, nå som han var reist i eksil. Manns svar, viser Sina, var ikke bare et retorisk mesterstykke, men spiller òg på historiske paralleller. 99 år tidligere var brødrene Grimm og fem andre professorer blitt oppsagt fra Universitetet i Göttingen etter de hadde protestert mot kongen av Hannover, som hadde fjernet den liberale grunnlova kongeriket hadde fått fire år tidligere. Protestbrevet Jacob Grimm sendte fra eksil i Sveits, var en referanse mange tyskere fortsatt hadde under huden et hundreår seinere. At også Mann stilet et lignende brev fra eksil i Sveits, hadde stor symboleffekt.^[14]

Sina skal ha honnør for djuptpløyende retoriske analyser av tekster som har hatt lav status i Mann-forskninga, men det er god grunn til å spørre seg om helhetsbildet av Mann som en livslang liberaler holder vann. Flere aspekt ved Manns politiske virke framstår underlig underbelyst. Én ting er støtten til den tyske krigsinnsatsen mellom 1914 og 1918, som hos Sina bare blir tildelt åtte sider i ei bok på 300. «Selv de mest velvillige Thomas Mann-leserne svinger som regel utenom dette verket», kommenterer Sina om Et upolitisk menneskes betraktninger. Det gjelder i høg grad ham selv.^[15] Dette er ikke det eneste problematiske aspektet han har valgt å tone ned: Hva med den stadige politiske vaklinga til forfatteren – som da han skreiv positivt om den sosialistiske rådsrepublikken som blei opprettet i den daværende hjembyen München – eller da datteren Erika i 1933 måtte true med å bryte kontakten om faren ikke posisjonerte seg offentlig mot nazismen?^[16] Også dette kompliserer helhetsbildet Sina tegner av en politisk aktivist framfor en opportunist. Mann var og blei en tvetydig forfatter, både i eget liv og i bøkene.^[17] «Jeg er selv en vaklende», skreiv Mann om sine lengsler til ungdomsvennen Otto Grautoff i 1896. «Vaklende» er nok i så måte en mer presis betegnelse enn «aktivist».

Lübeck på skeiva

Det samme sitatet er et bærende element i fjorårets kanskje mest kontroversielle bok om Mann. Samtidig med at jubileet kulminerte på forfatterens 150-årsdag den 6. juni, toppet en ny Mann-biografi bestselgerlistene. Nå mangler det ikke akkurat på grundige og velskrevne biografier om «trollmannen», som Mann blei kalt i egen familie, men Tillman Lahmes Thomas Mann. Ein Leben vakte likevel oppsikt – dette er nemlig den første biografien som gjør Manns legning til gjennomgangstema. At Thomas Mann var skeiv, er riktignok blant de dårligst voktede hemmelighetene i tysk litteraturhistorie. Men Lahme har et mer radikalt utgangspunkt: Han mener ikke bare å kunne bevise at Mann var homofil (og ikke bifil, slik mange av forgjengerne har hevdet), men òg at dette har avgjørende betydning for hvordan vi skal lese bøkene hans.

Lahme kjenner feltet godt. I 2009 publiserte han en grundig biografi over Manns sønn Golo (1909–1994), og i 2015 fulgte han opp med en biografi om hele Mann-familien som noe overraskende oppnådde å bli en bestselger i Tyskland. Det er ikke helt uten grunn: Nå som tidligere utmerker Lahme seg med en god fortellerevne. Stilistisk kunne han knapt vært lenger unna biografiobjektet: Der Mann skriver lange, dvelende setninger, skriver Lahme kort og fyndig i journalistisk presens.

Akkurat som Sina tar Lahme utgangspunkt i kilder han meiner har hatt en lav status i Mann-forskninga. I dette tilfellet ei årelang brevveksling mellom forfatteren selv og den ovennevnte ungdomsvennen fra Lübeck, Otto Grautoff. Begge var skeive, og i brevene de sendte hverandre mellom Berlin og Manns nye bosted München rundt århundreskiftet mer enn hintet de om denne hemmeligheten. Hos Lahme blir Grautoff kilden til å forstå de mer private sidene den unge Mann ikke ville vedkjenne seg annet enn i dagbøkene og litteraturen. «Jeg ville forstå alt inngående, for ikke å si kjenne det» skriver Mann for eksempel til Grautoff, når han har forsøkt konverteringsterapi i Albert Molls (1876–1937) seksualklinikk i Berlin, «for jeg er selv en vaklende».^[18] Hos Lahme blir dette vennskapet nøkkelen til å forstå den unge Mann. Mens andre biografer har tilkjent Grautoff en heller marginal rolle, tilkjenner Lahme ham en så stor betydning at deler av boka kan minne mer om en dobbeltbiografi – om to skeive menn og deres veg inn i heterofile ekteskap med en besteborgerlig fasade, Mann som nobelprisvinnende forfatter, Grautoff som anerkjent kunsthistoriker og oversetter.

Stor betydning får også Albert Moll og kollegaen Richard Krafft-Ebing (1840–1902). Begge var toneangivende seksualforskere, begge skreiv om homofili, begge blei lest av Thomas Mann i de seine tenåra. I samme brev som han ber Grautoff fatte mot, minner forfatteren om «bevisstheten som utspilte seg i meg etter å ha lest Krafft-Ebing og Moll».^[19] Lahme legger stor vekt på hvordan de to kan ha påvirket Manns eget selvbilde: Krafft-Ebing betegnet homoseksuelle som «naturens stebarn», Moll skreiv om «sjukelige drifter» og anbefalte konverteringsterapi i form av hypnose.^[20] Framfor alt gjaldt det, meinte de to seksualforskerne samstemt, å undertrykke enhver dragning mot andre menn og avstå fra onani. Det er dette som er reisverket i biografien; brevene og de to seksualforskerne blir brillene Lahme leser resten av Manns liv – og verker – med.

Det er særlig i lesninga av romanene og novellene til Mann at Lahme klarer å tilføre noe nytt. Riktignok mangler det ikke på skeive lesninger av homoerotiske noveller som Tonio Kröger og Døden i Venezia, men Lahme meiner å kunne se direkte paralleller mellom Moll og Krafft-Ebing og den skjønnlitterære produksjonen. Kan ikke lille, sjukelige Hanno Buddenbrooks minne oss litt om nettopp de seksuelle avvikerne de to seksualforskerne advarer mot – svakelig, arvelig belastet, ja, rett ut feminin som han er?^[21] Og ligner ikke Krafft-Ebings betegnelse for homofile, «naturens stebarn» [Stiefkinder der Natur] for eksempel mistenkelig mye om tilnavnet til protagonisten i Trolldomsfjellet, Hans Castorp – «livets smertebarn» [Sorgenkind des Lebens]?^[22] Jo visst – Lahme viser til gagns hvordan tankene får indirekte nedslag ei rekke steder seinere i forfatterskapet, om enn tilslørt.

Og nettopp tilsløring er stikkordet som bidrar til å gjøre biografien kontroversiell: Lahme argumenterer for at de to brevene viser at Thomas Mann livet gjennom strevde med å godta egen seksualitet og derfor valgte å dekke over den med et asketisk, borgerlig familieliv. Selv om brevene er lite påaktede i Mann-forskninga, er det få som vil bestride denne analysen. Verre er det når han hevder at tidligere Mann-forskere har forsøkt å tone ned Manns legning. Barndomsvennen Grautoff fikk for eksempel til dels brutal omtale av seinere Mann-forskere. Peter de Mendelssohn, som skreiv den første standardbiografien om Mann, betegnet for eksempel Grautoff som en «tarvelig, uanselig dumskalle» – og det uten å referere til et eneste av brevene Grautoff hadde skrevet selv. Tysklands mest kjente litteraturkritiker mot slutten av 1900-tallet, Marcel Reich-Ranicki, kalte ham på sin side «heslig og ubegavet».^[23] I referanseverkene om Thomas Mann kryr det òg av feilopplysninger om Grautoffs eget liv. Så seint som da tredje bind av den store, kommenterte samleutgaven av Manns verker blei utgitt i fjor videreførte utgiverne påstanden om at faren til Grautoff tok livet sitt. I virkeligheten, viser dødsattesten, døde han av lungebetennelse.^[24] Lahme går langt i å indikere at Manns tidligere biografer ikke ønsket å betone Grautoff, ettersom det var til ham Mann hadde bekjent seg om sin egen seksualitet. På samme måte meiner han at dagbøkene, som Mann førte over stort og (særlig) smått livet gjennom, blei sensurert av utgiverne da de først kom ut på 1970-tallet. «Denne Thomas Mann skulle ikke verden kjenne til» kommenterer Lahme bombastisk når han beskriver hvordan enkelte seksualiserte passasjer blei strøket ut den gangen.^[25]

Lahme har rett i at man fortsatt kan komme med nye, fruktbare lesninger av Manns forfatterskap om man leser det med skeive briller. Generaloppgjøret med tidligere Mann-forskere framstår derimot urimelig, særlig fordi Lahme ikke klarer å argumentere overbevisende for at tidligere biografer har sensurert Manns legning. I den kanskje viktigste biografien som er skrevet om Mann, Das Leben als Kunstwerk, gjør for eksempel Hermann Kurzke vitterlig et poeng ut av hvordan den gamle forfatteren flørter med unge kelnere på et hotell i Zürich, eller nyter synet av «Hermes-beina» til en annen ung hotellbeboer på tennisbanen.^[26]

Sensur og sædavgang

Alt dette er velkjent. Andre deler av kildene er blitt sensurert, hevder Lahme, og viser både til den lite påaktede brevvekslinga med Grautoff i de avgjørende ungdomsårene og de sirlige, detaljerte dagbøkene Mann skreiv på livet gjennom. Også her har han noen holdepunkt: Da Mann-biografen Peter de Mendelssohn (1908–1982) skreiv forordet til den første utgivelsen av dagbøkene i 1977, la han vekt på at han hadde tatt med nesten alt: Utgiveren hadde «kun strøket noen setninger (...) av de aller mest private hensyn».^[27] Lahme har selv trykket et utvalg av disse utelatte setningene mot slutten av boka. Men her blir det raskt tydelig hvorfor passasjene blei utelatt. «Kjødelig avlossing» heter det i dagboka den 2. oktober 1919, «seks. irritasjon siden i dag morges» den 15. juli 1935. Har disse passasjene virkelig så stor litteraturhistorisk interesse som Lahme påstår? Og er det virkelig rimelig å hevde at det å stryke ut disse setningene var å «iscenesette en annen Thomas Mann enn den virkelige», slik Lahme hevder om de Mendelssohn og andre med ham?^[28]

Om så er, har de nok hatt sine grunner. Da de første dagbokpassasjene blei publisert i 1977 var det bare åtte år sida vesttyske myndigheter hadde avkriminalisert homofili. Fram til da hadde paragraf 175 i den tyske straffelova hatt samme ordlyd som da nazistene skjerpet den i 1935. Lahme går ikke inn på spørsmålet om dagbokpassasjene kan ha vært belastende for de gjenlevende familiemedlemmene. Sønnen Golo, som også var homofil, var på dette tidspunktet en av Vest-Tysklands mest prominente historikere. Blant dagbokpassasjene som blei strøket, var mistanker faren hadde gjort seg om sønnens onanivaner i oktober 1921. På dette tidspunktet var Golo tolv år.^[29]
I lys av dette er det merkelig at Lahme nøyer seg med å forklare de strøkne dagbokpassasjene med at ettertida ville legge skjul på Manns seksualitet – og det uten å spørre seg om forfatteren eller familien selv ønsket at dette skulle ut i offentligheten. Et blikk på Manns egen biografi kan gi oss noen hint: Selv brant Mann de eldste dagbøkene sine – og forbød omverdenen å offentliggjøre de resterende før 20 år etter hans død.^[30]

I det hele tatt er Lahme litt for opptatt av å framstille Mann som et offer, heller enn en handlende aktør som selv valgte hvordan han ønsket å omgås egen seksualitet. Lahme argumenterer overbevisende for at Krafft-Ebing og Moll gjorde sterkt og varig inntrykk på den unge Mann, men bruker langt mindre plass på å diskutere eksplisitt hvordan Manns selvbilde òg kan ha endra seg seinere i livsløpet. Forfatteren levde tross alt også gjennom ei tid der synet på homoseksualitet var i sterk endring: På 1920-tallet kjempet seksualforskeren Magnus Hirschfeld (1868–1935) for å avskaffe ovennevnte paragraf 175 (hvilket Thomas Mann støttet åpent), mens Sigmund Freud – stikk i strid med Moll og Krafft-Ebing – argumenterte for at homoseksualitet hverken var en sjukdom eller et moralsk feiltrinn.^[31]

Dette gav forfatteren et visst handlingsrom, selv om han aldri foretok noen coming out, for å overta et anakronistisk begrep fra Lahme.^[32] Mann spilte jo vitterlig også mer eller mindre åpent på homoerotiske lengsler og relasjoner i egne tekster, og klarte likevel å bli en av samtidas mest feirede forfattere.^[33] Slik blei de òg lest av mange i forfatterens egen samtid. Hirschfeld trakk selv fram Døden i Venedig som eksempel på homolitteratur, mens lyrikeren Carl Maria Weber forsvarte Mann mot dem som meinte de erotiske undertonene i novella gav et negativt bilde av homofili.^[34] Litteraturen gav Thomas Mann det handlingsrommet de borgerlige omgivelsene på mange måter nektet ham. Tar man som utgangspunkt at mange i Manns egen samtid diskuterte de skeive implikasjonene ved romanene hans åpent, blir det vanskeligere å godta bildet av Mann som et passivt offer. Kanskje ser vi heller konturene av en forfatter som til tider lener seg langt ut av vinduet sammenlignet med det som var sosialt akseptabelt for menn i hans egen omkrets, riktignok uten noen gang å våge de siste millimeterne ut av vinduskarmen i fri luft – og overlate seg til tyngdekrafta.^[35]

Norsk kulturkrig

Både Lahme – og særlig Sina – kan bli noe ensporede når de leser Mann. Den samme beskyldninga har også blitt fremmet mot den første Mann-monografien på norsk, Bendik Wolds Blomstret og brent. Da Aftenpostens Ingunn Økland anmeldte boka i juni i fjor, meinte hun Wold var så til de grader opptatt av å framstille Mann som skeiv at han «forenkler forfatterens liv og verk». Konsekvensen, argumenterte Økland, er at Mann «psykologiseres og seksualiseres» og dermed reduseres «til et menneske i sine følelsers vold».^[36] Dette førte til et tilsvar fra Morgenbladets Bernhard Ellefsen, som mente Økland dreiv «kulturkrig», og at «det skeive perspektivet åpner forfatterskapet for norske lesere», særlig fordi det løftet dem fra å kun bli lest som «litt tørre idéromaner».^[37] Leser man imidlertid Wold etter å ha lest Lahme, framstår Wold både langt mer tilbakeholden i konklusjonene og mer åpen for ulike perspektiver på forfatteren. Wold omtaler riktignok Mann som «skeiv», «bifil eller homofil», men aldri like bombastisk som Lahme.^[38] Der Lahme og Sina begge forsøker å bekrefte en kontroversiell tese, ofte med blindsoner, er Wold mer åpent utforskende, et forsøk på å reaktualisere, snarere enn å fiksere forfatterskapet.

Så er da Wolds bok snarere ei samling på ti essays enn en tradisjonell biografi. Hvert av dem tar for seg steder og øyeblikk som fikk store konsekvenser for livet og forfatterskapet til Mann. Tittelen på boka, Blomstret og brent, har Wold lånt fra Josef og hans brødre, og den passer òg godt for å beskrive de ti stedene Wold er innom i løpet av boka: Alle har de vært åsteder for Manns litterære oppblomstring før de fleste av dem gikk tapt i flammehavet mot slutten av andre verdenskrig. På hvert av stedene diskuterer Wold et knippe Mann-tekster, og han veksler stødig mellom reportasjeaktige beskrivelser av stedene han er innom og mer djuptpløyende litterære analyser.

I Travemünde, badebyen der Mann tilbrakte sin barndoms somre, drøfter Wold Manns slektskrøniken Buddenbrooks, i Bad Tölz drøfter han Manns på første verdenskrig og Betraktninger fra et upolitisk menneske. I Weimar er det forbildet Goethe og alderdomsverket Doktor Faustus som legges under lupen. Til tider kan dette grepet få boka til å framstå noe uoversiktlig: Når han velger ikke å gå kronologisk gjennom forfatterskapet, dukker de samme titlene og temaene opp flere ganger helt ulike steder i boka. Tetralogien om Josef og hans brødre – som helt klart er verket Wold har størst forkjærlighet for – dukker opp i nesten hvert eneste kapittel, og blir inngående behandlet i to. Mangelen på eksplisitt kronologi gjør det til tider lett for leseren å miste tråden.
Slike svakheter veies opp av at Wold er en utmerket stilist: Gitt at han skal dekke såpass mye, blir mange av passasjene tette, men aldri tunge. La gå at leserne av og til må godta et par plattheter av typen «bak ham blafrer gardinene lett» eller at det av og til kan virke som om Wold forsøker å etterligne Manns hang til å flette inn franske og italienske fremmedord i egne tekster, slik som «domisil» og «platityde».^[39] Wold skriver tilgjengelig, og er en effektiv forteller som krydrer sin egen tekst med aforismer.

Ei feilvurdering

Men av og til bærer det galt av sted. Noen av de litterære analysene til Wold blir vel selektive. Når han for eksempel hevder at Manns alderdomsverk, Doktor Faustus, er «et litterært havari», er ikke det bare kontroversielt. Påstanden bygger også på en ensidig lesning av romanen. Faustus handler i korte trekk om den framvoksende fascismen på den ene sida, og komponisten Adrian Leverkühns fall på den andre. Riktignok kan Wold ha rett i at et av de grunnleggende premissene bak romanen – at nazismen vokste fram fra musikkulturen i det tyske borgerskapet – er feilslått. Men han får ikke like godt fram hvordan romanen er et enestående dokument fra det tyske eksilmiljøet i Los Angeles, en tvisynt kulturkritikk, eller at de enkeltstående passasjene i romanen, slik som beskrivelsene av komponisten Leverkühns musikk, hører til noen av de fineste passasjene i den tyskspråklige litteraturen. Doktor Faustus er ikke bare en «kultur- og epokeroman», som Mann selv kalte den da han skreiv et lenger essay om romanen i 1948, men også en kunstnerroman, en dannelsesroman (eller kanskje det motsatte?), en nøkkelroman fra årene i München, kompleks konstruert og vanskelig å redusere til en overbærende tanke.^[40] Når Wold faller for fristelsen til å overforenkle, lukker han teksten i stedet for å åpne den. Ved å lese Mann så politisk som Wold tidvis gjør, risikerer han også å redusere det grunnleggende mangetydige, ironiske ved verkene hans.

Ta novella Mario og trollmannen, for eksempel, som Wold går over med harelabb.^[41] Handlinga foregår i fascismens Italia, der en tryllekunstner vinner gradvis større og større makt over sitt eget publikum. Man trenger ikke være en særlig avansert leser for å tenke novella som en analogi til den framvoksende nazismen i forfatterens eget hjemland. Wold føyer seg inn i rekken av lesere som gjør nettopp det – men dermed risikerer han også å forflate det verket han vil formidle. Wold unnlater for eksempel å nevne at det er godt dokumentert at forfatteren flere ganger advarte mot å lese novella som en rein fascismekritikk, uten å få med seg at også filosofiske tema rundt menneskelig egenvilje og motstandskraft også spiller med.^[42]

Tatt i betraktning at Wold holder høyt språklig nivå, er det merkelig at han ikke har prioritert å skrive utfyllende om Mann som litterær stilist. Forfatteren var ingen «formfornyer», skriver Wold i begynnelsen, og peker på at Mann først og fremst «viderefører den skandinaviske realismen» fra 1800-tallet.^[43] Seinere hevder han at «kompleksiteten i Trolldomsfjellet eller Josef og hans brødre ikke først og fremst ligger i formen, men i idéinnholdet».^[44] Her feilvurderer Wold Mann som litterær håndverker. Wold kan ha rett i at Mann aldri blir en eksperimentell modernist, med mulig unntak av da han skreiv Doktor Faustus og Lotte i Weimar, der han eksperimenterer med stream of consciousness-teknikker. Like fullt går Mann for å være en av de beste stilistene i tysk litteraturhistorie. Det skyldes ikke bare at forfatteren, i likhet med mange modernister, skreiv gjennomgående tvetydig og ironisk, men også at Mann gjennom hele sitt liv forsøkte å etterligne musikken når han skreiv, i lange, malende setninger der små, verdiladede ord gjentas, varieres, utbroderes – akkurat som musikalske motiv – og tilfører teksten skjulte meiningslag.

Dette har de tre forfatterne til felles: I hvert sitt forsøk på å aktualisere Manns forfatterskap, overser de et sentralt element som gjør at lesere verden over fortsatt strever seg gjennom den tidvis gammelmodige syntaksen – nemlig språket. «Musikken har alltid virket stildannende på arbeidet mitt», fortalte Thomas Mann da han foreleste om Trolldomsfjellet i 1939. Han anbefalte sine lesere å lese bøkene to ganger for å bli klar over den intrikate språklige strukturen.^[45]

Det er kanskje det mest fascinerende ved alle disse tre forsøkene på å reaktualisere Manns forfatterskap: Alle ser de paralleller til konflikter i vår egen tid, ingen av dem interesserer seg nevneverdig for et av de viktigste aspektene ved ethvert forfatterskap: Språket – som hos Mann står i et evig spenningsfelt mellom lange, buktende setninger og en allestedsnærværende – ja, uutgrunnelig – ironi. Tross alt er den òg med på å forklare hvorfor vi stadig speider ned i fortidas brønn etter en tilkneppet kjøpmannssønn fra provinsbyen Lübeck – 70 år etter forfatteren gikk ut av tida.