Demokrati er utvilsomt å foretrekke framfor alle andre styreformer. Men det er ingen garanti mot undertrykkelse eller radikale samfunnsomveltninger. Flertallet i en stat kan bestemme seg for å jage en bestemt folkegruppe ut av landet eller å fjerne eiendomsretten. Med tilstrekkelig flertall og tid kan grunnloven endres til det ugjenkjennelige. Vårt demokratiske sinnelag settes i grunnen først på prøve når vi må anerkjenne at flertallet bestemmer noe som vi er sterkt imot. Da Hamas, som blant annet USA karakteriserer som en terrororganisasjon, vant det palestinske valget i 2006, ga det noe å tenke på for dem som tror at demokrati er en politisk velsignelse. Hitler kom til makten gjennom demokratiske valg, selv om han aldri fikk rent flertall (men det kunne han jo ha fått). Fordelen – og ulempen – med demokratiet er at man får det folk vil ha. Til tider vil folk ha meget uspiselige ting.
Denne innsikten er en viktig bakgrunn for hvorfor det ble slått hardt ned på Marcus Thrane og hans folk på midten av 1800-tallet. En hovedsak for de Arbeider-Foreningerne Thrane hadde startet i 1848 var nemlig allmenn stemmerett for menn. Og det lå i kortene at eiendomsretten, embetsmannsstaten og monarkiet kunne stå for fall hvis man ga småkårsfolk stemmerett. Da kunne man risikere at flertallet bestemte seg for å revolusjonere hele samfunnet. Kanskje ikke i dag, men muligens i morgen. Arbeiderforeningene hadde i 1851 30 000 medlemmer, noe som var omtrent like mange som stemte ved stortingsvalget i 1850, der kun 10% av landets voksne menn over 25 år stemte. Det sier seg selv at innføring av allmenn stemmerett (for menn) ville kunne true de herskende klassers privilegier. Man levde i revolusjonære tider, og man visste jo aldri hva det uberegnelige «folket» kunne finne på. Skepsisen mot radikale bevegelser var derfor ikke bare forankret i en frykt for at de kunne komme til å gjøre opprør og ta makten med voldelige midler (revolusjon), men også at hvis de ble gitt stemmerett, så kunne de komme til å ta makten på fredelig og demokratisk vis. De herskende klassers makt ville da kunne bli en saga blott. Kravet om allmenn stemmerett var likevel ikke mer uhørt på denne tiden enn at det var blitt innført i Danmark i 1849, etter at Frankrike hadde innført det som følge februarrevolusjonen i 1848. I Norge var man ikke moden for slikt.
Mona R. Ringvej har skrevet en utmerket bok om Marcus Thrane og hans kamp for allmenn stemmerett (for menn), der hun får godt fram hvordan regjering, storting og høyesterett var livredde for et slikt forslag. Jeg synes nok at hun i altfor liten grad går inn på hvordan dette forslaget på lengre sikt kunne true de herskendes makt – i hennes fortelling framstår forslaget til tider nærmest som en kamp om prinsipper. Men du verden for en fantastisk god fortellerstemme Ringvej har! Å lese boken Marcus Thrane er som å lese en spenningsroman. Vi vet hvordan det går, for hun begynner med slutten – dommen mot Thrane i juni 1855 – men hun klarer å holde spenningen oppe så man som leser hele tiden lurer på hvordan det kunne ende slik.
Selv om Thrane gjennom hele livet var temmelig fattig, var han ifølge Ringvej av «god» familie og hadde derfor et nettverk som kunne hjelpe ham når nøden var størst. Han og hans kone drev en stund en barneskole i Lillehammer, før han en kort periode ble redaktør i Drammens Adresse, men etter å ha blitt sagt opp herfra, måtte han stort sett leve av inntektene fra redaktørjobben i Arbeider-Foreningernes Blad. Han visste således en del om å leve i økonomisk usikkerhet og leve fra hånd til munn, noe som nok gjorde ham særlig sensibel for de vanskelige kårene i de lavere klasser. Ringvej tegner for øvrig et utmerket bilde av samtidens sosiale forhold, fattigforsorg, styresett, offentlighet og meget mer. Hennes primære kildemateriale er imidlertid Arbeider-Foreningernes Blad, og i sentrum står Thrane og hans kampfellers arbeid med en petisjon til Stortinget, der de fremmet en rekke forslag i håp om at Stortinget i sin kommende sesjon i 1851 skulle ta dem til følge. Ifølge Ringvej tok Thrane aldri til orde for voldelig opprør og væpnet revolusjon, strategien var hele tiden å holde seg innenfor lovens rammer og utnytte de mulighetene som fantes. En petisjon til Stortinget var en av dem. Ved siden av allmenn stemmerett, foreslo man blant annet å fjerne korntollen, forbedre skolevesenet for allmuen, begrense brennevinsondet, reformere rettspleien, innføre reell allmenn verneplikt og ikke minst undersøke og forbedre husmannsklassens kår. Særlig ble opplysning et viktig anliggende for arbeiderforeningen, hevder Ringvej, siden manglende opplysning var en viktig årsak til at allmuen avfant seg med å bli styrt av de høyere stendene. Derfor tok foreningen selv initiativ til å opplyse folk, blant annet ved å opprette allmuebibliotek, leseklubber, søndagsskoler for barn, lese-, skrive- og regneskoler for voksne og ikke minst arbeiderforeningenes eget blad. Forutsetningen for at småkårsfolk skulle få stemmerett var at de også skaffet seg opplysning og ble ansvarsbevisste. Motstanderne av allmenn stemmerett hevdet gjerne at allmuen først måtte bli opplyst før de kunne innvilges stemmerett. Men for Thrane var det ifølge Ringvej omvendt: Det var nettopp ved å være deltager i politiske beslutningsprosesser at folk flest fikk grunn til å søke å opplyse seg selv. Medbestemmelse virket i seg selv til opplysning.
Ringvej følger arbeiderforeningenes petisjon fra dens tilblivelse og utforming til den ble underskrevet av 12833 personer og høytidelig overlevert 19. mai 1850 til stattholder og regjeringens formann Severin Løvenskiold. Men petisjonen falt på stengrunn, blant annet på grunn av at den erkekonservative Løvenskiold – den store skurken i Ringvejs fortelling – benyttet enhver anledning til å motarbeide så vel Thrane og Arbeider-Foreningerne som petisjonen. Thrane hadde på dette tidspunktet trukket seg mer tilbake – han gikk av som redaktør av Arbeider-Foreningernes Blad, ble avsatt som leder for foreningen og overlot mye av ledelsen til juristen Theodor Abildsgaard.
Ringvej minner gang på gang om at Arbeider-Foreningerne ikke var en marx-istisk organisasjon: De arbeiderne man mobiliserte var ikke industriarbeidere, men husmenn, håndverkere, tjenestefolk og andre småkårsfolk; motsetningen mellom arbeid og kapital var ikke noe sentralt element (selv om det dukket opp), og man manet ikke til revolusjon. Thrane hadde neppe lest Marx, og han var personlig kristen og gikk ikke av veien for å argumentere med Bibelen i hånd (men han hadde lite til overs for prestestanden). Like fullt sier han i et av Ringvejs sitater at han forsøker å realisere «Kommunismens Ideer» på lovlig vis, og han kan i enkelte taler utvikle resonnementer av typen: Hvis det skulle vise seg arbeiderne innså at de ikke ville oppnå noe med fredelige midler, så ville de nok gjøre opprør og skaffe til veie våpen og ammunisjon – en argumentasjon som lett kunne oppfattes som trusler om væpnet revolusjon hvis man ikke fikk det som man ville. Så en rem av huden hadde han nok. Men Ringvej gjør trolig rett i å påpeke at å kople ham til marxismen, som så mange andre historikere har forsøkt å gjøre, ikke er særlig treffende.
I juli 1851 ble Thrane arrestert sammen med en rekke andre medlemmer av Arbeider-Foreningerne. Den konkret bakgrunnen for dette var at det i juni 1851 var blitt holdt et sentralstyre-møte (det såkalte Lilletinget) i Arbeider-Foreningerne hvor man drøftet hva man skulle gjøre med at sentrale punkter i petisjonen ikke var blitt behandlet i Stortinget, til tross for at stortingsbehandlingen var to måneder på overtid. Det ble diskutert om man skulle demonstrere foran Stortinget eller nøye seg med en adresse (henstilling). Man endte opp med en adresse, formulert av Abildsgaard, som for øvrig lett kunne oppfattes som en trussel. Den hevdet blant annet at hvis kravet om alminnelig stemmerett ikke ble innrømmet, «da vil vore vidt udstrakte Fjeldegne være kun altfor godt Tilflugtssted for Skarer af Mennesker, der vil sætte sig op mot den bestaaende Tingenes Orden». Adressen ble henlagt av Stortinget, men det oppstod rykter om at man på Lilletinget hadde vedtatt revolusjon, noe som i sin tur skulle ha ført til at en gruppe på Kongsberg hadde utarbeidet en plan om at bevæpnede arbeidere skulle dra til Christiania og true regjering og Storting til å gå med på foreningens krav. Avstemningen på Lilletinget om man skulle sende en adresse eller demonstrere, var blitt til en avstemning om man gikk inn for revolusjon eller ikke. Lilletinget skulle angivelig ha vedtatt revolusjon og ombestemt seg dagen etter. Ryktene stammet fra brennevinshandler Halsten Ramberg fra arbeiderforeningen i Kongsberg, men i avhørene som fulgte, ble dette benektet av andre vitner.
I kjølvannet av dette ble Thrane tiltalt og dømt av Høyesterett til fire års straffarbeid, etter først å ha sittet fire år i varetekt (som ikke ble trukket fra). Han skal ha stått i spissen for et forsøk på å omstyrte eller kullkaste statsforfatningen, het det. Ringvej forsøker å påvise det urettmessige i denne dommen. I den dommen som ble publisert i Retstidende slås revolusjonsvedtaket fast som et rettslig faktum, til tross for at et overveldende flertall av vitnene nektet for at et slikt vedtak var blitt gjort, og Thrane ble gjort til hovedmannen bak vedtaket, til tross for at han selv skal ha argumentert imot det. Ringvej har gått til voteringsprotokollene, som den gang ble holdt hemmelig, og sett på hvordan de ulike høyesterettsdommerne argumenterte. Der går det fram at de hadde gitt opp å knytte Thrane til et revolusjonsvedtak – ni av elleve dommere var enige om at det ikke hadde blitt vedtatt noe slikt (eller i alle fall at det ikke kunne bevises). Thrane ble derfor dømt for den virksomheten han bedrev. «Virkningen» av det han holdt på med skal ha blitt oppfattet som en oppfordring til revolusjon. Ifølge Ringvej ble han derfor i grunnen dømt for uaktsomt å ha oppfordret til revolusjon, noe det ikke var hjemmel for (loven krever forsett). Ikke bare begikk dommerne dermed et justismord, men historikere som i ettertid har beskjeftiget seg med dette materiale, har latt seg lure av dommen og har servert fortellingen om (det omgjorte) revolusjonsvedtaket som om det skulle være et faktum.
En del unøyaktigheter når det gjelder Botsfengslet kan jeg ikke unnlate å peke på. Thrane søkte seg over på Botsfengslet, og Ringvej hevder at man i 1851 erstattet slaveriet på Akershus med «det mer humane Botsfengslet». Mon det. Som hun nevner senere i boken var dette en «intens soningsform», slik at den som havnet her fikk nedsatt straffetiden med 1/3, fordi denne straffen var så mye mer belastende enn på festningen. Det var med andre ord verre å sitte Botsfengslet – og det var også meningen. Det var derfor ikke mer humant – i betydningen mindre smertefullt – å sitte her (det humane lå eventuelt i at fangen skulle omformes til et bedre menneske). Hun nevner også at fangene kunne berøves sengeklærne som disiplinærstraff. Det stemmer ikke, verken i henhold til forskriftene eller de årlige beretningene fra fengslet ble dette benyttet som disiplinstraff på 1800-tallet (selv om en slik disiplinærstraff ble foreslått av Straffeanstaltskommisjonen). Endelig påstår hun: «Nesten daglig forekom det selvmordsforsøk». Gadd vite hvor hun har det fra. Riktignok var det foruroligende mange som ble sinnslidende på grunn av det tyngende livet på enecelle, men så vidt jeg kan se av fengselslegens protokoller fra de første ti årene (1851-1861) var det bare ett tilfelle av selvmord (1853) og ett tilfelle av selvmords-forsøk (1861) i denne -perioden. Fengselsdirektøren meldte også om et par tilfeller av «simulert» selvmord (for å bli overflyttet til tukthuset). Men selvmordsforsøk i det omfang Ringvej angir, kan det definitivt ikke ha vært snakk om.
Dette er naturligvis bagateller i den store sammenhengen. Marcus Thrane. Forbrytelse og straff er i virkeligheten en drivende god fortelling om hvordan de styrende eliter i Norge fryktet demokratiet 35 år etter at man hadde vedtatt Grunnloven. Det er noe å tenke på i disse jubileumstider.
