Døden er motsatsen til livet, et tomt tidsrom som vi fyller med mening. Hva vi fyller den med sier noe om hvem vi er, hvordan vi oppfatter oss selv og hva som er viktig for oss. Som kunnskapsfelt er døden svært sammensatt. Den er kulturell, psykologisk, relasjonell og biologisk. Derfor er det nødvendig med samarbeid mellom ulike fagdisipliner og sektorer. Alt som lever, må dø: Døden som tverrfaglig kunnskapsfelt er en samling tekster fra ulike fag som har ulike metodiske innfallsvinkler på et bredt kildemateriale, men hvor alle viser døden som kunnskapsfelt. Felles for tekstene er at de undersøker døden slik den oppleves, og det er stort sett Norge i dag som er under lupen. Dette gjør antologien til en god introduksjon til hva det kan være å forske på døden utenom det rent medisinske, samtidig som det nærmest utelukkende samtidsrettede fokuset gjør tekstsamlingen noe ensartet og repeterende.

Det er en vanlig oppfatning at man har et mer profesjonelt og medikalisert forhold til døden i dag enn tidligere. I en kronikk i Morgenbladet skriver redaktørene Birgitta Haga Gripsrud og Lisbeth Thoresen at døende mennesker blir fremstilt som brukere av en tjeneste, slik at døden som livserfaring, hendelse, kunnskaps- og meningsfelt har blitt viet for lite oppmerksomhet (Gripsrud, Thoresen: Døden lar seg ikke overse, Morgenbladet 19.10.19). For å kontekstualisere utviklingen refererer redaktørene til den danske sosiologen Michael Hviid Jacobsens videreutvikling av den franske historikeren Filippe Ariès arrangering av døden i historiske stadier. Ariès deler døden opp i «den temmede døden», «min død», «din død», og «den forbudte døden» (red. oversettelse, s. 14). Redaktørene påpeker begrensningene ved Ariès historiske generaltyper, men at de samtidig kan hjelpe til å reflektere over døden i egen tid. Den danske sosiologen Michael Hviid Jacobsen har foreslått en videreutvikling av Ariés periodisering ved å legge til en ny kategori som hører vår tid til: «den spektakulære død». Den spektakulære død viser ikke døden som noe bortgjemt og tabu, men som fremstilt, medialisert, re-ritualisert og et felt som har vekket større akademisk interesse. Slik som denne tekstsamlingen.

De tre første tekstene i boka tar for seg det institusjonelle – de handler blant annet om sykepleiere og sykehuspresters arbeidshverdag i møte med døden og hvordan norske sykehus er organisert for å møte møte tros- og livssynsbehov. Hvordan påvirkes helsepersonell av å konfronteres med døden i det daglige, særlig i såkalt palliativ medisin, eller lindrende behandling, der det ikke er mulig fjerne eller stoppe sykdommen? Den palliative medisinen var det primære frem til andre verdenskrig og er en viktig del av medisinen (s.55). Desto mer besynderlig er det at det hverken har blitt forsket mye på, eller finnes rutiner for de ansatte som møter døden. I teksten «’Jeg klarer ikke finne noen ord’. Å arbeide tett på døden» undersøker Ellen Ramvi og Marta Høyland Lavik dette ved hjelp av deltagende observasjon av helsemedarbeidere fra ulike kulturer og deres møter med døden i arbeidet. Artikkelen har et interessant flerkulturelt perspektiv som gir forfatterne mulighet til å belyse deres tese om at vanskene med å finne ord for å kommunisere om døden er universelle. Denne språklige barrieren som er knyttet til døden, «tomheten» i informantenes svar og unnvikende oppførsel fortolker Ramvi og Lavik som en form for fremmedgjøring. Pleierne tror de eldre ikke vil snakke om døden, men dette kan ifølge forfatterne være en form for selvforsvar på den måten at man projiserer følelser over på andre (s. 51–52). Tekstens originalitet ligger i det flerkulturelle perspektivet, som ikke brukes for å kontrastere, men for å belyse noe universelt og yrkesrelatert. Kjetil Moens tekst «Å arbeide med døden» stiller noe av det samme spørsmålet som Ramvi og Lavik stiller. På tross av forsøket på å belyse spørsmålet fra et annet perspektiv, nemlig det eksistensialistiske, får vi ingen egentlig ny forståelse, bortsett fra tydeliggjøringen av det profesjonelle. Dette gjør at leseropplevelsen føles langdryg og repeterende.

Det samme gjelder neste tekst, kapittel fire, «Under overflaten. Følelser og forestillinger om overgangen mellom liv og død» skrevet av Birgitta Haga Gripsrud og Ellen Ramvi. Metoden, som gis mye plass, er visuell matrise. Den går ut på vise bildeuttrykk til deltagerne i intervju, i stedet for direkte spørsmål, som et forsøk på å «gå under» eller «gjennomskue» svar som tenderer mot stereotypier eller overfladiske fortellinger fordi samtaleemnet er svært følelsesladet (s. 116). Det mentalitetshistoriske perspektivet blir tydeliggjort i teksten ved bruk av ordet forestillingsevne (s. 131). Forestillingevnen er den mentale kapasiteten mennesker har til å skape eller relatere bilder, fornemmelser og følelser. Metoden er det sentrale, og står hevet over funnene som er svært tvetydige og kan tolkes på forskjellige måter. Gripsrud og Ramvi vil vise at visuell matrise kan brukes som et alternativ til intervju for å unngå fortielse slik som Ramvi og Lavik finner i bokens første kapittel.

Overordnet er det språket og dets konstituerende funksjoner som blir undersøkt, mer konkret: det anvendte språket. I teksten «’Han var tvers gjennom hel ved’. Forestillinger om liv, død og verdier i nekrologer og dødsannonser» undersøker Marianne Bjelland Kartzow først hvordan døden omtales og deretter hvem som blir omtalt. Funnene hennes viser en tendens til avdramatisering av døden gjennom bruk av ord og vendinger som: «sovnet stille inn», «med de nærmeste rundt seg» og «i sitt eget hjem». Døden fremstår som innøvd og forberedt og møtes av allerede forsonede mennesker. Døden beskrives i ord som fremhever fred og harmoni med ord som «stille», «rolig», «fredfullt». «Sammenknytningen mellom død og søvn fungerer som en metafor; man tenker på døden som en evig søvn» (s. 183). Når det gjelder nekrologer vil de, ifølge Kartzow, heller imponere enn å appellere til følelser. Det blir tydelig at visse verdier som karriere, suksess og å være et godt medmenneske er verdier som holdes høyt. Diskusjonen av begrepet om verdighet som følger er svært veloverveid og nyansert. Her trekker Kartzow på filosofen Judith Butler og Slovoj Zizek. Butler skrev om nekrologer som et instrument som forvalter og distribuerer sorg. Hvilke liv minnes og hvilke omtales ikke? Nekrologene utgjør en levende del av minnekulturen og blir stående som modeller eller idealer man kan identifisere seg med og gjenskape, slik at disse opprettholdes. Zizek påpeker at narrativene i dødsannonser og nekrologer er åpenbare løgner, pyntet for å passe inn og tvetydigheten er fortiet eller tilpasset (s. 188). Kartzow nyanserer dette til å si at døden er redigert og tilpasset på den måten at den avdramatiseres (s. 192). Teksten er teoritung, men godt balansert.

«Verdighet» tas videre opp av Kjersti Bale og Hilde Bondevik med utgangspunkt i Cecilie Engers roman Mors gaver, utgitt i 2013. I 2010 fikk Norge en forskrift som skulle bidra til å sikre en verdig eldreomsorg. Verdighet knyttes her til selvrespekt og å føle kontroll over eget liv. Det individuelle og enestående individ står altså i sentrum i høyere grad enn i verdenserklæringen for menneskerettigheter fra 1948 som sier at den enkeltes tilhørighet til menneskeheten er det avgjørende. Hva innebærer den individuelle tolkningen som knyttes til aldring og død, og hvordan kan det sikres? Dessuten, er det å være syk og døende forenelig med verdighet? spør Bale og Bondevik. Gjennom en lesning av romanen argumenterer de for en bredere forståelse av verdighetsbegrepet, både som et spørsmål om å sikre individuelle rettigheter, men også moralsk frihet på den måten at man er et fritt velgende og handlende subjekt i relasjon til andre (s. 208). Bale og Bondeviks valg av skjønnlitteratur som materiale fungerer godt med tanke på hva de ønsker å vise, da skjønnlitteratur er en unik kilde til levde erfaringer, måter å tenke og tolke omverden på. Dessuten oppleves forholdet mellom hovedkilden og teoriene som utfyllende i diskusjonen. Også neste tekst tar for seg Cecilie Engers forfatterskap, denne gangen romanen Pust for meg, utgitt i 2017. Nora Simonhjell tar for seg hvordan dødsulykken som inntreffer i boka påvirker anestesilegen. Teksten lener seg nærmest ikke på teoretisk rammeverk og følger teksten ved å gjøre en nærlesning av romanen. Slik får romanen stå i fokus, men boka er kompleks med flere historier flettet inn i hverandre, og Simonhjells tekst bærer preg av å forsøke å romme det hele. Teksten blir for fragmentert og de endelige konkluderende bemerkningene fremstår som noe banale for meg.

Samlet er antologien gjennomgående samtidsrelatert som et resultat av redaktørenes etterspørsel etter en bredere forståelse av døden som emosjonelt ladet meningsfelt. For er det slik som Gripsrud og Thoresen foreslår innledningsvis? Snakker vi mer om døden i dag? Er døden, som et siste tabu, i ferd med å miste noe av sin brodd? (s. 11). Og er det noe den bør? Heldigvis handler boka i det brede ikke om dette, men om hvordan aldring og døden oppfattes og håndteres. Boka går den økte offentlige interessen for å snakke mer om døden i møte for å undersøke de emosjonelle og psykologiske prosessene knyttet til døden. Forfatterne lar det anvendte språket og dets konstituerende kraft stå i fokus og resultatet er innovativt. Det er språk i bruk som er i fokus og dette tydeliggjør underliggende mentaliteter omkring døden, samt begrensninger i kommunikasjonen omkring døden. Slik blir Alt som lever må dø en bok om opplevelsen av døden, som tar utgangspunkt i det individuelle som igjen speiler kollektive samfunnsstrukturer. Boka fungerer fint som introduksjon til hva døden som forskningsfelt kan innebære. Fagfeltets bredde kommer godt frem i boka. Samtidig savner jeg flere metodiske refleksjoner rundt tverrfaglighet. Det hadde vært fint med et etterord som tok opp noen flere metodiske diskusjoner, slik det kommer frem mellom første og fjerde kapittel.

Stortingsmeldingen om humaniora i Norge som ble lagt frem i 2017, konkluderte med at humanistisk forskning i større grad burde relatere seg til samfunnsutfordringer, slik som aldring. Aldri har det vært flere som er eldre i Norge, og aldri har vi blitt eldre enn vi er i dag. Dette fører med seg nye utfordringer knyttet til håndtering av sykdom og død. Boka synliggjør humanioras samfunnsnyttige potensial og belyser eller søker å gi svar på noen av spørsmålene knyttet til dette. Den historiske konteksten har i det brede derfor måttet vike til fordel for det nyttige. Enkelte av diskusjonene får ofte ikke stå åpne til videre refleksjon, men lukker seg om løsninger for fremtiden. Det er ikke dermed sagt at siste ord er sagt, jeg vil heller formulere det slik: Bidragsyterne er med på å gi retning og innhold til samfunnets pågående selvrefleksjon.