Det håpløse fengslet

Av Espen Schaanning

Juni 2015

Why prison?

Why prison?

David Scott (red.)

Cambridge University Press
Cambridge, 2013

Da Lambert Adolphe Jacques Quetelet og André-Michel Guerry lagde sine såkalte moralstatistikker på midten av 1800-tallet demonstrerte de at fattigdom ikke kunne være årsak til forbrytelser. Det var nemlig ikke mer kriminalitet i fattige områder enn andre steder. Det som derimot slo voldsomt ut i statistikkene, var forskjellen på rik og fattig: Det var når rikdommen var ulikt fordelt at forbrytelsene var hyppige. Kriminalitet var derfor ulikhetens pris. Det er gjennom­gående de fattige, hjemløse, arbeids­ledige, uutdannede, utslåtte og marginaliserte som sitter i fengsel. Dette gjelder fortsatt og kriminologene har terpet på dette så lenge kriminologi har eksistert. Men det er ingen som vil høre. Eller snarere: Mange har erkjent denne sammen­hengen, men de er likevel villig til å betale en slik pris for å opprettholde det kapitalistiske systemet. Dessuten har man jo alltids den frie vilje å falle tilbake på: Ikke alle fattige begår forbrytelser, så de som gjør det, er «ondere» enn folk i samme båt. De velger det onde og har derfor bare seg selv å takke. Statistikken kan nok årsaksforklare (høy grad av) kriminalitet gjennom å påvise ulikhet i økonomiske ressurser, men på det individuelle nivå er det likevel den enkelte lovbryter som må klandres.

I artikkelsamlingen Why prison? er økonomisk ulikhet som årsak til høye fangetall et gjennomgangstema. Det er naturligvis USA som her er det store skrekkeksempelet: Ser man bort fra den lille øygruppen Seychellene, troner USA øverst på fangestatistikken med 748 fanger per 100 000 innbyggere. Til sammenligning har Russland 470, Kina 124 og Norge 73 (tall fra 2010). USAs fangetall er om lag fem ganger så store som gjennomsnittet i Europa. Skiller man ut afroamerikanske menn, viser det seg at fangetallet stiger til utrolige 3042. Selv om afroamerikanere kun utgjør 13 % av befolkningen, utgjør de 60 % av fangetallet. En afroamerikansk gutt født i 2001 vil i dagens USA ha 32 % sannsynlighet for å havne i fengsel. Man skal ikke så langt tilbake i tid før det var anner­ledes. Det var ikke før på slutten av 1980-tallet at majoriteten av fangene var svarte (i 1920 utgjorde de mindre enn en tredje­del), og i 1970 var USAs fangetall på 166, mens Norge hadde 44. Det var framfor alt på 1990- og 2000-tallet at fangetallene skjøt i været – verst i USA naturligvis, men også her hjemme økte fangetallet dramatisk (fra 44 i 1970 til 73 i 2010, eller 66 %). Det er talende tall. Men ulikhetstallene er om mulig enda verre: I dag eier 1% av verdens befolkning 40% av verdens rikdom, 10% eier utrolige 85%. I USA eier 10% av befolkningen 70% av nasjonens rikdom.

Som det gjøres oppmerksom på i Why prison er det lite som tyder på at den drastiske økning i fangetall svarer til en tilsvarende økning i forbrytelser; det svarer snarere til endringer i reaksjonsapparatet. Dertil påpeker flere av forfatterne at fengselsstraffen ikke er egnet til å rehabilitere, den har sjelden påvisbare allmennpreventive effekter, og den er bare unntaksvis nødvendig for å beskytte samfunnet for «farlige» lovbrytere. Så hvorfor i all verden fortsetter man å fengsle folk i stor skala? Og hvordan kan man eventuelt demme opp for den omfattende bruk av fengsel i USA og hindre at vi i Europa får amerikanske tilstander?

Det er naturligvis mange svar på hvorfor fengselsstraff benyttes i så stor grad, men den faktoren som stadig går igjen i Why prison? er den nyliberalistiske politikken, som kan sammenfattes i overgangen fra welfare til workfare, altså en gradvis nedbygging av velferds­staten til fordel for det man i Norge gjerne kaller «arbeidslinja»: I den grad man lar markedet råde, presses lønnsnivået ned, flere stillinger blir midlertidige, større krav stilles til disiplin og effektivitet i arbeidslivet, osv. For å presse folk inn i de dårligst betalte og minst attraktive jobbene, må velferdsytelsene for disse gruppene beskjæres (det skal «lønne seg» å jobbe), og for at de i sin marginaliserte situasjon ikke skal begå forbrytelser, benytter man stadig sterkere og drastiske virkemidler (i USA benyttes for eksempel lenkegjenger, «supermax» fengsler, isolasjon, innesperring for livstid for dem som har forbrutt seg tre ganger, fengsling uten prøveløslatelse, obligatoriske minimumsstraffer, osv.). Og mange av dem som har begått forbrytelser fratas en rekke velferdsgoder, som arbeidsledighetstrygd, støtte til livs­opphold og utdanning, i tillegg til at de kan nektes adgang til bestemte yrker eller fratas foreldrerett til sine barn – noe som naturligvis bare gjør situasjonen for dem og deres familier enda verre. I tillegg fratas en mengde dømte stemmeretten (i dag er 13% av afroamerikanere fratatt stemmeretten på grunn av lovbrudd), så de har ingen påvirknings­mulighet overfor den politikken som føres. Innvandrere er spesielt utsatt naturlig­vis, siden de som regel i utgangspunktet er ressurssvake, uten nettverk, arbeidsledige og ofte trauma­tiserte samtidig som politiet har et særskilt fokus på dem. I EU er fange­tallene for innvandrere om lag 4.6 ganger så høye som EU-borgerne. Mens den offentlige diskursen vedrørende samfunnsmessige problemer tidligere gjerne foregikk i et språk der man vektla sosialpolitikk og velferdsordninger, snakker man i dag i økende grad om kriminalitet og straff. Fra 1982 til 2001 økte utgiftene til politi, rettsvesen og fengselsvesen i USA med 364%. Strukturelle problemer omdefineres til å være individuelle, moral­ske feiltrinn. I den nyliberalistiske nytalen heter det at det er din egen feil hvis du faller utenfor. Egoisme er greit, bare den investeres i markedets «nøytrale» sfære. Man snakker varmt om å gi den enkelte borger mer frihet, men opptrer mer autoritært og brutalt enn noen gang overfor dem som defineres umoralske, uansvarlige eller unormale. Ved å sette dem i fengsel, defineres avstanden mellom «dem» og «oss» ytterligere, samtidig som politikerne får vist handlekraft (de «tar tak» i samfunnsproblemene).

Det blir i boken også påpekt at økende fangetall vitner om fallende demokratiske deltagelse: Folk flest (særlig i USA) trekker seg tilbake fra offentlige engasjement og inn i privatsfæren, mens fellesskap, samhold og solidaritet smuldrer opp. Dermed minsker også sympatien for de mest sårbare gruppene (fattige, hjemløse, arbeidsløse, uutdannede, fargede, minoriteter, osv.). Man har dessuten innsett at folk ikke blir bedre av å sitte i fengsel, og begrunner derfor innesperring først og fremst gjennom uskadeliggjøring: Man hindrer fangene i å begå forbrytelser så lenge de sitter inne. Dertil kommer at det er mange som har interesse av å ha høye fangetall: Ikke bare skaper fengsler arbeidsplasser for dem som arbeider der, men det har vokst fram en enorm fengselsindustri: bedrifter som bygger fengsler, drifter dem, leverer varer til dem, driver rehabiliteringsprogrammer, benytter fanger som arbeidskraft, osv. Fengsel er big
business.
Disse bedriftene driver aktiv lobbyvirksomhet overfor politikerne og vil ha dem til å være tough on crime.

Alt dette er kjente toner for dem som har fulgt feltet en stund. Noe mer uvanlig er kanskje Magnus Hörnqvists perspektiv: Han retter blikket bort fra de undertrykte klasser og fokuserer på dem som lager lover, konstruerer fengsler, kategoriserer lovbrytere eller lager behandlingsopplegg, utarbeider soningsforhold, skriver om lovbryterne, lager filmer om dem, osv. – det han kaller «den profesjonelle middelklassen». Hvilke begjær, ønsker og fantasier driver disse menneskene? Hva er de redd for, hva gleder de seg over, hva tror de på? I kjølvannet av den franske revolusjon ble fengslet ifølge Hörnqvist benyttet av borgerskapet til å markere seg overfor aristokratiets føydale straffeformer. Fengselssystemet svarte til borgerskapets opptatthet av orden, klassifisering, selvkontroll og ansvar og forsøk på å kontrollere de farlige klasser. Gjennom å bygge fengsler kunne borgerskapet distansere seg fra det gamle blodtørstige aristokratiet: Man pinte ikke lenger den dømte med drakoniske straffer, offentlig, i alles påsyn, men benyttet usynlig, rasjonell og metodisk smertepåføring bak tykke murer. Det vokste på den ene side fram «humanitære» forestillinger om at fengslet skulle forbedre lovbryterne (arbeiderklassen) til å oppføre seg som folk (middelklassen), og på den annen side herredømmeforestillinger om at de underpriviligerte og potensielt opprørske grupper måtte holdes i age gjennom trusler om og utøvelse av vold. Ja, han mener også å påvise at det er form for straffenytelse involvert her, der folk fra de profesjonelle klasser nyter å kunne ha makt over andre og gjøre med dem som de lyster. Det man normalt ikke kan gjøre mot andre mennesker av moralske grunner, tillates nå, både ved at man berøver mennesker friheten og ved at man påfører dem smerter innenfor systemet (stripping, kroppsvisitasjon, rom­ransakelse, disiplinærstraffer for munnbruk, osv.). Man må rett og slett erkjenne at det er et nytelsesaspekt på spill hos dem som pønsker ut disse straffemetodene og hos dem som er ansvarlige for å sette dem i verk, hevder han.

Michelle Brown påpeker at denne synliggjøringen av smertepåføringen og framstillingen av den i romaner, TV, film, internett, videospill osv. har lett for å tildekke selve smerten og dermed gjøre den akseptabel og relativt uproblematisk. Ja, i USA har man lenge drevet med «fengslesturisme», der gamle fengsler ikke bare åpnes for nysgjerrige turister, men der de også (gjerne om natten) skal leke at de er fanger. «Voktere» skjeller dem ut eller får dem stil å stille seg på rekke i mørke korridorer, mens «psykotiske» fanger spretter ut av fengsels­celler eller mørke hjørner. Dermed får publikum en slags illusjon om at de vet hva fengsel er.

Mark Brown råder oss på sin side til ikke å se oss blinde på det tradisjonelle fengslet, men snarere å utvide blikket til å omfatte alle former for ufrivillig innesperring. For når det kommer til stykket, har de som sitter i fengsel i det minste et minimum av rettigheter. Det er andre innesperrede grupper som er mer sårbare og rettsløse, så som asylsøkere, innesperrede immigranter, «uekte» krigsfanger (Guantanamo), osv. Som Emma Kaufmann og Mary Bosworth gjør oppmerksom på, vil det ofte opp­leves som verre å sitte innesperret under slike forhold enn ved tradisjonell fengsling via domstolene (ikke minst blir deres utenforskap og manglende tilhørighet markert på denne måten). Særlig tankevekkende er Marie Gottschalks artikkel, der hun forsøker å vise at bestemte sosiale bevegelser har bidratt til å forsterke fengselsspiralen: Foreninger for ofres rettigheter ønsket gjerne hardere straffer, som om mer straff av overgripere skulle gi tilsvarende mindre lidelse for faktiske og potensielle ofre; kvinnebevegelsen ville ha mindre vold mot kvinner og har puffet på for å høyne straffenivået i slike saker; fangerettighetsbevegelser – som gjerne fokuserte på at også fanger var ofre – polariserte frontene og førte til en slags rekyl, der konservative krefter fikk gjennomslag for å tilbakeføre offerrollen til de «ekte» ofrene og snarere straffe lovbrytere hardt og lenge; noe lignende skjedde med antidødsstraff­bevegelsen: Gjennom forsøkene på å avskaffe dødsstraff mobiliserte bevegelsen konservative forestillinger om rettferdig gjengjeldelse (et liv for et liv), en tankegang som i sin tur virket inn på fengselsstraffene (harde og lange straffer for alvorlige forbrytelser).

Over for disse tunge og mørke skyer som de siste tiår har hvilt over USAs (men også Europas) samfunnssystem og straffepolitikk, har bidragsyterne i Why prison? likevel ikke gitt opp alt håp. Flere av dem ser lysglimt her og der. Mange av bidragsyterne peker på at kriminalitet primært har sosiale årsaker og må løses som sådanne, gjennom å redusere økonomiske ulikheter, bedre velferdsordningene, satse mer på utdanning, osv. De mener åpenbart at deres egne artikler kan bidra til å vinne forståelse for dette. Andre betoner at det finnes motkrefter som ønsker å engasjere seg i aktuelle samfunnsspørsmål: Stadig flere organisasjoner tar til orde for å redusere bruk av fengsel, og over halvparten av USAs stater har redusert sine fangetall noe siden 2009. Enkelte (som Keally McBride) setter sin lit til at myndighetene vil innse at den omfattende fengslingen økonomisk sett ikke lønner seg – framfor alt i disse nyliberalistiske tider, der myndig­hetene gir store skattelettelser til de rike og dermed får mindre penger å rutte med (California reduserte således fangebefolkning med 16.5% fra 2011 til 2012 for å spare penger; høyesterett fastslo at overfylte fengsler brøt med elementære rettigheter, og nye fengsler hadde man ikke råd til). Julia Oparah foreslår en tre-trinnsmodell, der man først må få gjennomslag for at man ikke skal bygge flere fengsler; dernest kan man krympe fangebefolkningen ved ikke å fengsle de minst truende lovbryterne (kvinner, gamle og narkotikadømte som ikke er dømt for vold); og til slutt kan man avskaffe fengsel som avstraffelsesform ved å skaffe seg erfaringer med alternative, kommunale oppgjørsformer. Utgiveren av boken, David Scott, tror på et opplysningsprosjekt: Man må sette i gang offentlige diskusjoner om straff og kriminalitet samt få politikere og folk flest til å innse at det er en sammenheng mellom ulikhet og kriminalitet, at det er mulig å straffe mindre uten fare for samfunnets sikkerhet, at fengselsstraff er uverdig lidelsesfullt, at de som sitter innenfor murene er mennesker som ikke er så forskjellige fra dem som er utenfor, at man må finne fram til alternative oppgjørsformer, der det er viktigere å hjelpe offeret enn å straffe lovbryteren, osv.

Til tross for disse appellene til håpet om en lysere framtid, framstår Why prison? unektelig som et uttrykk for «det håpløse håp». De analysene forfatterne bringer til torgs og den alternative tenkningen som de etterlyser, er slett ikke på den politiske agendaen, verken i USA eller Europa. Bidragsyterne har da også ettertrykkelig vist at fengslet historisk har vokst fram som en integrert del av det kapitalistiske systemet og dets forståelsesmåter, slik at kravet om å avskaffe det, omtrent vil være som å kreve revolusjon. Og er det noe som definitivt ikke er på agendaen i de dominerende eliter i vestlige samfunn i dag, så er det revolusjon. For den som vil ha innsikt i hvilke funksjoner fengslet spiller og har spilt i det kapitalistiske systemet, er Why prison? en utmerket inngang. Man kan bare ikke forvente å finne en troverdig utgang.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1/2015
Musikk
Les også: