Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, heter et gammelt ord. Det er naturligvis tragisk at det var de grusomme terrorhandlingene som skulle til for at rettspsykiatrien omsider kom på tiltalebenken. Men nå har det heldigvis skjedd. Helt siden den første rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breiviks sinnstilstand konkluderte med at han var utilregnelig, har rettspsykiatrien som sådan kommet i søkelyset. Ikke minst har rettspsykiaterne selv bidratt med dette – dels i form av en ny sakkyndig rapport med motsatt konklusjon, men framfor alt gjennom alle de psykiaterne som etter hvert kom på banen som kommentatorer og kritikere av særlig den første rapporten. Mange av dem stilte også egne diagnoser av Behring Breivik uten å ha snakket med ham. Under rettssakens gang var vi oppe i 8-9 ulike diagnoser, flere av dem satt av mer eller mindre skråsikre psykiatere. Det var et underlige skue. Her ble man vitne til at rettspsykiatriens egne representanter sakte, men sikkert destruerte troverdigheten av sin egen virksomhet. Det var så man til slutt kunne begynne å synes synd på dem. Omsider kom det for en dag hva rettspsykiatri er, og alltid har vært: en virksomhet basert på synsing og skjønn.

Skal man tro Jørgen Lorentzen i hans nye bok om farskapets historie siden 1850, kan denne inndeles i tre faser. I første periode var fedrene i hovedsak hjemme og kunne utøve sitt farskap i sitt daglige virke. Dessuten hadde faren (og ikke hustruen) det overordende ansvar for barn og hjem. På begynnelsen av 1900-tallet (symbolisert med ekteskapsreformen av 1927) skyves mannen ut av familien, hjemmet og dermed også oppdragelsen, som nå overtas av moren. Samtidig innrømmes mann og kone like rettigheter i familien gjennom loven: Han arbeider ute for å forsørge familien, hun arbeider hjemme for å sørge for familien. Dette endrer seg fra og med 1970-tallet, som innleder siste fase. Nå flytter mannen tilbake i hjemmet igjen og utøver sitt farskap på lik linje med moren, som i sin tur ikke lenger bare er mor og hustru, men også aktiv yrkesdeltager «ute». Begge jobber ute og utøver forelderskap hjemme.