Inn i nattens historie

Av Tore Engelsen Espedal

September 2012

Evening’s Empire: A History of the Night in Early Modern Europe

Evening’s Empire: A History of the Night in Early Modern Europe

Craig Koslofsky

Cambridge University Press
Cambridge, 2011

Craig Koslofskys Evening’s Empire er en ambisiøs og engasjerende studie av det tidligmoderne menneskets flukt inn i de nattlige timer. Samtidig er det også en fortelling om veien videre inn i den opplyste offentligheten. For når gikk natten fra å være tid for søvn til å bli et oppholdssted fylt av muligheter? Når skrudde man klokken frem? Eller gjorde man det i det hele tatt?

En mental revolusjon

Disse og tilhørende spørsmål knyttet til døgnrytmenes forskyvninger danner Craig Koslofskys utgangspunkt i Evening’s Empire. Herfra tegner han opp et fascinerende kart over noe han kaller «nattliggjøringen» av det vestlige og sentrale Europa i det tidligmoderne. Roger Ekirchs At Days Close. Night in Past Times fra 2005 var et spennende forsøk på å kartlegge menneskelig aktivitet i mørket. Koslofskys bok kan sees som en videreføring av dette arbeidet, og den er et studie av «the ongoing expansion of the legitimate social and symbolic uses of the night». Der Ekirch blant annet hevdet at det helt frem til 1700-tallet var vanlig å dele opp natten i to søvnsesjoner atskilt av en lengre pause, forteller Koslofsky om en sosial og kulturell ekspansjon i det samme tidsrommet. Eller «en mental revolusjon», som Koslofsky også kaller den, knyttet til en utvidelse av middelalderens forståelse av og assosiasjoner knyttet til natten og mørket.

Tidligere ble natten i hovedsak assosiert med ulovlig aktivitet og befolket av kriminelle, prostituerte og alkoholikere, hevder Koslofsky. Ifølge ham var det slik at selv ikke de mer velstående hadde anledning til å bruke penger på stearin­lys. Det var med andre ord lite sosial prestisje knyttet til å holde seg oppe om nettene ved inngangen til 1600-tallet. Etter hvert som natten ble en dynamisk metafor i den åndelige og politiske billedverdenen, og man begynte å tenke med natten, endret dette seg. Fra knapt å ha våget seg ut av døren, strømmet den urbane befolkningen nå entusiastisk ut i nattemørket. Kort sagt fikk symbo­lene flere lag og døgnet flere timer. Nattliggjøringen berørte alt fra kongene og dronningene i sine slott, aristokratene i sine råd, kirkens menn i sine kamre og de utstøtte trosretningenes nattlige møter i de dype skogene. Også bønde­ne i sine puber og fiskerne på havet fikk nye ting å tenke på.

«Sjelens mørke natt»

Veien inn i natten innledes av Rhätikus’ heliosentriske modell av solsystemet. Herfra beveger den seg videre til å bli en sosial bred og kulturell kraft, men utviklingen var likevel langt i fra entydig. I bokens kanskje mest overbevisende kapittel beskriver Koslofsky den krisen som oppstod i kjølvannet av reformasjonen og den økende konfesjonelle splittelsen – og med den de religiøse forfølgelsene. Han viser til heksejaktens begrunnelser og hvordan natten fortsatt ble sett på som en djevelsk fristelse. I middelalderens språk hadde mørket og natten først og fremst tilhørt mørke krefter, spøkelser og de vandrende sjelene. På 1600-tallet så man en intensivering av denne forestillingen om natten som djevelens lekegrind. Under forfølgelsene ble enkelte religiøse grupperinger tvunget til å møtes etter mørkets frembrudd. Utforskningen av natten kunne begynne. Anabaptistene søkte etterhvert en skrifttro bekreftelse på deres plass bokstave­lig talt i mørket og utenfor fyrstenes trosfellesskap. Andre kunne nå anse de mørke timene som en tid tilegnet det private og fredfulle møtet med det guddommelige – som en vei til Gud.

Midt i sin kamp for å reformere Karmelitterordenen utviklet Johannes av Korset (1542–1591) en dyptgående «nattlig» teologi, karakterisert av en «nattliggjøring» av de tre trinnene i den klassiske mystikken bestående av rensel­se, opplysning og enhet med Gud. Det eneste lyset Johannes av Korset stolte på var det lyset som var tent i hans indre. For Jakob Böhme var balansen mellom lys og mørke selve grunnlaget for kosmos. Böhmes abstrakte forståelse av mørkets og nattens mening og virkelighet representerte et foreløpig toppunkt i en mer dynamisk forståelse av nattemørket, skal vi tro Koslofsky.

Den lutherske konvertitten Johannes Scheffler, som etter omvendelsen til katolisismen skulle dikte under navnet Angelus Silesius, bandt noe senere sammen dem kraftfulle forståelsen av inderlighet i tradisjonen fra Böhme med den katolske barokken. I diktet «The Blessed Silence of the Night» (1657) gir han en presis beskrivelse av den mystiske natten:

Note, in the silent night, God as a
man is born
To compensate thereby for what
Adam had done
If your soul can be still as night to the
created
God becomes man in you, retrieves
what’s violated.

Skapelsen, arvesynden og den mystiske frelsen samlet seg i Silesius’ velsignede natt. Til sammen viser disse eksemplene hvordan konfesjonelle konflikter og de pågående forfølgelsen bidro til å utvikle en forståelse av natten som integrerte den i tenkningen på nye måter. Herfra skulle troen på at natten kunne være en vei til Gud bli et sentralt symbol og tema i vestlig kristendom – på tvers av nasjonale og konfesjonelle grenser.

Hva var det som hadde gjort at åndelige forfattere nå kunne se natten som en vei til det guddommelige eller insistere på at lys og mørke var komple­mentære størrelser? Hva var skjedd med reformasjonens klare idé om «lyset som overvant mørket»? Et vanskelig spørsmål, medgir Koslofsky, og oppgir opplevelsen av konflikt og konfesjonell forvirring som hovedårsak – at tider med apokalyptisk strid krever klare svar på spørsmål knyttet til det gode og det onde, rett og galt.

Mørke fyrster

Også i det sekulære skjedde det store ting. I 1687 skrev John Norris av Bemer­ton, en såkalt «metafysisk poet», anglikansk prest, platoniker og tory et i denne sammenhengen temme­lig oppsiktsvekkende dikt, «Hymn to Dark­ness». Skrevet på samme tid som Eng­lands siste katolske monark James II gjenopplivet håpet til Stuarts absolutisme, og som forsvar for monarken som måtte flykte som en følge av Glorious Revolution, presenterte Norris mørket som en imponerende hersker:

Tho Light and Glory be th’Almighty’s
Throne,
Darkness is his Pavilion.
From that his radiant Beauty,
but from thee
He has his Terror and his Majesty.

For Norris var mørket en grunnleggende del av guddommelig og verdslig styre og autoritet. Bak dette spenner Koslofsky opp et omfattende sosialhistorisk lerret. Det dynamiske nattebildet inntok først de nordeuropeiske hoffene og der­etter også de sydeuropeiske. Etter hvert skulle 1600-tallets innsikter i lyset og mørkets gjensidige avhengighet, som om det var innskrevet i naturens orden, bli en viktig del av den politiske tenkningens symbolsfære. Norris’ hyllest av det guddommelige, majestetiske mørket fremstod ikke bare som en spektakulær illusjon, men ble også brakt ned på jorden. Med opphevelsen av den gamle døgnrytmen ved hoffene fikk også det politiske spillerommet utvidet sin ­åpningstid. Av fyrstene ble natten brukt til å tilsløre, narre og lyve: «The dark side of the night’s role in political culture», kommenterer Koslofsky.

Med barokkens politiske estetikk ble også sindige beskrivelser av mørket en måte å intensivere lyset fra den herskende godhet, tydeligst eksemplifisert med solkongen Ludvig 14. Den rene avmystifiseringen av nattens mulm og mørke vises kanskje aller best i hvordan monarkene og hoffene omkring i Europa grep muligheten til å gjøre mørket til et lerret for fremstillingen av statens makt og autoritet. Bruken av lys og fyrverkeri i imponerende maktpresentasjoner antyder en overgang fra et regime som hadde pyntet seg med sport på dagtid og maskerader om ettermiddagene til et regime med sceneunderholdning og spektakulære arrangementer på kveldstid. Disse ble enten holdt utendørs eller i nye, store, opplyste og imponerende innendørsrom, der opera, ballett, ball, spill og samtaler kunne fylle de sene timene.

Enkelte endret til og med utseende som følge av «nattliggjøringen». Elitens kvinner, og menn for den saks skyld, tilpasset sminken sin til den nye kunst­ige belysningen. Dette skulle, ifølge Koslofsky, skille dem tydelig fra resten av befolkningen. I Koslofskys fortelling blir de rosapudrede kinnene og knallrøde leppene nok et virkemiddel i elitens kamp for sin autoritet i en splittet tidsalder. Mer prinsipielt la denne utvidete aktiviteten ved hoffene også grunnlaget for det Jürgen Habermas omtalte som «den representative offentlighet» i sin bok Borgerlig offentlighet.

Gatebelysningens gleder

I 1667 ble Paris den første byen i verden til å lyse opp gatene med vokslys og glasslykter. Året etter fulgte Lille. I Amsterdam tok man to år senere i bruk de langt mer effektive oljelampene som var blitt utviklet av Jan van der Heyden noen år tidligere. I perioden frem mot århundreskiftet ble de aller fleste større nordeuropeiske byene helt eller delvis opplyst. I 1702 var det hele 5200 gatelys kun i Paris. Med dem fulgte nattevakt­ene som ble plassert rundt i byenes mest sentrale strøk. Denne reformen var naturlig nok kontroversiell. Kostnader knyttet til oppbyggingen av et slikt system var store. Dessuten måtte sterke krefter som tidligere hadde operert i mørket nå finne seg nye gjemmesteder. For gatebelysningen gjorde mer enn å lyse opp mørke smug. Med opphevelsen av portforbudet gikk natten fra å innebære fundamentale begrensninger til å åpne opp for nye muligheter til tidsfordriv, underholdning og arbeid, også for menigmann. Hoffenes storslåtte arrangementer ble forsøkt imitert av den sosiale eliten i byene. Dessuten ble besøk i kaffehusene og turer i teateret mer enn respektabelt tidsfordriv på kveldstid. Innovasjonen drev dermed frem en fundamental endring i dagliglivets rytme. I flere byer ble tidspunktene for når gatene var opplyst publisert i avisen. Folk tok i bruk nettene og det å tilbringe timevis i sengen hjemme ble ansett som bortkastet tid, skriver Koslofsky.

Koslofsky viser at belysningen og den velfødde befolkningens vei ut i de nå opplyste gatene innebar en koloni­sering der natten ble «tatt fra» de fattige og mindre anselige borgerne. Der kvinner fra lavere sjikt nå ble jaget innen­dørs, kunne aristokratiets modige kvinner endelig innta natten, selv om de aller fleste klubber og kaffehus i de aller fleste byer var forbeholdt menn. Denne utviklingen forutsatte en utvidelse av de etablerte autoritetenes maktområder med ambisjoner om å disiplinere den uorden som hadde herjet om nettene.

Mindre vellykket var dette på landsbygdene. Her hadde det nattlige utelivet kretset rundt skjenkestedene eller i kvinnenes syklubber. Uten gatebelysningens hjelp måtte det offentlige kampanjer til for å regulere de tradisjonelle møte­stedene, men uten særlig hell. Kun der hvor heksejakten hadde vært særlig hektisk, kan man snakke om en kolonisering tilsvarende den i byene. Med sine fakler og stearinlys fortsatte mennene å rangle langs landeveiene og å sloss utenfor pubene. Kvinnenes historieutveks­linger i klubbene spant ufortrødent videre. Man kan dermed si at den sosi­ale revolusjonen knyttet til natten i stor grad var et urbant fenomen.

Koslofsky avslutter med en studie av hvordan opplysningstidens forfattere tilpasset det tradisjonelle kristne språkets glorifisering av lyset, uten nødvendigvis å foreta den samme demoniseringen av mørket. I tillegg til å utvide nedslags­feltet for makten, innebar denne forand­ringen i synet på natten at «mørkets krefter» først og fremst ble et bilde på åndelige vrangforestillinger og politisk uvitenhet. Denne videreutviklingen av natten som metafor kan slik sies å tilhøre et omdreiningspunkt i borgerskapets offentlige samtale. Som Koslofsky hevder, har nær sagt all forskning på offentlighetens utvikling fokusert på stedstilhørighet og institusjonelle former. Lite er imidlertid blitt sagt om tidsaspektet: Kaffehusene holdt åpent hele dagen, men det var først etter at mørket senket seg de fant sin egenart som møte­sted for de øvre og midtre klassene. Her kunne Guds eksistens eller ikke-eksistens vurderes en gang for alle. Med andre ord kan man si med Koslofsky: Opplysningens kamp mot overtro ble ført i mørket.

Bred kulturhistorisk syntese

Det mest oppsiktsvekkende med Evening’s Empire, som Koslofsky mottok den prestisjetunge The Longman-History Today Prize for i 2012, er de svært omfattende og ambisiøse rammene for prosjektet. Presentert som en syntese av et stort antall kilder (noter og bibliografi utgjør hele 140 av bokens 420 sider) påviser Koslofskys bredt anlagte kulturhistorie hvordan det skjer et sammenfall mellom en rekke prosesser både i dagligdagse handlingsformer og intellektuell symbolbruk. Et viktig aspekt er at boken, på tross av Koslofskys ønske om å påvise en bestemt utvikling, likevel presenterer et dynamisk Nord-Europa på 1500, 1600 og 1700-tallet. Stoffet er hentet fra flere språkgrupper, og boken tilgjengeliggjør dermed en hel del historisk materiale som ellers ville ha vært ukjent for lesere som ikke kan sin fransk, tysk eller italiensk. Forfatteren behandler kildene, det være seg dag­bøker, brev og rettslige dokumenter – eller teo­logiske, filosofiske og skjønnlitterære tekster – med omhu og kommenterer ryddig og klart.

Koslofsky kan imidlertid muligens beskyldes for å underdrive dynamikken i middelalderens forestillinger om natten og mørket. Her fungerer middelalderen i stor grad som et kontrastmiddel til den utviklingen Koslofsky sporer. Også den gangen, vil noen hevde, kjempet lokale autoriteter like hardt for å kontrollere sine områder, gjennom portforbud og lukkede porter, som man senere gjorde for å gjøre dem trygge for respektable, festvankende borgere. Dette igjen kan få andre til å spørre etter hvor nye alle bestanddelene i denne revolusjonen egentlig var?

Det svært åpne perspektivet kan noen ganger virke litt for udefinert. Man kan være fristet til å spørre om Jakob Böhmes mystiske teologi virkelig har noe med gatebelysningen i Paris hundre år senere å gjøre? Det er en morsom tanke, men innimellom kunne man tenke at boken ville ha vært tjent med et noe smalere perspektiv, eller om Koslofsky kanskje heller burde ha skrevet to bøker i stedet for én. En annen begrunnelse for dette er at det også er mye som forblir usagt i denne sammenhengen. Koslofsky er knappere når det kommer til de rent intellektuelle responsene enn når han beskriver de sosiale reformene. Nattens fremtreden i for eksempel billedkunst, arkitektur og musikk er relativt sekundær her. Når det er sagt, Evening’s Empire er en fascinerende bok med et gjennomført overnasjonalt fokus på hvordan nattelivet i vår moderne forstand ble skapt. Den viser at måten vi kontrollerer natten, eller måten natten kontrollerer oss, kan fortelle svært mye om en tids tenkning: Nattelivet var et uttrykk for den stadig økende selv­tilliten i det europeiske menneskets bevissthet – en bevissthet som skulle fortsette å begi seg inn i det ukjente.

Anmeldelsen er først publisert på salongen.no.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 2/2012
Smerte
Les også:

Thomas Harriots mange verdener

Siden 1990 har det hvert år blitt holdt en Thomas Harriot-forelesning ved Oriel College, Oxford, Harriots alma mater. De første ti forelesningene (1990–1999) ble samlet i Thomas Harriot: an Elizabethan man of science (2000). Nå foreligger forelesningene fra 2000 til 2009 (med unntak av Stephen Johnstons forelesning fra 2007), sammen med tre appendikser og en bibliografi over Harriot-relatert litteratur gitt ut etter 2000. Antologien er redigert av vitenskaps­historikeren Robert Fox.

Bokmelding av
Thomas Harriot and his World. Mathematics, Exploration, and Natural Philosophy in Early Modern England