I Berlin 15. januar 1919 ble Rosa Luxemburg, også kaldt Røde Rosa, arrestert, slått halvveis bevisstløs, kjørt vekk i en bil, slept ut i en park, skutt og dumpet i Landwehrkanalen av høyreorienterte frikorpssoldater. Kneblet av de som senere skulle slippe Hitler til makta, mistet den revolusjonære sosialismen en uvurderlig talsperson. Luxemburg var velkjent i sin samtid og det var knapt noen som ikke visste hvem hun var. Et århundre etter mordet, har interessen for den polskfødte sosialisten fått et nytt oppsving, i Norge kanskje først og fremst med Ellen Engelstad og Mímir Kristjánssons Rosa Luxemburg – en biografi.

Luxemburgs ideer ble unnfanget i en tid preget av ideologiske konflikter, imperialisme, antisemittisme og store klasseskiller. Fundamentet for det som senere skulle bli omtalt som luxemburgisme tok derfor innover seg flere av de utfordringene som Europa nok en gang sto ovenfor. Biografien antyder en slik kobling ved å vise til fremveksten av høyreradikaliserte ideer i dagens samfunn. En ny interesse for Luxemburgs teori om en demokratisk sosialisme, hennes ideer om internasjonalisme og antimilitarisme kan derfor bringe med seg fruktbare perspektiver til dagens politiske klima. For dem som er interessert i sosialistisk tenkning eller økonomisk teori er Luxemburgs tekster tankevekkende i seg selv. Det er med andre ord mye å hente fra Luxemburgs mangesidige forfatterskap og atskillige brev og pamfletter. Diskusjonen som har fulgt utgivelsen av Rosa Luxemburg – en biografi er derfor varmt velkommen. Biografien har mottatt en del kritikk, men den har også vekket interesse og skapt debatt om Luxemburgs liv og virke. Forfatterne trekker selv frem at vi først og fremst bør minnes Luxemburg fordi hun har mye å lære oss. Hennes tanker har bidratt og kan fortsatt bidra til kampen for en mer rettferdig verden. Engelstad og Kristjánssons biografi er et etterlengtet bidrag i norsk kontekst. Prosjektet er godt, men det har også sine svakheter.

Bokens narrativ begynner med Pariserkommunens fall i 1871 og fører leseren videre til Den andre internasjonalen i 1889, Luxemburgs romantiske relasjon til Leo Jogiches, som for øvrig ble myrdet to måneder etter Luxemburg, 1905-revolusjonen, en ytterligere romantisk relasjon, første verdenskrig, den russiske revolusjonen, den tyske revolusjonen og avsluttes med mordet på Luxemburg og Karl Liebknecht i 1919. Således tar biografien leseren med på en spennende historisk reise, og den forsøker å redegjøre for Luxemburgs forbindelse med de nevnte historiske milepælene. Luxemburg var en av sosialismens hovedpersoner og en biografi om henne kan potensielt være en interessant inngang til det tidlige 1900-tallets oppturer og nedturer. Det største problemet med Rosa Luxemburg – en biografi er imidlertid måten Luxemburg skrives frem i nettopp denne konteksten.

Utallige ganger trekker forfatterne frem det faktum at Luxemburg var kvinne, jøde og halt. Selvsagt gjorde dette Luxemburg utsatt for diskriminering, men som Nina Björk påpeker i sin biografi om Luxemburg Drömmen om det röda. Socialism, språk och kärlek fra 2016 og som Engelstad og Kristjánsson refererer til, fikk dette ingen avgjørende betydning verken for Luxemburgs politikk eller for hvordan hun betraktet seg selv (s. 14). For Björk er det ikke de biografiske kjennetegnene som gjør Luxemburg til en interessant tenker, men snarere hvordan hennes teori inngår i og bidrar til en større idétradisjon. Med formuleringer som «Det var simpelthen ikke troverdig at en liten jødisk kvinne fra det okkuperte Polen, belemret som hun var med et livslangt handicap, skulle bli en av de ledende figurene i den sosialistiske verdensbevegelsen for over hundre år siden» (s. 7) og «Til tross for at målgruppen i utgangspunktet var lite mottagelig for halte jødepiker som forkynte sosialistisk revolusjon, gjorde hun stor suksess blant tilhørerne» (s. 31), risikerer Engelstad og Kristjánsson å redusere Luxemburg til hennes identitet og ytre attributter. Her skiller Rosa Luxemburg – en biografi seg fra Drömmen om det röda. Socialism, språk och kärlek som tvert om tar avstand fra det å sette identitet i fokus. Til tross for at identitetspolitikk er i vinden, fører fokuset på identitet og ytre attributter til at Engelstad og Kristjánssons biografi føyer seg inn i rekken av kjønnskonservative fremstillinger som primært fokuserer på kvinners liv og identitet snarere enn deres virke. I biografiens persongalleri for eksempel, som også er listet opp bakerst i boken, er det presentert like mange kvinner (Clara Zetkin) som katter (Mimi). Boken gjør nemlig et poeng av at Luxemburg tillot seg «[…] å bli stadig mer av en ensom kattedame» i de periodene hun ikke var involvert i noen kjærlighetsromanser (s. 47). Når Luxemburg dessuten skrives frem som et unntak med formuleringer som «Hun oppførte seg kort og godt med den selvtilliten som vanligvis er forbeholdt hvite, middelaldrende menn», risikerer andre kvinner å glemmes (s. 36).

Det var kampen for frihet Luxemburg dedikerte sitt liv til, og dette vektlegges også i biografien. Forfatterne skriver innledningsvis at historien om Luxemburg er historien om en martyr, og at mordet har bidratt til hennes berømmelse. Heldigvis trekker biografien også frem noen av Luxemburgs politiske og teoretiske bidrag, for det er først og fremst her den velkjente sosialistens frihetskamp kommer til kjenne. Formuleringen «Frihet er alltid frihet for den annerledes tenkende» som er hentet fra The Russian Revolution (1918), løftes frem i korthet (s. 10). Her skiver Luxemburg:

Freedom only for the support of the government, only for the members of one party – however numerous they may be – is not freedom at all. Freedom is always and exclusively freedom for the one who thinks differently. Not because of any fanatical concept of «justice» but because all that is instructive, wholesome and purifying in political freedom depends on this essential characteristic, and its effectiveness vanishes when «freedom» becomes a special privilege. (Luxemburg, Rosa. The Russian Revolution, 1918)

Slik jeg forstår sitatet, forutsetter frihet for Luxemburg sosial likhet gjennom politikk. Frihet er både en forutsetning for et velfungerende samfunn, og noe som oppstår som et resultat av et slikt samfunn. En kan derfor hevde at Luxemburg skiller mellom politisk frihet og frihet. Politisk frihet står i relasjon til en samfunnsorganisering og eksempler på politisk frihet kan være stemmerett. Friheti betydning av å tenke annerledes avhenger av at politisk frihet gir allemuligheten til å tenke annerledes, og til å utrykke sine tanker offentlig. At frihet beskrives som den annerledes tenkendes frihet, betyr derfor ikke at Luxemburg betrakter frihet som en egenskap ved individet. Frihet er noe som oppstår i ett velfungerende samfunn der politisk frihettilrettelegger for at alle kan tenke og utrykke annerledes tanker.

En gjennomgående svakhet ved biografien er at det er uklart hvem den er skrevet for. Den er lettlest, men samtidig ekskluderende fordi sentrale begreper og viktige historiske hendelser ikke utdypes og forklares tilstrekkelig. Eksempelvis fremkommer det ikke i biografien hvordan Engelstad og Kristjánsson har forstått det nevnte sitatet. Forfatterne betegner formuleringen som et velkjent slagord, og lar dets innhold ligge. Således isoleres Luxemburgs syn på frihet fra hennes øvrige teori om demokratisk sosialisme. Dette er noe overaskende da biografien tross alt gjør et poeng av at Luxemburg var en frihetsforkjemper. Fraværet av dette kan i verste fall bidra til misforståelser når forfatterne i det avsluttende kapittelet påpeker at «Mennene som henrettet Rosa Luxemburg og[så] tok livet av flere hundre andre kommunister, sosialister, krigsmotstandere, jøder og andre annerledestenkende» (s. 106). Ut ifra de nevnte eksemplene er det vanskelig å vite om forfatterne med «annerledestenkende» sikter til muligheten til å tenke annerledes eller til et individuelt karaktertrekk.

Rosa Luxemburg – en biografi er beskjeden når det kommer til antall sider, men som bokens narrativ vitner om, rik når det gjelder tema. Dette gjør boken interessant. Noen tema er likevel mer fremtredende enn andre, blant annet skrives Luxemburgs ønske om en demokratisk sosialisme organisert nedenfra frem som et sentralt poeng. Dette er en god prioritering da Luxemburg skiller seg fra de mer autoritære formene for sosialisme i sin samtid, som for eksempel vektleggingen av toppstyring og sentralisme hos bolsjevikene. Forfatterne konstaterer at Luxemburg så for seg en annen stat enn Vladmir Lenins partidiktatur og snarere visualiserte «[…] en demokratisk stat, med stemmerett for alle og fulle politiske friheter, men som var bygget på en radikalt annen økonomisk orden enn den kapitalistiske, der demokratiet også var utvidet til å gjelde økonomien» (s. 73). Her anvender forfatterne begrepet «politiske friheter», men det er uklart hva som menes med begrepet. Det faktum at frihet som nevnt ikke defineres, fører til ytterligere problemer da det blir uklart om forfatterne forstår «politiske friheter» som det samme som frihet, som en forutsetning for frihet eller som en av mange former for frihet. Problemet med dette er igjen at Luxemburgs frihetskamp forblir uklar.

Luxemburg forestilte seg at kapitalismen enten kunne være opptakten til sosialismen, eller regresjonen til barbari. I The Junius Pamphlet (1915) argumenterer hun for at første verdenskrig er en regresjon til barbari, og derfor at utviklingen i Europa går mot barbari. Engelstad og Kristjánsson påpeker at manuskriptet ble smuglet ut fra Luxemburgs fangecelle etter at hun samme år hadde blitt arrestert for å ha oppfordret til militærnekting (s. 57), og de tillegger at «Under Luxemburgs argumenter boblet hele tida følelsene fram» (s. 59). Imidlertid hviler Luxemburgs argumentasjon fremfor alt på oppfatningen om at det som begynner med sporadiske kriger vil gå over til en periode med kontinuerlig krig. Dette forklarer hun nærmere i Reform or Revolution (1900) der hun hevder at kapitalismen har brakt med seg en økt bruk av vold og krigføring, og at dette har utviklet seg til å bli ett karaktertrekk ved kapitalismen. Med utgangspunkt i dette, konstaterer Luxemburg i The Junius Pamphlet at imperialismens seier også vil være sivilisasjonens fordervelse. Hun peker også på at kapitalismen tilspisser motsetningene mellom de ulike klassene og i Reform or Revolution viser hun til hvordan staten i økende grad representerer borgerklassens interesser og derfor mister sin karakter som representant for alle grupper i samfunnet. Det Luxemburg beskriver er ikke veldig ulikt totalitarismen og dens fremvekst i Europa på 1900-tallet, og Engelstad og Kristjánsson hevder at drapet på Luxemburg også var Nazi-Tysklands første seier. Forfatterne gjør således et poeng av at Luxemburgs teori ikke bare er interessant i seg selv, men at den også kan være et verktøy for å analysere utviklingen av Europa fram mot andre verdenskrig.

Historien om Luxemburg er ifølge Engelstad og Kristjánsson også historien om en tid da sosialistene var overbevist om at fremtiden tilhørte dem. Luxemburgs politiske ideer handler derfor ikke bare om hvordan demokratisk sosialisme bør se ut, men også hvordan disse visjonene skal nås og gjennomføres. I denne sammenhengen løfter forfatterne frem Luxemburgs idé om spontane massestreiker og dens likheter og forskjeller til henholdsvis februar- og oktoberrevolusjonen. Luxemburg så for seg at spontane massestreiker skulle munne ut i en demokratisk sosialisme, og at revolusjonen verken kunne planlegges eller være toppstyrt. I dag ser vi fremveksten av flere spontane massestreiker som blant annet kritiserer økte klasseskiller, og i denne konteksten kan Luxemburgs teorier kanskje lære oss noe om hvordan et mer rettferdig samfunn kan oppnås.

Rosa Luxemburg – en biografier en kjærkommen og etterlengtet bok. Engelstad og Kristjánsson trekker frem flere av Luxemburgs kjente verker og de har således tilgjengeliggjort hennes virke for et norsk publikum. Fremstillingen av henne som en stor tenker og viktig sosialistisk bidragsyter risikerer derimot å bli undergravet av formuleringer som vektlegger Luxemburg som kvinne, jøde og halt.