Christine Amadou er professor i idéhistorie og har jobbet med Bysants i over 20 år. Bysants var tema for doktorgradsavhandlingen og hovedoppgaven hennes, og hun har publisert en rekke artikler og bokkapitler samt oversatt litteratur om og fra regionen hun skriver om i Bysantinerne –– den lange historien. Denne boka er altså et resultat av kunnskap og forståelse opparbeidet gjennom mange års arbeid med det samme fagområdet. Og det merkes. Det er en lærd og dyktig formidler som her deler sin rike kunnskap med oss lesere.

Det bysantinske keiserriket med Konstantinopel som hovedstad og senter fra 330 til 1453 har det Amadou kaller «en oppsiktsvekkende lang historie», fra antikken, gjennom hele middelalderen og inn i renessansen. Likevel har nok de fleste av oss begrensede kunnskaper om den lange historien som hun med denne boka åpner opp for oss. Det ­­er også en oppsiktsvekkende begivenhetsrik og kompleks historie hun forteller, om et keiserrike hvor folk identifiserte seg som romere, som hadde vekslende utbredelse og innflytelse i sine nærområder, og som ble greskspråklig og kristent. Gjennom sju tematiske kapitler får vi i Bysantinerne innsyn i hele 1100 år med bysantinsk historie, samtidig som denne lange historien forlenges ytterligere gjennom flere hundre år med etterhistorie. Forfatteren trekker flere ganger linjene opp til vår egen tid, spesielt i bokas siste kapittel, hvor hun blant annet skriver om hvordan den russiske patriarken Kirill har benyttet den ortodokse kirkens symbolspråk for å opphøye Putin og legitimere Russlands krigføring. Slik knyttes bysantinernes historie sammen med dagsaktuelle spørsmål, og slik understrekes den bysantinske historiens relevans for vår samtid.

Amadou har flere uttalte ambisjoner med denne boka: Hun vil bidra til å vekke større interesse for Bysants og bysantinernes historie, ikke som et motstykke til Vesten, men som en historie som i seg selv fortjener vår oppmerksomhet. Hun ønsker å gi leseren et bredt inntrykk av historien deres, og hun vil innlemme bysantinerne i den lange europeiske og globale historien og slik nyansere forståelsen av fortiden, hvordan kulturer har påvirket hverandre og våre forestillinger om Europa.

Med korte og informative kapitteltitler gir Amadou oss klare signaler om hva hvert kapittel handler om. Bokas første kapittel, «Riket», gir «en kompakt framstilling av de lange linjene i rikets historie». Her introduseres både viktige aktører og forskjellige epoker i den lange fortellingen. Kapittelet fungerer dermed som en fortalt tidslinje som gir oss en sammenhengende kortversjon av fortellinger som de følgende kapitlene kobles på og utdyper.

I det neste kapittelet, «Byen», møter vi det som var den største og rikeste byen i middelalderens Europa. Vi introduseres for dens monumenter og betydning, både som rikets og som kristenhetens sentrum. Sigurd Jorsalfar opptrer som en gjennomgående figur, og fortellingen om hans besøk i Miklagard viser effektivt hvor sammenfiltret den globale middelalderhistorien er, samtidig som det spektakulære ved middelalderens Konstantinopel framheves. Ved å returnere til Sigurds opphold i Konstantinopel demonstreres også hvordan den bysantinske historien er en del av det de fleste norske lesere vil tenke på som «vår» historie. Dette er noe Amadou med hell gjør mange ganger i denne boka: Hun viser at den lange bysantinske historien ikke er en historie om de eksotiske andre; bysantinerne angår så absolutt også oss norskspråklige lesere. Å vite mer om dem er viktig for å forstå den globale historien, Europa og oss selv.

Kapittel 3, «Keiseren», presenterer leseren for en rekke viktige herskere fra Konstantin 1. den Store til Konstantin 11. Palaiologos. I tillegg møter vi innflytelsesrike evnukker og keiserinner, og vi får vite hvordan det bysantinske hoffet ble organisert gjennom intrikate seremonier og regler for etikette. Med dette kapittelet gir Amadou leseren et godt innblikk i hvordan den bysantinske keiserideologien tok form og hvordan relasjonen mellom keiser og kirke utspilte seg innenfor en ideologi hvor keiseren var plassert som Guds redskap på jorden.

Kristendommen gjennomsyrer det bysantinske keiserrikets historie. Dermed spiller den også en gjennomgående og viktig rolle i alle bokas kapitler, samtidig som den utgjør selve fokuset for det fjerde kapittelet, «Kirken». Her er det nettopp kirkens store og helt sentrale betydning som blir utforsket og forklart. På grunn av min faglige bakgrunn innenfor kirkehistorie og hagiografi, var dette det kapittelet jeg umiddelbart følte meg mest på hjemmebane. Selv om mye var kjent i fortellingen om kirkemøter, martyrer, asketer og det endelige bruddet med Roma, var det likevel mye ny informasjon å finne også her. Amadou skriver om de særegne formene for klosterliv og klosterorganisering i øst, om ikonoklasme og kirkearkitektur, og hun viser at den for mange velkjente fortellingen om forholdet mellom øst- og vestkirken med vekt på skismaet i 1054, er en forenklende fortelling som nok legger for stor vekt på en enkelt hendelse og dato.

Etter kapittelet om «Kirken» følger kapittelet «Folket» som tar for seg menneskene i det bysantinske riket. De utgjorde en mangfoldig befolkning, både språklig, etnisk og religiøst, og det er nettopp denne mangfoldigheten Amadou utforsker når hun skriver om kjønn og kjønnsoverskridelser, forskjellige samlivsformer, religiøse minoriteter, slaver, folkebevegelser og laug.

Det nest siste kapittelet er titulert «Lærdommen». Her kan vi lese om hvor viktige bysantinerne har vært for å bevare den litterære arven fra antikken. Amadou viser ikke bare hvordan kunnskapspraksiser og skolesystemer blant bysantinerne har vært helt avgjørende for å bevare og tradere tekster vi i dag ser på som noen av de mest sentrale litterære referansene i vår kultur, hun viser også at bysantinernes prioriteringer sterkt påvirket hva som har gått tapt.

I sin lange fortelling avdekker Amadou mange fordomsfulle forestillinger som Vest-Europa har hatt og har om bysantinerne og det bysantinske. Spesielt i det siste kapittelet, «Bysantinismen», får leseren innblikk i den vestlige resepsjonen av bysantinsk kultur og den ambivalente fortolkningen av Bysants og det bysantinske som har funnet sted i rikets ettertid. Her diskuterer Amadou hvordan ordet bysantinisme har blitt brukt med et bredt spekter av betydninger. Bysantinismen har blitt fortolket som noe negativt, som synonym for «byråkrati, smisking og intrigemakeri», på samme tid som den har vært en viktig inspirasjon i kunst og arkitektur. Amadou viser hvordan begrepsinnholdet endret seg fra nesten utelukkende å være negativt, slik det var hos opplysningstidstenkerne som så på Konstantinopel som «Romerrikets forkvaklede arvtager», til også å stå for en estetisk inspirasjonskilde, slik bysantinsk mosaikk og kirkearkitektur gjorde under romantikken.

I tillegg til sju tematiske kapitler, inneholder boka et par hundre sluttnoter, og en leseliste med anbefalt videre lesning ordnet etter de samme temaene som kapitlene. Amadou presenterer mange forslag til norskspråklige bøker, hovedsakelig forfattet på norsk, men også i oversettelse. Leselista inkluderer også leseforlag på svensk og dansk, og selv om den naturlig nok inneholder mange anbefalte bøker på engelsk, synliggjør og framhever den, sammen med Amadous egen bok, det som finnes av sakprosa om bysantinerne på nordiske språk.

Å fortelle denne lange, komplekse og mangefasetterte historien på i underkant av 250 sider, er en ambisiøs oppgave som Amadou løser med glans. Den tematiske oppbygningen av boka har nødvendigvis medført en del gjentakelser, og jeg ser at andre anmeldere har spurt seg om en rent kronologisk framstilling ville vært mer hensiktsmessig. Å holde 1100 års historie i hodet kan jo være utfordrende, men tidslinja som jeg lurte på om jeg savnet da jeg begynte å lese boka, ble mer og mer unødvendig etter hvert som jeg både kjente igjen og kjente bedre til perioder, aktører og hendelser. Periodene og de viktigste navnene falt fort på plass, og en forenklet tidslinje ble overflødig fordi Amadou så tydelig skriver fram ei tidslinje som vi lærer gjennom lesningen av boka. For denne leseren oppleves altså det tematiske valget som et meget godt grep, faglig og pedagogisk. Historien blir til lag for lag ettersom det innledende rammeverket bygges ut med velvalgte tematikker som utfyller hverandre godt. Hvert kapittel representerer en ny, mer eller mindre kronologisk, gjennomgang hvor en ny dimensjon utdyper og utvider forståelsen av bysantinerne og den mer enn tusen år lange bysantinske historien med sin arv og virkningshistorie. Konstantinopel i middelalderen kan kanskje føles langt unna, men igjen og igjen evner Amadou med sin rike kunnskap og gode formidlingsevne å åpenbare, ikke bare bysantinernes plass i den globale historien, men også deres relevans og forutsetning for forståelsen av vår egen samtid.

En liten innvending har jeg: Jeg vil anta at mange med meg ikke er lommekjent i de østlige regionene som denne boka handler om. Under lesningen har jeg derfor ønsket meg et kart over det bysantinske området. Spesielt mens jeg leste det første kapittelet, savnet jeg en visualisering av det bysantinske rikets utstrekning og naboer i ulike perioder, og en hjelp til å plassere byer og områder som blir nevnt. Fordi jeg ikke kunne referere til et kart i begynnelsen av boka, endte jeg med å flere ganger dra opp mobiltelefonen og søke opp historiske kart over regionen.

Denne lille innvendingen overskygger på ingen måte hovedinntrykket: Christine Amadou har skrevet en opplysende, innholdsmettet bok som fyller et hull, både i min egen kunnskap og i norsk sakprosalitteratur, som jeg ikke var tilstrekkelig klar over. Ved å vise hvor viktige bysantinerne har vært på områder der en eurosentrisk, vestlig orientert historiefortelling har viet dem liten oppmerksomhet, forsvarer Amadou bysantinerne mot vestlige fordommer. Underveis i lesningen hadde jeg ikke få aha-opplevelser hvor ting jeg kunne fra før, kunne knyttes sammen med det jeg leste og inngå i en mer helhetlig forståelse. Boka pirrer nysgjerrigheten og bør få mange lesere til å ville lære mer. Selv har jeg lest med en følelse av å få på plass kunnskap som jeg ikke visste at jeg manglet, med et voksende ønske om å lære mer og en økende bevissthet om en historie som ikke bare tilhører fortiden, men er særdeles viktig for å forstå vår verden i dag. Kassia er nå lagt til i Spotify-biblioteket mitt, jeg har plukka opp Anna Komnenas Alexiade på bokhandelen, og lysten til å dra til Istanbul er så stor at jeg har begynt å legge ferieplaner.