I 2019 utkom boken Révolution på fransk, skrevet av den franske historikeren Ludivine Bantigny. Bantigny har tidligere utgitt bøker om folkelige bevegelser og historiske opprør, men Revolusjon er mer å regne som et filosofisk essay, en diskursiv tilkjempelse av et begrep som ifølge forfatteren har for mange negative konnotasjoner. Revolusjon er et begrep med tusen tilholdssteder i kulturen, for å bruke et uttrykk hentet fra semiotikeren og filosofen Roland Barthes. Bantigny tar leseren med på en fascinerende og innholdsrik reise til noen av disse tilholdsstedene i sitt essay. Men spørsmålet jeg stiller meg er om man kan løsrive, omskrive, og tilskrive et begrep som revolusjon ny betydning, eller om det for alltid vil være motsetningsfullt?

Bantignys bok foreligger nå på norsk, utgitt i 2024 på det uavhengige H//O//F forlag. Den er oversatt av Anders Fjeld, som også har skrevet et forord med forlagets andre redaktører, Eirik Høyer Leivestad og Hannah Winther. Boken er på 134 sider og har elleve korte kapitler, i tillegg til innledningskapittelet og et etterord skrevet av den norske historikeren Mona Renate Ringvej. Den har et dobbelt noteapparat, med 44 noter fra forfatteren selv, mens redaktørene har kommentert i et eget noteapparat i hvert kapittel. I forordet presenterer redaktørene Bantigny, og leseren blir kjent med henne som en sentral aktør i gule vester-bevegelsen som fra senhøsten 2018 krevde bedre levekår, mer demokrati, mer omfordeling og nye statsledere i Frankrike (s. 7).

I innledningskapittelet viser Bantigny hvordan begrepet revolusjon har forandret seg, og hvordan nåtidig bruk har «uthulet» betydningen. Samtidig tilskriver Bantigny begrepet (og fenomenet) en del andre egenskaper. Dermed leser jeg teksten som et forsøk på å skape betydning og gi revolusjonsbegrepet et nytt, politisk fundament. Teksten løfter fram historiske hendelser og fletter dem sammen med filosofiske refleksjoner: Forfatteren begynner med den franske revolusjonen i 1789, som hun mener har blitt holdt levende i senere revolusjonære begivenheter. «Revolusjonen snakker,» åpner Bantigny. Den «traver, hopper i tid, omfavner fremtiden samtidig som den holder fast på fortiden» (s. 15). Både den franske revolusjonen og selve essensen til fenomenet revolusjon framtrer som en ustoppelig kraft i Bantignys ord.

Ifølge Bantigny er revolusjonen «klarsynt, og vet også at døden til en viss grad følger dens kamper» (s. 16). Med sine voldelige konsekvenser er revolusjonen lett å fordømme, noe som i sin tur fører til et forsvar av den bestående samfunnsordenen. Men dette blir for enkelt for Bantigny, og er et gjennomgående tema i boken. Da man ikke kan forvente at de mektige selv skal kritisere «en verden som passer dem som hånd i hanske», må noen andre gjøre det. Kritikken er derfor Bantignys prosjekt, der hun vil redde revolusjonen fra dens negative konnotasjoner til vold og terror, samt begrepets mer hverdagslige bruk i markedsøkonomiens samfunn. Revolusjon er «blant ordene som er mest svekket av slike utrettelige angrep og metodisk undergravelsesarbeid», skriver hun (s. 18). Eksempler på slike angrep finner Bantigny i reklamer, hvor både biler og skuespill omtales som revolusjonære. Men reklamer vet man at er laget for å manipulere, mer alvorlig er det med politikken. Siden 1980-tallet har begrepet blitt brukt av både høyre- og venstresiden i fransk politikk, det «ble lagt ut for salg» og har siden henvist til «en parade av sosiale angrep på vegne av et etter sigende ukrenkelig system» (s. 21).

I kapittel én tar Bantigny for seg Emmanuel Macrons bruk av ordet revolusjon.
Macrons omskrivninger av begrepet er for Bantigny et eksempel på den nevnte uthulingen. De unngår begrepets «historiske og politiske virkeligheter». I Macrons kampanjebok, Révolution, kobles tilliten til det bestående – til markedet, til bankene og forsikringsselskapene – til det å være revolusjonær og kjempe for det sanne Frankrike. Motstanderne av Macrons revolusjonære væremåte er for ham «intellektets og viljens sløvhet» og «vår egen latskap», det er enkeltmenneskets feil (s. 24). Bantigny skisserer så en drøm, hvor hun plasserer Macron som en anonym person i en revolusjonær klubb, hvor alle forespeiles å kunne handle politisk. Macron samtaler med Safia, en renholder som foreslår en omstrukturering av arbeidslivet. Safia trer ut av de lavtlønnedes skygger og opplever «at stemmen hennes er blitt offentlig» (s. 25). Sammen med Safia og andre mennesker står Macron foran Bastillen den 14. juli, og går til angrep på det bestående (s. 27). Drømmen viser en verden hvor maktens sentrale aktører og vanlige mennesker som Safia samhandler om et felles mål for å skape en ny og bedre verden. Dette er selvfølgelig bare en drøm og en umulighet. Drømmen peker fram mot et revolusjonsbegrep som ifølge Bantigny må inneholde «frigjøring av talen, den dype følelsen av legitimitet, og felles krav om verdighet.» (s. 28). I denne delen av Bantignys essay blandes det politiske og filosofiske med det litterære og poetiske, en kobling hun også selv utdyper i kapittel 4. Det er vanskelig å ikke la seg inspirere av beskrivelsene, og Bantigny oppnår dermed å tenne viljen til handling. Bantigny vil ta tilbake den politiske handlekraften, en betimelig oppgave i en tidsalder som statsviteren Colin Crouch har beskrevet som post-politisk: Det demokratiske og politiske handlingsrommet er snevret inn, både for borgere og stater, i møtet med globalismens markedskrefter.

Spørsmålet er om denne diskursive forskyvningen av revolusjonsbegrepet har mulighet til å utfordre den postpolitiske tidsalderens handlingslammelse. Kanskje den norske resignasjonen og selvgodheten ikke utfordres nok i møtet med fransk revolusjonær tenkning: Ja, franskmennene protesterer, men hva så? Det har de jo alltid gjort.

I kapittel 2 forklarer Bantigny den opprinnelige betydningen til ordet «revolusjon». Begrepet viste til kosmologiske hendelser hvor planetene bevegde seg i sirkler, hvor revolusjon altså var en – ustoppelig – tilbakevending til utgangspunktet (s. 31). Den nye historiske bevisstheten som kjennetegnet moderniteten, hvor tiden ble oppfattet lineær i stedet for syklisk, ga ordet dets politiske og sosiale betydning. Ifølge Bantigny finnes «bevisstheten om at det er mulig å skape historie» i denne betydningen. Igjen framhever hun handlingspotensialet i revolusjonsbegrepet. Revolusjon henviser ikke bare til «brå og voldelige endringer», men også hendelser fulle av håp og hensikt (s. 31). Bantignys revolusjon må forstås som symbolske handlinger. Samtidig knytter hun forskjellige følelser til revolusjonen: «[m]ot, verdighet, beundring, avsky og vemmelse – og den står i lidenskapens tjeneste» (s. 32). Muligheten for politisk handling, å intervenere i historien, er revolusjonens sanne vesen i Bantignys tenkning. Å beskrive hva det politiske består i er også en del av Bantignys essay. Det er i de følelsesladde symbolene – barrikadene, protestene og okkupasjonene – politikken oppstår: Når steder okkuperes, «tilføres stedene nye betydninger» (s. 34). Politikken fordrer derfor ikke bare engasjementet, engasjementet er den virkelige politikken.

Revolusjonen er en prosess som skaper en fortid ved å bryte med det gamle, ifølge forfatteren. Usikkerheten om framtiden er en del av revolusjonens karakter: «Bevegelsene [...] kan umulig følge oppmerkede løyper», men i tillegg «finnes ingen lov for revolusjonene» (s. 37). Slike motsetningsfylte utsagn kan til tider gjøre at jeg stusser litt over den filosofiske tyngden i Bantignys revolusjonsforståelse. Men de forteller også at revolusjonære bevegelser og omveltninger i seg selv rommer motsetninger.

Hvordan revolusjonen bryter fortiden samtidig som framtiden legges åpen, utdypes i det tredje kapittelet som tar seg revolusjonens «temporale karakter». Det fjerde kapittelet omtaler kunstens rolle vis-á-vis revolusjonen. Den marxistiske, revolusjonære tradisjonen har lenge vært tett knyttet til kunsten. Filosofer som Georg Lukács, Louis Althusser og Jacques Rancière er blant dem har teoretisert kunstens sosiale funksjon og revolusjonære potensiale. Bantigny er ikke noe unntak, der hun viser hvordan kunstens evne til motstand og overskridelse gjør den til revolusjonens følgesvenn.

I kapittel fem og seks tar Bantigny for seg voldens sterke tilknytning til forestillingen om revolusjon. Forfatteren viser at statlig vold ikke ble innført med den franske revolusjonen. Samtidig forklarer Bantigny hvordan Terroren som fulgte den franske revolusjonen var ledsaget av et mylder av demokratisk aktivitet, i mange deler av landet (s. 54). Forfatteren viser hvordan vold er like mye knyttet til imperiet, koloniene og republikken som til revolusjonen, og hvordan alternative historier om revolusjonens positive sider sjelden blir fortalt. I disse historiene finnes revolusjonens potensiale for universell frigjøring, ifølge Bantigny. På motsatt vis bruker samfunnets makthavere sammensmeltingen av vold og revolusjon som skremselspropaganda for å beskytte det bestående og «undergrave revolusjonen» (s. 56–57). De revolusjonære utbruddene i Frankrike i 1830, 1848 og 1871, som ble slått hardt ned, viser for Bantigny at «den tid de enorme ulikhetene vedvarer, er ulydighet mot makten – selv når den er lovmessig valgt – nødvendig i rimelighetens og rettferdighetens navn» (s. 64). Hvor grensene for nødvendig ulydighet går, forblir imidlertid uklart, idet rimelighet og rettferdighet kan tolkes i mange retninger. Bantigny mener videre at demokratiet forutsetter likhet: «Revolusjonen må fortsette helt til denne likheten virkeliggjøres». Dette utsagnet vekker noen konservative følelser hos meg: Når er likheten virkeliggjort? Hva slags likhet er det snakk om? Hva er rimelig og rettferdig? Allikevel kan de uklare grensene forstås som nødvendig for å få folk ut av den politiske handlingslammelsen. Etterdønningene av 1800-tallets revolusjoner og måten de har blitt slått ned på, har nemlig resultert i en oppfatning av at «[r]egjeringene regjerer»: For Bantigny er denne oppfatningen en «mektig avpolitiseringsmaskin» som har lukket det politiske handlingsrommet i det representative demokratiets navn (s. 64–65).

Akkurat som Bantigny setter ord på revolusjonen, fortsetter hun å karakterisere selve det politiske (s. 75). «Dypest sett er politikk ikke en styringskunst, og heller ikke en regjeringsform: Politikk er først og fremst en måte å være subjekt på». Revolusjonen, eller «hendelsen», tilspisser politikken: I revolusjonen «settes spørsmålstegn ved klassifiseringer og hierarkier», og det «vises hvordan verden kan være annerledes» (s. 80). Bantigny trekker her på ulike deler av postmarxistisk og poststrukturalistisk tenkning: «Revolusjonens premiss» består i «avdekkingen», å utfordre herredømmet «ved å synliggjøre dem for hva de er». I 68-opprøret finner Bantigny en «kritisk bevissthet og handlingsbaserte anklager mot altfor selvsagte strukturer» (s. 81). Men man må ikke glemme at den kritiske tradisjonen og teorien som Bantigny alluderer til, ikke bare anså 68-opprørene som frigjørende og revolusjonære; de var også en forlengelse og forsterkelse av forbrukersamfunnets individualisering, selv med de positive endringene som fant sted i form av «feministiske mobiliseringer, kamper for seksualitetens frigjøring, og antirasistiske og økologiske bevegelser» (s. 81). Da Bantigny tidligere i essayet var mer dialektisk, synes jeg at romantiseringen av 68’erne er noe unyansert.

Bantigny er en tradisjonell revolusjonær når hun spekulerer i «mulige verdener» (s. 89). Revolusjonens hovedmotstander er «den absolutte kapitalismen»: Individualiseringen, konkurranseånden og «regnskapslogikk» framstår som et resultat av individuelle prioriteringer, men er egentlig «tilordnede praksiser» – et herredømme som «skjuler at det dreier seg om tvang» (s. 91). Bantigny forstår kapitalismen «som en bestemt historisk organisering», og dermed ikke som noe evig og uoverkommelig. Redusert arbeidstid er et konkret forslag som er ment å gi rom for «multiaktivitet», med «alle former for blomstrende utfoldelse» (s. 93). Siden kapitalismen er en type sosial organisering, må man møte den med alternative og ikke-kapitalistiske organiseringsformer (s. 96). For å stagge «markedsbegjærets kolonisering», trengs et annet begjær: «‘den revolusjonære prosessens frydefulle affekter’, slik som frigjøring fra hierarkisk trelldom, lindring av lønnspresset, gjenerobring av livet – individuelt og kollektivt –, gjenopprettelse av en tid for seg selv, og å ha allmenningen for vane» (s. 98). Allmenningen definerer forfatteren ikke først og fremst som goder, men som «kollektive handlingsmønstre og livsformer – sosiale relasjoner basert på deling og samproduksjon». For Bantigny handler dette om «intet ringere enn revolusjon» (s. 99). Mot slutten oppsummerer hun egenskapene hun har tilskrevet revolusjon i essayet. Med hennes ord skal revolusjonen nå skape mening «der meningen har gått tapt, og begjær der begjæret var svunnet hen» (s. 104).

I et utfyllende etterord viser Ringvej det norske 1800-talls politiske drakamper i lys av Bantignys tenkning. Ringvej beskriver hvordan begrepet demokrati fikk fotfeste i den norske offentligheten i tiårene etter Grunnloven i 1814. Med utgangspunkt i eget arbeid skildrer hun Thrane-bevegelsen og opprettelsen av Arbeiderforeningene midt på 1800-tallet som et uttrykk for tilkjempelse av politisk handlingsrom (s. 122–123). Ringvej viser hvordan forestillingen om revolusjon som voldelig ble brukt av makteliten for å undertrykke foreningenes politiske karakter (s. 125). Da foreningene måtte ta avstand fra betegnelsen revolusjonær, samtidig som de anså seg som radikale i samtiden, utgjør de norske hendelsene en spennende case i lys av Bantignys essay. Hendelsene viser hvordan makt og motmakt både er reelle og diskursive størrelser, sett fra den eller andre siden. Slik blir også de norske arbeiderforeningene et av revolusjonens tusen tilholdssteder, ved at begrepet har blitt tatt i bruk både av og om foreningene. Når Bantigny forklarer at revolusjonære bevegelser avdekker hierarkier og at intervensjon i historien er revolusjonens sanne vesen, kan de norske hendelsene knyttes til Bantignys revolusjonsforståelse. Samtidig er jeg fortsatt ikke helt overbevist om «at revolusjonsbegrepets endringsskapende kjerne er demokratisk», som Ringvej hevder (s. 133). En historisk tilnærming til revolusjon vil alltid vise begrepets mange ansikter.

Jeg er usikker på om Bantignys forståelse av revolusjon vil klare å feste seg på bekostning av begrepets negative konnotasjoner. Forfatteren har allikevel skrevet et høyst lesverdig essay som setter tankene i gang og vekker håpet. Slik utvider hun allerede det politiske handlingsrommet, og det kan være at det er nok til å vekke oss alle fra slummeren. Men vekkelsen må føre til at handlingsrommet brukes til å klargjøre grensene for hva som er rimelig og rettferdig, og presisere hva slags likhet som må virkeliggjøres. Bare slik kan man unngå at en forestående revolusjon i Bantignys ånd bryter ned det samme som den forsøker å bygge opp.