I et lite avsnitt som omhandler tidsskriftet Arken i en «vitenskapelig, fagfellevurdert artikkel» skrevet av Jan-Erik Ebbestad Hansen i Arr 4/2019, er det flere unøyaktigheter, løse antagelser og konkrete feil:

1. JEEH skriver: «Vindheim og Jarving ville ha en åpen redaksjonell linje som omfattet hele motkulturen, mens Skagen og Waage styrte mot antroposofien.»

Dette gir et uriktig bilde av både den redaksjonelle situasjonen og av mine intensjoner med tidsskriftet. Jan Bojer (som først senere kalte seg Vindheim) deltok ikke i arbeidet med Arken. Det var heller aldri meningen. Han bare lånte navnet sitt til brosjyren som vervet forhåndsabonnenter til tidsskriftet før det første nummeret i 1978.

Peter Normann Waage var frem til 1980 mer perifer enn han ble senere. Striden om tidsskriftets linje i 1978–79 stod mellom Stein Jarving og meg. Dette kan dokumenteres gjennom en omfattende korrespondanse på flere hundre sider mellom Jarving og meg.

Striden mellom Jarving og meg hadde flere aspekter enn den rent idémessige, skjønt denne også var viktig. Satt på spissen kunne man si at Jarving ville at jeg skulle administrere et tidsskrift som passet ham bedre enn meg, nemlig en mer profesjonell utgave av Gateavisa/Vannbæreren, samtidig som jeg skulle utføre alt det praktiske arbeidet alene, tilsvarende nesten en halv stilling, uten økonomisk vederlag.

Jeg for min del ville ha et tidsskrift som var mer litterært, og som jeg kunne drive nærmest som en forlengelse av mitt forfatterskap. Jarving og mine intensjoner var således helt forskjellige, men dette ble vi først klar over etterhvert. Da det viste seg umulig å komme til enighet med Jarving, avsluttet jeg samarbeidet og trakk meg fra tidsskriftet. Det førte til at Jarving trakk seg, og Arken gikk videre uten ham.

Hele prosjektet ble da båret frem i Bergen, vesentlig med min innsats. Jeg var bl.a. ansvarlig redaktør, formgiver og økonomisk ansvarlig; jeg hadde kontakten med trykkeriet, stod for markedsføringen av tidsskriftet og førte all viktig korrespondanse, i tillegg til alt det jeg skrev og oversatte. Jeg bar selv abonnementseksemplarene til postkontoret, til fots i en ryggsekk, i flere omganger.

Selv om jeg etterhvert fikk jeg hjelp av Bernt Bakkevik som redaksjonssekretær og selvsagt av Peter Normann Waage, som fra 1980 av ble Arkens annen, uunnværlige halvdel, var tidsskriftet i stor grad et personlig prosjekt som slukte halvparten av min arbeidskraft i et tiår, uten lønn.

2. JEEH skriver: «Som Vindheim senere sa: «Noe av det minst tiltalende ved antroposofien har vært persondyrking. Den slo ganske raskt igjennom i Arken også. Til tider var det 3–4 bilder av Der Doktor i hvert eneste nummer. Fysj!»

Dette sitatet av Bojer – som var knyttet til Blavatskys teosofi, en retning som heller ikke er helt ukjent med dyrkelse av klarsynte personligheter – er hentet fra Dag Ouslands masteravhandling om tidsskriftet Arken fra 1996. Men sitatene er ikke kildebelagt, og på spørsmål fra meg sier Ousland at han ikke lenger husker hvor han hadde dem fra. Vindheim sier til meg at han kan ha skrevet noe slikt et sted, men husker ikke hvor.

For ordens skyld har jeg derfor gått gjennom Arkens tolv årganger, og har ikke funnet et eneste nummer med tre eller fire bilder av Rudolf Steiner. Det var et bilde av Steiner i 1/1979 i forbindelse med publiseringen av en brevveksling mellom Steiner og anarkisten John Henry Mackay, men dette kan vel ikke kalles persondyrking. I Arken 1-2/1980, der jeg skrev en lengre artikkel om Steiners sosiale tregrening, var det igjen et bilde av Steiner. Alt i alt forekommer det 10–12 Steiner-portretter i Arkens tolv årganger. Da regner jeg ikke med en montasje der jeg hadde limt Steiners profil sammen med profilene til Krapotkin, Bakunin, Proudhon og Goldman til en ironisk etterligning av den marxist-leninistiske anerekken. Alle Steiner-portrettene var konsentrert til de artiklene vi trykket om hans sosiale tregrening og individualistiske filosofi. For eksempel var det tre Steiner-portretter i forbindelse med en artikkel om Steiner og Marx.

Til sammenligning trykket vi 38 portretter av Bob Dylan, elleve av Jens Bjørneboe, fire av Dag Solstad, ni av Finn Alnæs, ni av Andrej Tarkowskij og hele 24 av Arne Treholt! Her hører det med til historien av Dagbladet-fotografen Trond Knutli ble så irritert over at jeg hadde brukt hans Treholt-fotografi så mange ganger i ett og samme hefte, at han sendte oss en mangedoblet regning.

3. JEEH skriver i forbindelse med nedleggelsen av Arken i 1989 at det når det gjelder nedleggelsen «sikkert ikke (har) vært uvesentlig at de hadde opparbeidet seg en gjeld på 150 000».

Jo, dette var helt uvesentlig. Arken ble nedlagt i slutten av 1989 med regnskapsmessig balanse og gjeldfritt, idet vi hentet inn hele underskuddet i løpet av året gjennom en utgivelse av fire numre i ett og samme hefte. Det var normal prosedyre i Arken med dobbeltnumre. Ikke sjelden bygget det seg opp et underskudd mot slutten av året, men dette sanerte vi ved å utgi dobbeltnumre med jevne mellomrom. Økonomien var ingen hindring for å fortsette utgivelsen av tidsskriftet. Dersom Ebbestad Hansen og fagfellene hans ønsker ytterligere dokumentasjon på dette, er det regnskapsbyrået vi brukte fremdeles i drift og kan kontaktes.

Arken ble nedlagt av to grunner: Den personlige slitasjen mellom Peter Normann Waage og meg etter over ti års svært nært samarbeid, og mottagelsen av min roman Himmelen vet ingenting i 1988, som fratok meg lysten til konstant å være eksponert for offentligheten.

Ingen av disse to grunnene syntes jeg det var naturlig å skrive om mens det pågikk, skjønt sammenhengen mellom nedleggelsen og Himmelen vet ingenting ble indirekte vist til i den helsides annonsen i tidsskriftets siste nummer som gjengir høydepunktene i kritikken av romanen.

Men hele Arkens historie, og særlig stiftelsen og nedleggelsen, er nærmere beskrevet i min selvbiografi Den forseglede ordre (2019).