Geografi og ressurser

Ian Morris er en engelsk historiker og arkeolog, og er for tiden professor i klassisk historie ved Stanford universitetet i California. Hans nyeste bok fra 2015, Forragers, Farmers and Fossil Fuels – How Human Values Evolve er basert på Tanner forelesninger om menneskelige verdier ved Princeton universitetet i 2012. I fem kapitler argumenter Morris her for at energi er nøkkelen til å forstå historiens gang og ulike samfunns moralske verdier. De ulike samfunnstypene historien kjenner – jakt og sanking, jordbruk og industri – er basert på ulike systemer for energiutnytting, og hvert energisystem er bare kompatibelt med ett sett av moralske verdier. I boken undersøker Morris hvordan verdisynet på politisk og økonomisk ulikhet, på kjønnsforskjeller og på makt- og voldsbruk varierer med overgangen fra en energimetode til en annen.

Teorien til Morris blir deretter kommentert av professorene Richard Seaford (eldre gresk litteratur), Jonathan D. Spence (kinesisk historie) og Christine M. Korsgaard (filosofi), og av romanforfatteren Margaret Atwood. I et avsluttende kapittel svarer Morris på innvendingene ved å utdype sin teori på flere punkter. Morris drøfter her mer inngående det evolusjonsbiologiske perspektivet på historien han allerede reiste i Why the West Rules – For Now[1] – en global historie om hvordan ulike kulturer reagerer på de utfordringer som geografi og ressurstilgang reiser. Perspektivet gjør at Morris betrakter historiefaget som en del av biologien. Menneskets kulturelle og sosiale utvikling er et spesialtilfelle av artenes evolusjon.

I Why the West Rules – For Now forsøkte Morris å måle den sosial utviklingen i Eurasia over 16 000 år.[2] Morris definerer her et samfunns sosiale utvikling som dets kapasitet til få ting til å skje, og utvikler en SDI (social development index) med inspirasjon fra FNs HDI (human development index). De fire variablene som inngår i SDI er samfunnets totale energiuttak, graden av organisering , militær kapasitet og informasjonsteknologi.

Ifølge Morris var det geografien som vippet maktbalansen – i alle fall midlertidig – til fordel for Vest-Europa.[3] Det var lettere for europeerne å gjennomføre oppdagelsesferder og drive med handel over Atlanterhavet enn det var for kineserne å gjøre det samme over det betraktelig større Stillehavet. Slik har Morris sitt perspektiv på historien mye til felles med Jared Diamonds betoning av hvordan geografisk flaks gav det eurasiske kontinentet et forsprang på resten av verden etter den siste istiden. Den rike ressurstilgangen på kornsorter og domestiserte dyr i den fruktbare halvmåne i Midtøsten la grunnlaget for spredning av jordbrukskulturer øst og vestover. Med sin overlegne teknologi, immunitet mot sykdom og et forsprang innen samfunnsbygging og militær kapasitet kom europeere og asiater til – på hver sin kant – å dominere verden.[4]

Jegere og sankere, og bønder …

Ian Morris er i historiefaget det Francis Fukuyama er i statsvitenskapen: en generalist i et forskningsmiljø av spesialister dedikert til problemstillinger mer avgrenset i tid og rom. I likhet med Fukuyama[5] trekker Morris linjer fra de første steinaldermennesker til moderne politiske institusjoner og den fossildrevne globale økonomien. For å konstruere sine teorier trekker begge også veksler på den kunnskapen om menneskelig atferd som leveres av biologien.

I Foragers, Farmers and Fossil Fuels er Morris’ tese at de verdiene mennesket tror på er tilpasset den sosiale organiseringen de lever i, og denne organiseringen er i det vesentlige bestemt av måten å utvinne energi på. Enhver epoke får de verdier den trenger, hevder Morris, og deler menneskehets historie inn i tre tidsaldre basert på hvilken metode for energiuttak som dominerer blant henholdsvis jegere og sankere, jordbrukere og i den industrielle fossiløkonomien.[6] Å ville maksimere mengden energi vi tar ut av omgivelsene, i forhold til den energien vi bruker på arbeidet, er en funksjon av det faktum at vi er dyr.[7] Vi grafser til oss ressurser for å styrke egen makt og status. De som stoppet opp og bremset ressursuttaket ble mindre attraktive som partnere og fikk færre etterkommere. Dette er ikke et nytt fenomen frambrakt av kapitalismen.^[8] Tvert imot: kapitalismen trykker på biologiske knapper som stimulerer følelsen av aldri å få nok.

Jakt og sanking er den naturlige livsformen, i den forstand at nesten alle dyr er jegere og sankere.[9] Vår egen versjon av denne livsformen evolverte for mellom 200 000 og 50 000 år siden i utkantene av den store regnskogen i Sentral-Afrika, og våre forfedre tok den med seg da de koloniserte mesteparten av planeten. I 90 prosent av vår arts historie har vi vært jegere og sankere.

Jegere og sankere levde i små, tette felleskap hvor kampen om ressurser og makt ikke førte til de store ulikhetene vi kjenner fra senere jordbruks- og industrisamfunn. Morris hevder at jegere og sankere verdsatte både politisk og økonomisk likhet.[10] Han viser imidlertid at når jegere og sankere fikk sjansen til å karre til seg ekstra ressurser – i områder rike på maritime ressurser som i Japan, i Østersjøen, langs Stillehavskysten i Nord-Amerika – så graviterte samfunnene mot hierarkiske organisasjonsformer og mer ulikhet.[11] Verdier er ikke-tilsiktede funksjoner av ulike strategier for å sikre overlevelse og reproduksjon.

Jegere og sankere samlet ikke mye rikdom og eiendom som kunne arves, derfor var det heller ingen grunn til å praktisere en streng kontroll med kvinnens reproduksjon, slik som i senere samfunn av fastboende bønder.[12] Den naturlig arbeidsdelingen mellom mannens jakt og kvinnens sanking gav opphav til et visst hierarki mellom kjønnene. Kvinners seksuelle relasjoner både før og etter inngåelse av parforhold, gjorde menn til kamphaner. Vold ble brukt både mot rivaler og mot strebere som trodde de var noe mer enn de andre. Vold og drap var derfor mer utbredt enn i jordbrukssamfunn, der volden ble holdt i sjakk av statslignende, hierarkiske strukturer. De samme strukturene ble også brukt til å mobilisere ekstra ressurser, i form av tvangs- og slavearbeid, for produksjonsøkning og militær ekspansjon.

I likhet med samfunn basert på jakt og sanking, oppsto jordbrukssamfunn på et bestemt sted: i Midtøsten rundt elvene Eufrat og Tigris og i Jordandalen. For mellom 15 000 og 10 000 år siden endret her mennesker for første gang genbanken til de utnyttede ressursene gjennom den prosessen som kalles domestisering av planter og dyr.[13] For den individuelle livskvaliteten betød jordbruksrevolusjonen ingen forbedring, snarere tvert imot. Resultatet var mer slit, dårligere kosthold og svekket helse. Men overgangen til jordbruk gjorde det mulig for familiene å få flere barn, slik at befolkningen økte. Jeger- og sankersamfunns kolonisering av kloden økte befolkningen fra ca. 50 000 til omtrent 3 millioner. Utbredelsen av jordbruket til alle verdens hjørner økte befolkningen fra ca. 5 millioner til 450 millioner.[14]

… og fossilbrennere

Menneskeheten har i hele sin historie vært avhengig av solenergi:[15] Planter omdanner sollyset gjennom fotosyntesen til kjemisk energi – dyr spiser planter og omdanner deres kjemiske energi til kinetisk energi – og mennesker spiser både planter og andre dyr. I de to siste århundrene har vi imidlertid greid å få til en voldsom økning av den energien vi kan utnytte ved å lære hvordan vi kan tappe fossilt lagret sollys. Energien kommer fra store depoter med kull, olje og gass under bakken, som er komprimerte rester av planter og dyr fra regnskogen i den geologiske perioden som kalles karbon for ca. 360 til ca. 300 millioner år siden.[16]

Fossilalderen er et produkt av to gamle oppfinnelser – brenning av steinkull og dampkraft – som først på 1700-tallet ble kombinert på en produktiv måte av kullgruvearbeidere i det nordvestlige hjørne av Europa.[17] De brente kullet de gravde opp for å drive dampmaskiner som kunne pumpe vannet ut av gruvegangene, slik at de kunne grave enda dypere etter mer kull.

Etter den fossile energirevolusjonen gjorde jernbane og dampskip det lettere og billigere å forsyne befolkningen med mat. Og på 1900-tallet økte avlingene i landbruket som følge av bruken av kunstgjødsel, bensindrevne traktorer og elektrisk drevet kunstig vanning. I år 2000 absorberte en gjennomsnittlig amerikanske åker 80 ganger mer energi enn i år 1900, og den produserte fire ganger mer mat.[18]

Den industrielle revolusjon forandret verden mye raskere enn de to tidligere transformasjonene av energisystemet hadde greid. Den industrielle revolusjon gjorde så mye energi tilgjengelig at Storbritannia ble i stand til å bygge opp et imperium. Europeerne og deres oversjøiske kolonier utnyttet fordelen ved å være de første til å utnytte fossil energi til å ta kontrollen over 84 prosent av klodens landområder og 100 prosent av verdenshavene.[19]

Tvangsarbeid i form av slaveri og livegenskap hadde i tusenvis av år vært en fast bestanddel av jordbrukssamfunn.[20] På mindre enn hundre år kvittet den industrielle revolusjon seg med denne resten ved å rekruttere millioner av sultne og fattige fra landsbygda til lønnsarbeid. Etter at det frie lønnsarbeidet hadde utkonkurrert tvangsarbeidet, gikk fossiløkonomien i gang med å fjerne et annet avgjørende stengsel på arbeidsmarkeder i jordbrukssamfunn: den kjønnsdelte arbeidsdelingen.[21] Maskiner drevet av fossil brensel reduserte i løpet av 1800-tallet økonomiens behov for muskelkraft, men økte behovet for hjernekraft og tjenesteyting. Kvinner i fossilalderen kunne møte denne økte etterspørselen ved å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet, fordi de brukte mindre tid på oppfostring av barn enn sine søstre i jordbrukssamfunn.

Bruken av fossile brensler førte til en energivekst som produserte høyere og sunnere kvinner. Deres barn ble også ble høyere og sunnere og overlevde i større grad enn nyfødte i jordbrukssamfunn. Fra 1920-tallet og fremover bidro vaskemaskiner og andre elektrisk drevne husholdningsmaskiner, som støvsuger og strykejern, til at kvinner også gradvis ble befridd fra mye av det mest slitsomme husarbeidet.[22]

Liberal og illiberal modernisering

Ifølge Morris utviklet fossile energisamfunn to måter å gjennomføre overgangen fra Agraria til Industria på, en liberal og en illiberal. Den liberale utviklingsveien gikk gjennom en politikk som hadde individuell frihet som høyeste prioritet. Den illiberale metoden var derimot kjennetegnet av en politikk som underordnet den individuelle friheten ulike gruppehensyn.[23]

De første tegnene på en liberal utvikling ble synlige i Storbritannia på slutten av 1700-tallet, da handelen over Nord-Atlanteren begynte å øke mengden av energi i systemet.[24] I takt med at fossiløkonomien oppløste tradisjonelle hierarkier og kategorier arvet fra Agraria, ble det vanskeligere for de gamle maktelitene å forsvare sine politiske privilegier mot nyrike kapitalister og gradvis mer velstående arbeidere.[25]

Den liberale utviklingen i Europa og dets oversjøiske kolonier rommet lokale variasjoner og var ikke rettlinjet. Men trass i tilbakeslag og ulik utviklingstakt hadde alle vestlige regjeringer innen utbruddet av den første verdenskrigen beveget seg mot representativt demokrati, bred mannlig stemmerett og regulære valg.[26]

Innen 1870-tallet hadde de fleste liberale regimer innført arbeidervernlover, legalisert fagforeninger og vedtatt obligatorisk grunnskole. Enkelte regjeringer tilbød i tillegg pensjonssparing, sykehusbehandling og arbeidsløshetsforsikring.[27]

På 18- og 1900-tallet hadde selv de mest liberale statene behandlet noen grupper i samfunnet som så uønsket at de kunne bli internert for å beskytte det homogene samfunnet av utskiftbare individer fra å bli smittet. Storbritannia hadde internert fattiglemmer i arbeidshus, og USA hadde sperret de overlevende restene av indianerstammene inne i reservater. I det 20. århundre avtegnet det seg imidlertid ifølge Morris en mye skarpere splittelse, da Storbritannia, USA og mange andre land forlot en slik tvangspolitikk, mens Russland og andre land grep til mer illiberale løsninger og forsterket internering av uønskete elementer med utvisning og tilintetgjørelse.[28] Kommunister definerte den ønskede inngruppen gjennom klassetilhørighet, fascistene gjorde det samme gjennom raseavstamning. Begge forsøkte å rense sin respektive inngruppe ved å anvende massiv vold mot alle som falt utenfor.[29]

De to verdenskrigene som fossile energisamfunn utkjempet seg imellom var de blodigste i historien, og de illiberale diktatorene de mest blodtørstige. Legges derimot tapstallene i kriger, folkemord og politisk utløste sultkatastrofer sammen med kriminalitetsstatistikkene over mord, så utgjorde de mellom 100 og 200 millioner mennesker som døde en voldelig død mellom år 1900 og år 2000 bare 1 til 2 prosent av de 10 milliarder mennesker som levde. Ifølge Morris var det fossile 20. århundre ti ganger tryggere enn den verden som jegere og sankere levde i, og to til tre ganger tryggere enn jordbrukssamfunn.[30]

I klubben for rike fossilnasjoner, OECD, bidro progressive inntektskatter og statlige overføringer til at ulikhetsmålet, Gini-koeffisienten, ble senket til gjennomsnittlig 0.26 på 1970-tallet. Til sammenligning har typiske jordbrukssamfunn en Gini-koeffisient på nesten 0,5.[31]

Selv om den økonomiske ulikheten internt i OECD-landene har økt noe siden 1970-tallet, har dette ifølge Morris ikke ødelagt den viktigste arven fra den industrielle revolusjon: en stor middelklasse med råd til å kjøpe varer og tjenester fossiløkonomien produserer.

Fossile verdier

Synet på verdien av økonomisk likhet er i fossile energinasjoner mer omstridt enn synet på verdien av politisk likhet. Meningsmålinger viser en høy oppslutning om demokratiet som styreform, uavhengig av geografi, kjønn, religion og alder.[32] Og selv om det er ulike syn på hva begrepet demokrati egentlig betyr, er avvisningen av steile politiske hierarkier sannsynligvis universell.[33]

Skarpere og mer uforsonlig er derimot diskusjonen om verdien av økonomisk likhet. Dette er en diskusjon som har bidratt til å konstituere høyre- og venstresiden i liberale demokratier. Høyresiden har argumentert for en likhet der individene kan forfølge sine interesser mest mulig fritt uten statlig regulering. Uten statlig innblanding og omfordeling vil det nok oppstå inntektsforskjeller og ulikhet, men dynamikken som utgår fra driftige entreprenører vil over tid skape en større økonomisk vekst som vil komme alle til gode. Venstresiden har argumentert for at stor resultatulikhet i én generasjon vil bety stor mulighetsulikhet i neste generasjon. Store forskjeller i inntekt og formuer vil derfor undergrave friheten og dermed også den økonomiske veksten.[34]

Verdikompromisset som ble funnet i etterkrigstidens fossile energisamfunn var at de økonomiske forskjellene skulle være lave, men ikke for lave. Hva «lav, men ikke for lav» betyr synes ifølge Morris å avhenge av hvor høy den økonomiske veksten er. Folk i fattige, raskt voksende økonomier ser ut til å akseptere større inntektsforskjeller enn folk i rike land med svak økonomisk vekst.[35]

Fossile energisamfunn er avhengig av en ekstrem pasifisering,[36]som håndheves av en vesentlig sterkere Leviatan enn den Thomas Hobbes i 1651 kunne forestille seg. Mellom 2008 og 2010 ble opinionsmålinger gjennomført på alle kontinenter om synet på individuell og statlig vold.[37] Hele 69 prosent av respondentene hevdet å være absolutte pasifister i mellommenneskelige forhold og sa at bruk av vold aldri kunne rettferdigjøres. Bare 13 prosent svarte at maktbruk noen ganger kunne forsvares. På spørsmålet om det var akseptabelt av regjeringer i krig å drepe sivile, svarte 60 prosent «aldri» og 21 prosent «noen ganger».

I 2011 stilte Pew Research Center vesteuropeere og amerikanere det litt bredere spørsmålet om regjeringer noen ganger trengte å bruke militær makt for å opprettholde den eksisterende verdensorden, og resultatet var mer aksept for bruk av statlig vold. De mest pasifistiske var tyskerne med 50 prosent «ja», de mest krigerske amerikanerne med 75 prosent «ja». Men selv i denne undersøkelsen tok mange forbehold om at regjeringene trengte mandat fra FN: ytterpunktene var igjen tyskere med 76 prosent og amerikanere med 45 prosent[38].

Morris avslutter sin historiske gjennomgang med to viktige poenger. [39] For det første er mennesker fra ulike energisamfunn sjelden enige i moralske spørsmål. Bare i avvisningen av politiske hierarkier er jegere og sankere og fossilbrennere enige. For det andre er avstanden i verdisystemer mellom jordbrukssamfunn på den ene siden og samfunn basert på jakt og sanking eller fossil energi på den andre siden mye større enn avstanden mellom de to sistnevnte.

Jordbrukssamfunn verdsetter ulikhet både politisk, økonomisk og mellom kjønn. Jegere og sankere derimot avviser alle økonomiske hierarkier, som i fossile energisamfunn delvis aksepteres under forutsetning av at de er meritokratisk begrunnet. Fossilbrennere avviser alle kjønnshierarkier, mens jegere og sankere anerkjenner dem basert på naturlig arbeidsdeling mellom menn og kvinner. Bare i synet på vold står jordbrukssamfunn nærmere fossile energisamfunn enn samfunn av jegere og sankere gjør.

Biologi og kultur

Ian Morris avviser eksistensen av universelle moralske verdier samtidig som han forfekter en kvalifisert form for essensialisme.^[40] Han hevder alle mennesker deler en evolvert biologi, som inkluderer et sett av kjerneverdier som f.eks. fairness, rettferdighet, kjærlighet og hat, toleranse, respekt, et ønske om å minske smerte og lidelse, en følelse av at noe er hellig. Men han tar det for gitt at i takt med at vi evolverer biologisk, vil også vår essens forandres.^[41] En del av vår biologiske essens er nemlig ifølge Morris vår kulturelle fleksibilitet, som innbefatter en evne til å fortolke og redefinere våre kjerneverdier ettersom verden rundt oss forandres.

For å forklare fremveksten av nye verdier og samarbeidsformer trekker historikeren Morris inn den blant biologer omstridte teorien om høyere ordens seleksjon («multilevelselection»).^[42] Denne teorien hevder at seleksjonsprosessen utspiller seg simultant på genetisk, individuelt, slekts- og gruppenivå. Teorien hevder at arvelig forandring («descent with modification») opererer gjennom gener på alle fire nivåer, men at den også opererer gjennom kultur på de høyere nivåene. Og disse kulturelle seleksjonsprosessene foregår på måter som ligner det naturlige utvalget i biologien. Morris bruker denne teorien til å forutsi et snarlig brudd med den industrielle fossiløkonomien.

Ifølge Morris har den kulturelle evolusjon – først og fremst utviklingen innenfor de nye naturvitenskapene som gjør det mulig å gripe inn i alle organismers arvestoff, men også utviklingen av computer- og robotteknologien – nådd et punkt hvor teknologien kan intervenere i biologien og belønne vår mutasjon til teknologisk forbedrete posthumane.^[43] Vi kan forbedre genbanken med empati, kognitive og sosiale evner.

I motsetning til Francis Fukuyama, som har kalt transhumanismen en av vår tids farligste ideer[44], flørter Morris med tanken om at den teknologiske og vitenskapelige utviklingen skaper et seleksjonspress for en transhumanistisk mutasjon.

I diskusjonen med Morris reagerer litteraturprofessor Richard Seaford på forsøkene på å forandre menneskets DNA og genetikk ved hjelp av biotekniske metoder. Morris repliserer at selvsagt har vi et valg – mellom den nye fremtiden og det å bevare genuint menneskelige verdier – akkurat slik jegere og sankere hadde da de første jordbrukerne dukket opp, eller slik jordbrukerne hadde da de møtte fossilbrennerne. Men det å ha et valg er ikke er det samme som å kontrollere utfallet.^[45]

Det er likevel påfallende at Ian Morris ikke reiser flere kritiske spørsmål av typen: Med tilgang til bioteknologiske metoder som gjør det mulig å gripe inn i embryoers arveanlegg og designe fysiske og intellektuelle superbarn, er det ikke like sannsynlig at et oppstår en transhumanistisk elite, som blir det tidligere makteliter hevdet å være, nemlig fysisk og intellektuelt overlegen den gemene hop? Hvorfor skulle de ikke bevare trekk ved sin gamle egoistiske biologi, samtidig som de gjør massene både mer empatiske og altruistiske? Det lønner seg å være hauk når alle andre er duer.

Utviklingsoptimismen til Ian Morris hviler på hans egen sosiale utviklingsindeks, som estimerer at forandringene de siste 16 000 årene bare har vært en firedel av de endringene som kommer til å skje de neste 100 årene. Det innebærer at energiuttaket vil vokse fra 230 000 kilokalorier per person per dag til mer enn en million.[46] Det eneste sikre ved en transhuman mutasjon er ifølge Morris at den vil sprenge rammene for fossiløkonomien, fordi det vil kreves en vekst i energiuttaket som bare vil være bærekraftig hvis det skjer en overgang til fornybar energi.

Fossiløkonomien har skapt et globalt klimaproblem og det finnes ikke et tilsvarende globalt politisk nivå for å fordele byrder og kostnader forbundet med kraftige utslippskutt. Derfor innser Morris at det er langt fra sikkert at det globale klimaeksperimentet fossiløkonomien har fanget oss i vil få en lykkelig utgang.

Lykkes vi ikke med kraftige globale utslippskutt som stanser klimaendringene ser han for seg et langsomt sivilisasjonskollaps med fallende jordbruksproduksjon, oversvømmelse av kystnære sletteland og spredning av sykdomsepidemier. Han tror ikke at menneskeheten vil bli kastet tilbake til en prelitterær og førvitenskapelig tilværelse som jegere og sankere. Et mer sannsynlig fremtidsscenarium er en hybrid mellom Industria og Agraria, som ligner et kaotisk, halvindustrielt landskap av mislykkede stater («failed states») i Afrika sør for Sahara.^[47]

Hvilke menneskelige verdier ville være best tilpasset en slik virkelighet? Slike spørsmål utgjør stoff som Ian Morris overlater til Margaret Atwood å skrive om i sine nye romaner.

Konklusjon

Morris argumenterer overbevisende for at våre moralske verdier dypest sett bør forståes som energetiske verdier. Det var først en økonomi drevet av billig fossil energi som gjorde at liberalismen og sosialismen – de to store opplysningsideologiene – kunne prege hele samfunnet med sine verdier. Verdier om politisk likhet, likestilling, toleranse, omsorg for de svake og uproduktive, avvisning av vold er fossile verdier og knyttet til eksistensen av et historisk enestående energisystem, som fra ca. 1800 tillot en eksponensiell vekst i levestandard og befolkning. Disse verdiene ble særlig gjort gjeldende i etterkrigstidens historiske kompromiss mellom demokrati og kapitalisme, som la grunnlaget for utbyggingen av velferdsstaten.

Jeg mener at Morris også viser på en overbevisende måte at energi ikke bare er nøkkelen til å forstå fortiden, men at energispørsmålet er jokeren også for fremtiden. Det kommer til å avgjøre hvilke av de to fremtidsscenarier han framsetter som er mest sannsynlige: Enten en transhuman sammensmelting av bevissthet og teknologi til en ny singularitet eller et kulturelt tilbakefall, utløst av at det ikke lykkes å etablere et samarbeid på et overnasjonalt nivå om kraftige kutt i klimagassene. En transhuman transformasjon vil, som Morris understreker, forbli en drøm uten en ny energirevolusjon.

Litteratur

Diamond, Jared. Guns, Germs and Steel. W.W. Norton, New York 1997

Fukuyama , Francis. «Transhumanism». Foreign Policy. 2009 Hentet fra http://foreignpolicy.com/2009/10/23/transhumanism/

Fukuyama , Francis. The Origins of Political Order. Farrar, Straus & Giroux, New York 2011

Morris, Ian. Why the West Rules – For Now: Patterns of History, and What They Reveal about the Future. Farrar, Straus & Giroux , New York 2010

Morris, Ian. Foragers, Farmers and Fossil Fuels – How Human Values Evolve. Princeton University Press 2015