Opplysningsfilosofien har fra den oppstod på 1600- og 1700-tallet vært et en omstridt størrelse. Noen løfter den fram som en enestående og etterstrebelses­verdig nyvinning, andre anklager den for å ha ødelagt fortidens trygge og meningsgivende livsformer. Med sin bok Enlightenment and why it still matters tilhører Anthony Pagden definitivt den første kategorien. Det meste av det som er bra med moderniteten kan vi takke opplysningstenkningen for, hevder han. Framfor alt gjelder dette kosmopolitismen, som er bokens hoved­fokus og gjennomgangstema: Opplysningsfilosofene arbeidet for et samfunn uten blodige kriger mellom rivali­serende stater, et samfunn der alle kunne være verdensborger (ikke bare statsborgere). Dette prosjektet gjelder det å fullbyrde. Som hos Habermas (som han ofte viser til) er derfor moderniteten et ufullendt prosjekt, og fram­tiden er i våre hender.

Pagden vet godt at ikke alle opplysningstenkerne tenkte slik. Rousseau er (som vanlig) det mest opplagte unntaket. Men Pagden bryr seg ikke så mye om unntakene. Når han skildrer opplysningstenkningen så gjør han det i suveren forakt for all den forskningen som de siste tiårene har gått ut på å nyan­sere og splitte opp the Enlightenment i mange enlightenments. Helt ubekymret plukker han ideer fra ulike filosofer, fra ulike land og fra ulike epoker og syr det sammen til en fortelling om opplysningens vandring fra mørke til lys. Det er som om ingenting har skjedd på forskningsfronten siden Ernst Cassirer og Paul Hazard. Det verste (eller beste) er at det fungerer utmerket. Pagden gir oss en versjon av opplysningstiden som det går an å lese, dvs. en versjon som er uten de tusenvis av forbehold og nyan­ser som forfattere lett blir tvunget til å sylte sin fortelling inn i når de vil være en del av forskerfelleskapet.

Vi får naturligvis høre om hvordan opplysningsmennene (i Pagdens historie figurerer nesten utelukkende menn) kritiserte kirken og religionen fordi de la seg opp i anliggender der de ikke (lenger) kunne tillegges kompetanse, så som i spørsmål om hvordan verden var skrudd sammen, hva som var menneskets natur eller hvordan et samfunn burde organiseres. Opplysningsfilosofene levde i en «faderløs verden», der kristen­dommen og Bibelen i beste fall spilte en sekundær rolle. Når de gransket menneskets natur, så gikk de empirisk til verks ved å ta utgangspunkt i menneskenes handlinger, vaner og skikker. Vi blir også fortalt at det var typisk for opplysningstenkningen å anta at mennesket hadde en naturlig sympati eller medfølelse for andre mennesker, hvilket i sin tur ga grunnlag for moralen. Ikke minst legger Pagden ut om betydningen av møtet med de fremmede, «primitive» folkeslagene i verden: Reiseberetninger fra folk som hadde bodd i eller besøkt eksotiske steder, framfor alt i Stillehavet, ga vesentlig input til refleksjonene omkring religion, moral og politikk. Innfødte på Tahiti ble ansett for å leve på en måte som europe­erne hadde gjort i fordums tid, og slike samfunn ble dermed også av og til betraktet som eksempler på hvordan det var i «naturtilstanden». De kunne være bevis på at menneskets laster måtte være en følge av sivilisasjonen (siden de var så dydige) eller derimot at menneskets historie var en oppdragelses­ferd (siden de var så usiviliserte). Men selv filosofer som betraktet dem som ubesudlet av kristen fundamentalisme, forsvarte ifølge Pagden allikevel det framskrittet som opplysningstenkningen innebar. Mennesket hadde tross alt gjennomløpt en historie fra å drive med jakt og matsanking til å dyrke jorda, holde husdyr og drive med handel; det var en prosess der mennesket hadde skaffet seg gradvis bedre ferdigheter og kunnskaper. Mennesket var blitt «sivilisert». Endepunktet på denne utviklingen ble, i alle fall for noen, ansett for å være en verden der det skulle herske evig fred – enten i form av en verdensstat av verdensborgere eller i form av et forbund av stater i en regulert verdensorden. Gjennom sosiale remedier som språk, handel og penger ville det vokse fram en ekte kosmopolitisme (selv om Kina viste at det også gikk an å isolere seg og stanse utviklingen). Med sin bok vil Pagden påskynde denne utviklingen.

Tittelen Enlightenment and why it still matters synes å antyde at Pagden vil gi et svar på hvorfor vi bør studere opplysningstenkningen. Men noen slik begrunnelse gir han ikke. Hans anliggende er snarere å slå et slag for de verdier eller idealer han mener opplysningstenkerne fremmet – så som sekularisme (skille mellom religion og stat), demokrati, menneskerettigheter og kosmopolitisme. Mot slutten av ­boken synes han å mene at disse verdiene er under press, framfor alt fra religiøst (muslimsk) hold, og at opplysningstenkningen derfor fremdeles er viktig og betydningsfull. Det kan man vanskelig være uenig i. Men det er vel et åpent spørsmål om de verdiene det er snakk om lar seg bevare og styrke ved å grave opp deres historiske røtter: De fleste som i dag argumenter for disse verdiene her i Vesten (og det er vel de fleste) gjør dette lykkelig uvitende om hva Hume ­eller Kant egentlig mente. I beste fall kan et dypdykk i opplysningstenkningen gi (noen av oss) større forståelse av hvordan disse verdiene opprinnelig ble begrunnet. Men hvis dette skal ha direkte relevans i dagens situasjon– som synes å være Pagdens anliggende – burde han vel ha gått nærmere inn på konkrete, aktuelle, politiske problemstillinger. Det gjør han i liten grad.

Dette er likevel neppe noen vektig innvending, for Enlightenment and why it still matters er et usedvanlig velskrevet, informativt og pedagogisk idéhistorieverk. Riktignok kan alle de trekk han framhever som typiske for opplysningstenkningen tilbakevises med moteksempler (for eksempel avviser opplysningstenkere som Locke, Hobbes og Helvetius en naturlig medfølelse), men dette er Pagden naturligvis klar over og lar seg ikke affisere av det (ofte tas slike avvik også eksplisitt opp). Det vesentlige for ham er å trekke opp noen allmenne trekk ved opplysningen, skissere hvordan den brøt med tradisjonen og påpeke på hvilken måte den utgjør grunnlaget for vår egen tenkning. Det gjøres på en så utmerket måte at boken uten videre kan anbefales som litteratur for leg og lærd som vil lære mer om opplysningstiden – og oss selv.