Norsk litteratur er i vinden i Tyskland om dagen. Det samme kan man vanskelig si om den tyskspråklige litteraturens posisjon her hjemme, selv om den kulturelle utvekslingen mellom Norge og Tyskland tradisjonelt har vært stor. Når Sverre Dahl, en av våre fremste oversettere av tysk litteratur, nå er aktuell med På gjensyn med Wien og Weimar, en nyutgave av artikkelsamlingen av Wien og Weimar: østerrikske modernister og tyske klassikere og romantikere fra 2008, virker tiden mer enn moden for å bringe den tyskspråklige litteraturen frem i lyset. Samtidig må vi spørre oss hva dette gjensynet har å bidra med sammenlignet med utgaven fra 2008.
Dahl er tidligere statsstipendiat, dr.philos på en avhandling om den østerrikske forfatteren og filosofen Hermann Broch (1978), og har siden midten av 1970-tallet oversatt over 160 verker fra tysk til norsk. I den mangfoldige oversettelsesporteføljen finner vi tyske og østerrikske storheter som Johann Wolfgang von Goethe, Franz Kafka, Herman Hesse, Ingeborg Bachmann og Thomas Bernhard. Med sine utallige forord, innledninger, etterord, artikler og foredrag i tilknytning til oversettelsene, har Dahl vist seg som en kunnskapsrik, allsidig og engasjerende formidler av tysk kultur og litteratur gjennom mange tiår. Med Wien og Weimar ble et utvalg av disse tekstene samlet mellom to permer. Til grunn for utvalget lå de to interesseområdene Dahl har beskjeftiget seg mest med: den klassiske og romantiske tyske litteraturen og østerriksk 1900-tallslitteratur .
Mens Wien-delen ga oss en innføring i forfatterskapene til Robert Musil, Hermann Broch og Ödön von Horváth, samt viktige stemmer i den østerrikske etterkrigslitteraturen som Ingeborg Bachmann, Thomas Bernhard og Peter Handke, bestod Weimar-delen av kapitler om Goethe, Schiller og romantikere som Hölderlin, Novalis, Friedrich Schlegel og Heine. Når Dahl elleve år senere er aktuell med en nyutgivelse av samlingen, er Wien-delen blitt supplert med et kapittel om Rainer Maria Rilke, mens nye kapitler om Karl Phillip Moritz og E.T.A Hoffman er blitt tilføyd Weimar-delen. Den lengre samlingen av tekster om Goethe er videre blitt forkortet og supplert med et nytt kapittel om Unge Werthers lidelser. På bakgrunn av disse endringene, i tillegg til utvidelse og redigering av andre artikler, argumenter Dahl for at På gjensyn med Wien og Weimar er å betrakte som en ny utgivelse. Verdt å legge merke til er også at 2019-utgaven kommer i et mer innbydende format, blant annet med jugendstilbokstaver formet av forfatteren selv til alle kapitteloverskriftene.
Spørsmålet nå som da er hvorvidt en samling av tekster som i hovedsak er ment å tjene som introduksjoner til oversatte skjønnlitterære tekster og reiseskildringer, fungerer som en sammenhengende bok. Som Dahl selv påpeker i forordet, er det ikke hans formål å komme med en «analyse av en mulig sammenheng eller motsetning mellom de forfatterne som er omtalt i de to delene» (s. 9). Vi har altså ikke å gjøre med litterære analyser, men «introduksjoner til forfatteres liv, verk og kulturelle og historiske omstendigheter» (s. 12). Sentralt står også ønske om å gjøre den klassiske og romantiske tyske litteraturen aktuell og relevant for dagens norske lesere. For Dahl er det et poeng at «denne litteraturens problemstillinger lever videre under overflaten på overraskende mye av det vi er opptatt av også i dag» (s. 10). Gjennomgående for hele formidlingsprosjektet ligger altså en hermeneutisk tankegang om at «det som virkelig var annerledes den gangen [kan] virke som utfordrende og inspirerende alternativer i dag, som tankevekkere i kraft av sin ‘annerledeshet’» (s. 10). Videre vil Dahl løfte frem den tyske og østerrikske kulturverden som et alternativ til den dominerende engelsk-amerikanske. Som han påpeker i forordet har han «lenge sett det som en oppgave» å supplere og komplettere det nokså ensidige bildet vi ofte har av Tyskland og tysk kultur: enten som et nazistisk redselsland – eller som et litt fargeløst, identitetsfattig, amerikansk-påvirket etterkrigsland» (s. 11). Selv om påstanden fremstår noe generaliserende, er det et kjærkomment og nødvendig prosjekt Dahl har påtatt seg.
Wien-delen fungerer klart som den mest sammenhengende av de to, og innledes med en kort gjennomgang av tre sentrale kulturelle- og idéhistoriske epoker i Wiens historie. Det dreier seg om barokken, wienerklassisismen mot slutten 1700-tallet og tiden rundt 1900, hvorav siste epoke vies mest oppmerksomhet. Særlig interessant er vektleggingen av hvordan «det estetiske» har spilt en større rolle i Wien enn i noen annen europeisk by, et poeng som sosiolog Pål Veiden også gjør mye ut av i sitt essay Landet uten egenskaper – et essay om Østerrike fra 2018. Dette kommer ikke minst til syne i det såkalte fin de siécle-Wien, den store kunstneriske blomstringstiden mot slutten av 1800-tallet med Gustav Klimt, Egon Schiele (billedkunst), Hugo von Hoffmanstahl, Hermann Bahr (litteratur), Gustav Mahler og Arnold Schönberg (musikk) som sentrale aktører. Selv om Dahl gir en forbilledlig konsis drøfting av denne mye omtalte perioden, savner jeg likevel en henvisning til nyere forskning på området. Dahl benytter seg riktignok godt av de viktigste verkene skrevet om wienerkulturen rundt 1900: Karl. E Schorskes Fin-de-siécle- Vienna (1980) og Jacque le Riders Modernité viennoise et les crises d’identité (1990), men ser vi på hva som har blitt skrevet de siste årene, vil jeg løfte frem Edward Timms Dynamik der Kreise, Resonanz der Räume. Die schöpferischen Impulse der Wiener Moderne (2013) som analyserer den store kunstneriske aktiviteten ved hjelp av en nettverksteori som løfter fram byrommet og de velkjente kaffehusene, hvor aktører fra ulike kunstnermiljøer møttes jevnlig og idéer ble utvekslet over bordene.
Ser vi på de fire forfatterpresentasjonene som inngår i Wien-delen i tiden mellom 1900 og 1945, balanserer kapitlet om Musil best mellom det biografiske, det historisk-kulturelle bakteppet og presentasjonene av de enkelte oversatte verkene. Dette henger muligens sammen med at kapitlet først stod på trykk i Vestens tenkere (1993), og således har som hensikt å gi et mest mulig helhetlig bilde av Musils liv, verk og tenkning. Hovedfokuset ligger på Mannen uten egenskaper, men fint er det også at Dahl trekker fram andre sider av Musils forfatterskap, blant annet novellesamlingen Tre kvinner (1924). Her kunne det godt blitt nevnt at denne i 2017 kom ut i en ny nynorsk oversettelse av Øystein Vidnes, som et alternativ oversettelsen Dahl henviser til fra 1977.
Kapitlet om Herman Broch og hans roman Vergils død bidrar med en god kontekstualisering og presentasjon av en utfordrende tenker, og en vanskelig tilgjengelig roman. Det nye kapitlet om Rilke blir derimot i korteste laget, selv om fokuset på dikterens forbindelser til Norden både er interessant og presist sammenfattet. I det hele tatt er jeg usikker på hva kapitelet egentlig tilføyer tekstsamlingen, da presentasjonene av Musil og Broch i større grad viser til en kontinuitet i den østerrikske litteraturen enn hva som er tilfelle med Rilke. Fokuset ligger riktignok her på det sentral-europeiske, men da blir jeg som leser heller grepet av måten Dahl siterer Ödön von Horváth: «Jeg ble født i Fiume, vokste opp i Beograd, Budapest, Bratislava, Wien og München, har et ungarsk pass, men hjemme vet jeg ikke hva betyr. Jeg er et typisk produkt av det gamle Østerrike-Ungarn, en blanding: madjarsk, kroatisk, tysk, tsjekkisk – navnet er madjarsk, morsmålet er tysk» (s. 69). Her løftes altså den viktige kosmopolitiske arven fra dobbeltmonarkiet frem, en arv som også skulle gjøre seg gjeldende hos etterkrigsforfattere som Peter Handke og Cristoph Ransmayr. Holder vi oss et øyeblikk til introduksjonen til Horváths forfatterskap, formidler Dahl på en svært engasjerende måte hvordan den noe ukjente forfatteren uttrykker mellomkrigstidens viktigste tankestrømninger og ismer i sine verker. Som han poengterer, «taler mellomkrigstiden nesten uhyggelig direkte til oss, i hvert fall slik denne tiden manifesterte seg i Sentral-Europa» (s. 72) i Horváths roman Ungdom uten Gud, som ble oversatt til norsk i år 2000.
Kapitlet «Orden og opprør: posisjoner i moderne østerriksk litteratur» utgjør en fin overgang til introduksjonene av de østerrikske etterkrigsforfatterne. Her samles mange av trådene fra de tidligere kapitlene, mens spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å argumentere for en egen østerriksk litteratur blir diskutert. Dette kunne godt ha blitt trukket frem tidligere i boken. Dahls egen dom lyder likevel overbevisende når han hevder at «østerriksk litteratur i de siste hundre år har utviklet en spesiell og markant profil, kjennetegnet av en skarp, men samtidig fruktbar spenning mellom en sterk idémessig tradisjonalisme i videste forstand og et like sterkt idémessig opprør, ikke minst på det formelle området» (s. 80). For Dahl er det nettopp et poeng at denne spenningen mellom orden og opprør er mer rendyrket i Østerrike enn i mange andre land. Interessant er det derfor at den så tydelig kommer til uttrykk hos Bachmann, Bernahard og Handke – forfatterne Dahl behandler i de neste tre kapitlene. Innenfor en slik posisjonsplassering savner jeg likevel Elfriede Jelinek, den eneste østerrikske nobelprisvinneren i litteratur (2004) inntil hun i 2019 fikk følge av Peter Handke.
Videre streifer Dahl bare så vidt innom det – til dels – manglende oppgjøret med nasjonalsosialismen i den østerrikske etterkrigstiden. Som han korrekt poengterer fantes det ingen «stunde null» i de første etterkrigsårene, om vi sammenligner med den mye mer markante reaksjonen i Tyskland fra forfattere som Günther Grass, Paul Celan og Heinrich Böll. Her skulle jeg gjerne sett en grundigere problematisering av årsakene til at et tilsvarende oppgjør lot vente på seg i Østerrike.
Kapitlene om Bachmann, Bernhard og Handke er etter min oppfatning de mest leseverdige i Wien-delen, da Dahl her ikke bare trekker interessante linjer tilbake til førkrigslitteraturen – eksempelvis mellom Musil og Bachmann – men stiller de tre forfatterne opp mot hverandre i større grad enn hva som er tilfelle i mange av de andre kapitlene. Dette skaper på den ene siden en bedre dynamikk i leseropplevelsen, samtidig som de enkelte fremstillingene ikke faller i fellen for å bli stående på egne ben, et ankepunkt ved På gjensyn med Wien og Weimar det ikke er mulig å komme utenom. Gjennom en mer aktiv sitering, særlig i delen om Bernhard, kommer leseren også i nærmere kontakt med forfatterne, et formidlingsgrep som inviterer til videre lesning. Interessant er det også hvordan Dahl diskuterer Bernhards problematiske forhold til hjemlandet, men jeg savner kanskje noen refleksjoner over hvilke utfordringer som oppstår i oversettelsesarbeidet med en så språkbevisst forfatter som Bernhard. Det samme kunne man si om presentasjonen av Peter Handke. Her skal Dahl likevel ha ros for sin konsise drøfting av bakgrunnen for Handkes omstridte støtte til Serbia under Bosnia-krigen – for de som synes det blir litt mye å sette seg inn i Henning Hagerup og Kaja Schjerven Mollerins 679 siders bok om Handke-debatten fra 2014: Handke-debatten. Dokumentasjon, videreføring, analyse.
Det siste kapitlet i Wien-delen om Cristoph Ransmayr tilbyr en fin gjennomgang av forfatterskapet til en av de nyere stemmene i østerriksk litteratur. Hvorvidt forfatteren født i 1954 med flere kritikerroste romaner på samvittigheten enda er å betrakte som en «ung forfatterspire», slik Dahl antyder i innledningsvis, stiller jeg meg riktignok kritisk til, men dette blir småpirk. Spennende er det også hvordan en postmoderne (Dahls egen karakteristikk) forfatter som Ransmayr skriver seg inn i en genuin østerriksk tradisjon gjennom sin «opptatthet av menneskelig sivilisasjon i oppløsning, truet av å bli ‘overgrodd’ av en stadig tilbakevendende natur – og hans ‘estetisering’ av dette gjennom et utsøkt, meget billedmalende og nærmest klassisk ‘skjønt’ språk» (s. 157). Forholdet mellom orden og opprør, tradisjon og fornyelse er så avgjort til stede også i den østerrikske samtidslitteraturen.
Beveger vi oss over til Weimar-delen, mangler denne et introduksjonskapittel på lik linje med de idéhistoriske linjene som utgjør anslaget til Wien-delen. Dette blir selvsagt en vanskelig oppgave innenfor de gitte rammene, men betrakter vi Weimar-delen som en helhet på lik linje med bokens første halvdel, hadde likevel en tydeligere begrunnelse for valget av Weimar som utgangspunkt for kapitlene om de klassiske og romantiske forfatterne vært ønskelig. Der Weimar riktignok tradisjonelt har fungert som samlingssted for den såkalte Weimarklassisismen med Goethe og Schiller som prominente aktører, er det mulig å hevde at de senere romantikernes bevegelsesradius vanskeligere lar seg begrense til et bestemt sted enn det Dahl antyder gjennom tittelvalget. Når det er sagt, formidler Dahl på en engasjerende og lettfattelig måte de historiske og kulturelle forutsetningene for den tyske romantikken i de enkelte introduksjonskapitlene om de tyske romantikerne.
Delen om Goethe er den klart lengste og strekker seg over nesten seksti sider. Her viser Dahl seg som en av landets beste Goethe-kjennere, og sentralt står ønsket om å gjøre forfatteren aktuell og relevant for dagens norske lesere. Dette er ingen enkel oppgave, men Dahl lykkes godt med å trekke ut både det tidløse ved ham og sidene ved Goethes forfatterskap som peker fremover. Spesielt kapitlet om Unge Werthers lidelser oppmuntrer til å sette seg nærmere inn i den tragiske kjærlighetshistorien med formuleringer av denne typen: «Goethes roman Unge Werthers lidelser er som en mild vårvind som raskt går over i brutale høstlige stormkast, et intenst følelsesutbrudd, skrevet av en ung mann på 23 år» (s. 179). Gjennomgangen av Wilhelm Meister-romanene og Italiensk reise uttrykker også på engasjerende vis hvordan Goethe som menneske og forfatter taler til oss i dag. En innvending mot Goethe-delen er at den tidvis kan oppfattes som noe gjentagende. Dette naturligvis som et resultat av at innledninger og etterord som i utgangspunktet skal introdusere forskjellige oversettelser plasseres etter hverandre. Her mener jeg forlaget kunne ha oppfordret til en grundigere redigeringsjobb.
Blant introduksjonene til de tyske klassisistene og romantikerne, lykkes Dahl i særlig grad med å aktualisere forfatterskapene til Karl Phillip Mortiz, Friedrich Schiller og Friedrich Schlegel. Mens Moritz’ roman Anton Reiser (1785) løftes frem som en «inngående psykologisk selvanalyse» hvor «en usikker ung manns forsøk på å finne seg selv står i sentrum» (s. 243), tilbyr Schillers brev om Menneskehetens estetiske oppdragelse et interessant alternativ til sider ved vår tids spesialiserings- og enhetskultur: «Overalt hvor man har vært opptatt av ensidighetens og spesialiseringens farer, hvor enkeltfunksjoner og deler opptrer på helhetens bekostning, har man funnet Schillers estetiske brev tankevekkende og utfordrende» (s. 249). Innføringen i den filosofihistoriske konteksten og sentrale begreper som ligger til grunn for Schillers tekst er ryddig og poengtert. Verdt å nevne er også kapitlet om Friedrich Schlegel og hans roman Lucinde (1799). Interessant her er Schlegels forsøk på å bryte ned kjønnsmotsetningen mellom mann og kvinne i forsøket på å nå frem til «den nye, mer fulltonende og dermed sannere menneskelighet som romantikerne tilstrebet» (s. 272). Denne idéen blir med hell satt opp mot Jacques le Riders tese om oppløsningen av tidligere kjønnsroller i Wien rundt 1900 som følge av en form for mannlig identitetskrise. Slike linjer mellom de to delene av boken skulle jeg gjerne sett mer av.
Kapitlet om Novalis leder leseren fint inn i «hjertet» av den tyske romantikken, og tilbyr en spennende innføring i forfatterskapet til en dikter jeg har inntrykk av at mange norske lesere i hovedsak forbinder med navnet. Spennende er også linjene Dahl trekker til senere lesninger av Novalis hos tenkere som Rudolf Steiner, Karl Marx og Sigmund Freud. En tilsvarende vektlegging av virkningshistorien til de tyske romantikerne kommer videre til uttrykk i kapitlet om E.T.A Hoffmann. Som Dahl påpeker, regnes «Hofmanns prosa av mange som den som best har overlevd perioden» (s. 304), men med sine snaue fem sider blir denne introduksjonen likevel litt for kortfattet. Her stusser jeg også over at Dahl ikke streifer innom Freuds berømte lesning av Hofmanns fortelling «Der Sandmann», hvor begrepet om «Das Unheimliche» lanseres. Det avsluttende kapitlet om Heinrich Heine markerer for Dahls vedkommende slutten på den tyske romantikken. Som Dahl påpeker har «[K]napt noen annen tysk dikter vært så lidenskapelig omstridt som Heine» (s. 320), men da skulle jeg gjerne ha sett en grundigere drøfting av hva det er ved Heines person og forfatterskap som har bidratt til nettopp dette. Som leser kjenner jeg meg derimot godt igjen i påstanden om at Heine med sin enkle og klangfulle kjærlighetslyrikk har blitt stående igjen som deres tyske lyriker. Slik sett er det interessant å bli bedre kjent med de mer samfunnskritiske sidene av forfatterskapet, et område som har blitt lite behandlet på norsk tidligere.
På gjensyn med Wien og Weimar gir en lettlest innføring i en rekke sentrale verker og forfatterskap fra tysk og østerriksk litteratur. En slik tekstsamling er sjelden vare innenfor en norskspråklig ramme, og må mottas med entusiasme fra alle med interesse for tyskspråklig litteratur og europeisk åndsliv generelt. Som et helhetlig prosjekt stiller jeg meg likevel kritisk til boken. Selv om tekstutvalget og rekkefølgen på kapitlene sikkert er nøye uttenkt fra Dahls side, forblir det en samling av selvstendige forord, innledninger, etterord, artikler og foredrag som etter min mening står bedre på sine egne ben. En sammenhengende lesning av boken blir derfor vanskelig. Når det heller ikke gjøres et aktivt poeng ut av å trekke linjer mellom de to delene, fungerer disse like godt hver for seg. Sammenlignet med utgaven fra 2008 synes jeg særlig kapitlet om Unge Werther og Karl Phillip Moritz best supplerer samlingen. Hvis På gjensyn med Wien og Weimar er å betrakte som en nyutgivelse, savner jeg et grundigere redigeringsarbeid med fokus på sammenhengen og strukturen mellom de enkelte introduksjonskapitlene. Dette ville bidratt til å heve det helhetlige inntrykket. Når kvaliteten og formidlingsgleden som preger enkeltkapitlene likevel er så høy, er det god grunn til å glede seg over at de foreligger i et samlet format.
