Arr har bedt en ungdomskolelektor anmelde Schaannings siste bok – i egenskap av at jeg har skrevet masteroppgaven min om nettopp den norske speiderbevegelsen (Sondre Ljoså, Alltid beredt til hva? Oslo 2007). Anmeldelsen får derfor strukturen av lærerens tilbakemelding: Dette er bra, og dette kan bli bedre.
Dette er bra
Schaanning er sjelden så god som når han fortaper seg i kildene. Og når han også har en systematisk tenker å forholde seg til, blir resultatet meget bra. Den norske speiderlederen gjennom de første 50 år, Hans Møller Gasmann, kan kalles bevegelsens sjefsideolog, men like gjerne sjefsteolog, ettersom presten Gasmanns religionssyn gjennomsyrer alt han skriver; til og med fedrelands-kjærlighet har en religiøs dimensjon. Schaannings redegjørelse for Gasmanns speiderteologi er fascinerende lesning. En viss kontekstualisering til kirkehistorien er det dog rom for, her er det muligheter for ytterligere arbeid. Schaannings bok danner et godt utgangspunkt.
Schaanning er i det hele tatt best når han heller enn å analysere gir seg kildene i vold, for han er ingenting om ikke grundig. Speiderbevegelsen er en såpass lite undersøkt størrelse at det er behov for et standardverk som kritisk dokumenterer fremvekst og utvikling, både i selve bevegelsen som sådan samt den ideologi/grunntanke den bygger på. Spørsmålet blir dermed om Schaannings verk kan fylle en slik rolle, hvilket bringer oss over i del to.
Dette kan bli bedre
Det kan virke merkelig at en ungdomskolelektor og masterkandidat skal utfordre en professor i metode, men jeg prøver meg like fullt. For det er ikke gitt at Schaannings bok kan bli det standardverket feltet behøver.
Et problem er kronologi, som blir særlig tydelig i den delen av boken som omhandler Baden-Powell og hans speiderprosjekt. Schaanning behandler nemlig Baden-Powell som en systematisk tenker, men det er han, som Schaanning selv påpeker, ikke. Likevel deduseres hans ideologi ut fra sitater og utsagn hentet fra en periode på 30 år, og det forutsetter at han har en speidertanke som i utgangspunktet var ferdig tenkt og har holdt seg konsistent gjennom perioden. Men det virker for eksempel merkelig at 1. verdenskrig ikke skulle påvirke hans tenkning om speiderbevegelsen, siden han kort etter krigens slutt utropte speiderbevegelsen til en internasjonal fredsbevegelse med et mål om å bygge brorskap mellom speidere i forskjellige land. Kronologien er på ingen måte underslått, men den kommer ikke særlig tydelig frem, og dermed heller ikke ideologiens tilblivelse og utvikling. Dette leder oss over til kildebruk.
Det finnes hovedsakelig to retninger innen internasjonal speiderhistorie: Den heltedyrkende, gjerne representert ved bevegelsens interne publikasjoner, og den revisjonistiske, som søker å trekke frem de andre, mindre flatterende sidene ved Baden-Powell. Schaanning legger seg nært opp til den siste, og siterer flittig en bok av Michael Rosenthal fra 1986 som heter The Character Factory (New York, 1986). Men en annen bok som siteres flittig er Tim Jeals omfattende biografi Baden-Powell fra 1989 (i amerikansk utgave 2001). Denne biografien var en reaksjon på Rosenthals bok, og kontekstualiserer Rosenthals påstander, hvilket tilbakeviser eller sterkt modererer dem. Det er ikke snakk om en mild uenighet om nyanser, men om en slakt i biografiform. Men Schaanning bruker mange steder opplysninger fra Jeal til å konkludere stikk i strid med det Jeal konkluderer med ut fra de samme opplysningene, uten at dette i noen videre grad er diskutert: Jeal er avskrevet som en vennligsinnet biograf (Schaanning, s. 46). Dette bidrar ikke til å opplyse leseren om gjeldede status i forskning internasjonalt. Jeal bygger på et omfattende kildearbeid, som innebefatter personlig korrespondanse og dagboknotater. Det er klart mulig å være uenig med ham, men det fremkommer ikke i Schaannings bok at det er fundamentale forskjeller i syn mellom ham og Jeal. Det er synd.
Det er selvsagt mulig at det er ting jeg ikke har fått med meg, men om ikke jeg har fått det med meg, kan man spørre seg hvor mye en som ikke har lest mesteparten av bokens litteraturliste får med seg. Andre anmeldere har oppgitt å være forvirret og har etterspurt en klarere struktur og regi på boken (Dagbladet 23. september 2015). Og det er også en utfordring at boken ikke skiller klart mellom analyse og gjennomgang, fordi det svekker fremstillingens troverdighet. På bakgrunn av en nøktern gjennomgang av materialet, kan man som leser ta stilling til analyse og konklusjon, men hos Schaanning blir man sittende med en følelse av at «Greit nok at dette stod, men hva stod også» (se Carsten Pihl, Norsk Speidermuseeum, http://www.speidermuseet.no/artikkel/barne-ridderne-anmeldelse). Språket bidrar til dette. Behandlingen av paragraf 7 i Baden-Powells speiderlov er et eksempel:
En speider adlyder ordre fra sin patruljefører eller troppsleder uten å komme med innvendinger. Selv om han får en ordre han ikke liker, må han opptre slik som soldatene og sjøfolkene gjør, han må utføre ordren fordi det er hans plikt. Etterpå kan han komme med innvendingene sine, men ordren må han utføre straks. Det er disiplin. (Schaanning, s. 626)
Schaanning siterer her også en litt senere bok der Baden-Powell skriver at en speider skal utføre en ordre «uansett hva den er», og kommenterer at dette utsagnet kommer i et lite heldig lys etter Auschwich (s. 166). Man kan spørre seg om det her er snakk om å delta i et folkemord eller å grave en latrine når man er på leir: Sitatene er fra henholdsvis 1908 og 1910. I en konklusjon til kapitlet om den norske speiderbevegelsen, med henblikk på bevegelsens apolitiske linje og mål om fredsarbeid, skriver Schaanning:
Sosialistisk klassekamp eller marsjerende nazister angikk ikke speiderne, som heller skulle konsentrere seg om å dra på leir, knyte knuter og sende signaler med flagg, i tillegg til å utvikle en god, kristen karakter og hjelpe folk som trengte en håndsrekning. På paradoksalt vis hang denne tannløse og introverte innstillingen nettopp sammen med speiderbevegelsens militære opphav: En speider var apolitisk nettopp slik en soldat var det (s. 442, min utheving).
«Tannløse og introverte innstilling», er én tolkning. En annen er at bevegelsen ønsket å forene på tvers av partipolitiske skillelinjer, som speidersjef Gasmann uttrykket i 1941, en uttalelse vi skal komme tilbake til. Men det vesentlige her er språket, fordi det uttrykker en uheldig negativ holdning til kildematerialet, og sår tvil om fremstillingens intersubjektivitet. Andre steder trer forfatteren også frem mellom linjene. I et kapittel om lek som metode i speiderbevegelsen, viser han også til vår tids diskusjon om innholdet i barnehager, spesifikt til boken Mestrer – mestrer ikke (Pettersvold og Østrem, Oslo 2012, se Schaanning s. 405), en anakronistisk kobling. Da dette dessuten er en debattbok utgitt av Res Publica, blir det også et uttrykk for forfatterens politiske holdninger som går ut over analysen. Schaanning ser speiderlekens oppdragende rolle i nåtidens «New Public management»-kritikk heller enn 1920- og 1930-tallets reformpedagogiske opprør mot den gamle latinskoletenkningen, som speiderbevegelsen var en del av. Et annet sted stiller Schaanning i en innskutt parentes, og med en viss sarkasme, spørsmål ved hvorvidt det er mulig å smile og plystre samtidig, i behandlingen av Baden-Powells bud om at en speider smiler og plystrer i møte med vanskeligheter. (s. 153). Jeg kan forsikre om at dette er mulig, og kan ved leilighet demonstrere, men poenget her er at når Schaanning trer frem i teksten med tydelige antipatier gjennom sine bemerkninger, svekker det troverdigheten, særlig siden det som sagt er en fortløpende analyse, og kronologien kommer noe i bakgrunnen. Det blir i det hele tatt vanskelig å skille forfatter og fakta.
Dette blir tidvis problematisk i analysen. I august 1941 ble speiderbevegelsen forbudt av okkupasjonsmakten. Tidligere samme år skrev Gasmann i medlemsbladet Speideren at speiderne ikke skulle synge kongesangen, som var blitt forbudt i 1940, og henviste til nevnte paragraf 7 i speiderloven, som sa at en speider også fulgte en ordre han ikke likte. Han begrunnet dette med at bevegelsen var apolitisk, og derfor kunne samle speidere og ledere fra ulike partier med motstridende synspunkter. Schaanning konkluderer med at: «Den offervilje og tapperhet som speiderne ble oppdratt til i NSF [Norges Speidergutt-forbund] skulle således ikke bestå i å opponere mot nazismen, men å adlyde Terbovens ordrer, uansett hva de måtte inneholde» (s. 500). Men mener Schaanning at lederen for bevegelsen skulle oppfordre til en aktivitet som, hvis den fikk fortsette, ville sette organisasjonen i fare for å bli forbudt, og kunne sette speidere, og kanskje særlig ledere, i fare for å bli arrestert? Et halvt år senere ble speiderbevegelsen da også forbudt og alle eiendeler beslaglagt, og det er dessuten uklart om det er Terboven eller Gasmann speiderne skal følge ordren til. Det er en tendens gjennom boken at Schaanning tillegger aktører langt mer negative motiver enn det er dekning for i materialet, og det svekker ytterligere fremstillingens troverdighet.
Den mest profilerte delen av boken er den siste delen der han sammenligner speiderbevegelsen og Nasjonal Samlings UngdomsFylking (NSUF). Det er også den mest kontroversielle delen, og den som har gitt overskrifter i media. Det er dog ingen grunn til at jeg skal kritisere dette kapitlet i boken, for det har Schaanning gjort selv gjennom forbehold og andre forklaringer underveis. Selve konklusjonen, nemlig at det var uforholdsmessig mange gamle speidere blant lederne i NSUF fordi det var ideologiske likheter mellom de to organisasjonene, kan like gjerne forklares med at gamle speidere som gikk inn i NS i større grad enn andre tok på seg lederverv i ungdomsfylkingen (s. 512). Tilsvarende påpeker han også at NSUF og speiderforbundet i stor grad ligner på hverandre fordi de deler mange av sine synspunkter med brede lag av samfunnet (s. 578−581). Schaanning konkluderer likevel med at det finnes en «affinitet» mellom tenkningen i speiderbevegelsen og NS, og at den kan ha skapt en indirekte grobunn for en fascistisk tenkemåte. Men vi snakker altså om en konklusjon basert på at 21 av totalt 97 ledere i NSUF var gamle speidere, i en tid da det var om lag 12 000 speidere i Norge, og det interessante spørsmålet ville kanskje heller være hvor mange gamle speidere som gikk i NS, ikke som ble ledere i NSUF. Men det har vi ikke tall på: NS brant speiderbevegelsens arkiver i 1941. Man kan dermed stille seg spørsmål om hvor mye en egentlig kan si utfra dette kapitlet, ut over at sammenhengen mellom speiderbevegelsen og den norske fascismen i beste fall var svak.
Savnet av en klarere teoretisk innledning blir etter hvert stort, igjen fordi analysen gjøres fortløpende, og det blir maktpåliggende å få avklart begrepsbruk. Når Schaanning omtaler speiderbevegelsen som et militaristisk disiplineringsprosjekt som skal innarbeide en lydighetskultur og en forakt for svakhet, kan man hoppe i stolen, men han har helt rett i dette, gitt noen begrepsmessige avklaringer: Med militarisme menes at «bevegelsen er preget av aktiviteter og organisasjonsstrukturer som vi finner igjen i det militære» (s.137), og ikke at man driver med militær trening. Spørsmålet blir da om Norges Skiskytterforbund, skolekorpsene og orienteringsforbundet er militaristiske. Disiplineringsprosjekt omfatter, så vidt jeg kan forstå, mesteparten av det vi i dag kaller oppdragelse; lydighetskultur betyr at den enkelte speider skal innordne seg i patruljen og utføre de oppgavene han/hun får, og forakt for svakhet er en konsekvens av at bevegelsen skulle hjelpe guttene til utvikling både legemlig og sjelelig: Når den enkelte blir hyllet for gjennom eget arbeid å ha utviklet seg som menneske, blir den nødvendige motsats den som ikke klarer å utvikle seg (se Schaanning s. 244−245 og s. 405). Det ligger altså en del ikke-opplagt meningsinnhold i begrepene, som utdypes fortløpende i teksten, men som for fremstillingens klarhet burde vært sammenfattet i et innledende teorikapittel. At et sentralt analysebegrep som «disiplineringsprosjekt» ikke defineres og avklares tydeligere, er også et savn.
For å oppsummere
Boken er ellers preget av godt håndverk og godt språk om man ser bort fra det jeg tidligere har kommentert. Boken er dessuten pen og bundet inn godt med godt papir, noe som dessverre ikke er en selvfølge i dag, og derfor bør det nevnes i en anmeldelse. Analysen er derimot uoversiktlig, og konklusjonene er derfor uklare. Er boken det standardverket feltet trenger? Tja, kanskje ikke, men den vil fungere som et nyttig utgangspunkt for videre undersøkelser – selv om den nok ikke vil kunne danne noe teoretisk rammeverk.
