Det tar liksom aldri slutt. Det dukker uavlatelig opp bøker som viser at «gode» nordmenn under og etter krigen når det kommer til stykket ikke var så plettfrie og rakryggede likevel. Når gode nordmenn fikk makt, så oppførte de seg på måter som til forveksling kunne ligne nazistenes oppførsel. Dette er hovedbudskapet i Ingeborg Solbrekkens bok Landssvikoppgjørets hemmelige historie. Hun påviser at norsk politi og -påtalemakt systematisk benyttet «de verste tyske gestapister og deres kriminelle norske hjelpere» som provokatører og etterforskere under landssvikoppgjøret, og hun mener dette er «hårreisende». Som man skjønner bæres boken tidvis oppe av en relativt høy temperatur.
Som bakgrunn for sitt prosjekt beskriver Solbrekken de mest sentrale aktørene i okkupasjonsmaktens Referat IV N (sikkerhetspolitiets etterretningsavdeling) og deres jakt på motstandsfolk. Særlig går hun inn på Bernt Gustav Somdalens ulike aktiviteter. Somdalen hadde vært frontkjemper med grad SS-Rottenführer og var fra september 1943 ansatt som tolk og angiver ved Referat IV N. Ved flere anledninger opptrådte han som provokatør, dvs. han utga seg for å være motstandsmann og fikk innpass i ulike motstandsmiljøer. Dernest anga han medlemmer han ble kjent med. Av og til var han med på å arrestere dem, muligens deltok han også i likvideringer. Etter krigen gikk han inn i landssvikpolitiets tjeneste og begynte å etterforske fanger og forhold i fengselsleiren Ilebu (krigens Grini og dagens Ila). Somdalen stod i fare for å bli idømt dødsstraff, så trolig tok han slike oppdrag for å skaffe seg fordeler ved det rettsoppgjøret som ventet ham. Det var den såkalte Sambandsavdelingen (forløperen for PST) som engasjerte ham, og han satte politiet på ideen om at det eksisterte en «økonomisk ring» eller en «NS-opposisjon» av rike, fengslede landssvikere og sympatisører på utsiden som ønsket å velte landssvikoppgjøret. Dermed ble det stort behov for folk som Somdalen, som kunne utforske, oppdage og angi denne konspirasjonen.
Etter hvert fikk han ifølge Solbrekken usannsynlig vide fullmakter og viktige oppdrag: Ikke bare ble han brukt som provokatør i fengslene han satt i (man plasserte ham sammen med fanger som man ville at han skulle utvinne informa-sjoner om og fra – bare fra Akershus skal han levert fra seg 201 rapporter), men han ble også benyttet som etterforsker: Sammen med etterretningsfolk reiste han rundt under dekke av å være «politifullmektig Bang». Ja, han etterforsket sågar en sak der han selv var mistenkt og stilte dernest som aktoratets vitne i saken (drapet på diakon Arnesen – en sak som forble uoppklart). Ved enkelte anledninger fikk han også overlevert saksdokumenter og utlevert våpen (i tillegg til at han deltok i regelrette fylleslag sammen med sine «kolleger» i politiet). Mange av hans rapporter var for øvrig falske. Uansett: Sambandsavdelingen fikk Somdalen til å bedrive en form for provokasjons- og angivervirksomhet som til forveksling lignet på den virksomheten han hadde drevet med under krigen, og som han skulle dømmes for. Han ble i oktober 1947 dømt til døden, men fikk dommen omgjort til tvangsarbeid på livstid og tap av rettigheter i ti år av Høyesterett året etter.
Dette er bare ett av mange tilfeller Solbrekken tar for seg i sin påvisning av hvordan Sambandsavdelingen gikk fram etter krigen. Provokasjoner hørte med til dagens orden. Hun dokumenterer også at Sambandsavdelingen arrangerte rømninger fra landssvikfengsler, slik at rømlingene skulle skaffe kontakt med tidligere NS-medlemmer og pumpe dem for opplysninger. Dermed undergravde man naturligvis også kriminalpolitiets virksomhet, siden det ordinære politiet ikke visste om at det var dets egen etat (Sambandsavdelingen) som stod bak. Et temmelig underlig skue altså: En del av politiet hjalp fanger til å rømme og sørget for at de fikk holde seg på frifot (og bedrive provokasjon), mens en annen del av politiet – intetanende om dette – brukte mye tid og ressurser på å etterforske og oppspore de selvsamme rømningene.
Deler av det stoffet Solbrekken har tatt for seg har vært kjent allerede, men hun viser at omfanget av denne typen metoder var mye større enn man hittil har vært klar over. Og ikke minst skildrer hun i detalj en rekke saker og hendelser, og dokumenterer hvordan politiet benyttet umoralske og til dels også ulovlig metoder i sin jakt på NS-folk. Solbrekken framhever særlig at dette fikk relativt store konsekvenser for intetanende enkeltpersoner: Når Sambandsavdelingen arrangerte rømninger og lot folk huse slike rømlinger (uten å være klar over at de hadde rømt), så kunne husvertene bli dømt for dette, mens politiet som satte det hele i scene, toet sine hender. I en stortingsmelding om saken (1950), innrømmet riktignok riksadvokat Aulie at Sambandsavdelingen hadde iscenesatt rømninger, men unnlot å nevne at dette også førte til justismord, slår hun fast. En slags helt i Solbrekkens fortelling er Ragnvald Vergeland Huse, som avdekket Sambandsavdelingens bruk av Somdalen og andre provokatører. Han gikk ut i pressen med saken, ble siktet for injurier (uten å bli dømt) og dømt til en bot på 500 kroner og 75 dagers fengsel for å ha holdt tilbake dokumenter han hadde fått utlånt fra Akershus Fengsel (han hadde ikke levert dem tilbake i tide). Under straffeforfølgelsen mistet han sin advokatbevilling. Det hele var hva Solbrekken kaller «et råttent maktovergrep».
Det er mange personer og hendelser som skal skildres i Solbrekkens bok, og hun er ikke alltid like heldig i struktureringen av stoffet. Til tider kan det gå litt hulter til bulter eller bli oppramsende og springende. Av og til kan hun også bli for ivrig etter å «ta» øvrighetspersoner og tolke deres uttalelser i verste mening. Særlig hardt går det ut over psykiaterne Johan Scharffenberg og Ørnulv Ødegård, som skrev en psykiatrisk sakkyndighetserklæring om den tyske kriminalsekretæren Erwin Karl Morio. De erklærte ham sinnssyk (hysterieform psykose), men var ikke i stand til å bedømme om han hadde vært sinnssyk på gjerningstiden for de forbrytelsene han var siktet for. Med stor skråsikkerhet hevder Solbrekken at dette bare var tull, og at Morio simulerte sinnssykdom for å unngå straff. Dette baserer hun blant annet på at et psykiatrisk team i Tyskland et år etterpå antok at han ikke var sinnssyk (kun en fanatisk psykopat med kverulantiske trekk). Hvordan hun i ettertid kan være så sikker i sin sak er det vanskelig å forstå. Det er også noe underlig at hun mer eller mindre amatør-messig diagnostiserer andre aktører (som politimester Gard Holtskog) eller at hun framsetter påstander om at paranoide trekk hos Holtskog «smittet» over på poli-tiet. Dette forhindrer ikke at Solbrekken har gravd fram og dokumentert sider ved rettsoppgjøret etter krigen som gir grunn til ettertanke. Det er vanskelig for en rettsstat å holde sin sti ren når iveren etter å ramme fiender er sterk og intens. Da er det lett å ty til strategier som tillegges regimer man helst ikke vil sammenligne seg med.
