Den tiden er for lengst forbi da man kunne tro på Hannah Arendts beskrivelse av Adolf Eichmann som et eksempel på «ondskapens banalitet»: en grå og lidenskapsløs byråkrat som riktignok organiserte jødetransporter til utryddelsesleire, dødsmarsjer og henrettelser, men som ikke hadde noe spesielt imot jøder. En tankeløs mann som bare fulgte ordre og gjorde sin plikt. Vi vet at dette faktisk stemmer dårlig med hvordan Eichmann forholdt seg under krigen: Det er godt dokumentert at han ikke bare var en passiv byråkrat som mottok ord­rer og at han etter hvert sågar ble en av dem som ivret mest for å fortsette massemyrderiet etter at Himmler hadde beordret stans i bruken av gasskamre og dødsmarsjer. Bettina Stangneth forsøker i sin bok Eichmann før Jerusalem å avlive to ­andre myter, nemlig at Eichmann under og etter krigen var en relativt ukjent byrå­krat, og at han i Argentina etter krigen levde et relativt tilbaketrukket og apolitisk liv. Eichmann var ifølge Stangneth tvert om en sentral politisk aktør på begge arenaer. Hvilket for henne betyr at han hele tiden var en tvers igjennom sleip, manipulerende, beregnende og skruppelløs massemorder.