Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Den tiden er for lengst forbi da man kunne tro på Hannah Arendts beskrivelse av Adolf Eichmann som et eksempel på «ondskapens banalitet»: en grå og lidenskapsløs byråkrat som riktignok organiserte jødetransporter til utryddelsesleire, dødsmarsjer og henrettelser, men som ikke hadde noe spesielt imot jøder. En tankeløs mann som bare fulgte ordre og gjorde sin plikt. Vi vet at dette faktisk stemmer dårlig med hvordan Eichmann forholdt seg under krigen: Det er godt dokumentert at han ikke bare var en passiv byråkrat som mottok ord­rer og at han etter hvert sågar ble en av dem som ivret mest for å fortsette massemyrderiet etter at Himmler hadde beordret stans i bruken av gasskamre og dødsmarsjer. Bettina Stangneth forsøker i sin bok Eichmann før Jerusalem å avlive to ­andre myter, nemlig at Eichmann under og etter krigen var en relativt ukjent byrå­krat, og at han i Argentina etter krigen levde et relativt tilbaketrukket og apolitisk liv. Eichmann var ifølge Stangneth tvert om en sentral politisk aktør på begge arenaer. Hvilket for henne betyr at han hele tiden var en tvers igjennom sleip, manipulerende, beregnende og skruppelløs massemorder.