Kameleonen Goebbels

Av Espen Schaanning

September 2012

Joseph Goebbels: En biografi

Joseph Goebbels: En biografi

Lars Ericson Wolke, oversatt av Henrik Eriksen

Spartacus
Oslo, 2011

Overfor de ufattelige grusomhetene som nazistene begikk under annen verdenskrig, framfor alt mot jødene, stiller man seg uvegerlig spørsmålet om hvordan det var mulig. Hvordan kunne så mange, så lenge, så systematisk ta del i drapet på millioner av forsvarsløse mennesker? Men kanskje er selve spørsmålet forførerisk, siden det antyder at vi kan finne et svar som gjelder alle. Ikke bare er grunnene og årsakene til denne trage­dien mange og sammensatte – det vet vi for lengst, men kan hende er grunnene til at ulike personer deltok i masse­drapene helt forskjellige, alt avhengig av alder, kjønn, yrke, sosial tilhørighet, plass i det politiske og militære hierarkiet, biologiske disposisjoner, osv. osv. I særdeleshet skal man vokte seg vel for å benytte de sentrale lederne i nazi­partiet som illustrasjon på allmenne poenger om hva slags «ondskap» som var på spill i nazismen. At Hitler godtok å utrydde alle jøder i Europa trenger ikke å ha samme forklaring som at Eichmann, Himmler eller Goebbels gjorde det samme.

Dette er tanker som blir nærliggende etter lesning av Lars Ericson Wolkes biografi om Joseph Goebbels (1897−1945). Wolke makter riktignok aldri å komme helt under huden på Goebbels, vi føler aldri at vi forstår hvorfor han uttrykte seg og agerte som han gjorde. Til det forholder Wolke seg altfor distansert og lite psykologiserende til sin mann. «Jo mer jeg har lest og skrevet om Joseph Goebbels, desto mer mot­bydelig har han blitt i mine øyne», skriver Wolke innledningsvis, og signaliserer vel dermed at forståelsen av Goebbels har støtt på uoverstigelige barrierer. Ifølge Wolke manglet Goebbels moral og ­empati, han svek uavlatelig andres tillit, og tenkte bare på seg selv. Han var med Wolkes ord «en i det store og hele motbydelig person». Men Wolke viser oss likevel nok av Goebbels livserfaringer til at vi skjønner at hans vei til naziledelsens topp var så særegen og spesiell at den ikke uten videre kan generaliseres.

Goebbels var som kjent propaganda­minister og til slutt kommissær for den totale krigsinnsatsen; ja, sine siste dager var han sågar rikskansler. Siden han var en flittig dagbokskribent, og hans dagbøker i stor grad er bevart, har man et unikt materiale for en biograf, og Wolke har benyttet seg rikelig av dem, dog med kritisk distanse. Samtidig gir han underveis korte beskrivelser av sentrale trekk i det tyske keiserrikets endelikt, weimarrepublikkens utfordringer, nazi­partiets framvekst og krigens gang fram til Goebbels døde 1. mai 1945, slik at leseren blir minnet om bakteppet for Goebbels karriere. Ingenting av dette er nytt eller originalt, men likevel nyttig og viktig i pedagogisk øyemed, selv om ikke alt bakgrunnsstoffet alltid er like godt integrert i fortellingen.

Som Wolke gjør oppmerksom på vokste Goebbels opp i et meget katolsk hjem og fikk innpodet en lydighet han siden overførte på Hitler. Hans beundring for Hitler var grenseløs, og han fulgte ham lojalt i ett og alt, selv om Hitler avviste ham, kritiserte ham eller hadde helt andre politiske synspunkter. Goebbels var som en hund som fulgte sin fører uansett, og var som en kame­leon som tilpasset seg situasjonen og skjøv sine egne synspunkter til side når det krevdes for å tekkes sine overordnede, hevder Wolke. Når han forlot sin katolske tro, så erstattet han på et vis Gud og Jesus med Hitler. Dessuten utviklet han som tiåring klumpfot, en skavank som ifølge Wolke gjorde ham bitter, innesluttet og ensom og fikk ham til å ta tilflukt til bøkene. Til hans fortvilelse gjorde klumpfoten ham også stridsudyktig, slik at han ikke kunne delta i første verdenskrig. I stedet begynte han å studere, og endte til slutt opp med doktorgrad i litteratur. Han skrev da også i sin karriere en rekke litterære tekster. Da han begynte å bli politisk aktiv, framstilte han sin klumpfot som om dette var en skade han hadde pådratt seg i krig. Ifølge Wolke var denne typen historieforfalskning typisk for Goebbels. Han forga for eksempel også å ha tilhørt «gamlegutta» som gjorde det mislykkede kuppforsøket i 1923 (som medførte at Hitler havnet i fengsel), men han begynte ikke å nærme seg nazi­partiet før i 1924. I 1925 sluttet han seg til nazipartiet og dets ideologi, var en kort tid redaktør for det nazistisk orienterte tidsskriftet Völkische Freiheit og reiste rundt og holdt foredrag om nasjonalsosialismens velsignelser. Året etter ble han Gauleiter (distriktsleder) for nazipartiet i Berlin-Brandenburg, og initierte gatekamper mot kommunistene og ledet de første pogromene mot jøder, i tillegg til at han skrev leder­artikler i naziorganet Der Angriff. Da Hitler i 1932 ble overtalt til å stille som presidentkandidat, drev Goebbels en voldsom propaganda for ham (som kjent tapte Hitler mot Hindenburg), og like før Hitler kom til makten i 1933, utnevnte han Goebbels til leder for partiets avdeling for folke­opplysning. Etter riksdagsbrannen samme år ble han gjort til propaganda­minister. Denne stillingen benyttet han ikke bare til å initiere antijødiske kampanjer, foreta bokbål, fjerne «utyske» personer fra kulturfeltet, sensurere avisene, utbre radioapparater (og selv holde taler i dem) og støtte kulturytringer (særlig filmindustrien) som kunne få befolkningen i godt humør, men også til å berike seg selv. Han utnyttet dessuten sin posisjon til å etablere forhold til kvinner på si – inntil Hitler (nesten) satte en stopper for den slags.

Men framfor alt var Goebbels en dyktig propagandist: Han var ekspert på å servere sitt budskap enkelt, lettfattelig, slagkraftig og nærmest i religiøse ordelag, påpeker Wolke, og han lyktes i å omdanne de olympiske lekene i Berlin 1936 til en propagandatriumf. Han var også sterkt involvert i Krystallnatten 9. til 10. november 1938, der 267 syna­goger ble satt i brann, 7500 jødiske butikker rasert eller plyndret, 91 jøder drept, og om lag 26000 jøder sendt i konsentrasjonsleir. Under krigen gjorde han sitt beste for å ta vare på kampviljen og utnyttet alle tyske seire maksimalt til å skape optimisme og pågangsmot. Wolke gjør imidlertid oppmerksom på at Goebbels under første del av krigen ikke tilhørte Hitlers innerste krets, men ofte måtte nøye seg med å være blant dem som først ble informert når Hitler og hans innerste krets hadde fattet beslutninger. Men han smøg seg stadig nærmere Hitler, og da han i juli 1944, like etter det mislykkede attentatet på Hitler, ble utnevnt til sjef for den tyske krigsinnsatsen, fikk han fullmakter til å stenge alle unødvendige virksomheter for å overføre ansatte til krigsinnsats. Og mot slutten ble han Hitlers nærmeste fortrolige.

Ideologisk sett var Goebbels ifølge Wolke venstreradikal og sosialist, med en kullsviertro på at man måtte vende tilbake til «den tyske ånd» og «det tyske folk». Sosialismen måtte være nasjonal og patriotisk. Blant nazistene hørte Goebbels imidlertid til dem som også tilla sosialismens internasjonale aspekt betydning og mente at Russland burde kunne være en alliert (men oppga å mene dette når Hitler forlangte krig mot Russland). Etter hvert utviklet han også et intenst jødehat og en like intens tro på «føreren» som den som skulle redde det tyske folk fra jødebolsjevismen. I sin antisemittisme var han mer ekstrem enn de fleste. Bokens høydepunkt må vel likevel sies å være skildringen av hvordan hans kone Magda i samarbeid med legen Stumpfegger og tannlegen Kunz tok livet av sine seks barn inne i førerbunkersen i Berlin, før hun og Goebbels til slutt tok livet av seg selv (hun tok gift, han skjøt seg selv i hodet). Grunnen var angivelig at det ikke var verdt å leve i en verden uten Hitler som fører.

Selv vil Wolke etter eget sigende først og fremst bidra til å forstå den nazistiske ideologien og det totalitære samfunnet. Men kanskje bringer han vel så mye innsikt i en bestemt persons vei inn i denne ideologien og dette samfunnet, hvordan Goebbels ut fra sine særegne forutsetninger og evner maktet å klatre opp til maktens tinder. Med sitt fysiske handikapp, sine talegaver, sin akademiske skolering, sitt dametekke, sin tilpasningsevne osv., haltet han sin egen nasjonalsosialistiske vei, en vei man trolig skal være forsiktig med å legge til grunn for konklusjoner om hva som var «typisk» for nazisme eller «ondskap» generelt.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 2/2012
Smerte
Les også:
Psykiatrisk maktmisbruk

Psykiatrisk maktmisbruk

Høsten 1992 var det TV-aksjon til inn­tekt for psykiatrien, og i den forbindelse lagde et TV-team en serie på 3–4 programmer om norsk psykiatri. Jeg medvirket selv i ett av dem og fortalte litt om psykiatriens historie og hvilken samfunnsmessige rolle psykiatrien har spilt og spiller. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men psykiatrien ble nok i min framstilling ikke satt i noe særlig heldig lys. Programmene skulle sendes på NRK forut for TV-aksjonen, var annonsert i Programbladet og alt var i den skjønneste orden. Men tidlig en morgen noen ­dager før første program skulle sendes, ble filmprodusenten oppringt av en tone­angivende psykiater, som fortalte at han ikke kunne akseptere mine uttalelser og at han derfor hadde fått hele program­serien stanset. Hvordan han klarte det vet jeg ikke, men denne psykiateren var drivkraften bak Rådet for psykisk helse, som stod bak TV-aksjonen, så han må vel ha fått tak i programmene. Men jeg må innrømme at jeg ble skremt. Ikke av at visse psykiatere ofte kan være immune overfor kritiske perspektiver på egen profesjon – det visste jeg fra før – men av at psykiaterne til tider har så stor makt og besitter så stor autoritet at andre maktinstanser lar seg belære av dem. Trolig lot NRK seg overbevise av psykiateren om at programmene ikke var av høy nok «faglig kvalitet».

Bokmelding av
Skolerett: Historien om Arnold Juklerød, En kamp for andres beste: Om varsleren og menneskerettsforkjemperen Arnold Juklerød

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter. For eksperimentets skyld forsøkte han å blande barn fra ulike klasser slik at det også ble hentet inn ni arbeiderklasse­barn fra bestemte guttekorps. Det var riktignok på denne tiden nokså vanlig at kadettkorps arrangerte sommerleire, men det var naturligvis mer spennende og attraktivt når den store nasjonalhelten Baden-Powell stod i spissen for det hele – mannen som i 1899 hadde hatt kommandoen i forsvaret av den lille byen Mafeking i Sør-Afrika i britenes krig mot boerne (i 217 dager hadde hans menn holdt byen før britiske tropper kom ham til unnsetning). Dessuten var nok leiren særlig spennende og attraktiv for unge gutter siden leiren foregikk på en øy, slik som i de populære fortellingene i Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Robert Louis Stephensons Skattøya (1883). Dagene startet med revelje, fysisk trening, bønn og flaggheis, før de gikk over til ulike speideraktiviteter, som oppsetting av telt, bygging av ly, gjemsel, sporsøk, krigsleker (guttene jaktet på hverandre som «dyr» som skulle spiddes) og laging av pinnebrød. Guttene ble oppdelt i patruljer ­under hvert sitt dyrenavn og flagg, og samlet seg om leirbålet om kvelden, der Baden-Powell lærte dem zulu-krigssanger og fortalte fantasifulle fortellinger (yarns) med moralsk innhold, hentet fra sine egne erfaringer som offiser. Leiren ble en gedigen suksess og regnes som begynnelsen på speiderbevegelsen. Året etter utgav Baden-Powell boken Scouting for boys, en instruksjonsbok for hvordan speiding skulle foregå. Etter dette tok det hele fullstendig av. På kort tid ble speiderbevegelsen uten sammenligning verdens største ungdomsorganisasjon. Bevegelsen teller i dag omlag 41 millioner medlemmer, og man regner med at rundt 300 millioner jenter og gutter har vært medlemmer fram til i dag. Scouting for boys er trolig den mest solgte boken i verden etter bibelen.

Bokmelding av
Pfadfinden. Eine globale Erziehungs- und Bildungsidee aus interdisziplinärer Sicht