Galileo Galilei (1564–1642) tilhører den eksklusive kretsen av italienere som vi er på fornavn med, men med et visst unntak for Leonardo er han den eneste som har en vitenskapelig bakgrunn. Han har vært utnevnt til grunnlegger av moderne fysikk og oppfinner av den eksperimentelle metoden, blitt anerkjent som den viktigste forkjemperen for Kopernikus’ kosmologi og æret som det fremste offe­ret i konflikten mellom religion og vitenskap. Men dette bildet har som så mye ikke overlevd nyere kritikk. Rett nok oppdaget Galileo viktige bevegelseslover, men en sammenhengende fysisk teori finner vi ikke i hans papirer. Han utførte utvilsomt slående eksperimenter, men utviklet aldri noen eksperimentalfilosofi à la Bacon, og hans martyr­krans er i dag temmelig falmet. Det som har holdt seg best, er hans modige kamp for kopernikanismen. Før han sto fram, var diskusjonen om verdensbildet lavmælt og forbeholdt noen få matematikere, men når heliosentrismen fra om lag 1650 hadde brei oppslutning blant europeiske intellektuelle, skyldtes det i avgjørende grad hans innsats.

Ikke noe elfenbenstårn

Galileos luttspillende far, Vincenzo, var en velbåren, men evig fattig florentiner, feiret musiker og en av si tids kyndigste musikkteoretikere. Galileo selv ble født og tilbrakte mye av oppveksten i Firenzes lydby Pisa, der han også studerte. Hans far, sikkert av egen erfaring, ville han skulle bli lege, et godt betalt yrke, men sønnen lot seg relativt tilfeldig pense inn på et matematisk spor, og hans første faste jobb var som matematikkprofessor ved hjembyens ikke spesielt høyt rangerte universitet.¹ Men i 1592 sikret han seg via bekjentskaper den langt finere og bedre betalte stillingen i Padova, et trekk som innledet hans vitenskapelig sett mest produktive og etter eget utsagn lykkeligste periode. Dette skyldtes ikke minst at Padova tilhørte Venezia, som med sin relative frihet fra klerikale kontroller opprettholdt et åpent og livlig åndsliv.

Det var i Padova og Venezia Galileo gjorde nesten alle sine viktige oppdagelser, og det var her han tok sin stand ved Kopernikus’ side, vel å merke uten offentlig markering. Likevel, selv om han på sin 45-årsdag i februar 1609 hadde et betydelig renommé i en snever sirkel av venner og cogno­scenti, var han i videre kretser tilnærmet ukjent. Men denne sommeren la skjebnen ei tung hand på skulderen hans: Den første, primitive kikkerten dukket opp i Venezia, og Galileo var med sine tekniske ferdigheter snart i gang med å forbedre den.² Men det var først mot slutten av året han rettet den mot himmelen. I løpet av jula og de første ukene på nyåret gjorde han det settet av astronomiske oppdagelser som skulle forandre livet hans og vårt verdensbilde. Rask med å se muligheten til å bedre sin sivile status og øke sin vitenskapelige prestisje, hadde han allerede i mars 1610 sin mest slående bok noensinne klar fra trykkepressa: Budbringeren fra stjernene!³

Galileo skjønte godt at hvis Kopernikus skulle vinne fram, måtte Aristoteles’ kosmologi vike, spesielt troa på at jordas og himlenes verdener var radikalt forskjellige. Oppdagelsen av at månen hadde fjell og krater, planeten Jupiter hadde måner og sola flekker, underminerte himle­nes perfeksjon og jordas særstilling. For Galileo personlig betydde disse sensasjonene internasjonal kjendisstatus og et akseptert tilbud fra Cosimo de’ Medici om stilling som storhertuglig matematiker og filosof. Denne hjemvendingen til Firenze, som i Venezia ble oppfattet som både uhederlig og dum, skyldtes nok litt Galileos behov for status like mye som penger, men var faktisk et viktig trekk i en bevisst vitenskapelig strategi.⁴ Å vinne Italia for den nye kosmologien kunne bare skje med kirkelig aksept, og nøkkelen til denne disponerte jesuittene, som nettopp (i 1606) var blitt bortvist fra veneziansk mark. Med en mer solid maktbase i Firenze, var Galileo klar til å invadere motstandens ­territorium.⁵

Da Galileo ankom Roma våren 1611 var auspisiene ­lovende. Jesuittene ved Collegio Romano aksepterte fullt ut hans astronomiske oppdagelser, under noen tvil påstanden om månens ujevnheter. Men de var for drevne til å undertegne hans mer omfattende vitenskapelige program. Det var kjent av mange at Galileo foretrakk Kopernikus framfor Ptolemeus, men så lenge det ble antatt at han gjorde dette som matematiker, ikke som filosof, var det få som brydde seg. Men da han i sin bok om solflekkene (1613) prøvde å argumentere for at Kopernikus hadde støtte i Bibelen, grep sensuren inn, selv om hans preferanse for heliosentrismen ble tillatt å stå. Galileo oppfattet avslaget som urettferdig og basert på misforståelser og skrev et brev hjem til sin fremste disippel, Benedetto Castelli, der han presiserte sitt syn på forholdet mellom teologi og filo­sofi. Brevet ble snart kjent i Firenze, og nå var det iltre og reaksjonære dominikanere, ikke verdensvante jesuitter, som tok opp saka.

Dominikanerne var Kirkens teologer og hadde hand om både Det hellige kontor («Inkvisisjonen») og Indeks­kommisjonen, men hvis Galileo og hans våpendragere hadde visst å holde kjeft, hadde oppstusset utvilsomt lagt seg etter hvert. Men Galileo var overbevist om at Kopernikus’ astronomi var mer enn et fornuftig regne­teknisk redskap, alle med kompetanse var enig i det siste, den var også kosmologisk sann. Han var ingen god menneskekjenner og trodde de viktigste motstandere ville endre mening bare han fikk forklart dem hvordan saka virkelig forholdt seg. Dessuten var han genuint over­bevist om at Kirken var i ferd med å begå en stor feil og skade seg selv. Det siste hadde han rett i, men ikke det første. Borghese-paven Paul 5, hvis navn er foreviget på Peters­kirkens fasade, var en konservativ forsvarer av Tridentkonsilets restriktive linje, og tida var ikke den rette til å anvise teologiske nyheter. Det samme gjaldt intellektuelle innovasjoner generelt, ville vekster som ikke måtte få spre seg og true den lokale floraen.

Galileos vegring for å holde tann for tunge tvang fram et ut fra forholdene uunngåelig resultat: Heliosentrismen ble i februar 1616 erklært «formelt heretisk» ved å stride mot ­flere av Bibelens utsagn. Galileo selv ble ikke refset, men fikk likevel klar beskjed om at han verken i skrift eller tale måtte forsvare den. Han måtte eksplisitt erklære sin tilslutning til forbudet og avgi løfte om å etterleve det. Også progressive jesuitter ble rammet av vedtaket, og Kopernikus’ bok måtte revideres på enkelte punkter.⁶ I de påfølgende årene var Galileis talefrihet sterkt begrenset, men ett lyspunkt var hans voksende vennskap med den etter hvert innflytelsesrike kardinalen Maffeo Barberini. I motsatt retning trakk hans unødige krangel med jesuittene som startet med foredraget om kometer (1619), ført i pennen av en disippel, og endte med Il saggiatore («Probermesteren»), hans retoriske mesterverk, i 1623.⁷

Men 1623 var også året da det syntes åpne seg ei slags råk i det tilfrosne havet av kirkelig antikopernikanisme: Galileos venn og store beundrer Maffeo Barberini ble valgt til pave og tok navnet Urban 8. Året etter var Galileo i Roma og hadde flere audienser hos paven, der de førte vennskapet videre og ga blomstrende uttrykk for gjensidig respekt. Urban gjorde det klart at han var uenig i 1616-avgjørelsen, men også at han var bundet av den. En skuffet Galileo måtte akseptere at heliosentrismen bare kunne framstilles som et rent beregningsteknisk system. Urban, som hadde både intellektuelle og litterære ambisjoner, forklarte at Gud jo kunne ha valgt et utall av mekanismer til å frambringe de samme effektene og at det ikke var mennesket gitt å diktere hans valg, et standardargument blant tidas jesuitter.

En evig optimistisk Galileo følte likevel at Urban hadde rakt ham en lillefinger som kunne tillate ham å si litt av det han mente, uten helt å si det. Han var spesielt misfornøyd med at hans fremste argument for jordas bevegelse ikke hadde fått den oppmerksomhet det fortjente. Det dreide seg om tidevannet, havenes daglige, månedlige og årlige vekslinger mellom ebbe og flo, som Galileo var overbevist om skyldtes jordas bevegelse rundt sola. I 1632 lot han sitt filosofisk-vitenskapelige hovedverk Dialog om de to store verdenssystemer trykke, etter at han med betydelig finesse hadde fått loset det gjennom den lokale sensuren i Firenze. Det kan virke utrolig at Galileo ikke hadde forestilt seg det levenet som fulgte, men han var en fantast som trass sin retoriske begavelse og naturlige sjarm i sin tankeverden ikke alltid maktet å skille mellom håp og virkelighet. Og i dette tilfellet hadde han helt oversett verten når han kalkulerte regninga.

Da Urban fikk et av de første Roma-eksemplarene av Dialogen mellom hendene, var reaksjonen et ubendig og uforsonlig raseri. Han følte, ikke uten rett, at Galileo hadde sveket hans tillit og at hans stolte, voluntaristiske argument var blitt latterliggjort i boka. Nå kunne selv en ­vennligsinnet pave neppe ha hindret at Inkvisisjonen ble innblandet, men konsekvensene for Galileo ville sikkert blitt mildere. I stedet kom Urbans hevngjerrighet til ikke bare å dominere Galileos siste år, men også til å forme Kirkens holdning lenge etter pavens egen død i 1644, to år etter Galileos.

22. juni 1633 knelte Galileo i botsklær på gulvet i dominikaner­kirka Santa Maria sopra Minerva, Inkvisi­sjo­nens hovedsete, foran sine dommere. Han måtte tilstå sin grove synd, erklære sin ekte anger og akseptere sin straff før han kunne absolveres, en bedrøvelig forestilling som fremdeles påkaller vår medfølelse med den gamle, gebrekkelige fusentasten. Straffen var streng, innesperring på livstid, mot slutten av året spesifisert som husarrest i hans beskjedne hjem i Arcetri, nær de to døtrene han hadde plassert i et konvent der. Han ble eksplisitt advart mot for mye besøk og mot samlinger av likesinnede. Den forbryterske boka var plassert på indeks allerede året før, en plass den beholdt de neste to hundre årene. Galileos siste tid var preget av sykdom, synstap og bitre utfall mot det han oppfattet som et komplott. Men det som rammet hardest, var den eldste datterens død i 1634, hans største trøst og den han elsket høyest, i den grad han elsket overhodet.⁸ Likevel førte han et intellektuelt travelt liv og opprettholdt ved hjelp av en sekretær en omfattende korrespondanse.⁹ De siste tre årene levde hans seinere biograf Vincenzo Viviani i huset, og helt mot slutten hans fremste elev Evangelista Torricelli. 8 januar 1642 var det over, etter at han som så mange hypokondere hadde fått oppleve legemliggjøringen av sine verste engstelser.¹⁰

Forskningstradisjonene

Galilei er den eldste av den hellige, vitenskapelige treenigheten som omfatter også Newton og Einstein, men det siste hundreåret har det blitt skrevet langt mer om ham enn om de to andre til sammen.¹¹ Dette skyldes ikke minst hans dramatiske liv og fargerike personlighet, som har skapt interesse innenfor et publikum som ikke normalt er opptatt av vitenskapelige enere. Alle moderne studier av Galileo har sin basis i den såkalte Nasjonalutgava (1890–1909) av hans bøker, brev og papirer, et verk som ikke minst markerte den nye statens feiring av si stolte fortid. Mange av bøkene som fulgte, var organisert rundt motsetningen opplysning/reaksjon representert ved vitenskap og religion eller bygde på en positivistisk forutsetning om at eksperimenter og induksjon var basis for alt vitenskapelig framskritt. Et avgjørende omslag kom med Alexandre Koyrés Études galiléennes fra 1939. For Koyré var Galileo først og fremst tenker, en viktig, kanskje den viktigste, inspirator for den store transformasjonen av det europeiske verdensbildet, karakterisert ved tittelen på Koyrés mest leste bok: Fra den lukkede verdenen til det uendelige universet.¹² Han betvilte at Galileo var noen systematisk eksperimentator, som oftest dreide det seg heller om slående tankeeksperimenter. Koyré hadde enorm innflytelse på det nye faget vitenskapshistorie ved ei rekke amerikanske universiteter etter 1950 og var hovedgrunnen til at dette faget allerede i utgangspunktet oppfattet seg selv som del av intellektuell historie generelt snarere enn som et slags vedheng til vitenskapene.

I mer enn tretti år var Stillman Drake den ledende Galileo-eksperten i Nord-Amerika, selv om han først seint i livet fikk en akademisk posisjon ved Universitetet i Toronto. Drake var en dyktig fagmann, men forble på mange måter alltid en amatør, men da i ordets egentlige betydning. Hans engasjement i Galileo var personlig, ikke distansert, og hans Galileo-bilde på mange måter tradisjonelt: Galileo var i sin praksis den første moderne forsker. Hans budskap var at kunnskap bare kunne baseres på erfaring, ikke appell til autoriteter, og han var en eksperimentets mester, en vinkling som omfattet en eksplisitt kritikk av Koyrés Galileo-bilde. Drake har levert solide og unike bidrag til Galileo-forskningen, men hans nære forhold til sitt subjekt har påført prosjektet svakheter. For mye dreier seg om å forsvare helten for enhver pris. Heldigvis har nyere forskning visst å ta vare på det beste ved både Koyrés og Drakes arbeider. Av Drakes større publikasjoner må framheves samlinga av tidlige artikler (Drake 1970) og hans store, strengt kronologiske biografi (Drake 1978). I tillegg kommer viktige oversettelser av Galileos mindre skrifter (Galileo 1957, 1960) og av begge de to store dialogene (Galileo 1967, 1974). Av samme generasjon som Drake er Richard Blackwell, selv om hans Galileo-bøker (1991, 2006) kom relativt seint i karrieren. Litt yngre enn disse, har William Shea hatt betydelig innflytelse. Hans studie fra 1972 introduserte den tredelingen av Galileos karriere som nå er akseptert av alle og omfattet en implisitt, historistisk kritikk av Drakes positivisme.

I generasjonen etter Drake er Maurice Finocchiaro viktig. Hans studie fra 1980 er et ambisiøst verk med verdi­fulle innsikter, spesielt den at vitenskapelige verker normalt ikke omfatter logisk gyldig argumentasjon, men snarere må tolkes ut fra et retorisk perspektiv. Hans ­videre påstand om at Galileos skrifter, spesielt dialogen om verdens­systemene, omfatter en særegen modell for en slik retorikk, er nok mer tvilsom, og forslaget om at denne så kan foredles til en omfattende vitenskapsfilosofi, ikke overbevisende.¹³ Finocchiaro bok fra 1989 er en kommentert samling av relevante dokumenter (1613–33) i Galileo-saka, som ender med hans triste avsverging av troen på at jorda ikke er verdens senter og beveger seg. Finocchiaro 2005 starter med dette dokumentet og forfølger Kirkens forhold til Galileo og Kopernikus gjennom 360 år fram til Johannes Paul 2s tale på møtet i Det pavelige vitenskaps­akademiet i 1992, som behandlet hans egen kommisjons rapport. En interessant og godt fortalt historie med oversettelse av alle sentrale dokumenter. Her må også Robert Westman trekkes fram. Hans bok fra 2011 er et mektig og viktig verk om kopernikansk kosmologi og dens virkningshistorie. Pietro Redondis bok fra 1987 vakte et visst oppstuss da den kom ut, men har i dag få forsvarere. Den omfattet en slags konspirasjonsteori der dommen i 1633 ikke handlet om Galileos kopernikanisme, men om hans atomisme, som ble tatt som et angrep på det tridentinske ­transsubstansiasjonsdogmet.

Blant yngre forskere er Mario Biagioli en av de mer originale med kreativ bruk av modeller fra sosiologi og psyko­logi. Hans studie 1993 tar for seg hvordan en naturviter som Galileo kunne utforme og presentere divergerende personligheter tilpasset forskjellige stadier i livet hans, spesielt de to rollene som matematiker og som hoffmann. Biagiolis bok fra 2006 er mer variabel, også kvalitativt. De instruments of credit som tittelen nevner, er de midlene til ervervelse av «kapital» – økonomisk, sosial og intellektuell ­­– som Galileo var en mester i å utnytte. De omfattet instrumenter, vitenskapelige illustrasjoner, retoriske manøv­rer som hemmeligholdelse og selvforherligelse, samt teolo­giske strategier. Vallerianis studie fra 2010 er orientert mot en tredje type sosial rolle, ingeniørens, som særlig i Padova-perioden har relevans for Galileo, og er et viktig supplement til Biagiolis perspektiver fra 1993. Blant italienske Galileo-forskere må også Massimo Bucciantini nevnes. Hans bok fra 2003, en sammenlikning av Kepler og Galileo, er representativ, og han har i tillegg vært utgiver av ei rekke konferanserapporter og antologier.

Av andre ressurser til forståelsen av Galileo er et eget bind i serien av Cambridge Companions (Machamer 1998), som ifølge forlaget skal tjene som «reference works for an inter-disciplinary audience of students and non-specialists», noe som bare et stykke på vei passer på denne boka. Flere av bidragene krever kunnskaper langt ut over det som kan forventes, en skjevhet redaktøren må ta ansvaret for. Anbefales uten forbehold kan derimot et besøk i Museo Galileo, som er en del av det vitenskapshistoriske museet i Firenze og ligger på Lungarno’en rett ved siden av Uffizi-galleriet. Galileo-museet driver en aktiv publikasjonspolitikk og har sitt eget tidsskrift, Galilæana. Journal of Galilean studies, som begynte å komme i 2004. Paolo Galluzzi er direktør for Museo Galileo, og hans bok fra 1979 har hatt betydelig innflytelse.

Skandinavia har ikke produsert noen Galileo-studier av betydning. Alf Modvars lille Fakkel-bok fra 1970, som bygde på hans hovedoppgave i historie ved UiO, var ei enslig norsk svale før Atle Næss’ mer ærgjerrige biografi kom ut i 2001. Modvars var et for si tid hederlig verk, og Næss’ liv­lige og lettleste bok er oversatt til ei rekke språk, men ­ingen av dem representerer noen original forskning. Den store overraskelsen på norsk er Kristian Østbergs oversettelse av dialogen om de to verdenssystemene fra 2009. Jeg har ikke hatt høve til å sjekke teksten i detalj, men det er i alle fall grunn til å gratulere forfatter og forlag med ei flott bok!

Heilbrons Galileo

John L. Heilbron er vitenskapshistoriker og emeritert professor i historie ved Universitetet i California. Han har i hovedsak publisert innenfor moderne fysikks historie med sin 1979 som hovedverk i tillegg til studier av kjente fysikere som Max Planck, Ernest Rutherford, Henry Moseley og Ernest Lawrence. Jeg kjente godt hans produksjon og ble overrasket da han seint i livet kom ut med en Galileo-biografi. En overflatisk sjekk viste ingen publikasjoner om Galileo fra hans hand før 2004, og da var han allerede 70. Men alt dette var før jeg hadde sett nærmere på hans 1999-utgivelse, et fra mitt ståsted uvanlig interessant verk. Det handler om de såkalte meridiana i katolske katedraler, avanserte solur som var viktige i utviklingen av teknisk astronomi og viste at Kirken faktisk i et par hundreår var den kanskje viktigste sponsor av vitenskapelig forskning i Europa.¹⁴ I kapitlet om Kopernikus’ status innenfor denne astronomien handler det aller meste om Galileo, og Heilbrons 2010-utgivelse kan ses som ei videre utvikling av dette stoffet. Men nøkkelen til hele denne vendinga fant jeg først da jeg ble oppmerksom på hans bok fra 1998, som bobler av fortellerglede og viser hans omfattende kunnskap og dype ekspertise innen klassisk geometri. Og det er denne gleden ved og interessen for praktisk geometri som forklarer og farger store deler av de to seinere bøkene.

Det er liten tvil om at Heilbron har skrevet si bok ikke bare som alternativ til Drakes fra 1978, men også som kritikk av dens perspektiv, selv om dette aldri sies direkte. Men det holder bare å lese de to forordene for å se hva det dreier seg om. For Drake var Galileo vitenskapsmann (scientist), og hans eget prosjekt er «et forsøk på plassere alle Galileos vitenskapelige arbeider i sin kronologiske orden». Gitt dette, føler han det er galt av moderne biografer «å legge for mye vekt på kulturelle tradisjoner som omga ham». Han hevder også at Galileos vitenskap ikke skyldte filosofene «noen ting i det hele tatt». Heilbron går i sitt forord rett på sak: Over midtveis i livet kunne Galileo erklære at hans største styrke var filosofi, som «han hadde brukt flere år på enn han hadde måneder på matematikk [vitenskap]».¹⁵ For Heilbron er Galileo egentlig en patrisisk humanist, og han foretrekker å plassere ham «langt klarere innenfor florentinske kulturelle institusjoner enn andre har gjort». For Drake var empirisk vitenskap det eneste av betydning ved Galileos liv fra begynnelse til slutt, mens for Heilbron var det i stedet hans heldige teleskopiske oppdagelser som transformerte ham til stormannsgal himmelstormer som utfordret alt og alle. Drakes bok er rent kronologisk organisert, Heilbrons kronologisk-tematisk, og begge omfatter et imponerende persongalleri, ikke helt overlappende, på flere hundre personer.

Heilbron starter med å si at han ikke kommer til å presentere en matematikerbiografi. Han framhever at Galileo var mange ting i tillegg til matematiker: musiker, kunstner, skribent, filosof og oppfinner. Han foreslår at det ordet som best beskriver hva han var, kanskje er «kritiker», én som er kompetent til å vurdere ikke bare filosofi og matematikk, men også litteratur, kunst og musikk. Det korte første kapit­telet begrunner dette perspektivet, men i de syv resterende er det ikke så mye som støtter opp under det. Og i ei bok med 60 matematiske figurer er det vel grunn til å tro at mye vil handle nettopp om matematikk, noe det også gjør. Heilbron har naturligvis rett i at Galileos teleskopiske oppdagelser representerte en personlig epifani, men han overdriver diskontinuiteten mellom Galileo før og etter 1610. Mange matematikere på denne tida manglet trangen til å publisere, for eksempel Galileos samtidige Thomas Harriot og den 25 år yngre Isaac Beeckman, begge bedre matematikere enn han. At Galileos teleskopiske oppdagelser utløste en ekstrem kreativitet hos ham, skyldtes antakelig at de skapte et entydig fokus for hans tidligere lite aksentuerte anti-aristotelisme, kopernikanisme og tidevannsteori. Alt falt på plass!

Heilbron vier hvert sitt kapittel til de to universitetene, Pisa og Padova, der Galileo startet og endte sin akademiske karriere. Han blander matematikk, ikke verre enn leserne burde tåle, med interessante skildringer av da­tidas universitets­liv. Jeg er spesielt begeistret for Padova-kapitlet. Det omfatter en munterhet som ellers er sjelden hos Heilbron og gir oss innsikter i Galileos daglige liv som helt mangler hos Drake. Men denne delen framviser også et problem som preger resten av boka: Den gjør lite for å orientere leserne om forskningstradisjonen, og Heilbrons imellom kryptiske og elliptiske kommentarer vil forvirre lesere som mangler en ganske betydelig bakgrunns­kunnskap. Ingen bok for nybegynnere, dette! Jeg har også problemer med «morsomme» mellomtitler, som får leserne til å stoppe opp og bruke tid på å finne ut hva de skal bety. Kall meg en surpomp, men jeg er heller ikke betatt av en egenprodusert «galileisk» dialog (s. 128–42), en teknikk også Stillman Drake har benyttet.

Kapitlene 5, 6 og 7 av åtte opptar halve teksten og handler om den delen av Galileos liv de fleste er fortrolig med, fra hans teleskopiske oppdagelser i 1610 til han får sin dom i 1633. Heilbron strukturerer den som en tragedie, en beretning om heroisk overmot og fall. Det startet så lovende med publikasjonen av Sidereus nuncius, kallel­sen til Firenze og hans romerske triumf våren 1611, der hans nylige avskjed med universitetslivet ble markert med hans overveldende mottakelse hos jesuittene ved Collegio Romano og hans opptakelse i det for oss noe merkelige, men ganske tidsstypiske Accademia dei Lincei.¹⁶ Men hvetebrødsdagene varte ikke evig, mørke skyer begynte å samle seg i horisonten etter hvert som Galileo utløste sine retoriske tordenkiler mot teologer og akademiske filosofer. Heilbrons syvende kapittel har den treffende tittelen «Vainglory», ekstremt selvskryt. Hans fortelling er høyst kompetent, informativt omsorgsfull, av og til overdrevent meddelsom, og oppklarende når det gjelder matematiske detaljer. Jeg savner likevel en omfattende gjennomgang av Dialogen (1632). I stedet får vi en oversikt (s. 268–85) over den nest siste versjonen fra 1629, som mangler den viktige fjerde dagen, et merkelig valg. Og som sagt, jeg har vansker med å forstå Heilbrons slående utelukkelse av begreps­messige diskusjoner. Det betyr i hvert fall at de som ønsker seg bare ei eneste, heldekkende bok om Galileo, må henvende seg annetsteds, og det kan vel ikke ha vært hensikten?

Det siste kapitlet, hvis tittel «End Games» er tatt fra Michael Dibdins siste bok (2007), har et visst preg av pot-pourri, som igjen kan tyde på at Heilbron har hatt vansker med å fullføre boka. Vi får en kort beskrivelse av den videre skjebnen til enkelte, men langt fra alle, de involverte i 1633-saka, en interessant analyse av de alvorlige juridiske problemene med og forvirrende konsekvensene av de to avgjørelsene i 1616 og 1633, en oversikt over Galileos status og situasjon og et 13-siders, mest matematisk, resymé av hans Discorsi fra 1638. Alle Galileos bøker ble nektet nyutgivelse i Italia, men flere fant, ikke sjelden skadefro, utgivere nord for Alpene. Hans helse hadde alltid vært problematisk. I tillegg til hans åpenbare hypokondri er det også indikasjoner på en bipolar lidelse, hyperaktive faser avløst av lange sengeleier. Dessuten kan han ha pådratt seg syfilis i yngre dager (Heilbron 2010, 162). De siste fire årene gikk det bratt nedover, men hans sjel bevarte en forbløffende vitalitet, som om kroppens sviktende krefter konsentrerte seg der.

Skuffende for ei bok med slik forfatter- og forlags­kompetanse er også at den har betydelige formelle svakheter. Det er mange irriterende trykkfeil og enkelte blemmer, allerede på syvende side har en «perfekt syllogisme» gal førstepremiss! Registeret er verken på sak eller navn til å stole på, kontinuerlig mangelfullt og så ofte mis­visende at det må ha blitt utarbeidet i en tidligere fase av tekst­arbeidet. Bibliografien er på den andre siden svært ­omfattende og tilsvarende hjelpsom. Jeg har også irritert meg over Heilbrons tendenser til presiøst språk, men det kan godt være mitt problem. Mer allment problematisk er imidlertid hans kritiske, av og til hånende, omtaler av personer som Roberto Bellarmino, sentral i 1616-affæren, Tommaso Campanella, Paul 5 og Urban 8. De får så deres varierende hatter til de grader passer. Heilbron kompenserer ved å utsette også Galileo for noe av det samme, en helt med vorter og hår. Tout comprendre, c’est tout pardonner, sier franskmennene, en holdning som kanskje ikke alltid lar seg gjennomføre, men som etter mitt syn bør være en regulativ idé i vår omgang med fortida.

Men det finnes alternative biografier av samme omfang og nivå som Drakes fra 1978 og Heilbrons fra 2010. Fantolis bok fra 2003 representerer et moderat, katolsk perspektiv som unngår den populære, men ahistoriske standard­fortellinga der Galileo er helt og Kirken skurk. I stedet gis vi anledning til å forstå de grunnene som fikk de forskjellige aktørene til å tale og handle som de gjorde. Fantoli er ikke spesielt fornøyd med Johannes Pauls tentative sluttstrek i 1992, men får samtidig fram hvorfor avgjørelsene i 1616 og 1633 ikke uten videre kan fjernes fra kartet. Hans 2012-utgivelse er en kortere, mer populær versjon av den eldre boka. Michele Camerota, som er professor i vitenskapshistorie i Cagliari og medredaktør av tidsskriftet Galilæana, har skrevet det som er min favoritt blant Galileo-biografier (Camerota 2004). Den er velinformert, saklig nøytral, omtaler det meste og unngår Drakes positivisme og Heilbrons språklige eksesser. Dessverre er den tilgjengelig bare på italiensk. Dersom en ønsker en kortere, mer lettlest biografi, er Wootons fra 2010 et godt valg.

Det viktigste momentet i min kritikk av Heilbron er at han avstår fra å diskutere flere av de standardproblemene som før eller seinere dukker opp når Galileos meninger og historiske posisjon skal avklares. Jeg skal derfor ta opp et par-tre av de mest sentrale for å begrunne mi mening.

Galileiske spørsmål

Når Galileo begynte å interessere seg for tidevannet er ukjent, men det kan gå tilbake til 1590-tallet i Padova. Flo og fjære er som kjent slående fenomener i Venezia. Dette var også perioden da han i et brev til Johannes Kepler (1597) sto fram som kopernikaner. Tidlig i 1616 skrev Galileo en framstilling av sin teori om tidevannet for den unge kardinalen Alessandro Orsini, for at denne skulle kunne påvirke kirkens menn, ikke minst paven selv. Men Paul 5 var avvisende og sendte via Orsini en advarsel til Galileo mot å forfølge dette sporet. Rett etterpå overlot han hele saka til Inkvisisjonen med det kjente resultatet. Traktaten fra 1616 er i mye identisk med det stoffet som danner fjerde dag i Dialogen fra 1632. Galileos teori sier at flo og fjære skyldes jordas dobbelte bevegelse relativt til sola, dens daglige rotasjon rund sin egen akse og dens årlige sirkling i bane rund sola, og er vice versa også hans viktigste argument for at jorda beveger seg.¹⁷

Denne teorien har gjerne blitt oppfattet som en klar taper i forhold til Keplers tilsvarende, som forklarte tide­vannet som resultat av månens tiltrekning på havene, noe som jo er den aksepterte forklaringa i dag. Betyr dette at Kepler hadde rett og Galileo tok feil? At flo og fjære på en eller annen måte var knyttet til månens bevegelse, var allment kjent på den tida, også for Galileo. Kepler forutsatte uten videre at dette skyldtes ei ukjent kraft, som av mange blir litt for lett assosiert med Newtons gravitasjonslov. Men denne forbindelsen er en tilfeldig relasjon; Keplers forklaring hadde mye av sin basis i tidas nær universelle tro på himmellegemenes generelle innflytelse på jordiske forhold, som hadde sin mest presise og populære utforming i astro­logien. En av Keplers viktigste inntektskilder var å stille horoskoper, ei mulighet også Galileo tidvis benyttet seg av, men begge var skeptiske til astrologiens mer presise pretensjoner.¹⁸

For Galileo var ei slik tiltrekningskraft en okkult, det vil si uvitenskapelig størrelse, en oppfatning han delte med blant andre Descartes og Newton. Som overbevist atomist mente han at gitte bevegelser bare kunne forklares som resultat av andre bevegelser, og at havenes skiftende nivå var en nesten paradoksal konsekvens av to jevne sirkelbevegelser.¹⁹ Et fast punkt på jordas overflate, bortsett fra polene, ville derfor relativt til universets senter, sola, ha en kontinuerlig variabel hastighet, noe som førte til at havene skvulpet som vann i et trau når en beveget det uforsiktig. Kepler trodde på avstandskrefter uten å ha uavhengig belegg for deres virkning over store avstander, mens Galileo, som tok feil, var en tidlig representant for den mekanistiske naturfilosofien som kom til å dominere største­delen av 1600-tallet. De representerte egentlig alternative ­paradigmer i Kuhns forstand. Så hva betyr «rett» og «galt» i slike sammenhenger?²⁰

Den første blant moderne historikere som tok Galileos tidevannsteori alvorlig, var Stillman Drake (1970, s. 200–210). Hans analyse var ment å vise at Galileos hypotese absolutt var mulig sann gitt tidas begrensete kunnskaper, og at de virksomme årsakene var det vi i dag ville kalle treghetskrefter.²¹ En kunne kanskje innvende at Galileos forsøk på å inkorporere månens innflytelse i sin modell hadde et visst adhoc-drag, men «ad hoc» er aldri en endelig betegnelse. Drakes forslag ble raskt forkastet av William Shea (1972, s. 174–78) med henvisning til en analyse av Ernst Mach, berømt fysiker, som argumenterte med at den momentane hastigheten i den årlige bevegelsen i praksis representerte et inertialsystem som ikke ville gi noe bidrag til havenes eventuelle bevegelse. Shea har naturligvis rett i at Galileo i siste instans tok feil, men hans påvisning bygger på innsikter Galileo ikke besatt. At han forsvarte sin teori med nebb og klør, er neppe en uvanlig, enn si irrasjo­nell reaksjon i vitenskapenes historie. Sheas inngripen fikk ikke Drake til å modifisere sin posisjon (1978, s. 37–8, 41–4), men bestyrket likevel den tradisjonelle oppfatningen om Keplers forrang, og først nylig har diskusjonen kommet inn på et bedre spor.²² Heilbron er ikke oppdatert på dette og skuffende overflatisk i sin omtale av Galileos teori (s. 216–17, 259–61), den er for ham bare gal (s. 114).

Tidevannet leder oss naturlig videre til Galileos tanker om bevegelse generelt. Oldtidas matematiske astronomi handlet nettopp om legemer som over tid endret sin posisjon, men disse bevegelsene var så langsomme at veldig presis tidsmåling egentlig ikke var nødvendig. Men i studiet av for eksempel fallende legemer er sekunder avgjørende, og manglende muligheter til slik måling førte til at optikk, ikke bevegelsesteori, var det fremste eksempelet på mate­matisk fysikk fram til Galileo. Galileo var oppdager av pendlers isokroni, og korte pendler kan ha svingetid på rundt sekundet, noe han visste å utnytte. Det blir gjerne hevdet at Galileo gjorde bruk av sin egen puls til tids­måling, men dette kan ha bygd på en misforståelse.²³ Stillman Drake (1970, s. 43–62) hevder at Galileos empirisme var inspirert av farens musikalske eksperimenter i den grad at musikk er moderne fysisk vitenskaps far, slik matematikk er dens mor. Friske formuleringer, men ikke spesielt treffende. Det Galileo hadde fra musikken, var ikke noen eksperimentell metode, men i stedet et middel til å måle svært korte tider med stor nøyaktighet. Som alle dyktige musikere hadde han sin egen, innebygde metronom og kunne telle presise taktslag i et mangfold av tempi! Musikk har også det dype fellesskap med bevegelseslære at begge handler om fenomener langs en tidsakse.

Når det gjelder bevegelsesteorier på 1600-tallet, fungerer Newtons Principia som et slags fyrtårn som pådytter deres historie en klart teleologisk struktur. De kan ordnes i ei rekke basert på minkende avstand til idealet og kritiseres i den grad de kommer til kort. Dette er på én måte uunn­gåelig, men også problematisk siden en intensjon om å bli en newton aldri kan inngå i forklaringer av deres vitenskapelige forslag og preferanser. Etterpåklokskap kan derfor best overlates til militærhistorikere og sportsjournalister.

I den grad vi kan snakke om en galileisk bevegelses­teori, er den nøye forbundet med hans kosmologi. Utgangs­punktet var naturligvis Aristoteles, men dialektisk transformert ved hjelp av Kopernikus og Arkhimedes. Arkhimedes var Galileos ungdomshelt, og hans matematikk, hans bruk av vektstangprinsippet og hans tyngdeteori kom derfra. Galileos matematikk var klassisk, gresk geometri, aldri den algebraen som var på vei inn i tidas traktater.²⁴ For Aristoteles var to av de fire elementene tunge, to lette, men for atomisten Galileo var alle tunge, men ikke like tunge. Det viktigste momentet i Galileos teori var at tyngde var en iboende egenskap ved alle legemer, noe som dominerte både hans kosmologi og bevegelsesteori, mens den for Newton er et resultat av en ytre kraft. Galileos presise definisjoner av hastighet og akselerasjon ledet til hans innsikter i fenomener som fritt fall, pendelsvingninger og prosjektilbevegelse (Renn 1992).

Newton, som kjente Galileos Dialog fra Salusburys oversettelse (1661), kan neppe ha finlest den, siden han mente at Galileo visste av begge hans to første lover. Når det gjelder kraftloven, er dette åpenbart galt, men når det gjelder den første, treghetsloven, er meningene blant historikere svært varierende. En kan faktisk si at spørsmålet er et av de aller viktigste, når det gjelder å tolke Galileo. Newtons første lov sier at alle legemer fortsetter i sin tilstand av ro eller jevn, rettlinjet bevegelse, med mindre de blir påvirket av en ytre kraft. Den andre loven spesifiserer så virkningen av slike ytre krefter. Av interessante krefter er for Newton tyngdekrafta den i særklasse viktigste, men ­siden tyngde for Galileo ikke er noen ytre kraft, men tvert om en i materien iboende egenskap, kan da for ham newtonsk treghetsbevegelse i det hele tatt forekomme?

Siden Galileo aldri har hørt om Newton eller treghet, er det kanskje noe galt med selve spørsmålet? Galileo har aldri framsatt noen universell bevegelsesteori, han behandler i stedet ei rekke problemer som har relevans relativt til hans hovedanliggende, kampen om verdens­bildet. Mange har fulgt Koyrés veivalg og pådyttet ham det begrepsmessige misfosteret «sirkulær treghet», men hvis, kontrafaktisk, vi kunne ha spurt ham om hvordan et legeme uten tyngde ville forholde seg, ville han så åpenbart ha svart, hvis i ro, i ro, hvis i bevegelse, rett fram med jevn hastighet. Men som sagt, han ble aldri stilt det spørsmålet.²⁵ Igjen gir Heilbron oss ingen hjelp med slike problemer, og igjen forundres jeg. Kan det tenkes at boka aldri har blitt ferdigstilt fra hans hand?

Siste ord

Heilbrons bok er altså ingen ubetinget suksess. Dens styrke ligger i de mange matematiske analysene og i de omfattende skildringene av Galileos både private og vitenskapelige dagligliv. Men det kan samtidig spørres hvor originalt det hele er, mye av stoffet er bare finmaling av allerede godt malt brødkorn, og en hører en gang imellom tydelige ekko av andres formuleringer. Men de store svakhetene er likevel at leserne ofte lates i stikka når det gjelder alternative tolkninger av Galileos ideer og at begrepsmessige problemer ikke får den oppmerksomhet de fortjener. Dessuten er de mange trykkfeilene og det formale slurvet uakseptable i ei bok med dennes pretensjoner.

For Stillman Drake var Galileo et ideal, for Heilbron derimot en helt, og helter kan som kjent framvise høyst menneskelige svakheter. Den arketypiske helten har alltid vært Herakles, og jeg har ofte følt at Galileo lett kunne tenkes støpt i hans form. Men det var i renessansen ingen tradisjon for å se intellektuelle i et slikt perspektiv, og Hercules som rollemodell var allerede tatt i bruk av både Medici-ene og Firenze.

Under lesningen har jeg aldri helt forstått Heilbrons intensjoner med boka som helhet, selv om jeg har følt jeg har hatt godt tak på ham i detaljene. Men den avsluttende gjennomgangen av bokas aller siste avsnitt (s. 362–65) ga meg noe som bare kan sammenliknes med et elektrisk støt. Med utgangspunkt i Johannes Pauls uttalelser skriver han plutselig: «Språk som dette beskriver helgener og martyrer». Og så, sjokkerende og i fullt alvor, forutser han at Galileo en gang med rette vil bli anerkjent som en av Kirkens helgener, for, som han svarer dem som krever mirakler av sine helgener:

Galileo performed a stupendous miracle. He obliterated the ancient distinction between the celestial and terrestrial realms, raised the earth to the heavens, made the planets so many earths, and revealed that our moon is not unique in the universe. Not since the creation had there been such a refashioning. Then there was the miracle of himself, a rare combination of talents and personalities, who, despite mania and depression, arthritis, gout, hernias, blindness, and overindulgence in wine and wit, lived to write three books—the Messenger, the Dialogue, and the Discourse—any one of which would have given him enduring fame.

Og én som kan avslutte ei bok slik, skal tilgis mye.

Noter

1 Matematikere kunne basere seg på universitetsjobber, men disse hadde ofte lav status og dårlig lønn. De fleste, inkludert Galileo, hadde i tillegg inntekter fra privatundervisning, fra astrologiske vurderinger og fra produksjon av instrumenter. Galileo drev aldri med salg av kikkerter og mikroskop, men brukte dem heller som gaver til viktige og mektige personer. Matematikere kunne også virke som militærarkitekter. Galileo oppfant et eget regneinstrument, militærpasseren, se Heilbron 2010, 99–104, og betalte en egen linsesliper. I Padova skrev han et par små militærtraktater, sikkert til bruk i privat undervisning, se Bredekamp 2007, 70–82 og Valleriani 2010, 71–113.

2 Kikkertens opphav er skjult i mørke. Standardhistorien legger den til Nederland rundt 1608, men siste halvdel av 1500-tallet og for eksempel England er slett ikke umulig. For dette og for Galileis instrumenter, se Reeves’ elegante bok fra 2008.

3 Se Galilei 1989 for engelsk oversettelse. Det kanskje viktigste momentet i Galileos privatliv var kampen for status og spesielt økonomisk trygghet, som imellom omfattet forslagenhet. Men ta samtidig med hans etter farens død i 1591 ansvarlighet som overhode for en etter hvert betydelig familie.

4 Dessuten slapp han å forelese, som kjent den verste plagen for mange forskere!

5 Galileo besøkte Roma seks ganger. Shea og Artigas bok fra 2003 er en underholdende oversikt over oppholdene.

6 Blackwell 1991, med oversettelse av alle viktige dokumenter, er standardverket om denne affæren. Hans verk fra 2006 har den samme funksjon for saka mot Galileo i 1633. Merk at 1616-affæren handlet om Kopernikus, ikke Galileo, mens det motsatte var tilfellet i 1633.

7 Den som utløste kontroversen var Orazio Grassi, en vennligsinnet jesuitt, best kjent som arkitekten for Sant’ Ignazio i Roma, i en forelesning om kometer. Men Grassis virkelige synd var at han forsvarte Tycho Brahes kosmologi, som opplyste jesuitters seinere kom til å foretrekke. Galileis ekstreme raseri i sitt første tilsvar skyldtes utvilsomt at denne muligheten underminerte hans egen eksplisitte posisjon, enten Ptolemeus eller Kopernikus. Hvis den første tok feil, hadde den andre rett! Uheldigvis lot Grassi seg lokke til å ta opp hansken og fikk en stygg medfart i Il saggiatore. For tekstene, se Galilei 1960.

8 Dava Sobels kjente Galileo’s daughter (1999), en nesten like stor suksess som hennes Longitude (1995), er ei lesverdig bok, oversatt til norsk i 2001, om forholdet mellom de to, men nok mer journalistisk enn vitenskapelig.

9 I 1638 fikk han sin Samtaler om to nye vitenskaper trykt i Leiden uten at det skapte noe oppstuss.

10 For dem som vil ha en litt breiere oversikt, synes jeg Strømholm 1984, 72–99, fremdeles er ganske bra.

11 Litteraturlista konsentrerer seg om bøker der Galileo er hovedpersonen. For et videre perspektiv er bibliografien i Heilbron 2010 et godt utgangspunkt. Det finnes svært bra italienske utgaver av de fleste av Galileos verker, men jeg har holdt dem utenfor. Det samme gjelder sekundærlitteraturen; jeg fører opp bare de aller nødvendigste av den italienske.

12 Koyré 1957. Denne sto i flere år på pensumlista for idéhistorie ved UiO. For Koyrés gjensvar på kritikk og en videre diskusjon, se hans 1968.

13 Strømholm 1983 er en vurdering av Finocchiaro 1980. Den inkluderer også en analyse av forskjellene på en historisk og en filosofisk tilnærming til fortidige vitenskapelig-filosofiske verk.

14 Meridiana betyr solur på italiensk. Ordet er nær assosiert med meridiano, meridian, det vil si storsirkler gjennom begge poler, som lokalt viser nord-syd-retningen. I de aktuelle kirkene blir meridianen markert ved ei lang linje i gulvet, ofte av innlagt metall. Sammen med et hull høyt oppe på sydfasaden får vi et gigantisk hullkamera, nyttig til bestemmelse av kalendarisk viktige tidspunkter, som for Kirken i hovedsak dreide seg om påskedatoen. Det finnes sikkert tidligere studenter ved idéhistorie som husker Roma-ekskursjoner med besøk i Michelangelos Santa Maria degli Angeli på Piazza della Repubblica med sin praktfulle meridiana. Husk å legge eventuelle visitter til solskinnsdager ved middagstid!

15 Heilbron unngår stort sett å kalle Galileo scientist og velger i stedet mathematician, da i betydningen praktisk matematikk. Galileo brukte ordet scienza 200 år før science kom i bruk på engelsk, men omtalte seg selv som matematico eller filosofo, men aldri scienziato.

16 For Galileos forhold til Collegio Romano, se Wallace 1984. Lince er det italienske navnet på den europeiske gaupa, og adjektivet linceo kan i overført betydning best oversettes med «skarpsynt», jf. Camerota 2004, 608 note 78, noe som bekreftes av at Akademiets andre totemdyr var ørna. Galileo var åpenbart stolt av medlemskapet og bevarte lenge sin lojalitet til gaupene. Men disse var innbitte fiender av jesuittene og en hovedgrunn til at forholdet mellom dem og Galileo havarerte, jf. Biagioli 1993, 288–301.

17 Et mer diffust argument var at han mente solflekkenes bane over soloverflata viste at det var jorda, ikke sola, som beveget seg.

18 For Galileos astrologi, se Heilbron 2010, 90–94 og 325–326. Drake er tydelig pinlig berørt av temaet og begrenser seg til fem linjer informasjon (1978, 55) uten kommentar.

19 Galilei hadde ingen tro på Keplers ellipser.

20 For en sammenlikning av de to, se den avsluttende oversikten i Bucciantini 2003, 288–335.

21 Galileis største problem er at han ikke har noe begrep om tyngde som ei ytre kraft. Dessuten manglet han innsikt i den vektorielle karakteren av krefter og hastigheter. Blant treghetskrefter er sentrifugalkraft noe alle har opplevd. Corioliskraft er en annen type som har betydelig innflytelse på jordas hav- og luftstrømmer, Foucault-pendelen i vestibylen i Fysikkbygget på Blindern demonstrerer den horisontale komponenten av denne. Galileos dobbelte sirkelbevegelse kunne med andre dimensjoner ha resultert i enda mer kompliserte treghetskrefter, men han hadde naturligvis ikke noe presist begrep om alt dette, bare en intuisjon. Dette er et felt amatører ikke bør begi seg ut i. Jeg har opplevd at selv fysikere har gått seg bort, og til og med Newton kunne bomme, jf. Opticks, Query, 31.

22 Se Fantoli 2003, 263–65 og Camerota 2004, 354–63 for mer reflekterte posisjoner. Palmieri 1998 representerer en betydelig oppreisning for Galileo, se spesielt hans konklusjon s. 279–81.

23 Pasienters puls var (og er) et viktig moment i medisinske diagnoser, og Galileo kan ha inspirert oppfinnelsen av pulsilogiet, et pendelbasert instrument til presis bestemmelse av puls, men ikke tid. For Galileos arbeider med pendelregulerte klokker, se Bedini 1991.

24 Det samme var faktisk tilfellet med Newtons Principia, men for ham resultat av et bevisst valg. Han hadde planer om ei utgave basert på sin egen fluksjonsregning, som aldri ble realisert.

25 For en omfattende diskusjon av dette, se Strømholm 1983.

Litteratur

Bedini, Silvio A. 1991. The pulse of time: Galileo Galilei, the determination of longitude, and the pendulum clock. Firenze: Leo Olschki.

Biagioli, Mario. 1993. Galileo, courtier: The practice of science in the culture of absolutism. Chicago: University of Chicago Press.

————. 2006. Galileo’s instruments of credit: Telescopes, images, secrecy. Chicago: University of Chicago Press.

Blackwell, Richard J. 1991. Galileo, Bellarmine, and the Bible. Notre Dame: University of Notre Dame Press.

————. 2006. Behind the scenes at Galileo’s trial. Notre Dame: University of Notre Dame Press.

Bucciantini, Massimo. 2003. Galileo e Keplero: Filosofia, cosmologia e teleologia nell’età della Controriforma. Torino: Einaudi.

Bredekamp, Horst. 2007. Galileo der Künstler: Der Mond, die Sonne, die Hand. Berlin: Akademie Verlag.

Camerota, Michele. 2004. Galileo Galilei e la cultura scientifica nell’età della Controriforma. Roma: Salerno.

Drake,Stillman. 1970. Galileo studies: Personality, tradition, and revolution. Ann Arbor: University of Michigan Press.

————. 1978. Galileo at work: His scientific biography. Chicago: University of Chicago Press.

Fantoli, Annibale. 2003. Galileo: For Copernicus and for the Church, oversatt av George V. Coyne, S.J. Città del Vaticano: Vatican Observatory Foundation.

————. 2012. The case of Galileo: A closed question?, oversatt av George V. Coyne, S.J. Notre Dame: University of Notre Dame Press.

Finocchiaro Maurice A. 1980. Galileo and the art of reasoning: Rhetorical foundations of logic and scientific method. Dordrecht: Reidel.

————. 1989. The Galileo affair: A documentary history. Berkeley: University of California Press.

————. 2005. Retrying Galileo, 1633–1992. Berkeley: University of California Press.

Galilei, Galileo. 1890–1909. Le opere. Edizione nazionale ved Antonio Favaro. 20 bd. Firenze: Barbèra.

————. 1957. Discoveries and opinions of Galileo, oversatt av Stillmann Drake. Garden City: Doubleday.

————. 1960. The controversy on the comets of 1618, oversatt av Stillman Drake og C.D. O’Malley. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

————. 1967. Dialogue concerning the two chief world systems, Ptolemaic and Copernican, oversatt av Stillman Drake. 2. utg. Berkeley: University of California Press.

————. 1974. Discourses and mathematical demonstrations concerning two new sciences pertaining to mechanics and local motions, oversatt av Stillman Drake. Madison: University of Wisconsin Press.

————. 1989. Sidereus nuncius, or, The sidereal messenger, oversatt av Albert van Helden. Chicago:University of Chicago Press.

————. 2009. Dialog over de to store verdenssystemer - det ptolemeiske og det kopernikanske, oversatt av Kristian Østberg med innledning av Atle Næss. Oslo: Oktober.

Galilei, Galileo og Christoph Scheiner. 2010. On sunspots, oversatt av Eileen Reeves og Albert Van Helden. Chicago: University of Chicago Press.

Galluzzi, Paolo. 1979. Momento: Studi galileiani. Roma: Edizioni dell’ateneo Bizzarri.

Heilbron, John L. 1979. Electricity in the 17th and 18th centuries: A study of early modern physics. Berkeley: University of California Press.

————. 1998. Geometry civilized. History, culture, and technique. Oxford: Clarendon Press.

————. 1999. The sun in the church: Cathedrals as solar observatories. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

————. 2010. Galileo. Oxford: Oxford University Press.

Koyré, Alexandre. 1939. Études galiléennes. 3 hefter. Paris: Hermann.

————. 1957. From the closed world to the infinite universe. Baltimore: Johns Hopkins Press.

————. 1968. Metaphysics and measurement: Essays in scientific revolution. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Machamer, Peter (utg.). 1998. The Cambridge companion to Galileo. Cambridge: Cambridge University Press.

Modvar, Alf. 1970. Slaget om solen: Striden om det moderne verdensbilde. Oslo: Gyldendal.

Næss, Atle. 2001. Da jorden stod stille: Galileo Galilei og hans tid. Oslo: Gyldendal.

Palmieri, Paolo. 1998, «Re-examining Galileo’s theory of tides». Archive for the history of exact sciences 53: 223–375.

Redondi, Pietro. 1987. Galileo heretic, oversatt av Raymond Rosenthal. Princeton: Princeton University Press.

Reeves, Eileen. 2008. Galileo’s glassworks: The telescope and the mirror. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Renn, Jürgen. 1992. «Proofs and paradoxes. Free fall and projectile motion in Galileo’s physics». I Peter Damerow o.a. Exploring the limits of preclassical mechanics: A study in the work of Descartes, Galileo, and Beeckman. Berlin: Springer: 126–268.

Shea, William R. 1972. Galileo’s intellectual revolution: The middle period 1610–1632. London: Macmillan.

Shea, William R. og Mariano Artigas. 2003. Galileo in Rome: The rise and fall of a troublesome genius. Oxford: Oxford University Press.

Sobel, Dava. 1999. Galileo’s daughter: A drama of science, faith and love. London: Fourth Estate.

Strømholm, Per. 1975. «Galileo and the Scientific Revolution». Inquiry 18: 345–353.

————. 1983. «History v. philosophy: The case of Galileo». Inquiry 26: 135–145.

————. 1984. Den vitenskapelige revolusjonen, 1500–1700. Oslo: Solum forlag.

Valleriani, Matteo. 2010. Galileo engineer. Dordrecht: Springer.

Wallace, William A. 1984. Galileo and his sources: The heritage of the Collegio Romano in Galileo’s science. Princeton: Princeton University Press.

Westman, Robert S. 2011. The Copernican question: Prognostication, skepticism, and celestial order. Berkeley: University of California Press.

Wooton, David. 2010. Galileo: Watcher of the sky. New Haven: Yale University Press.