Slik jeg forstår det, har Schaanning to hovedinnvendinger til Fangenes friheter. Dels blir jeg, på tross av et forsett om å møte feltet som en nøytral observatør, en nyttig idiot for fengselet og Systemet. Dels underslår eller misforstår jeg forskjellen mellom straff og varetekt på en måte som gjør at prinsipielt uskyldige varetektsfanger omtales som om de var dømte.
Til det siste først. Jeg er klar over at Oslo fengsels avdeling B (Bayer’n) for en stor del er befolket av varetektsfanger, og at disse formelt og juridisk er å regne som uskyldige til dom er falt. Problemet er at skillet mellom uskyldige og dømte ikke alltid er like klart i praksis. For det første er det faktisk også nokså mange fanger som soner dommene sine på Bayer’n. Det vanligste da er at folk blir sittende der en stund etter dommen er falt før de blir flyttet til et nytt fengsel som er bedre egnet til lange fengselsdommer. Men det sitter også, mer unntaksvis, domssonere på Bayer’n permanent, enten fordi det er vanskelig å plassere dem andre steder, eller fordi de ønsker å være så nær familien sin som mulig. Det er heller ikke helt uvanlig at varetektsfanger også står i soningskø. Da hender det at politiet sørger for at de flyttes over på dom en periode, dels for å bli ferdig med gamle synder, dels for at politiet skal slippe å argumentere for varetektsfengsling overfor domstolen en periode. På denne måten kan fanger på Bayer’n gå frem og tilbake mellom varetektsfengsel og domssoning uten å bytte celle. Det eneste som endrer seg er fargen på skiltet på celledøren.
Viktigere enn slike detaljer er det for det andre at både betjentene og fangene på ulike måter ikke alltid er så opptatt av forskjellen mellom uskyldige varetektsfengslede og skyldige domssonere. Fengselet arrangerer kognitive påvirkningsprogrammer for varetektsfanger slik at de kan lære å styre sinnet sitt. Hvorfor dette oppleves som et nødvendig tiltak for uskyldige, er det ingen som spør om. Fangene snakker også om «hva de har gjort», om forrige gang de satt i fengsel, om hva de skal gjøre for ikke å bli tatt neste gang, om hvordan dette fengselet er i forhold til andre, og så videre. For fengselsetnografer er det sentrale studieobjektet den kulturen som spiller seg ut i praksis på fengselsavdelingen, i og gjennom de hverdagslige møtene mellom menneskene der, ikke
juridiske eller ideelle abstraksjoner.
Så til kritikken om at arbeidet mitt ender med å tjene systeminteresser til ugunst for fangene. På tross av mitt eksplisitte forsøk på nøytralitet som forskningsstrategi i møte med et konkret politisert felt, havner jeg ifølge Schaanning i den ene grøfta som «Systemets mann». Han antyder mangel på refleksjon som årsak. Jeg har ikke tenkt godt nok gjennom farene ved å forske i et fengsel, og ender med å gi verdifull informasjon til fengselet og betjentene som de kan bruke mot fangene.
Det stemmer ikke at jeg ikke har tenkt på disse problemstillingene. Jeg har imidlertid, etter å ha reflektert både grundig og løpende over år, kommet frem til en løsning Schaanning ikke liker. Et omfattende etnografisk arbeid resulterer i et enormt materiale der bare små biter kan få bli direkte med i den endelige boka. Hva skal man fortelle om hvem og hvordan, i hvilken sammenheng? Hvilke hendelser er det greit å ta med, og hvilke må man av ulike grunner la være igjen i feltnotatene? Utvalget av feltutdrag er bare en av mange oppgaver som er vanskelig og må være gjenstand for kontinuerlige refleksjoner. Schaanning skriver nesten som om jeg har agert journalist på jakt etter sensasjoner. Han skal vite at om det var avisoverskrifter jeg ønsket, ville jeg skrevet boken annerledes, det har ikke manglet på utelatte sensasjoner å ta av. Schaanning får håpe VG-journalistene han tenker på ikke leser Arr. Om boken likevel havner på VGs forside som han ser for seg, er vi i hvert fall nå to om ansvaret.
Et spørsmål av mer generell interesse er hva slags ansvar vi, som forskere, altså jeg, Schaanning og mange av leserene av Arr, har for resultatene av tekstene vi publiserer? Og, mer spesifikt, hva slags ansvar har vi for ulike fortolkninger og lesninger av disse tekstene, fortolkninger og lesninger som kan få svært konkrete konsekvenser? Dette er problemstillinger jeg har brukt en del tid på (jeg har sågar skrevet en artikkel om dette, i Materialisten nr 3, 2007), og det er spørsmål som bør være interessante for enhver som driver med forskning som involverer mennesker, ikke bare for kriminologer på besøk i fengsler. På den ene siden må man som etnograf forholde seg til at mennesker man møter i større og mindre grad tar en risiko ved å snakke med en. Man må forvalte den tilliten man er gitt ved at noen deler sine erfaringer og opplevelser slik at forskningsprosjektet ikke skaper uakseptable problemer for de som har deltatt og andre i deres situasjon. På den andre siden er det fare på ferde om hele områder av samfunnet og dets institusjoner blir uforskbare av frykt for mer og mindre sannsynlige konsekvenser. Balansegangen kan være vanskelig og må finnes i hvert enkelt tilfelle.
Jeg har søkt en middelvei mellom nyttig idioti og politisk korrekt stillhet, en balanse mellom å si altfor mye og ikke å kunne si noe i det hele tatt av frykt for konsekvensene. Spørsmålet er da om jeg har klart å finne denne balansen. Hvis Schaanning har rett i at min bok har ført til eller vil føre til forverrede forhold i Oslo fengsel, er det selvsagt svært beklagelig og noe jeg har forsøkt å unngå. Det helt sentrale ordet her er «hvis». Om det motsatte er tilfellet, faller mye av kritikken hans sammen. Eller kanskje mener han at man må fjerne enhver risiko for enhver uønsket effekt av forskning? Jeg er usikker på hvilke fengselsetnografiske arbeider i det hele tatt, fra gullalderstudiene og frem til i dag, som ville kommet over den høye listen Schaanning i så falll har lagt. Da må jeg kanskje leve med å være i godt selskap blant forskere som har gjort sånt Schaanning mener man ikke bør gjøre.
I mine øyne handler begge Schaannings hovedinnvendinger om det faktum at han, på tross av sin udiskutable fengselshistoriske kompetanse, ikke vet altfor mye om hverdagen i norske fengsler. Hva verre er, han avslører sine egne underliggende forutinntattheter. Han skriver sin anmeldelse som om relasjonen mellom betjenter og fanger nødvendigvis er et nullsumsspill slik at det som er bra for betjentene og Systemet, nødvendigvis er dårlig for fangene. Slik kan det nok noen ganger være. Men at det alltid og med nødvendighet er sånn, er ikke sant. Og da er det heller ikke et godt utgangspunkt for forskning.
Deler av kritikken fremstår som tendensiøs. Av én eneste setning i Fangenes friheter som er direkte henvendt til kriminalomsorgen leser Schaanning Den Egentlige Sannheten om prosjektet. At jeg taler til Systemet på den måten, slår visst beina under hele boken. At jeg tidligere har vært ansatt på kriminalomsorgens utdanningssenter KRUS bekrefter også mistanker om underliggende og skjulte systeminteresser. Jeg har faktisk jobbet over dobbelt så lenge på Institutt for kriminologi og rettssosiologi, fengselskritikkens historiske hovedsete i Norge; jeg har til og med vært medlem av KROM. Endrer denne biografiske informasjonen Schaannings lesning av boken?
