Arbeidets filosofi. Dette er den enkle og besnærende tittelen på den siste boka til Lars Fr. H. Svendsen. Svendsen er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og dessuten knyttet til den liberale tankesmien Civita. Flere av Svendsens tidligere bøker har tilsvarende enkle titler og omhandler samtidig ikke helt enkle tema. For eksempel Kjedsomhetens filosofi, Kunst, Ondskapens filosofi, Mote og Frykt. Originaltittelen på Arbeidets filosofi var Work (2008). Jeg forestiller meg at Svendsen med letthet kan produsere bøker i samme sjanger i årene som kommer med titler som «Pop», «Mat», «Søvn», «Vennskap»1 eller «Sladder». Som i Svendsens tidligere bøker er det igjen snakk om et betydningsfullt fenomen som angår og gjennomsyrer mange menneskers liv og tanker og som debatteres ivrig, men ofte på håpløst overflatiske, snusfornuftige, fordomsfulle eller uinteressante måter i media, og – i dette tilfellet – av politikere og partene i arbeidslivet. Da er det befriende at nettopp en filosof stiller spørsmålet om meningen med arbeid. Arbeid er tydeligvis viktig for mennesket, men hvorfor og hvordan? Politikerne, arbeids­giver- og arbeids­taker­organisasjonene og arbeids(livs)forsk­erne er intenst opptatte av arbeidets økonomiske og politiske dimensjoner. Arbeidet tillegges en rekke verdifulle og samfunnsnyttige kvaliteter og funksjoner og forventes å virke både integrerende, verdiskapende og selvrealiserende på grupper og enkeltmennesker. Noen vil muligens bruke uttrykket «disipline­rende», men det er tydelig at «integrerende» har en bedre klang i dagens debatter. Med idéen om arbeidet som selvrealiserende er vi kommet i berøring med Svendsens forehavende i Arbeidets filosofi. Svendsen er nemlig i liten grad interessert i arbeidets politiske aspekter. I stedet vektlegger han de eksis­tensielle. På denne bakgrunn foretar Svendsen en reise gjennom arbeidets idéhistorie uten å la seg forstyrre nevneverdig av tema som kjønn, klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering. Og dette er han i sin gode rett til å gjøre. Som filosof kan Svendsen skrive om arbeidets mening uten samtidig å måtte ta høyde for problemstillinger knyttet til det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet, arbeidsinnvandring eller funksjons­hemmedes problemer med å få seg en jobb. I stedet presenteres vi for ulike tanker om arbeid og arbeidets mening hos en rekke tenkere som Platon og Aristoteles, Calvin, Adam Smith og Karl Marx. Måten Svendsen gjør dette på vitner om at han har en utmerket pedagogisk sans og et våkent blikk for problemstillinger som understreker hvorfor det å spørre etter arbeidets mening kan være like viktig for den som ønsker å forstå hva et menneske er som det å spørre etter meningen med livet. Svendsen trekker ikke bare fram grekernes syn på arbeidet, protestantismen arbeidsetikk og Marx fremmedgjøringstese. Han diskuterer arbeidets idéhistorie i lys av forholdet mellom arbeid og fritid, kjedsomhet og arbeidsnarkomani, ledelse og lønn. I tillegg pirker han borti det vi raskt forstår nærmest må betraktes som myter, nemlig troen på at vi i dag arbeider mye og at det har foregått en brutalisering av arbeidslivet. Tvert i mot, skal vi tro Svendsen. Problemet er snarere at vi i dag er for kravstore når det gjelder hva jobben skal kunne tilføre livene våre. Aldri har vi hatt det så godt, jobbet så lite og byttet jobb så ofte som i dag. Dette får Svendsen formidlet på en jordnær og saklig måte ved bruk av enkle tall fra ulike statistiske kilder, sosiologisk teori og personlige eksempler fra Svendsens eget liv. Dette er noe av styrken både ved Arbeidets filosofi og Svendsens andre bokprosjek­ter i samme sjanger; den ledige og personlige stilen ispedd en tørr, men lun humor og små innslag av populærkultur. Svendsens stil bidrar til å gjøre filosofisjangeren mindre pompøs og mer vedkommende enn hva mange nok frykter at den kan være. Når vi leser Arbeidets filosofi skjønner vi at vi kan lære noe om arbeidets betydning for det moderne mennesket – ikke bare ved å reflektere over hva forskerne har funnet ut om dagens arbeidsliv, men ved å utsette oss for ledertypen David Brent i fri dressur i The Office. Når dette er sagt er det samtidig nødvendig å problematisere et annet aspekt nettopp av Svendsens stil eller tone. Den tørrvittige, ledige tonen i boka gjør at vi – kanskje i ren lettelse over ikke å måtte forholde oss til for mange filosofer eller for mange fakta om arbeidsvilkår for barn i India, kvinner i helsesektoren eller arbeidsforholdene i rengjøringsbransjen – litt for fort aksep­terer Svendsens avgrensninger og perspektiver. Svendsen gjør det klart at Arbeidets filosofi først og fremst er myntet på «den moderne, vestlige leseren» – vi som altså er omfattet av Svendsens gjennomgående «vi». Han gjør det også klart, som jeg allerede har vært inne på, at boka ikke drøfter problemstillinger knyttet til tema som kjønn, klasse eller globalisering. Samtidig får leseren vite at for eksempel påstandene om brutaliseringen av arbeidslivet er en myte og at man må være «blindet av ideologi» for ikke å se at nesten alle, både arbeiderklassen og kapitalistene har det bedre i dag enn i tidligere. Så lenge Svendsens bok nettopp ikke går inn i problemstillinger knyttet til for eksempel kjønn, klasse eller globalisering er det noe som skurrer i det Svendsen fremstiller som en slags kunnskapsbasert avmytologisering. Svendsen, som åpenbart ikke selv mener seg «blindet av ideologi» presenterer avmytologiseringen som «et bestemt perspektiv» på arbeid. Problemet er bare at han i liten grad klarlegger eller drøfter nettopp dette perspektivet, men i stedet, lett og ledig, begrenser seg til å «presentere noen perspektiver, fakta og forslag» som om disse kom dalende ned fra himmelen. Skal jeg komme med et forslag til hvorfor Svendsen både kan avvise påstandene om for eksempel brutalisering av arbeidslivet og samtidig opprettholde et inntrykk av at han ikke selv er «blindet av ideologi», men bare filosofisk og faktaorientert, tror jeg at det handler om at Svendsens «perspektiver, fakta og forslag» presenteres fra et liberal-demokratisk politisk ståsted – et ståsted som for mange fremstår som nøkternt, nyansert og ikke minst: ikke-ideologisk. I møte med dette ståstedet er det vanskelig å ikke bli tatt for å være «blindet av ideologi» når man kommer slepende med kjønn, klasse eller globalisering. Det liberal-demokratiske ståstedet opprettholdes av det Slavoj Zizek i etterordet til Lenin-boken (Revolution at the gates: A selection of writings from February to Oxtober 1917, fra 2002) har kalt Denkverbot. Uttrykket spiller naturligvis på den notoriske Berufsverbot-politikken i 1960-tallets Vest-Tyskland. Det liberal-demokratiske Denkverbot møter enhver tvil om det beståendes fortreffelighet med en lammende beskyldning om ideologi og kunnskapsløshet.2 Lammelsen som en slik beskyldning medfører er effektiv, fordi den samtidig peker tilbake på det liberal-demokratiske ståstedet som balansert, nyansert og kunnskapsbasert. Jeg foreslår altså at Arbeidets filosofi, til tross for sine mange kvaliteter, lider av en form for Denkverbot.

Noter

1 Helge Svare har forresten allerede skrevet boka Vennskap.
2 Slavoj Zizek, Revolution at the gates. A selection of writings from February to Oxtober 1917, (2002): 168