Daniel Jonah Goldhagen gjorde furore da han i sin berømte doktorgrads­avhandling fra 1996, Hitler’s willing executioners, hevdet at tyskernes drap på seks millioner jøder, gjennom skyting, gassing eller utsulting, ikke skyldtes sosiologiske faktorer, som gruppepress, lydighet overfor autoriteter, avstand til ofrene, karrierejag eller pulveriseringen av ansvar i et komplisert byråkrati, men en intens og inngrodd antisemittisme. Tyskerne utryddet og torturerte ikke jøder motvillig – som om de egentlig hadde villet la jødene leve og behandle dem pent. Naturligvis spilte press utenfra i enkelte sammenhenger en viss rolle. Men det kan på ingen måte forklare folkemordet, hevdet han. Drivkraften til å drepe kom innenfra. Tyskere flest så helst at jødene ble utryddet, og de som faktisk drepte dem, hadde det samme ønsket. De som drepte jødene ville drepe og pine dem, de fulgte her bare folkeviljen.

Det måtte komme. Vi som har hatt barn i skolen siden midten av 1980-tallet har vært vitne til en skremmende utvikling: Barna evalueres stadig oftere, av stadig flere personer, på stadig flere områder, med stadig flere kartleggingsverktøy. Ikke bare blir lærerne i økende grad pålagt å kontinuerlig kartlegge graden av «måloppnåelse» innenfor de ulike fag, men det har i skolen også podet seg inn et helt sett av eksperter som registrerer avvik og foreslår tiltak. Jeg glemmer aldri en innbydelse til foreldremøte vi fikk da vår yngste sønn skulle begynne på skolen (for 12 år siden), der det het at vi skulle få møte «pp-tjenesten, helsesøster, logoped og fysioterapeut». Med andre ord: Bare fagfolk med ekspertise på avvik! Lærerne var ikke engang nevnt. Overfor mine studenter pleide jeg i mine forelesninger om Foucault på 1980- og 1990-tallet å spøke med at det ikke ville forundre meg om man snart også begynte å kartlegge evner, ferdigheter, kunnskaper og atferd til barna i barnehagen. Den voldsomme viljen til viten som preger skolen – der man vil vite stadig mer om hva elevene vet og kan – vil sakte, men sikkert også hjemsøke de aller minste. Også barn helt ned i 2–3-årsalderen vil om noen år blir innlemmet i dette vitensproduksjonsapparatet, pleide jeg å si. Det vakte munterhet og latter. Ingen trodde den gang at det kunne gå så galt. Mari Pettersvold og Solveig Østrem viser i sin bok Mestrer, mestrer ikke, at dette i dag for lengst er blitt en realitet.