Høsten 1992 var det TV-aksjon til inn­tekt for psykiatrien, og i den forbindelse lagde et TV-team en serie på 3–4 programmer om norsk psykiatri. Jeg medvirket selv i ett av dem og fortalte litt om psykiatriens historie og hvilken samfunnsmessige rolle psykiatrien har spilt og spiller. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men psykiatrien ble nok i min framstilling ikke satt i noe særlig heldig lys. Programmene skulle sendes på NRK forut for TV-aksjonen, var annonsert i Programbladet og alt var i den skjønneste orden. Men tidlig en morgen noen ­dager før første program skulle sendes, ble filmprodusenten oppringt av en tone­angivende psykiater, som fortalte at han ikke kunne akseptere mine uttalelser og at han derfor hadde fått hele program­serien stanset. Hvordan han klarte det vet jeg ikke, men denne psykiateren var drivkraften bak Rådet for psykisk helse, som stod bak TV-aksjonen, så han må vel ha fått tak i programmene. Men jeg må innrømme at jeg ble skremt. Ikke av at visse psykiatere ofte kan være immune overfor kritiske perspektiver på egen profesjon – det visste jeg fra før – men av at psykiaterne til tider har så stor makt og besitter så stor autoritet at andre maktinstanser lar seg belære av dem. Trolig lot NRK seg overbevise av psykiateren om at programmene ikke var av høy nok «faglig kvalitet».