Av og til kan det være en god ting å koke suppe på en spiker. Det får vi et godt eksempel på i Tore Rems nye, flotte bok Knut Hamsun – Reisen til Hitler. Bak­grunnen er at Hamsun besøkte Hitler i hans residens Berghof i de bayerske alper 26. juni 1943. Selve møtet skildrer Rem på om lag ti sider, og mye av innholdet har vært kjent fra før: Hamsun kritiserte blant annet Terboven for hans manglende forståelse for viktigheten av norsk skipsindustri og for nordmenns behov for å være herre i eget hus, og han ville vite når vi kunne bli kvitt ham (tolken Egil Holmboe la for øvrig til en rekke synspunkter på egenhånd, ut fra hva han, Hamsun og Herman Harris Aall hadde blitt enige om på forhånd). Den sta, steile og halvdøve gamle dikteren (han var 83 år) klarte med slike innspill å gjøre diktatoren irritert, ja rent ut rasende – han var overhodet ikke vant til å bli motsagt – og Hamsun ble skyflet ut etter en kort «samtale», hvis man kan kalle det det (Hitler brukte mesteparten av tiden til å belære Hamsun om tyskernes militære strategier). Det er således ikke all verden man kan trekke ut av denne spektakulære samtalen. Men Rem benytter den som et slags peilepunkt og peripetitisk klimaks for sin fortelling om Hamsuns nazistiske sympatier. Reisen til Hitler dreier seg ikke bare om Hamsuns reise til Berghof og omstendighetene omkring besøket, men om hans reise henimot sin rolle som forsvarer av Nasjonal Samling, Quisling og Hitler.

Rem serverer oss i realiteten en hel liten minibiografi om Hamsun, men i sentrum for hans fortelling står det Hamsun skrev under eget navn i ulike sammenhenger. Vi spares dermed heldigvis for de mer eller mindre spekulative fortolkningene av Hamsuns romaner, der man tvinges til å la forfatter­stemmen eller protagonistene framstå som «talerør» for hva personen Hamsun «egentlig» mente. Slikt er helt unødvendig i tilfellet Hamsun, for han uttalte seg mer enn nok i andre sammenhenger om hva han faktisk mente. Allerede på 1910- og 1920-tallet engasjerte han seg i en rekke debatter, og han viste alle­rede da ifølge Rem klart konservative og reaksjonære holdninger. Han var imot moderne industri, teknologi, kapitalisme og demokrati og lengtet tilbake til føydal­samfunnet, der enkle bønder dyrket jorda og der det var tette bånd mellom herrer og undersåtter – tiden før «engelsk» liberalisme og nyttefilosofi, rotløshet og rastløshet tok overhånd. Rems hovedanliggende må i det hele tatt sies å være å dokumentere i detalj Hamsuns nazisme. Og det er nok å ta av. Hamsun hyllet Mussolini, Hitler og Quisling som sterke menn som egnet seg for den nye tid. Ikke minst gikk han hardt ut mot Carl von Ossietzky, som satt i konsentrasjons­leir for å ha avslørt Tysklands hemmelige opprustning, og som i 1936 fikk Nobels fredspris (for 1935). I Hamsuns øyne var han en tysk landsforræder. Rem hevder at det på dette tidspunktet var for sent å snu for Hamsun. Bordet fanget. Han hadde kompromittert seg så ettertrykkelig at han for å vise mot, handlekraft og integ­ritet måtte fortsette løpet ut: «Etter denne risikable investeringen i Hitlers Tyskland blir det nærmest umulig for ham å forandre standpunkt», mener han.

Også etter okkupasjonen av Norge fortsatte Hamsun å støtte det tyske regimet (og angripe den norske eksil­regjeringen), ja, kanskje særlig da, hevder Rem. Riktignok hadde han i en rekke saker engasjert seg for å få dødsdømte nordmenn benådet, men det forhindret ikke at han i artikkel etter artikkel under krigen uttrykte støtte til Hitler og Quisling. Ja, i mai 1943 hadde Hamsun besøkt propagandaminister Goebbels i Berlin, og i begeistringens rus etterpå hadde han forært ham sin nobelpris­medalje. Bakgrunnen for Hitlerbesøket var imidlertid at Hamsun var invitert til Wien for å kaste glans over en stor nazis­tisk journalistkongress, noe som med all tydelighet viste at den store dikteren var villig til å bruke sitt navn og sin autoritet til å støtte tyskernes sak og bidra til den endelige tyske seier. På denne konferansen holdt Hamsun selv en kort liten hilsen, mens en annen leste hans innlegg (på norsk!). Dette innlegget var først og fremst et angrep på England og alt engelsk, men det var også en hyllest av Hitler og en beklagelse over at Tyskland hadde fått «et innsig av fremmede elementer som infiserte og svekket den germanske ånd i folket». Som Rem gjør oppmerksom på, kunne det siste knapt forstås på annen måte enn som et angrep på jødene. Talen ble natur­ligvis publisert på tysk i tyske aviser etterpå. Rem argumenterer for at det på dette tidspunktet ikke var lagt noen planer om å besøke Hitler. Det var noe Hitler tok initiativet til to dager etter. Og som sagt ble det – for begge parter – en fiasko, selv om det naturligvis i den nasjonalsosialistiske pressen ble framstilt som en suksess. En hovedlinje i Rems fortelling er for øvrig hvordan Hamsun gjennom sitt politiske livsløp møtte seg selv i døren: Mens han som ung mann gikk til angrep på og latterliggjorde forfattere som påberopte seg autoritet i politiske spørsmål i kraft av sin diktergjerning, var det etter hvert nettopp slik han kom til å opptre selv. Framfor alt etter at han hadde fått nobelprisen i litteratur for Markens grøde i 1920 benyttet han sitt navn, sin berømmelse og sin dikterautoritet for hva de var verdt i sin støtte til nazismen. Tyske nazister trykket Markens grøde til sitt bryst, og Hamsun fulgte villig opp og støttet det tyske regimet.

Rems bok er usedvanlig velskrevet og velregissert og basert på et solid kilde­arbeid. Spesielt må han berømmes for å vise fram sine kilder og drøfte deres validitet på en måte som verken blir kjedelig eller påtrengende. Man kan naturligvis være uenig i vurderingene (selv lurer jeg på om han ikke tillegger Goebbels dagboksnotater for stor troverdighet), men vi får i alle fall som oftest vite hva han baserer sine påstander på, hvilke kilder han fester mest lit til og hvorfor (referansebruken – uten spesifikke noter – er imidlertid kronglete og utydeliggjør hva som belegger hva). Uansett: Boken er en bragd.

Til tider synes jeg nok likevel at Rem blir for ivrig i tjenesten. Det gjelder for eksempel i spørsmålet om antisemittismen hos Hamsun. Han setter alt inn på å tilbakevise Hamsuns forsvarere på dette punktet, og det er ingen tvil om at det finnes negative omtaler av jøder hos Hamsun og at han aldri tok avstand fra nazistenes antisemittisme. Hamsun hevder for eksempel et sted at Tyskland må ha lov til å verge seg mot å bli overveldet av store mengder av «denne frem­mede rasen». Rem har samlet en rekke slike negative karakteristikker, og det ser sant å si ikke pent ut, selv om han, redelig nok, understreker at «det er spredte bemerkninger som kan gi et for sterkt inntrykk av å være satt i system». Han underbygger derfor heller sin tese om Hamsuns antisemittisme blant annet med at Hamsun publiserte en hilsen i Nationalt Tidsskrift, som ifølge Rem var et tvers igjennom antisemittisk tidsskrift. Her omtaler Hamsun riktignok ikke jøder på en hatefull måte, men han synes likevel å ha kjøpt den nazistiske propagandaen om at man måtte unngå raseblanding mellom jøder og «den hvite rase». Rem vil imidlertid ha det til at siden han sendte en slik hilsen, så støttet han også opp om antisemittismen: «Tidsskriftet Hamsun velger å beære gjennom sitt bidrag, har straks stilt seg bak de tidlige nasjonalsosialistiske forslagene om å utelukke jøder fra alle offentlige embeter og konfiskere deres formuer». Men man bør vel trå varsomt her. Strengt tatt kan vi vel ikke vite nøyaktig hva det var i Nationalt Tidsskrift som Hamsun satte pris på, så lenge vi ikke har det fra hans egen munn. Det samme gjelder Hamsuns ­positive omtaler av Konrad Simonsens bok Den moderne Mennesketype. I denne boken finnes det en hyllest av de høye og blonde germanerne og enkelte utfall mot jøder, men igjen blir det vel for kjapt når Rem herav synes å mene at det var disse antisemittiske utfallene som Hamsun hadde heftet seg ved og som fikk ham til å anbefale boken. Så lenge vi ikke har Hamsuns ord på det, forblir slikt spekulasjoner. Den mangel på etterrettelighet Rem påpeker hos andre Hamsun-kommentatorer står vel her i fare for å hjemsøke ham selv. Det er i det hele tatt påfallende at Rem i kapitlet om Hamsuns syn på jødene, mye mer enn ellers i boken, støtter seg på hva Hamsun leste framfor hva han sa.

Det er også litt rart at en bok som i så stor grad pretenderer å være etterrettelig og skal bygge på belegg, serverer spekulasjoner på løpende bånd. Til tider gjøres dette i form av spørsmål, så som når Hamsun flyr inn til Berghof og ser landskapet omkring seg: «Kan Hamsun ha tenkt på sitt barndoms Nordland?»; eller når Hamsun vender tilbake til Norge: «Føler han, som tidens største luftentusiaster hadde hevdet, at hans liv var blitt forlenget som en følge av den hastighet han hadde reist med?». Slike spørsmål kan ingen svare på, heller ikke Rem, og man kan derfor spørre seg hvorfor han stiller dem – og gjennom spørsmålet antyder et svar. Enda mer tvilsom er kanskje måten han behandler sin utlegning av en passasje på i Paa gjengrodde stier, der Hamsun skriver om hvordan Napoleon stod framfor Goethe. Rem mener at Hamsun her «indirekte» så tilbake på sitt møte med Hitler. Det er naturligvis en mulig tolkning, men for Rem blir det et uomtvistelig faktum. I fortsettelsen kan han for eksempel hevde «Knut Hamsun var ikke alene om å assosiere sitt møte med Hitler med Goethes møte med Napoleon» – som om tolkningen skulle være uomtvistelig. Slikt kler ikke en fortelling som for øvrig er sober, nøktern og tett på de empiriske beleggene. Likevel: Man kan like eller ikke like det, etter å ha lest Rems bok kan vel ingen være tvil om konklusjonen: Hamsun bekjente seg til nazismen og brukte sin dikterautoritet for å støtte opp under den.